Denne boka omhandler saken som du sikkert har hørt om, som ligger baki harddisken et sted, men når du tenker etter, sliter du med å gjenkalle det som skjedde.

Og det som skjedde var at det den 5. november 1962 smalt nederst i Estergruva i Ny-Ålesund på Svalbard. Gruva tilhørte statseide Kings Bay Kull Compani. 21 gruvearbeidere døde i ulykka, 11 ligger fremdeles igjen i dypet. Hendelsen var i seg selv svært alvorlig, men også tidligere hadde det skjedd ulykker av samme alvorlighetsgrad på Svalbard. Det var det politiske etterspillet som gjorde tragedien i 1962 spesiell. Blant annet ledet ulykka til at Einar Gerhardsens regjering ble felt i 1963.

"Kings Bay-saken" er ingen kriminalroman, men boka er svært spennende lesning. Ønsker du en spennende historieleksjon? Løp til biblioteket og lån denne!

Monica Kristensen debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2007 med kriminalromanen "Hollendergraven". Siden fulgte ytterligere tre kriminalromaner: "Kullunge" (2008), "Operasjon Fritham" (2009) og "Den døde i Barentsburg" (2011). Handlinga er i alle fire bøkene lagt til Svalbard, og holder en standard over gjennomsnittet for sjangeren. «Ekspedisjonen» (2014) var kanskje et lite kvalitetsmessig tilbakeskritt.

Monica Kristensen Solås (f. 1950) er kjent som både polfarer, glasiolog, meteorolog og forfatter. Hun assosieres kanskje mest med (typisk nok) hendelser med negativt fortegn: Under en ekspedisjon i Antarktis i 1993 omkom en av hennes medarbeidere etter å ha falt ned i en bresprekk, og i 2005 ble hun suspendert fra sin stilling som generalsekretær i Redningsselskapet (suspensjonen ble seinere trukket tilbake).

Jeg har av og tel (ikke for ofte såklart) fundert på åffår jeg ikke har bedre drag på damene. I Erlend Loes roman "Slutten på verden slik vi kjenner den" finner jeg kanskje (??) en del av svaret.

Etter ei stønn i skauen (noen år!) vender Doppler tilbake for å gjenoppta livet med kona Solveig og ungane. Han oppdager (kanskje ikke helt urimelig?) at det har skjedd en del endringer på hjemmebane. Blant annet står et nytt navn på postkassa: Egil Hegel! Åssen kunne Solveig falle for et slikt motbydelig veltrent hannkjønnsvesen, med godt betalt jobb og barnetekke?

"Egil Hegel var, dessverre, det som vel må kalles en pen mann, konstaterte Doppler. Han hadde irriterende jevne ansiktstrekk. Han var helt symmetrisk. Alt som fantes på den ene siden av ham fantes også på den andre. Kvinners hjerner henger seg opp i symmetri, husket Doppler å ha lest. De er programmert for å oppsøke det. Det ujevne vil de ikke ha. Det regelmessige gir dem eggløsning."

Som jeg alltid har sagt: Å lesa skjønnlitteratur er både underholdende og lærerikt! :)

Jeg må si at jeg var meget spent før jeg begynte å lese denne boka. Det er fordi jeg syns Bjørn Andreas Bull-Hansens forfatterskap har variert mye i kvalitet, fra helt topp til bånn i bøtta. Toppen regner jeg for å være «Anubistrilogien»: «Lushons plater» (2004), «Anubis» (2006) og «Evercity» (2007).

Denne boka er heldigvis på høyden kvalitetsmessig. Hovedpersonen, Torstein Tormodson, er en karakter som ser ut til å ligge forfatterens hjerte nær. En blanding av kriger og Isak Sellanrå-type, en overlever som fikser det meste, og som overvinner fryktinngytende fiender på slagmarken, så vel som indre demoner. Lignende typer finner vi også i flere av Bull-Hansens romaner.

Vikingtida er det ingen tvil om at forfatteren behersker! Masse handlingsdriv og språkdriv, fin flyt i fortellinga, underholdende!

Denne karen kan mer enn å fiske med fluestang og spille musikk. Du blir kanskje ikke veldig mye klokere etter å ha lest denne, men du har sannsynligvis hatt det temmelig morsomt i et par timer- He-he!

En kunnskapsrik, spennende og fascinerende, men kanskje først og fremst rystende bok om Kongos historie. Noe for deg som ønsker å begi deg inn i det ukjente og eksotiske.

John Irving har gitt meg mange litterære oppturer etter at jeg leste ”Garps bok” på midten av 80-tallet. Garps bok (1978) er allerede blitt en klassiker, sammen med "Siderhusreglene" (1985) og "En bønn for Owen Meany" (1989). Romanene hans kjennetegnes av svær humor, spesielle, særpregede personer (på grensa til det overnaturlige) og en sprudlende fortellerglede.

Jeg anbefaler nye Irving-lesere å starte med titlene over. ”I en og samme person” (2012) er ikke helt i samme klasse. Den er skrevet i sedvanlig Irvingsk stil. Men i sin iver etter å krydre og fargelegge teksten syns jeg han har en tendens til å glemme framdriften, og dermed blir fortellinga noe stillestående og småkjedelig. Dette er mest framtredende i starten av boka, det blir bedre etter hvert.

Leo spekulerer på om ikke ulvehatere også hater Oslo-folk, asylsøkere og naturvernere "med en intensitet Joe Pesci ville misunt dem". Han mener det er en underlig sammenheng mellom ulveskepsis, innvandringsskepsis og klimaskepsis. Folk som er skeptiske til ulv, er alltid skeptiske til innvandring, og mener at klimaendringer ikke er menneskeskapt. Det er vel kanskje ikke tatt helt ut av løse lufta?

Ei særdeles underholdende og morsom bok, ihvertfall for oss som vil ha ulv i norsk fauna. For ulvehatere er nok ikke boka like fornøyelig.