Bokelskere.no

Bok nummer 3 om Henning Juul, og hans jakt på hva som skjedde da han mistet sønnen Jonas i brann.

Jakten må vente litt da en gammel, dement dame blir funnet brutalt myrdet på et gamlehjem. Det er tydelig at morderen har et enormt raseri inni seg. I tillegg til dette er Hennings søster Trine, som er justisminister, i hardt vær. Hun mottar trusler og påstander om at hun har trakassert et yngre partimedlem seksuelt.

Spenning hele veien, og kan nesten ikke vente på neste bok om Henning Juul!

Eg blei nok litt skuffa over denne boka, sidan eg hadde lest veldig positiv omtale av den. Syns beskrivelsene av samfunnet og "Metaverdenen" til tider blei for detaljerte og tekniske, så eg klarte ikkje å leve meg heilt inn handlinga. Syns også den historiske parallellen forfattaren bruker i forhold til virus blir dratt for langt, og samtalene karakterane har rundt dette temaet virker konstruerte for å forklare lesaren samanhengen. Når det er sagt har boka absolutt sine sterke sider óg! Det er i perioder godt driv i historien og både spennande og morsomme "actionscener". Eg likte godt hovudpersonene Hiro og Y.T., og det er mange spesielle karakterer og miljø i boka som blir godt skildra. Lurer på om kanskje dette er ei bok som mange gutter/menn liker bedre...?

Jeg tørker tårene etter å ha lest siste side i "En mann ved navn Ove". En fornøyelig og rørende litt dypere feelgood om den 59-årige grinebiteren Ove, som temmelig motvillig holdes i vigør av naboene. Ove vil bare at det skal være litt orden på sakene. Til tross for at han er kranglete og vanskelig, kan man ikke la være å verdsette Oves mange god egenskaper og helstøpte natur - som kommer til uttrykk gjennom store og små situasjoner. Mange vil nok kjenne igjen trekk fra seg selv eller noen de kjenner. Veldig veldig fin bok! Denne kan leses av mange - og kan også verdsettes av svigerfedre som normalt holder seg til krim og krigslitteratur. Spent på å høre om andre også liker den!

Veldig bra krim! Enger har virkelig klart å lage en spennende og flott serie om journalisten Henning Juul.

Første boka var veldig preget av Juuls psykiske problemer etter brannen for to år siden, og i bok to jobbet han iherdig med å få ut av Tore Pulli hva han visste om brannen.

Nå i bok tre føler jeg at vi blir mye bedre kjent med Henning Juul selv, både gjennom søster og justisminister Trine Juul-Osmundsens problemer og alle tilbakeblikkene til deres barndom. I alle slike krimserier føler jeg at en viktig del av den totale historien er den parallelle historen til hovedpersonene. Det at Enger har bestemt seg for at vi i løpet av seks bøker om Henning skal få svar på gåten om brannen hvor sønnen Jonas døde, er et veldig bra element som vi stadig får mer og mer kunnskap om. Det hjelper for Henning sin del at han kommer seg videre selv også, at han føler han takler dette bedre.

De to første bøkene leste jeg som e-bøker på mobilen, og denne tredje hørte jeg som lydbok. Bra oppleser, men jeg kunne tenkt meg å lese bare litt fortere! Det var så spennende!

I og med at jeg ikke bor langt unna Jessheim selv, er det veldig artig å være kjent på de stedene som Enger omtaler i bøkene. Det blir så mye mer virkelig og reell handling for meg da.

Alt i alt en veldig god krim, med bra oppbygging, passe blanding av hovedhistorie og parallelle historier, ikke for lang bok, spennende plott. Gleder meg virkelig mye til de neste bøkene om Henning!

