Bokelskere.no

Svetlana Aleksijevitsj har samla inn vitnesbyrd frå overlevande frå krigshendingar i Sovjetunionen, overlevande som var born den gongen. Den gongen er 2. verdskrigen, eller Den store fedrelandskrigen som den kallast der borte. 101 små bitar av ein barndom, enkelte er berre vage minne, andre er meir samanhengande attgjevingar av ting dei har opplevd. Men felles for dei alle ar at kvart enkelt av bidraga romer tilstrekkeleg med materiale til at det kunne skrivast ein roman over det.

Kvart vesle stykke innleiast med ei nøkkelsetning frå forteljinga, namnet til den som fortel, alder til barnet då hendinga skjedde, og yrket i dag. Det mest gledelege ved boka er at det ser ut for å ha gått brukbart med dei fleste av desse borna seinare i livet, yrkesnemningane tyder i alle fall på det. Men desse skrekkelege opplevingane frå barnåra må jo ha satt spor på ein eller annan måte, utan at ein får vite noko om det her.

Det er som nevnt stort sprik i detaljrikdom og innhald i forteljingane. Forteljartrangen til dei enkelte varierer også noko. Likevel er det ei slags heilheit over denne samlinga. Intervjuaren er jo usynleg, tilsynelatande ikkje ein part i denne overleveringa av barndomsminne til lesaren. Men ho må jo nødvendigvis skrive ned desse forteljingane, og det er vel i den prosessen (samt oversetjinga til norsk) at denne kjensla av heilheit stammar frå. Det er først når eg tenker over dette i etterkant at det slår meg at Alekseijevitsj også har del i desse forteljingane.

Reading the World: Read a book from every country in the world. Here's my growing list of titles and recommendations.

Boka er enkelt skevet, overraskende nøytral, med hovedfokus på de faktiske hendelser. Det slår meg gang på gang hvilken styrke dette barnet har hatt i tiden som fange. I sin enkelthet er boka sterk lesning.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Prisvinner dette, altså. Og gudbedre som hun skriver, Anne Mette Hancock. Hun har akkurat den stilen jeg elsker i krimbøker, røff, slentrende og ikke minst humoristisk. Hele boka er krydret med herlige scener i et fandenivoldsk språk som gjør at jeg gliser rått til tider. Det flyter så florlett avgårde, nærmest friksjonsfritt, slik at det blir en fryd å lese.

Svært godt og ærlig skrevet om en veldig fascinerende person. Vi følger oppturer og nedturer gjennom år med nyktre perioder og perioder med alvorlige rusproblemer, hele tiden med denne enorme kjærlighet for teateret. Klarte ikke å legge fra meg boken, den fanget fra første side.

Jeg elsker bare mysteriet bokene om David og familien hans. Jeg har lest nesten alt som er kommet til nå men det er ikke alltid etter rekkefølge jeg er 12 år og elsker å lese bøker. Dessuten så passer det perfekt fordi v har en lese konkurranse i klassen min og vinneren får en premie i April . håper jeg vinner

Dette er den første boka fra Hans Olav Lahlum jeg har lest. Jeg fikk låne den av min far som er stor fan av hans bøker. Nå er jeg ingen storleser av krim, men min far mente at denne boka ville jeg like, så da ga jeg den en sjanse. Boka starter med en gammel mann som mister sitt eneste barnebarn i en bilulykke. Tilbake står han igjen uten noe familie eller etterkommere. Man blir da gradvis introdusert til en hendelse som skjedde i slutten av krigens dager, under et forhør, der hovedpersonen blir utsatt for tortur av fem personer. Han gir dem skylden for at han nå står uten etterkommere, og begir seg ut på en hevntokt mot de fem. De kjennetegnes ved at alle har tatovert inn et pentagramaktig symbol på armen. Spenningsnivået har en god stigning etterhvert som man leser, og den klarte å fange meg slik at jeg ble nysgjerrig på å fortsette å lese. Den var aldri kjedelig, men hadde god framdrift i et passe tempo. Den første humringen kom da den kvinnelige etterforskeren var en god sjakkspiller. Jeg liker når forfattere blander inn sine hobbyer/lidenskaper i romanene sine. Jeg likte boka godt, og den uventede vendingen på slutten var en positiv overraskelse. Det skal sies at jeg ble ikke helt overbevist av motivet bak handlingene hovedpersonen begår. Lahlum klarer ikke helt å få fram hvor stort hatet er, eller naget er etter alle disse årene. Det blir litt platt beskrevet og virker dermed litt lite troverdig.

