Bokelskere.no

Vi møter den stakkars slaven, Caridad, i begynnelsen av boka og jeg blir straks interessert i hennes liv og hennes fremtid. Etter bare få sider begynner jeg likevel å irritere meg over en del sider ved boka. Det ene er at den bærer noe preg av å være oversatt. Enkelte setninger har en kronglete sammensetning og av og til forvirrer de meg og ødelegger budskapet. I tillegg er det en del ord og setninger som blir brukt gjentatte ganger. Spesielt "faste bryster" og "yppige hofter" som i starten var på nippet til å gjøre meg motvillig til hele fortellingen. Siden jeg uansett var nødt til å lese boka fra perm til perm måtte jeg bare overse irritasjonen.
Til syvende og sist fenget historien meg, selv om den eneste av hovedpersonene jeg greide å føle sympati for var slavinnen Caridad.

Jeg er helt enig med deg! Dette er slett ikke noe å rope hurra for- hadde hun ikke hatt et så kjent navn, tviler jeg nesten på om denne ville blitt gitt ut...
Jeg så at du gav den terningkast fire, jeg havnet på en treer- og det er mye fordi oppleserne gjør en god jobb...

Ikke så bra.

Jeg elsket denne, og ga den en 6er. Kanskje fordi jeg nettopp hadde vært i Paris da jeg leste boken, og så for meg husene som ble rasert en etter en for å bygge de store veiene. Jeg likte Mocca også, men havnet på en 5er der.

Jeg var heller ikke så veldig begeistret etter den første boken, så det gikk mange år før jeg leste den neste. Sier som deg, hipp hurra for bok 3, den ga hele verket mening. Kanskje jeg har modnet litt i mellomtiden....

Hentet fra Den Norske Bokdatabasen, Vredens druer:

"Romanen står i dag som et minnesmerke over depresjonens elendighet. Handlingen er hentet fra 1920-årenes USA. "

Denne teksten står under bøkene på diverse forlag, har spredt seg til bokblogger, bokanmeldelser ol.

Handlingen foregår i andre halvdel av 1930-årene.

Jeg sendte en kort e-post, så får vi se om det blir rettet opp.

Mennesker blir født, mennesker lever og mennesker dør. Det er én av de få ubestridte faktumene i livet vi alle kan enes om, uansett tro eller livssyn. Fødsel, liv, død. Så naturlig, men allikevel så vanskelig å forsone seg med. I “Mors gaver” skriver Cecilie Enger om de mange sidene ved det på én gang både umulige, deilige, kranglete og fantastiske livet, men mest om hvordan vi klorer og sliter for å prøve å holde fast i det.

Med en mor på sykehjem som sakte og skremmende mister hukommelsen, blir Cecilie Enger konfrontert med døden. Den stirrer uredd på henne når hun møter morens tomme blikk, og når angsten kryper opp i halsen om moren ikke svarer fort nok i telefonen. Noen reagerer med sinne, andre trekker seg unna eller viser en kvelende omsorg for sin aldrende og syke forelder, men Enger finner sin egen metode. Hun finner morens gamle julegavelister, skrevet og oppbevart gjennom en årrekke, og bruker dem som utgangspunkt til å tegne opp historien om sin egen familie. Som i et forsøk på å forstå de mange nyansene i morens liv før hun skal dø, før hun forsvinner for aldri mer å komme tilbake.

Gjennom tanter, onkler, besteforeldre, søsken og søskenbarn, fra utvandring til USA og tilbake til Halden og videre til Oslo og Asker. Gjennom hverdagsliv, skolegang, høytider, sommerferier, barnefødsler og død, skuffelser, gleder, kjærlighet og tenårsopprør; Cecile Enger bruker julegavelistene til å spore an sin egen hukommelse om familiehistorier og opplevelser. Der tingene skrevet med penn på et stykke papir bare gir skinn av å være “ting”, ligger det bak hver enkelt av dem så mange historier og minner. En ting er ikke bare en fysisk ting; for oss mennesker representerer de så mye mer når vi ser på dem gjennom hukommelsen blikk, noe Enger fremhever ved å veksle mellom fortid og nåtid.

Det er noe nydelig hjelpeløst over “Mors gaver”, og samtidig en følelse av desperasjon som resonnerer langt inn i hjertekammeret. Enger vil så inderlig gjerne forstå; ikke bare hvorfor det “ble som det ble”, men for å kunne forsone seg med at et liv snart er over, at moren skal dø. Kontrasten mellom hennes egen skarpe hukommelse som vekkes av julegavelistene og morens sviktende minne, er sterk og skildres på en så myk, men allikevel vond måte at det setter seg en klump i halsen. Hva vil det si å gi, å få og hvor viktig er fysiske ting for oss mennesker når vi skal holde fast ved minner – og tiden som har gått? Og hva er hukommelsen vår uten faktiske ting? “Mors gaver” er skrevet med dyp innsikt og en finstemt evne til å se de mange synlige og usynlige trådene som binder mennesker sammen. Og når trådene brytes, har vi tingene som bærer minnene og hukommelsen videre.

Den boka!

Ikke enig, jeg likte boken godt :)Les mer her.