Actionbok om skilsmisse med humoristiske elementer. Skulle tro det var umulig å få til, men jeg synes Henriksen lykkes. Ikke like realistisk hele veien, men det funker. Liker den handlekraftige og snarrådige hovedpersonen og at slett ikke alt går etter planen. Både for spenningssøkende og mer følelsesorienterte lesere, tror jeg. Og mest jenter, da.

For eit par dagar sidan vart eg ferdig med Memory of light, den siste boka i Robert Jordans (og Brandon Sandersons) fantastiske fantasyserie "the Wheel of Time". Dette var den første store bokromansen min, og eg har vore bergteken sidan eg plukka med meg den første boka "Flukten frå Emondsmark" for 12 - 13 år sidan, berre fordi framsideillustrasjonen var stilig. Opp gjennom åra har dette truleg vore dei bøkene eg har lese oppatt flest gongar, og dei har vore drøfta og analysert, utallige timar i godt selskap.

No er eventyret over. Og ein sitter igjen med ein vemodig følelse av tomleik. Var dette alt? Ein kan vel likevel ikkje klage på lengda på serien, for med 14 bøker på til saman 12000 sider dette ein av dei største fantasyseriane som er skrive. At bokserien i det heile vart fullført etter Jordans død i 2007 er noko dei fleste av Wheel of Time tilhengarane setter stor pris på.

At Brandon Sanderson tok over roret etter Jordan har både gode og mindre gode sider ved seg. Av dei mindre gode sidene kan det nemnast at det ikkje er alle karakterane han klarer å fremstille autentisk. Tidvis får ein inntrykk av at karakterane oppfører seg som dei gjorde i starten av serien, uten tanke på den utvikklinga dei har gått igjennom. Dette vert illustrert gjennom fordommar og haldningar som ikkje er truverdige.

Eit anna problem er farten på boka. Jordan skreiv omstendeleg, og det er mange som hevdar at han på eit visst punkt i serien (rundt bok 7 eller 8) gjekk seg vill i sin eigen verden - at plottet nesten ikkje gjekk fremover. Andre meinte at det kanskje vart vel mykje skildringar av dei politiske intrigene og stridane og ikkje minst kniplingar. Likevel føler eg at dette er viktige trekk ved Jordan si skriving, og ein av grunnane til at nettopp denne serien framleis står så sterkt hos meg. Jordan var ein utrulig dyktig verdensbyggar, og få om nokon har klart å gjere det same. Sanderson har dratt proppen ut av badekaret. Han har som mål å fullføre bøkene, og dette går ein del på bekostning av fortellinga. Det er også ein del raude tråder som vert vekke eller ikkje nøsta opp i alt hastverket.

Sanderson er også ein tilhengar av deus ex machina, noko som ikkje heilt står i tråd med WoT universets strukturelle og avgrensa magisystem. Når alt ser som svartast ut, så går det likevel bra, sjølv om vi lesarar kanskje føler at dette vert for lettvint, vi veit nemleg kva som er mogeleg ;)

Sanderson står sterkt når det kjem til sekundære hovudpersonar som Jordan ikkje har nytta mykje tid på. Eg er også i stuss om Robert Jordan kunne klart å ta livet av ein einaste av sine elskede hovudpersonar. Ja også har vi jo fått ei avrunding på heile eventyret =)

Vel, kva kan ein seie om Memory of light. Dei to føregåande bøkene har tydeleg bygd opp mot Tarmon Gai'don - den siste striden mellom det vonde og det gode - og her kjem den. Alt frå starten av boka brakar det laus. Trollokar og Mørkefrender angriper hardt. Dei gode er sjølvsagt underlegne, alt anna ville vel vore urealistisk og ikkje i tråd med rettningslinjene for episk fantasy. Likevel har dei gode ein del ess i ermet. Det som er fasinerande er at dei vonde også har sine ess, noko som tidlegare ikkje har vore heilt tilfelle (ein har ofte snakka om "stupid evil"), noko som gjer spenninga meir intens enn tidlegare.

