Ja dette var kjedelige greier. Staalesen var bra før, men de siste bøkene hans synes jeg er rett ut kjedelig. Nå er det over med Varg Veum for min del, kanskje på tide å droppe Veum, den 18 boken eller noe i den duren....nei, dette kan ikke anbefales.

Bygde-Norge på slutten av 1800-tallet

Edvard Hoem (f. 1949) har en formidabel produksjon av bøker bak seg (se bibliografi på Wikipedia). Selv har jeg bare lest en liten del av disse bøkene, og samtlige - syv i alt - har jeg omtalt på bloggen min. I år er det ni år siden sist han utga en roman ("Mors og fars historie").

De siste årene har Hoem brukt på å skrive et gigantisk verk i fire bind om Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg har ikke lest noen av disse bøkene, men har hatt gleden av å høre forfatteren snakke om sitt bokprosjekt på Lørenskog bibliotek våren 2013. Dette har jeg skrevet en artikkel om på bloggen min. (Den dagen disse bøkene utgis som lydbøker, er jeg imidlertid klar!)

"Slåttekar i himmelen" er nå å få tak i som lydbok hos Lydbokforlaget. Dersom jeg hadde tenkt meg litt mer om før jeg begynte å lese, hadde jeg nok valgt lydbokutgaven. Det er nemlig en fornøyelse å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker!

"Slåttekar i himmelen" tar utgangspunkt i Edvard Hoems egen oldefar, som het Knut Hansen Nesje. I boka omtales han som Nesje. Innledningsvis skriver Hoem at "(e)g måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi". Dette er det eneste livstegnet vi får fra fortelleren selv, forfatteren Edvard Hoem, for siden overlater han på en måte historien til seg selv.

I etterordet skriver Hoem at dette er en roman som er diktet rundt de spinkle minnene om personer som faktisk har levd. Han har hentet årstallene fra kirkebøker, mens andre opplysninger er hentet fra aviser og andre kilder.

Det er for øvrig ikke første gang Hoem skriver om sin egen slekt. "Mors og fars historie" handler om hans egne foreldre, mens "Jordmor på jorda" handler om hans tippoldemor. "Heimlandet. Barndom" handler om hans egen oppvekst i hjembygda Hoem eller Karviland. Edvard Hoem må kunne regnes som ekspert på denne tidsepoken, ikke minst etter å ha skrevet bøkene om Bjørnstjerne Bjørnson. Dessuten har han inngående kjennskap til hvordan bøndene har hatt det i Romsdalen, hjemtraktene hans, de siste par hundre årene.

I åpningsscenen av "Slåttekar i himmelen" er året 1874, og Nesje er slåttekar i en liten bygd like ved Molde. Han er enkemann og far til sønnen Hans, som er fjorten år. Å eie sin egen jord er selvsagt drømmen, men Nesje skulle aldri få oppleve annet enn å dyrke på bygslet jord. Det var jevngodt med relativ fattigdom, og liten eller ingen mulighet overhode til å komme seg opp og frem. I alle fall dersom han valgte å bli i Norge ...

En dag møter Nesje Serianna, som han frir til etter at han har forført henne. Serianna er en piperøykende kvinnen som er nokså annerledes bygdas kvinner. Hun tjener som tøs på Gørvell-gården.

"Så spørger jeg dig, Serianna Eriksdatter: Vil du blive min Ungdoms Glæde og min Alderdoms Trøst?"

Det vart så stille i Gørvells hus som det aldri hadde vore. Serianna skifte farge, før ho strauk handa nedover det kvite forkleet og sa ja.

Da braut det laus eit spetakkel som fekk taket til å løfte seg. Dei skreik og lo og ropte til kvarandre. Gørvell ropte høgare enn dei alle. Men det var han som kom med spørsmålet, og brått var det stilt igjen:

Når er barnet ventande, Serianna?
Det blir etter jul, sa Serianna. - Men før påske, la ho til.

