Bok nummer 25 i "Gabriels Hus" var en fryd å lese - selv om mye av underplottet var "rettferdighet skje fyllest". Maria og Gabriel hadde på mange måter en mindre rolle i dette kapittelet, men man fikk både åpnet og lukket mange av de andre trådene. Det gledes at både Solveig og Klara har litt lykke kommende i sin vei - og ikke minst Isak, som man som leser har et elsk-hat forhold til, gjør det bedre
Majas historie. Og Simons hjemkomst. Og Raijas barn som står i skyggen av henne. Mye av plottet i denne historien, har Forfatteren også brukt i bok nr. 2 - "Brukne vinger". Det settes ild på bygninger og gjenstander rundt Simon og Majas hus, og dyr blir funnet drept på trappen, med tydelig hentydninger til det seksuelle på en bestialsk måte. Samtidig blir vi bedre kjent med Maja, og Majas hemmelighet - det nære båndet mellom Reijo og hans "datter"- Kunne vært en femmer, men "brukt plott" trekker ned, samt at også i denne boken løser forfatteren problemene med å ta livet av gjerningsmennene.
"Den engelske piken" har i utgangspunktet et spennende bakteppe for en historie - to kvinner fra ulike tidsepoker - som møter hverandre - og dermed blir tråden i historien. Romanen er bygd opp interessant og lærerik - og man følte man kan dykke inn i Arabias spennende verden og historie - og man levde med Maude når hun krysset Ørkenen. I tillegg griper forfatteren tema som nok var kontroversielle på første halvdel av 1900-tallet som homofili, sterke kvinner som strener inn på menns områder - og belysning av betente kriger der forfatteren lar en av hovedkarakterene være nøytral. Første del av boken var dryg, uten noen egentlig fremdrift, og dette trekker ned, for den var ikke spennende nok til at du IKKE ville legge den fra deg - men de siste 100 sidene var fantastiske, med overraskende vendinger. Til slutt sitter jeg igjen med: Ikke den beste romanen, men den var lærerik.
Velskrevet og spennende, om sagnomsuste gæliske 2000 år gamle funn på Vestlandet. Foruten mystikken rundt funnet - er boken spekket med romanse og fine naturbeskrivelser. Dette er også en av Margit Sandemos beste frittstående romaner
Sandemo-Klassiker fra 1977 - skrevet og utgitt noen år før Sagaen om Isfolket. Dette er en roman der Sandemo er på sitt beste. Hun har klart å lage troverdige karakterer, det er et spennende plott - og dialogene og storylinen er også preget av en god humor - så denne boken var en fryd å lese. Katja og Jonas, hovedfigurene, blir man veldig glade i. LES <3
Godt skrevet - og herlig morsom med ramsalte nordnorske dialoger. Likte løsningene på enkelte tråder som kommer frem i denne boken - samt de nye karakterene som inntreffer. Det er også nydelig å se at Sara faktisk får det godt fremover - at den lykken man ante i forrige bok, faktisk viser seg å vedvare. Gleder meg til neste bok!
"Mot Stupet" i serien GABRIELS HUS er velskrevet, med et språk som flyter godt - og litt deilig for oss lesere og at Rettferdighet skjer fyllest. Som i forrige bok, lukkes noen tråder, samtidig som nye personer er på vei inn. Boken avslutter også med et menneske vi så vidt har stiftet bekjentskap med, og som man som leser skjønner er mer kjent for folkene i Lafjorden, enn man først trodde.
En bok midt på treet i sagaen om Gabriels Hus. Gabriel selv, kommer hjem, og han er nok hovedpersonen i denne boka, og rydder opp i en del problemer i bygda. Det merkes at forfatteren er inne i et tideverv, en del karakterer avsluttes og tråder lukkes, samt at nye personer trer inne. Dette skaper god dynamikk for videre fortsettelse av denne serien - og man ønsker gjerne noen bøker til i sagaen om Gabriels Hus.
"En vinter i Wilow Bay" - var først og fremst en bok om vennskap og kaffe. Idyllisk liten kystby hvor det i utgangspunktet bare var herlig samhold, og hovedpersonen som kommer dit etter et havarert ekteskap - starter kafé og lager verdens beste KAFFE. Man fikk lyst til å drikke kaffe når man leste denne boken. Så trekker den ned at den var haltende skrevet - mange og korte kapitler som jeg ikke syntes funket helt. Forfatteren prøver også være humoristisk innimellom, uten at hun lykkes helt - så en bok midt på treet - men om du vil drømme deg bort - og bare være på Kaféen i Willow Bay - så er den perfekt.
Dette er Margit Sandemos debutroman fra 1964, første gang publisert i Norsk Ukeblad. Denne romanen gir jeg fullt score til - til å være en debutroman treffer Margit Sandemo blink, og har alle ingrediensene hun siden skulle bli så kjent for. Kari Land kommer tilbake til sin barndomsbygd, og havner midt opp i et mord og får tre ulike friere. Den er full av spenning, humor og gode beskrivelser. Bravo Sandemo!