Krig og herjing går føre seg stort sett gjennom heile boka, og vi vert drivne til å lese vidare, for håpet om ein lukkeleg slutt er heile tida til stades sjølv om det stadig ser mørkare ut. Spørsmålet om kva som er ein lukkeleg slutt er også eit viktig aspekt som dukkar opp i boka, og vi får fleire ulike visjonar om kva som kan skje. Vil verda verte ein betra stad om dei gode sigrar? og er det berre vald og elende som er i vente om dei vonde sigrar?

Sjølv om dette er ei mykje dystrare bok enn dei føregåande, finner vi også ein del av den samme lune humoren som alltid har vore til stades i serien. Særleg gjelder dette kjønnsrollemønsteret. Den generelle interaksjonen mellom menn og kvinner er like naiv som alltid og ein kan ikkje anna enn å more seg over den. At det i det heile vert født barn i WoT universet er eit under, eg misstenkjer at dei kjem med storken. Interaksjonen mellom ein del av karakterane er også svært lattervekkande.
Ein finner også ein del rørande augeblikk i boka, og eg må ærleg innrømme at eg fleire stader satt med ein klump i halsen.

Kva kan eg seie om slutten utan å røpe for mykje. Vel, etter mitt syn er den ikkje tilstrekkeleg. Dei siste 100 sidene av boka gjekk for fort unna, og det vart nytta nokre enkle løysingar. Fleire underplot vart ikkje konkludert, og ein vart sittande igjen med ein del spørsmål og ein del irritasjon. Memory of light burde hatt ein epilog på eit par hundre sider.

Men dette er vel eit problem som går igjen i dei fleste bokserier i genren episk fantasy. Både J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre og Brandon Sandersons eigen serie, Mistborn, har noko uferdig over seg. Slutten vert ikkje tilfredsstillande for lesaren. Likevel må vi vel tenkje oss at det ikkje er korleis fortellinga ender som i bunn og grunn er det viktig for serien, men vegen frem mot slutten. Om ein ser Wheel of Time i eit slikt lys kan eg ikkje anna enn å seie at det har vore ei fantastisk lesing, og ei reise eg gjerne tek ein annan gong.

Dette er en ganske lettlest bok, hvis man ser bort ifra den trege begynnelsen. Den bygger seg opp og blir bedre og bedre etterhvert og til slutt klarer man ikke legge den fra seg.

Etter mi meining har Engelens spill fått mange ufortente lunkne anmeldelsar. ”Alle” hylla Vindens skygge og stemninga og magien der; eg tykkjer Engelens spill har mykje av det same: Dette er ei spenningsbok, ei eventyrforteljing, eit magisk drama med eit frodig persongalleri. Her er mystiske personar, skumle hus og gater, romantikk og begjær, hat og hevn, drap og død.

Zafon sin stil, det levande språket og leiken med ord og setningar er til å humre av i begge bøkene.

Lydbokversjonen av Engelens spill er svært bra. Ivar Nørve gjer ein fantastisk innsats som opplesar, - nesten like fantastisk som Kai Remlov som les Vindens skygge.

Terningkast 5 frå meg.

Nok et mesterverk fra pseudonymet Kepler. Holder trykket oppe gjennom hele boka. Ikke en side for lang.

enda et mesterverk av arne svingen anbefales sterkt

Det virker som mange forfattere skriver den samme boka om og om igjen bare med litt forskjellig innfallsvinkel hver gang. Men ikke sånn med Roy Jacobsen. Han imponerer meg med stor variasjon både i tematikk og skrivemåte, og jeg er enig med deg i at denne boka er meget velskrevet. Ei ganske stillferdig bok om overlevelse under tøffe forhold og de vanskelige grensegangene mellom venn og fiende i en krigssituasjon, en verden der rett og galt og opp og ned hadde byttet plass, som det står i boka. Og som han skriver: ...for alle har rett til å være helt i sitt eget liv, selv de halte og de blinde, selv de med et verkende krater i fjeset, om så med litt hjelp, hvor hadde vi vært uten litt hjelp,.... Og Timmo er en helt i mine øyne :-)

Jeg er ikke ferdig med boka, men dette er vel kanskje typisk for Miéville: komplekse mytologier som det ikke alltid er så enkelt å trenge seg inn i.
Spesielt "The city & the city" gjorde meg temmelig forvirret.

