Utrolig sterkt! Spennende som en thriller, grusomt, sterkt, velskrevet og levende om to søstre som radikaliseres og reiser til Syria og en far på fortvilt jakt etter dem. Les gjerne mer i bloggen

En velskrevet og innholdsrik dokumentar og sakprosabok fra Åsne Seierstad.
Hun veksler mellom å fortelle om de to norsksomaliske søstrene som plutselig og tilsynelatende uten forvarsel reiste til Syria for å leve i kalifatet til IS, - og om hvordan resten av familien og en del venner og miljøet rundt dem reagerte på dette. Så fletter hun inn dokumentariske faktaopplysninger om utviklingen i Syria.
Åsne har gjort god research. Hun har et dokumentarisk overblikk som er imponerende.

Vi får følge både broren, moren og faren i bestrebelsene for å få søstrene hjem igjen. Særlig farens mange forsøk blir utførlig beskrevet. Han reiser flere ganger til Tyrkia, og tar seg noen ganger inn i Syria for å prøve å redde døtrene.
Beskrivelsene om hvordan søstrene ble radikalisert, med koranundervisning og koranbesøk, med etterfølgende reaksjoner som å bli svært strengt religiøse og begynne å gå tildekket i niqab burde jo fått noen til å reagere, men ingen tenkte seg tankene om at de skulle finne på å reise fra Norge for å leve ut drømmen om et shariastyrt kalifat.
Søstrene vil ikke hjem igjen til Norge. De har reist for å dø i jihad. De mener at de "redder" alle i familien sin hvis de dør som martyrer i Syria.

Boka er spennende som en thriller.
Anbefales.

Man kan ikke like alt, heller ikke når det gjelder bøker av forfattere man liker.

Etter noen års stillhet og endelig kom John Hart tilbake med ny bok, men det ble dessverre ikke et gledelig gjensyn, i hvert fall ikke for min del. Noe som er kjipt siden jeg er glad i forfatteren ellers, men dette ble bare et gigantisk mageplask. Det er som om man har gledet seg til noe, også blir det ikke helt som man har forestilt seg det. Det er en skikkelig nedtur. Og så prøver jo man å ikke ha forventninger for da er det lettere å ta sorgene på forskudd. Ikke lett å finne den balansen hele tiden.

Mange problemer på en gang
Elizabeth Black er i hardt vær om dagen etter en avgjørelse fra hennes side, så hun er ikke spesielt populær for tiden av den grunn. Hun tok livet av to kidnappere for å redde en jente, men ikke alle er enig i dømmekraften hennes og hvordan hun håndterte den saken generelt, så hun må forsvare seg til tross for at hun reddet et liv i tragedien. Samtidig blir et spøkelse fra fortiden sluppet ut etter mange år i fengsel som skaper mer bryderi for henne. Kommer hun til å vinne tilliten til sjefen og medarbeiderne sine igjen eller vil de alltid tro at hun skjuler noe for dem? Som om dette ikke er nok, blir et lik funnet i et gudsforlatt sted, bokstavelig talt i en nedslitt kirke langt ute i huttuheita.

Så det er mye som skjer fra alle kanter og det er småspennende partier her og der, men det er ikke nok. Selv om Elizabeth ikke er særlig godt likt av de andre i boka, får jeg sansen for henne for hun står på sitt og gjør det som kreves av henne. Hun gjør det som føles er rett for henne. Hart skriver fremdeles godt. Han er fremdeles meget god på karakterbeskrivelser og atmosfære, men her var han ikke like god som før når det gjelder spenningsnivå og thrillerfaktorer, som er hans sterke kort ellers. Syntes ikke Syndenes forlatelse var like interessant som de andre bøkene jeg har lest av ham; Ved elven og Brødrene fra Iron House som er sterke bøker på hver sin måte og som virkelig er spenningsbøker. Dette bleknet i forhold til det han tidligere har skrevet og det er synd siden man er glad i forfatteren ellers, men forfattere har tross alt sine oppturer og nedturer de også.

God skikkelse i hardt vær
Det er vanskelig å påpeke nøyaktig hva som er "galt" med boka, men den fenget rett og slett ikke, og temaet var heller ikke medrivende. Det føltes ikke som en John Hart bok på noen måte. Opplevde de andre bøkene hans som mer strammet opp enn denne. Liker at flere ting skjedde på en gang, men likevel var det litt dvask og flere partier var uinteressante. Er ikke spesielt glad i kvinnelige autoriteter eller autoriteter generelt, men fikk sansen for Elizabeth Black som er omtrent det eneste positive med denne boka. Hun står på sitt og viser sin menneskelige side til tross for at ikke alle er like fornøyde med det hun gjør og hvordan hun er. Hun prøver å stå gjennom det hele i denne vanskelige tiden hun gjennomgår. Man får sympati for henne.