Velskrevet med et litt gammeldags men tilgjengelig språk. En historisk viktig bok som er overbevisende i karakterer og handling. Hvis du noengang har lurt på hvorfor de svarte i USA reagerer så sterkt på det konfederate sørstatsflagget og monumenter over sentrale figurer i sørstatshistorien bør du absolutt lese denne boken. Den ondskapen og det menneskesynet som slaveriet hadde sitt utspring i og som de svarte i USA har kjempet mot i mange generasjoner senere gjør denne boken til et viktig dokument - til tross for at selve jernbanen var et uttrykk og ikke reell.

Denne ble lest i en fei. En både rørende og trist historie.

Jeg ble veldig lei av metaforene som hyppig ble brukt. Disse er ment for å være morsomme, men når det kommer flere av dem på en og samme side blir en ganske lei. Morsomme til en viss grad, men når de blir brukt så ofte er det bare irriterende og det (i mine øyne) trekker karakteren ned.

Hva synes dere?

Det er ikke alle bøker som passer for alle, og dette er nok en av dem. Det er en sterk bok, med mange grusomme detaljer, og noen ganger var det nesten for ekkelt. Jeg måtte ta noen pauser underveis i lesingen, mest fordi jeg ble så satt ut av den menneskelige ondskapen som kommer frem. Samtidig er den drevet fremover av Coras håp om at det fins noe bedre for henne, og at livet som slave skal være over. Dette med å være så nær friheten, men samtidig så bundet av både reelle og indre lenker var noe jeg synes man kan dra paraleller til i enhver sitt liv. Det er en bok som er mektig, kraftfull og som setter igang en hel rekke med tanker og refleksjon hos leseren. Jeg er overbevist om at jeg har lest noe stort!

Så enig! Denne boken ble jeg ferdig med i går, og konklusjonen blir at den har høy spenningsnivå og alt i alt er det den beste krimboken jeg har lest hittil.

Ikke den store leseopplevelsen dette her, må jeg nok si. Mange karakterer man ikke blir ordentlig kjent med og ikke kommer under huden på. Rett og slett for overfladisk, når det er med så mange personer i handlingen. Temmelig usmakelig og brutalt opplegg, som ikke ble overbevisende nok, etter min mening.
Dessuten er det ikke mulig å overleve i opp til 2 uker uten tilgang på vann. Når ofrene i boka var innestengt uten mat og drikke i ca. 2 uker og overlevde (og til og med klarer å vakle på sine egne bein ut av fangenskapet), blir det temmelig urealistisk. Det man først og fremst trenger er væske.
Ofrene drømmer om mat, like mye som de drømmer om noe å drikke etter ei uke innestengt uten tilgang på noen av delene. I virkeligheten går sulten fortere over enn tørsten. Man blir ganske fort uttørket/dehydrert etter 2-3 døgn uten væske. Det er mye viktigere å få i seg væske enn å få i seg mat for et normalt utrustet menneske. I krisetider tærer kroppen på opplagret fett og næringsstoffer. Uten vann er vi mye fortere ille ute.
Det ble altså en del ting jeg irriterte meg litt over i Elle melle, og jeg vet ikke om jeg gidder å trille terningen.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
En stilsikker bok. Nedtonet, uten bruk av tradisjonelle krimtriks. En sakteflytende historie med en underliggende vibrerende nerve som kryper inn under huden på meg, som den tørre jorda som kleber seg fast til huden i den brunsvidde heten.

Ja!
Jeg trodde ikke novellesamlinger var min greie, men denne holdt på oppmerksomheten min til siste side. Fengende historier og en imponerende god gjengivelse av mellommenneskelige relasjoner. Dialogene er også usedvanlig godt skrevet.
Jeg leste Gryttens "Menn som ingen treng" umiddelbart før denne, og "Kan jeg bli med deg hjem" er mange hakk bedre.