Jan Mehlum er vel den eneste "moderne" krimforfatter jeg leser, jeg foretrekker Christie. Grunnen til at jeg liker Mehlum, og ikke andre norske, moderne krimbøker er at jeg er kjempelei politiarbeid og den klisjefylte, hardkokte politidetektiven med alkoholproblemer og elendige forhold/ekteskap etc. Mehlums Svend Foyn er, til tross for få venner, i hvert fall relativt normal, med et sundt forhold til familien (dvs datteren og hunden). Dessuten har han humor.

Spennende å oppdage nye forfattere. jeg hadde ikke hørt om forfatteren da jeg fikk 4 av bøkene hans til jul for noen år siden. Det resulterte i at jeg fikk tak i flere av bøkene, og nå tror jeg at jeg har lest de fleste. jeg har lest mye krim, og synes at Jan Mehlum absolutt svarer til forventningene, overraskende bra egentlig.

Denne boken er helt fantastisk. Det er den første boken jeg har lest innen sjangeren steampunk, men blir nok slettes ikke den siste. Boka er full fantasi, men tar et løst utgangspunkt i den amerikanske borgerkrigen. Boken har en flott heltinne og inneholder også elementer som krigsmaskiner som går på damp og flyvende zeppelinere i tillegg til zombier. Heltinnen jobber på et sykehus i begynnelsen når hun får beskjed om at mannen hennes har dødd. Like etter får hun melding fra sin far som ligger for døden langt unna på den andre kanten av kontinentet. Her begynner reisen og alle de eventyrene hun opplever på veien. Gled dere til å lese.

Endelig kom oppfølgeren til "Vindens skygge", og jeg gledet meg stort til å kaste meg over boka. Vi befinner oss i tiden før handlingen i "Vindens skygge", fremdeles i Barcelona, på 1920-tallet. David Martin er 17 år og løpegutt i en avis. Hans store drøm er å skrive en udødelig roman, og da han får muligheten til å skrive en føljetong i avisen og at på til lykkes, er det noe som forløses i ham.

Senere får David i oppdrag å skrive en bestselgerroman, og han inngår i den forbindelse en pakt med den desillusjonerte forfatteren Andreas Coreli. Dette angrer han senere dypt på, for forbindelsen koster ham dyrt og ingenting går etter planen.

Ting begynner virkelig å ta av den dagen Isabella dukker opp i Davids falleferdige tårnbygning, og ønsker å bli hans sekretær. Noen er ute etter David, og spørsmålet er om han skjønner det før det er for sent.

Boka startet storveis, men etter hvert syntes jeg den flatet ut. Mye av det som gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg i "Vindens skygge", manglet rett og slett. Etter hvert ble jeg også sittende å irritere meg over språklige lettvintheter og banaliteter. Alt i alt en over middels grei bok og kanskje vel så det, men den lever etter min mening dessverre ikke opp til "Vindens skygge". Ivar Nørve gjorde for øvrig en strålende jobb som oppleser!

Ja, dette er jo en av de beste cyberpunk bøkene som finnes. Dette var den første boka jeg leste av Stephenson, og jeg ble rent forelska. Har lest så og si alt han har skrevet siden, og jeg burde uttrykke min takknemlighet til hun som prakket den på meg.

Stephenson har en utrolig suggerende stil, en miks av spennende, morsom og intelligent. Jeg blir smigret av å lese når jeg opplever at han ikke undervurderer leseren, men heller utfordrer vår intelligens.