Vet ikke helt hva mer jeg skal si om boka for jeg ble så utrolig skuffet. Endelig en bok av John Hart og så tenker man etter at den er ferdiglest; "Var det alt?" Det er den følelsen man sitter igjen med. Det er leit. Har sett at den har fått en del firere og femmere som er svært positive terningkast i mine øyne, men føler virkelig ikke at Syndenes forlatelse var på det nivået. Jeg dømmer ikke noen som likte boka, bare så det er sagt, slik at det ikke blir noen misforståelser. Alle har rett til å like de bøkene de liker og omvendt, og det er noe jeg alltid respekterer. Denne boka hadde bare ikke den samme kraften som de tidligere bøkene hans og ga ikke den samme lesegleden. Plottet var bare ikke interessant nok og ikke mange karakterer fascinerete like mye som i hans tidligere bøker, og følte at en del av suspensen var fullstendig borte.

Jaja ... uansett, jeg gir ikke opp John Hart på grunn av denne boka. Jeg vet han kan bedre og jeg har fremdeles lyst til å lese hans andre bøker jeg ennå ikke har lest: Det siste barnet og Løgnenes konge. Og så håper jeg at han kommer sterkere tilbake neste gang,

Fra min blogg: I Bokhylla

En lettlest og velskrevet bok. Troverdig framstilling av fattigfolks sjebne og hverdag på 1800-tallet. En lun og givende fortelling, spesielt med tanke på at den har røtter fra virkelige hendelser. Jeg er glad jeg vant denne boka og fikk lest den.

Krimbøker leser jeg sjelden for tiden. Men av og til er det noe som fanger min interesse for en krimbok. Når det gjelder boken jeg nå har lest, Storesøster av Gunnar Staalesen, var det en tur til Bergen i vår som la grunnlaget for at jeg fikk lyst til å lese boken. På vei til en omvisning på Nordnes i strålende vær gikk vi forbi statuen av Varg Veum utenfor Strand Hotell; bildet er hentet fra denne artikkelen i VG

Vi var også på «kontoret» til krimhelten. Jeg ble sjarmert av Bergen og av at Varg Veum er «levendegjort» med en egen statue. Selv om det er lenge siden jeg har lest en bok om Varg Veum og sett filmatisering av bøkene, måtte jeg lese Storesøster som ble gitt ut i august 2016.

Forlaget Gyldendal, som jeg har fått et lese-eksemplar av, beskriver handlingen slik her:

«Varg Veum får overraskende besøk på kontoret sitt, av en kvinne som presenterer seg som hans halvsøster. Kvinnen har et oppdrag til Veum. Hennes guddatter, en nitten år gammel sykepleierstudent fra Haugesund, flyttet fra hybelen sin i Bergen to uker tidligere. Siden har ingen hørt fra henne. Hun har ikke etterlatt seg noen ny adresse. Hun svarer ikke på mobiltelefonen. Politiet har ennå ikke tatt saken alvorlig.
Veum påtar seg oppdraget. Etterforskningen avdekker halvt fortrengte ugjerninger og oppmagasinert hat. Den fører Veum til konfrontasjon med en voldelig og kriminell MC-bande og på sporet av et fellesskap som utfolder sin livsfarlige virksomhet i internettets dunkle anonymitet.
Møtet med storesøsteren skal også komme til å vise Veum ukjente sider av hans egen forhistorie. Til slutt ender det med en kamp på liv og død, også for Veum.»

Med tanke på at de fleste forsvinninger og drap har tilknytningen til personer i den nærmeste bekjentskapskrets/familie, virker handlingen i en del krimbøker noe søkt for meg. Men det er en utfordring å lage krim som skal fenge kresne lesere.

Storesøster er krim jeg liker å lese. Forfatteren har ikke fylt handlingen med alskens bestialiteter. Spenningen er der likevel. Flere overraskelser underveis. Forfatteren satser på gode dialoger, det liker jeg. Selv om man ikke kan kreve at fiksjon skal være troverdig, synes jeg troverdighet rundt handlingen er viktigere for handlingen i krimbøker enn annen fiksjon. Varg Veum er litt rufsete og innerst inne en ensom sjel. Kjapp i replikken, og med humoristisk sans. En krimhelt jeg kan tenke meg å følge med fremover.