Og så braut spetakkelet laus igjen. (side 30)

Nesje er riktignok fattig, men han har en verdighet som gjør ham til en respektert mann i bygda. Han er både staut og arbeidssom, egenskaper som betydde alt. Det streifer knapt mannen som Nesje bygsler jord av at han faktisk har et liv ...

Så følger det år på år med barnefødsler, og da er Seriannas søster Gjertine god å ha. Ei ungjente som turte å tale presten i mot da hun skulle stå til konfirmasjon, og som nesten holdt på å forspille retten til å bli konfirmert. Gjertine er noe så sjelden som belest på den tiden, og dette gjør henne fryktet. Kvinner på den tiden skulle helst ikke være "vidløftige". Man kunne risikere ikke å bli gift av mindre.

Gjertine drømmer om Hans, Nesje-sønnen, men han har større planer for livet sitt og ønsker å gjøre karriere i Throndhjem. Der håper han å treffe en Throndhjemspie.

Hovedpersonene i boka er Nesje, forfatterens oldefar, og hans svigerinne Gjertine. Den ene ble igjen, mens den andre reiste av gårde til Amerika. Å reise til Amerika var nemlig den eneste farbare vei for mennesker som drømte å komme bort fra fattigdommen. I barnerike familier truet sulten når den samme jorda skulle deles på stadig flere mennesker.

Når Edvard Hoem skildrer dem som ble igjen og dem som dro på den måten han gjør, skildrer han samtidig tilstanden i Norge på den tiden. Det var ikke uvanlig at store deler av bygde-Norge forlot moderlandet (800 000 nordmenn gjorde det samme!), gjerne lokket av Amerika-brev fra slektninger som hadde reist før dem og som skrev om det forlokkende livet på prærien. At de unnlot å skrive om blodslitet og alle skuffelsene gjorde at mange ble fristet, for i neste omgang å få sjokk over det som møtte dem. Like fullt: de var frie "over there"! For uansett hvor mye de slet - det var tross alt bedre der enn hjemme i Norge, hvor nedgangstidene gjorde at utkommet stadig gikk nedover.

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at jeg ble bergtatt av historien om menneskene som befolker denne romanen. Ja, det var mye slit blant bøndene på 1800-tallet, enten de ble igjen eller dro. Hoem får likevel frem gleden ved livet, evnen til å se alt det vakre og evnen til å glede seg over kjærligheten og hverandre. Nettopp kjærligheten mellom mann og kvinne ble viktig i et liv som ikke rommet så mye materiell velstand. Uten på noen måte å skjønnmale tilværelsen til bøndene, får Hoem frem både humoren og lidenskapen som preget 1800-tallets bygdemennesker.

Selv om Hoem har tatt utgangspunkt i sin egen slekt, oppfatter jeg denne romanen som så mye mer. Den handler nemlig om et Norge i en brytningstid, hvor så mange valgte å emigrere til Amerika. Historien blir dermed på en måte et stykke Norges-historie. Det handler om familiebånd som ble brutt for alltid, om barn ble satt bort i håp om en bedre fremtid et annet sted, og om foreldrehjerter som ble knust på veien. For hva var vel meningen med livet, når alle barna dro sin vei ... når alle barna rett og slett måtte dra sin vei, fordi foreldrene ikke hadde annet enn fattigdom å by dem ...

Nesje beskrives så vart og fint. At han var annerledes, kostet ham mye.

