Bokelskere.no

Etter å lest denne boken, må jeg lese alle andre bøker av Dostojevskijs på nytt.

Dette en leseopplevelse utenom det vanlige. En reise i en velduftende rosehage med en melodi av lyriske ord som eneste reisefrende. En absolutt nytelse fra ende til annen.

Øyvind Berg er lyriker, noe som trer tydelig frem i teksten. Språket, flyten og ordlyden vitner om en forfatter som kan kunsten å smi ord. Han skriver så vakkert. Hele teksten har en melodi som bare triller av tungen. En melodi som holder deg i et jerngrep (eller nærmere bestemt rosegrep) gjennom det hele.

Gjennom hele romanen forteller hovedpersonen om roser. Om forskjellige arter, om deres opphav. Vekstvilkår, dufter og utseende. Rosene tar opp en stor del av historien og er en flott metafor for hovedpersonens liv.

Dette er en person som treffer motgang gang på gang, men som ikke gir opp. Akkurat som utvikling av roser kan være. Noen ganger blir de nye artene store og flotte. Velduftende, kraftige og vakre. Andre ganger blir de skjøre, stinkende, unnselige og sterile. Noen ser flotte ut, men visner med en gang. Andre ser ikke bra ut til å begynne med, men ender opp som overraskende skjønnheter. Parallellene til det virkelige liv er mange å ta av. Og symbolikken er vakker og velskreven.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Roseromanen

Selvfølgelig er dette subjektivt. Andre må selvfølgelig få mene noe annet. Men stort opplag må ikke nødvendigvis bety at jeg vurderer en bok som god.

En mørk og dyster bok. Kim Leine får virkelig frem noen av de utfordringene menneskene på slutten av 1700-tallet kunne møte.

Jeg likte først ikke at boka var skrevet i presens, men dette gikk seg til etter hvert. Det kan hende boka passer best i denne verbformen.

Boka er lang, men ikke tung. Anbefales!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
I utgangspunktet kan dette høres deprimerende tungt ut. Og er det på mange måter også.
Men det romanen først og fremst er, er strålende litteratur.
Sara Stridsberg skriver vakkert godt om det grufullt vonde.
I et språk så vârt og skjørt, samtidig så intenst og skrikende nakent.
En slik «kunstnerisk» måte å skrive på kan være en hårfin balansegang mellom det som føles ekte og stilsikkert og det som virker platt og tilgjort.
Sara Stridsberg etterlater ingen tvil. Dette er stor skrivekunst.

Viktig og vond bok om alt et barn ikke skal oppleve. Formidlingen trekker ned, da jeg ikke opplever fortellerstemmen som fullstendig troverdig. Men tema er på sin rette plass, og anbefales å lese om!

Dette er ekte påskekrim for meg.

Jeg koser meg fra start til slutt. Retro-krim spekket med nostalgi, humor og god gammeldags mystikk, kodenavn og gåter. Jeg synes bøkene i serien om K2 så langt har vært i stigende kurve. Denne har jeg likt best til nå.

Dette er Tine Melk-påskekrim for voksne med herlige assosiasjoner til Olsen-Banden. i bok nr. 3 gav også henvisningene til historiske personer og hendelser en ekstra styrke til historien, da det malte opp et stemningsbilde fra norsk politikk i brytningen mellom 60- og 70-tallet. Det ble et godt fungerende bakteppe for handlingen.

Jeg er klar for mer!

Herta Müller bruker akkurat det samme motivet en av sine bøker om livet i Romania i kommunisttiden. Hos henne dreier det seg om et par som ikke har klart å komme seg over grenseelva til Jugoslavia.

Herlig nok av Lenth. Hakket bedre enn den forrige. Både spennende og morsom på en gang. Utrolig mange herlige sitater, og generelt et fargerikt språk. Bare å vente på neste.