Til NRK Hordaland antyder forfatteren at neste bok i serien om Varg Veum kanskje er klar allerede høsten 2017:

«Avslører Varg Veums familiehemmeligheter: Gunnar Staalesen sender Varg Veum ut på et dypdykk i sin egen families mørkeste hemmeligheter i boken «Storesøster». – En minioppfølger av bergenstrilogien min, sier forfatteren...Jeg kommer til å holde på så lenge jeg har nye idéer. Den neste Varg Veum-boken surrer allerede ganske så detaljert i hodet mitt. Den kan dukke opp allerede neste høst, sier forfatteren.»

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bokbloggen min her

deilig spennende selv om jeg nå kjenner plottene i krimromaner ut og inn- Det er noe eget med slitne antihelt-politifolk som mot alle odds klarer brasene- Slutten på denne boken var overaskende ganske lenge , "heltinnen" synes jeg var litt for komplisert uten at vi kom til bunns i det, men det kommer kanskje i en senere bok? I alle fall jeg skal lese neste boka og Tvedt skriverkoselig krim

Jeg skjønner ikke hvorfor andre synes denne boken er dårlig. Kun for boka ikke er den type sjanger som Kepler før har skrevet og ikke har med Joona Linna? For at man skal kunne omtale en bok, ta stilling til om en roman er bra eller dårlig, bør man ha et åpent sinn til alle sjangre. I hvert fall til noen. Ikke bare gi dårlig omtale til alle bøker som feks ikke er krim.

Til saken; boka tar opp et uvanlig tema som er med på å gjøre boken spennende, men likevel ikke gjør den tung å lese. Man begynner å lage seg tanker rundt dette temaet og jo mer man leser i boka, jo mer tankespinn får man. Den bygger seg opp mot en spenningstopp som jeg ikke synes skuffer. Ikke akkurat noen "page turner", men overhodet ikke noen dårlig bok.

Rana mener at vi trenger et norsk islam. Ikke nok med at han vil at islam skal bli et norsk fenomen, han mener at islam skal bli tydelig tilstede, både privat og offentlig i det norske samfunnet. Islam er kommet for å bli, mener han. Europa og Norge trenger et tydelig gudsbegrep. Europa og Norge har blitt for sekulært. Ja, så sekulært og ugudelig at kontinentet er blitt farlig og dominerende fundamentalistisk sekulært. Ateistisk fundamentalistisk sekulært. Han mener faktisk at vi i vårt samfunn er fanatisk og fundamentalistisk sekulære. At vi er fanatisk ateistiske.
Derfor vil han innføre den islamske guden for oss, slik at vi ikke skal forfalle inn i gudløshetens hegemoni.
Så er spørsmålet: Trenger vi virkelig denne islamske guden han snakker og skriver så positivt om?
Rana selv mener selvsagt et stort JA.
Han legger fram mange argumenter for at vi trenger å ha det islamske gudsbegrepet i Europa og i Norge.
Han mener at Tariq Ramadan er et forbilde for islam i Europa. Tariq Ramadan med tilknytning til det muslimske brorskapet, sin visjon om Euroislam, og som med sin konservative holdning vil islamisere vårt kontinent.
Han snakker varmt om profeten Muhammad, som han beskriver som en elskverdig, vennlig og kjærlig mann. Han trekker fram positive sider ved profeten, hans gjerninger og hans liv.
Han hopper glatt over alle de mindre positive sidene ved profeten, etter at han dro til Medina, og ble hærfører og underla seg landområder mens han drepte og halshogde mennene i disse samfunnene, og tok kvinner og barn til slaver.
Han snakker varmt om islams historiske utvikling. Riktig nok var det uoverenstemmelser underveis, mange splittelser og maktkamper innad, og mange sekteriske retninger oppsto (noe vi også tydelig kan se i dag). Men hans syn er at sufismen, den mer åndelige siden av islam må komme mer fram enn den hittil har gjort. Han ønsker at muslimer i Norge skal oppleve at åndelig islam skal få stor plass.
Han trekker fram mange islamske lærdes syn på islam i Vesten. Særlig er han imponert over hvordan islam har innrettet seg i USA. Der råder trosfriheten. Der får muslimene ha egne skoler og universitet. Der får de kle seg som de vil. Der er det ingen som nekter kvinner å dekke seg til, slik som f.eks. i Sveits og Frankrike.
Hijab og tildekking av kvinner er obligatorisk i islam, skriver han. Men i dagens samfunn holder det med den moderne hijaben. Den er tilstrekkelig tildekking. Men han vil heller ikke forby fullstendig tildekking av kvinner, som niqab og burka.
Han vil ikke si at det er straffbart å være homofil. Men homofil praksis er han imot. Og argumenterer for at de stakkarene som er født homofile, har et mye vanskeligere liv på jorden, men vil få desto større belønning i det hinsidige, på grunn av de prøvelsene de må gjennom mens de lever ...
Han skriver blant annet, på side 149:
«Enhetsskolen må ikke bli en indoktrineringsanstalt for verdiliberalitet og agnostisisme. Dessuten er det viktig at enhetsskolen møter muslimske barn og deres skoleutfordringer uten å fremstå som avvisende og bombastiske. For eksempel bør skolen opptre mer imøtekommende i symbolsaker som halal-mat i heimkunnskap, bønn på skolens område og at jenter som ønsker å gå i mer tildekkende badedrakter i svømmetimen, har tillatelse til det. Kjønnsdelt svømmeundervisning blir på den måten ikke nødvendig. Slik kan enhetsskolen fortsette å være den optimale skolen, også i integreringsøyemed.»

