Bokelskere.no

She told me that for years she had lived in hope of being rescued; of belonging to someone else, of dancing together. And then she had learned to dance alone, for its own sake and for hers.

Den ene sier: En dag skal vi alle dø. Den andre sier: Alle andre dager skal vi det ikke.

"[K]an noen si meg når i helvete jeg skal få tid til å lese det alt sammen?" [...] "Jeg har over ti tusen bind fra før. Av dem er det ca fire tusen jeg ikke har rukket å lese. Vanligvis leser jeg to bøker i uken. To bøker i uken er lik 104 bøker pr år. For å pløye gjennom fire tusen bind trenger jeg ca 40 år. Jeg er 43 år gammel. Innen jeg er ferdig med å lese de bøkene jeg allerede har kjøpt, vil jeg være 83 år gammel. Og ikke nok med det..." Det svartnet for øynene og han måtte lene seg mot husveggen. "Og ikke nok med det", hvisket Felix Bartholdy til murpussen. "Jeg fortsetter å kjøpe. Jeg hamstrer. Jeg karrer til meg det jeg ser. Jeg er syk. Jeg kjøper minst fem ganger så mange bøker som jeg leser. Jeg har hyllene fulle av bøker som jeg aldri kommer til å åpne. Det bare øker og øker. Jeg kan ikke gå forbi en bokhandel. Jeg leser kataloger på sengen, kritikker på do og har alltid vesken full av litterære tidsskrifter. Og jeg kan ikke stoppe. Jeg kan ikke stoppe!"

...Noen som kjenner seg igjen? :)

Man graver alltid i fortiden eller pirker borti framtiden, men hviler sjelden i øyeblikket. Det er litt sånn som med min venninne Susan, som roper nærmest i panikk hver gang hun ser et vakkert sted: "Det er så vakkert her. Jeg må komme tilbake hit en gang!"

Å velge tvilen som livsfilosofi er som å velge urørlighet som transportmiddel.

Det finnes en stor og likevel helt offentlig hemmelighet. Alle mennesker har del i den, alle vet om den, men de færreste skjenker den noen gang en tanke. Folk flest tar den for gitt og synes ikke det er noe spesielt å undre seg over. Denne hemmeligheten er tiden.

Det finnes kalendre og klokker til å måle tiden, men det hjelper ikke stort, for alle vet at en enkelt time kan virke som en evighet, mens den andre ganger kan være over før en får sukk for seg. Det kommer helt an på hva en opplever i løpet av denne timen. For tid er liv. Og livet bor i hjertet.

Faren hans hadde en gang sagt at de vanskeligste valgene i livet ikke er mellom det som er riktig og det som er galt, men mellom det som er riktig og det som er best.

Det er ikke så lett å gjenkjenne godhet når verden har vært vond så lenge. Og det er ikke så lett å tro på seg selv når ingen andre har gjort det på lenge.

Ikke gå dit veien fører deg. Gå i stedet dit hvor det ikke går noen vei og etterlat deg et spor

Noen ganger må man gi opp,
for å komme videre.
Noen ganger må man dø litt,
for virkelig å kunne leve.
Ja for å bli trygg, må du
kanskje være litt redd først?
Og det du aller helst vil ha,
er det du aldri kan få.
Sånn er det bare.

Tips meg! ... dersom du har lest tekst/hørt noe "som ligner" ...

Men å drømme om noe usannsynlig har et eget navn. Vi kaller det håp.

I hele sitt liv hadde Snusmumrikken lengtet etter å få rive ned skilt som forbød ham å gjøre alt det han hadde lyst til, og nå skalv han av iver og forventning. Han begynte med "Røyking forbudt".

[...] For når man først forstår at det er noe man ikke forstår, da er man i grunnen på god vei til å forstå både det ene og det andre.

Kjærligheten kommer til oss uten noe forvarsel, og når den først er gitt oss, kan den aldri tas fra oss. Det må vi huske. Den kan aldri gå tapt. Kjærligheten kan ikke måles. Den kan ikke bli telt i år, minutter eller sekunder, veid i gram eller kilo. Den kan ikke kvantifiseres på noen måte. Den kan heller ikke sammenlignes, den ene med den andre. Den bare er. Det korteste streif av ekte kjærlighet kan gi næring til et helt liv. Det må vi alltid huske.

"The boy asked the girl to say "I love you" into her can, giving her no further explanation. "And she didn't ask for any, or say "That's silly," or "We're to young for love," or even suggest that she was saying "I love you" because he asked her to. Instead she said, "I love you". The words travelled the yo-yo, the doll, the diary, the necklace, the quilt, the clothesline, the birthday present, the harp, the tea bag, the tennis racket, the hem of the skirt he one day should hav eoulled from her body." "Grody!" "The boy covered his can with a lid, removed it from the string, and put her love for him on a shelf in his closet. Of course, he never could open the can, because then it would loose its contents. It was enough just to know it was there."

Døden gjør livet meningsløst fordi alt vi noensinne har strevd for, opphører med den, og den gjør livet meningsfylt fordi dens nærvær gjør det lille vi har av det, umistelig, hvert øyeblikk kostbart.

En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

Korrekturleseren nikket. "Du forstår, en kan ikke bygge opp vanntette skott og så nekte å rikke seg utenfor dem. Noen ganger er en nødt til å bruke sine egne fiaskoer som springbrett til suksess. En er nødt til å balansere hårfint mellom håp og fortvilelse". Han tok en pause og tenkte over det han nettopp hadde sagt. "Jo,"gjentok han. "Til sjuende og sist er alt sammen et spørsmål om balansekunst."

Skjebnen pleier å vente like rundt hjørnet. ---- Men noe den ikke gjør, det er å gå på hjemmebesøk. Man er nødt til å oppsøke den.

Og midt på natten våknet jeg. Lamslått av tanken på at den eneste i verden som skal leve mitt liv er meg.