Denne romanen skrev Margit Sandemo, mens hun var i full gang med "Sagaen om Isfolket" - nærmere bestemt 1984. Romanen er velskrevet - og tidssonen er 1600-tallet, og stedet er Danmark. Hun skriver godt, plottet er bra, selv om en del kjente element går igjen som den fattige piken, helten, og den ufyselige adelsdamen - dette er en trio man kjenner igjen fra flere av hennes romaner. Men her funker det - og man blir veldig glad i Fille-Line, for ikke å snakke om den lille adelsgutten Ulrik.
Med over 20 bøker ut i serien om GABRIELS HUS - gjentar forfatteren seg noe - atter en gang opplever vi "demonutdrivelse" - at Kaisa er besatt av onde krefter, og at disse kreftene har samiske røtter. Noe som er hyggelig å lese, og en fin utvikling i en karakter, er Solveigs rolle - hun har blitt mildere i sin graviditet - men lykkeligere på alle måter, og bringer frem et bånd til familien vi som lesere ikke hadde trodd skulle skje. Dette er et stort pluss.
Gabriels Hus nummer 20 har flere elementer av overnaturlighet i seg - det er Kaisa som finner en runebomme i en grotte, som gir henne overnaturlige krefter, som igjen gjør at hun kan kaste gand over folk. Boken er i tillegg veldig mørk, med hensyn til elementer som familievold, incest og utroskap. Selv om jeg liker måten historien fortelles på, dras karakteren litt ned i denne boken, da det blir litt for mye, til at det blir troverdig for menneskene som opplever dette. På nytt har Maria fått gjenferd i huset.....
Forfatteren forteller ganske detaljert om selfangst på Vestisen i dette kapittelet i Gabriels Hus - noe som kanskje bryter med fortellertradisjonen i denne typen bøker - men for all del interessant. Ellers mangler det som vanlig ikke på dramatikk - og hovedpersonen Maria har sitt å stå i også i denne boken
En fantastisk leseropplevelse, gitt av Kristin Hannah. Boken var både rørende, lærerik og forteller om en epoke i vår historie fra USA - en av de verste miljøkatastrofene der, i samband med en enorm økonomisk krise. Depresjonen som påvirket hele verden. Forfatteren lar oss ta del i dette gjennom Elsas øyne. Rikmannsdatteren som endte opp med å få barn med en italiensk innvandrer, og dermed ble kastet ut av sin familie - hennes rolle som mor, til Streikedeltaker i California i 1936. En reise på godt og vondt. Jeg kunne gitt SEKS i karakter, men enkelte partier i romanen var noe lang, og forekom meg av og til som unødig og "smør på flesk" - men absolutt en fantastisk leseropplevelse.
Tidlig roman av Margit Sandemo, skrevet i 1969. Den kan ligne litt i oppbyggingen som "Nattens tårer" - der hovedfigurene virker veldig like, selv om plottet har ulike fasetter. Romanen er spennende, og Elms of Goram har mystikk rundt seg, og litt av et familiedrama, men den når liksom ikke helt opp
Tidlig roman fra Margit Sandemo - og en tematikk hun ofte bruker: "Bitter politimann og ung, svak kvinne med problemer" - og en liten mordgåte midt oppi. For så vidt godt skrevet, men noe forutsigbar - og mister litt troverdighet underveis - selv om man blir glad i hovedfigurene Allan og Isabell.
Sandbergs univers i Lafjorden fortsetter - og denne boken har det meste: Her er både spenning og dramatikk, men også en god person humor. Jeg vil trekke frem dagliglivet og dialogen forfatteren omtaler på Gammelhjemmet. Dette er fornøyelig. Så klarer jo karakterer som Solveig og Amailie og ergre meg som leser, så da har vel forfatteren oppnådd det en vil: Provosere leseren litt.
Bok nummer 17 i serien "Gabriels Hus" - fortsetter i samme høye tempo, når det gjelder dramatikk. Som leser føler jeg at det kanskje er vel mye overfall og intriger i den lille bygda, som skjer innenfor en veldig liten tidsramme. Denne gangen er det Elida som nok en gang er utsatt. Ellers et pluss til forfatteren som beskriver om bruken av Cannabis og Marihuana på starten av 1900-tallet - der man trodde at denne kunne kurere både melankoli og smerter - og viser hvor galt det kan gå.
Lafjorden i desember måned 1913 - selv om alle steller til jul, er det jammen nok dramatikk å spore i bygda. Overfalllsmannen, eller skal man si kvinnen, blir omsider tatt. Solveig og Tales oppførsel eskalerer - men også mellom hovedpersonene er det vanskelig. En liten fotnote: På skolen synger de Luciasangen denne julen, men det kan se ut som om den ikke var skrevet slik som den omtales, ennå, i 1913.
Sist sett