Mitt spørsmål blir: Skal vi innføre mer overtro til Norge?
I lang tid har tendensen vært at færre og færre hengir seg til overtro. Opplysningstiden, rasjonalismen og vitenskapens oppdagelser har vært med på å gi oss mer logiske forklaringer på universet og livet på jorda.
Så hvorfor skal vi på nytt serveres et gudsbegrep? Et gudsbegrep som til og med forlanger å være tydelig tilstede, offentlig i samfunnet vårt? Er dette virkelig nødvendig?
Er det ikke heller mye viktigere at overtroiske mennesker kommer seg litt videre, og i stedet begynner å tenke mer rasjonelt og logisk? At de våkner opp fra en gammel dogmatisk tankebane, og begynner å se virkeligheten i øynene?

Rana er legeutdannet. Han har fått solid utdannelse i Norge. Likevel er han konservativ når det gjelder islam. Han ønsker å føre folk inn i en gammeldags overtro, som skal slå solide røtter i Norge.
Han mener at muslimer blir diskriminert, hetset og undertrykket. Han mener at muslimer og islam stadig blir krenket og latterliggjort. Han vil at samfunnet skal bli mer opplyst om alt det gode som islam vil innføre i Norge.
Da sier han jo samtidig at Norge ikke er bra nok. Hans syn er at utviklinga i Norge lenge har vært bekymringsfull og problematisk, med sin «fundamentalistiske sekulære tilstand». Han vil med andre ord gjøre Norge bedre ved at vi skal få et norsk islam.

Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar av å lese denne boka.

Boka får en toer, rett og slett fordi det ble temmelig komisk og latterlig å lese alle de motstridende og åpenbart sminkede argumentene til Rana om hvor fantastisk det blir i Norge med et "norsk islam".
Fantastisk at det går an å lage slike vakre, forskjønnede bilder av islam i Norge, med kvinner i hijab og menn med veltrimmet skjegg, på kne i bønn fem ganger om dagen, side ved side i en fredelig sameksistens, men selvsagt er profeten ufeilbarlig og koranen perfekt, alt må bli som det var på 600-tallet.
... Ja, fantastisk ... Drøm videre, Rana.

Jeg har latt meg fenge - jeg er inne i historien nå - føler med Elena og Lina. Jeg må lese. Gleder meg til å begynne på bok 3. Dette er god fortellerkunst. Dette er individ og identitet på sitt beste. Her kan man få forståelse for hva det vil si å være kvinne i en mannsdominert kultur, hvordan mafiaen fungerer, hvordan vold blir en del av hverdagen. Igjen - godt jobba Kristin Sørsdal.

Jeg har lest og hørt om forholdene i de svenske svømmehallene, fra svenske bloggere og svenske venner. At man skal bli utsatt for seksuelle overgrep og voldtekter i svømmehallen er bare helt forferdelig.
Dette er en så trist utvikling at det er ikke bestandig så lett å finne ord for det.

Jeg hadde faktisk ekstravakter på kvelder og helger (i tillegg til full jobb et annet sted) i en svømmehall i en god del år. Dette problemet som du linker til i din kommentar, er velkjent. Vi hadde mange slike besøkende i svømmehallen, som ikke kledde av seg for å dusje og vaske seg uten klær før de gikk i bassenget. Mennene dusjet med underbukse og shorts, og gikk deretter i bassenget med begge deler på.
Vi ble bedt om å ha egne kvinnekvelder for at muslimske kvinner skulle få anledning til å besøke svømmehallen også.
Det samme skjedde der: de dusjet med klær på, og gikk i vannet med mer eller mindre heldekkende klær.