Det siste kalendaråret har eg dagleg jobba med digitalisering av Grønlands historiske minnesmerker 1-3 på heimskringla.no, dvs. ei bortimot komplett samling av tekstar og dokument med kommentarar og fotnotar relatert til det norrøne Grønland, samt at eg elles har lese mykje om emnet i tillegg - så då var det kanskje ikkje så rart at eg kasta meg over Tore Kvæven si bok "Når landet mørknar", ein roman som handlar om det norrøne Grønland seint på 1200-talet, då landet var på veg inn ei krisetid. Kvalrossen som gjorde grønlendingane rike er mest ikkje å sjå meir, og handelsskipa frå Noreg og Island uteblir. Folk spør seg om dette er dei siste tider.

I sentrum for forteljinga står den unge Arnar Vilhjalmson. Han drøymer om å sigla mot landa i vest, der det finst både jarn og tømmer. Og han drøymer om den unge kvinna Eir. Og for å realisera draumane må han trossa både sine eigne gudar, hovdingar og lover i landet.

Dei historiske skildringane er så detaljerte og byggjer på så mykje kunnskap at det er beint fram imponerande. Aldri er vel historia til dei norrøne grønlendarane blitt fortald meir inngåande, sjeldan ser ein så mykje presis kunnskap formidla i ein historisk roman. For det andre er det spent opp eit breitt lerret med svært mange personar og dels parallelle handlingar, for det tredje yrar det av skjønnlitterære perler og betraktningar, og overraskande tekniske grep. Forfattaren gir seg god tid gjennom dei 450 sidene. Kort sagt - terningkast 6 og eit must for alle med interesse for norrøn kultur!

For meg også - jeg pleide å få en ny i serien av mamma om jeg var syk. Har et vagt minne om at ikke alle sykedagene var like reelle må jeg innrømme... ;o)

Begynte på 4 (!) krimbøker, men ingen falt i smak så i påvente av at noe skal dukke opp gikk jeg løs på noen gamle ungdomsbøker fra egen hylle. Elsket denne serien da jeg var barn (ca. 40 år siden...), kan vel ikke skryte av at den har tålt tidens tann aldeles utmerket, men jeg koser meg med den fremdeles. :o)

Utrolig godt gjort å skrive om 22. juli uten å skrive om 22. juli. Det er så mye som er godr tenkt om norsk politikk, rettsvesen, media- og forlagsliv at det bare er å bli imponert. Godt grep å dele boka i tre med ulike synsvinkler. Likte nok de to første delene best, men alle funker!

Eg vil vone det gjeng an å bli profesjonell fotballspelar utan at ein blir slik ein møkkasabb som Lundekvam må ha vært i ei periode. Det var rystande å lese om korleis han let fest, sprit og dop take over livet sitt, og måten det gjekk utover familia på. Jaudå, eg er klar over at dette ikkje er laster som er eineståande for fotballspelarar, men det er vondt når ein blir klar over at ein hardtarbeidande landslagshelt har vært så langt nede, og dratt andre med seg. Og i følge boka havnar ein fjerdedel av toppidrettsfolk i liknande problem etter karriereslutt. Får vone at fleirtalet ikkje har fått det så tøft som Lundekvam.

Men det er ikkje berre ugreie og elende i boka. Det var artig å lese om Lundekvam sin veg frå ei lita øy i Austevoll, via ein periode i Brann, og så over til ei lang og innhaldsrik karriere i Southampton. Her er det mykje å glede seg over, både av anekdoter og av høgdepunkt. Sjølv om landslagskarriera stogga på 40 kampar, så har han hatt ei proffkarriere som få andre norske fotballspelarar kan matche. Det er til dømes ikkje så mange andre som kan skilte med testimonial-kampar ved karriereslutt.

Boka er velskriva. Kapitla vekslar mellom forskjellige epoker i livet hans, men det er aldri vanskeleg å henge med på. Som krydder er det tatt med eit knippe bilete frå livet og karriera hans. Triveleg. På den minre trivelege sida; det kan ikkje ha vært lett å legge fram dei mørkaste sidene av livet sitt i eit bokmanuskript, men det virkar ikkje som om Lundekvam legg fingrane imellom her. All gørra kjem fram, utan at han legg skulda på nokon andre enn seg sjølv.

Takk, Lundekvam, for at du har latt lesaren kome nær innpå ei fantastisk fotballkarriere, og måtte du makte å halde styringa over livet vidare.