Han kunne sjå tilbake på ei slekt av ordenskarar som hadde tatt opp sitt samfunnsansvar og trekt i kongens klede. Han hadde ikkje gjort det same, men han var annleis enn arbeidskameratane. Dei las ikkje bøker, gjekk ikkje på biblioteket, vaska ikkje hendene før og etter måltid slik han gjorde, som var son av ei jordmor. Det låg liksom ei usynleg stemning av noko forfina rundt han. Derfor fekk han ingen andre nære venner enn kona si. Dei han delte kår med, var av eit anna slag enn han, og dei han rekna seg som likemann med, delte ikkje hans kår. (side 318-319)

Hoem skriver som alltid vakkert og han har skapt svært troverdige, helstøpte skikkelser i sin roman. Tidskoloritten er dessuten meget autentisk. Dette er som nevnt en epoke han kjenner svært godt, og det merkes. Ekstra interessant er de sterke kvinneskikkelsene. Menneskene i Hoems univers er ikke er så veldig annerledes fra oss selv, kanskje med unntak av at fysisk kjærlighet og synlig hengivenhet - også mellom foreldre og barn - var noe som primært foregikk bak hjemmets fire vegger og ikke i full offentlighet. Dessuten hadde religionen en sterkere plass i livene til 1800-tallsmenneskene.

Fortellerstemmen i romanen er umiskjennelig Hoemsk, slik jeg kjenner den fra hans øvrige bøker. I min verden betyr det litterær kvalitet på høyt nivå! Hoem tilfører den typiske bygde-Norge-litteraturen noe annet og nytt enn det andre har gjort før ham. Jeg tror det skyldes at han går tettere inn på menneskene, og får oss lesere til å forstå alle de vanskelige valgene omstendighetene tvang dem til å ta, uten at vi kan stille oss til doms over dem på noe vis. Dermed åpner han opp rom vi aldri har vært i tidligere.

Her lukter det Nordisk Råds Litteraturpris lang vei! Han har vært nominert fire ganger før, så det er på høy tid at han får den!

Oh yes, en verdig avslutning på den beste trilogien på svært lenge. For glemsomme personer som meg, er det en trøst at viktige elementer fra de tidligere bøkene flettes inn i handlingen uten at det virker kunstig. Boka skjemmes av en del trykkfeil, det er synd. Det er faktisk ikke greit å blande navnene Erik og Elias i denne fortellingen...

Dette er noe så sjeldent som en oppfølger som er bedre enn den første boka!
En sterk, følsom og aldeles nydelig bok.
Sitter som i vakuum etter å ha fullført den...

Jeg har skrytt mye av Engers tidligere bøker, Skinndød, Fantomsmerte og Blodtåke, og derfor skjønner jeg ikke helt hva som har skjedd denne gangen. Det er kanskje dette som er problemet når en forfatter på forhånd har bestemt seg for hvor mange bøker som skal gis ut før man får svaret på mysteriet som ligger i bunn hos hovedpersonen – i dette tilfellet hvem som står bak brannen som tok livet av Henning Juuls seks år gamle sønn, Jonas – det må være en handling som holder på spenningen gjennom alle bøkene, ikke bare fyllmasse…

Denne boka kom nemlig aldri over middelmådig. Saken som etterforskes i denne boken, er av «god», gammeldags oppskrift – familiehemmeligheter, utroskap, masse penger og folk som gjør alt for å holde på fasaden.
Dessverre står ikke bokas krimgåte fint på egenhånd, slik vi har sett i de andre bøkene hans… det blir forutsigbart og for lite spennende. Til tider er det til og med en smule kjedelig, da det kan virke som om forfatteren har gjort det han kan for å få litt lengde på boka:

Nora tok av ved avkjøring 48 og fortsatte gjennom en rekke
rundkjøringer, både til venstre og høyre og rett frem. En time og åtte
minutter etter at hun startet fra Tønsberg, var hun fremme i
Håvundvegen 17, en rød kloss av en murbygning som så akkurat like
sykehjemsaktig ut som Nora hadde forestilt seg. Vinduene ut mot
parkeringsplassen var dekket av gardiner og i noen tilfeller grønne
persienner, som sikkert ble slått ned for å dempe lyset, men som nå
virket malplassert med tanke på himmelen som hadde fått en gråsvart
tone i horisonten.

Men så var det brannen da, og dødsfallet til Jonas. Hvem var det egentlig som sto bak dette, og hvorfor. Dette er den røde tråden i alle bøkene om Henning Juul, og akkurat de delene som direkte omhandler Juuls søken etter svar er interessante.
Og slutten har den nå så velkjente cliffhangeren – så igjen blir det en lang ventetid på femte og siste bok – hvor vi får svaret. Håper Enger til den gang også har klart å komme opp med en bedre krimgåte…

Og gjennom hele boka irriterer jeg meg over at jeg har blitt fortalt at vi befinner oss i 2011 – samtidig som vi også blir fortalt at vi befinner oss 2 år etter den fatale brannen i 2007… det skulle da virkelig bli i 2009?

Med fare for å framstå som pedantisk, så heiter vel bilmodellen 2CV. Og Beltø følger opp ein fin tradisjon i bilvalet sitt, i filmen "For your eyes only" flykta jo James Bond frå skurkane i ein knallgul 2CV.

Eg plukka med meg denne boka til kr 79,- frå ein bokhandel i dag, håper eg får ei betre oppleving av å lese den enn det du har hatt.

Du må virkelig få tak i den første boken fra forfatteren om du likte denne. Personlig fenges jeg av tematikken i begge bøkene, men hotellet på hjørnet av bitter og søt var for meg en større leseopplevelse! :)

[Hovedpersonen er riktignok død, men hun er med oss hele tiden, i og med at Sara bor i hennes hus, leser hennes bøker og omgås hennes venner. Amy er selv med i form av brev hun tidligere har skrevet til Sara, og sånn blir vi sakte men sikkert kjent med henne også.
Den lille byen Broken Wheel blir beskrevet på en måte som fikk meg til å le. Jeg kunne levende se det for meg, kjolebutikk som ikke har tatt inn kjoler siden 60-tallet, jernvarehandel som aldri selger noe, reklameplakater fra 1987, og dineren selvfølgelig, den som er likedan i alle bøker og filmer. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette er en by hvor hjulene går saktere og saktere rundt.
Menneskene i byen får fort personlighet. Sara kjenner dem jo på et vis fra før, fra brevene til Amy, men hun prøver å skjule at Amy har skrevet om dem. De er flink å ta seg av den forvirrede turisten, så hun får fort sin egen personlige kjennskap til dem.

I løpet av handlingen får vi forklart navnet Broken Wheel, vi ser hvor tittelen på boken kommer fra og vi lærer hvorfor Allen Lane startet opp Penguin forlag. En av de episodene som sjarmerte meg mest er når beboerne i byen driver den type "langsomunderholdning" som har blitt så populær i Norge, nemlig å stå å se på Sara gjennom butikkvinduet når hun leser. Jeg skal ikke røpe hvor lenge hun satt med nesen i boken før hun oppdaget folkemassen utenfor, men det var utrolig skjønt å lese om.
]1

Nydelig 90-tallsportrett. Renberg forteller en fantastisk gripende og sår historie samtidig som han gir et troverdig bilde av tiden. Vanskelig å legge fra seg, trist å lese ut.

Enig med deg - dette er boken jeg gjerne vil kaste.... Totalt meningsløs og gørr kjedelig.

Usj.....så til de grader forutsigbare, stereotype karakterer. Til dels underholdende, men altså likevel irriterende. Dette er i alle fall siste bok på lenge, kanskje for ever, som jeg skal lese av denne forfatteren

Takk for at Bokelskere.no finnes... og at jeg fant dere. Det har ført til at jeg nå har gjenoppdaget alle mine uleste bøker. Kafka på stranden av Haruki Murakami ble den første av disse "glemte" bøkene jeg tok fatt på. Og jeg ble ikke skuffet! En fantastisk bok. Ikke så ofte jeg leser over 500 sider på 4 dager, men kunne ikke stoppe når jeg først var i gang. Det er en helt spesiell stemning i denne boken. Drømmende, uvirkelig og reelt på en gang. Sitter igjen og kjenner på følelsen av de gode menneskene, de som overskygger alt det vonde og grusomme. Sitter nok i en stund denne :-)