Vi som jobbet i svømmehallen prøvde å si fra om reglene som gjelder for dusjing og bading i norske svømmehaller, men da ble vi som oftest skjelt ut, meget aggressivt fra flere av de muslimske mennene, som sa at vi ikke hadde noe med at de dusjet med underklærne på.
Vi hengte opp plakater med dusje- og baderegler, men det hjalp ingenting.
Andre badegjester så jo også det som skjedde, og klaget til oss ansatte. Det kom også klager på at noen av de påkledde muslimene ikke engang var innom dusjen, men gikk rett i bassenget med underklærne på.
Det er ikke spesielt hyggelig å bade sammen med andre som ikke følger de samme hygieniske reglene i svømmehallen. Det verste var kanskje at mange norske gutter tok etter de muslimske guttene. Det var flere norske gutter som heller ikke ville kle av seg, men som også begynte å dusje og bade med underbukser under shortsen.

Jag har aldrig varit ett dyft intresserad av cyckeltævlingar, men hær i den hær spænnande boken blev jag helt pløtsligt intresserad av att hålla koll på de olika cyklisternas placeringar och om de eventuellt var en av de fyra... Kommer nog att læsa om boken om något år. Den var vælskriven och med ovæntade hædelser. Ælskar oførutsægbara bøcker och detta ær en av dem!

Jeg ble veldig positivt overrasket over denne boka og kjøpte umiddelbart resten av bøkene om Kajsa Coren. Liker rollefiguren og Teige skriver spennende, samtidig som man blir nysgjerrig på hva som videre skjer med Kajsa

Er det slik at "Vestens kultur de siste 300- 400 år har forsøkt å venne folk av med å tro at religion kan være sann"?
Er det ikke heller slik at religionene vakler på sine heller irrasjonelle grunnvoller?

Å innbille seg at religion er sann, blir etter min mening irrasjonelt.
Tro er og blir tro. Ikke sannhet i seg selv.

Sannheter er noe vi finner ved åpenbare bevis etter å ha konstatert fakta om saker og ting.
Er det ikke heller slik at menneskene har kommet litt lenger de siste hundreårene, enn å hengi seg til overtroiske forestillinger om "allmektige guder" og et "etterliv" der man enten blir dømt til et evig paradis eller et evig helvete?

Jeg tenker at vi har fått det så mye bedre, vi som lever i den "mer siviliserte rike verden", at vi har både tid og krefter til å fundere over hva som skjer i vår tid, og vi har jo også fått så mange vitenskapelige bevis på at det som står i gamle "hellige" bøker slett ikke stemmer med virkeligheten.

Å ha et rasjonelt virkelighetsbegrep, basert på sunn fornuft og faktabasert viten,
istedenfor å innbille seg at man er i kontakt med hellige guder, vil jeg si er et sunnhetstegn.

Jeg tror vi kan ha vel så gode og verdifulle handlinger, rutiner og etiske/moralske retningslinjer i livet, basert på medmenneskelighet og humanisme,
- og også vel så gode og verdifulle seremonier for fødsel og død, uten å involvere gudsbegreper.

Lier Horst har blitt en favoritt hos meg og denne boka stod til forventningene.
Spennende, sjokkerende, trist og gripende.
Boka gjør noe med deg når du får lyst til å ringe hovedpersonen når boka er slutt for å høre hvordan det går.

Andre bind i Napoli-kvartetten

Elena Ferrante er psevdonymet til forfatteren av Napoli-kvartetten. Kun det italienske forlaget vet hvem hun er. Siden forfatteren så åpenbart kjenner mafiaens historie i Napoli fra innsiden (hun har jo selv vokst opp der), er det ekstra interessant å lese Napoli-kvartetten. Man får en følelse av at miljøbeskrivelsen eller tidskoloritten er autentisk ned til den minste lille detalj. Hvor mye av det hun skriver om, er rett og slett selvopplevd? De to første bøkene handler riktignok aller mest om kvinnenes situasjon i etterkrigstidens Italia generelt og Napoli spesielt, men det er ikke uten betydning at det er konturene av mafiaens fremmarsj i denne byen vi aner i bakgrunnen.

(For dem som fremdeles ikke har lest den første boka, advarer jeg om at denne andrebok-omtalen kan oppleves som en spoiler. Les gjerne videre - men på eget ansvar.)

I den første boka i serien - "Mi briljante venninne" - møtte vi venninnene Lila og Lenú. Lenú (som egentlig heter Elena Greco) er jeg-personen og fortelleren av historien. Hun er i midten av 60-årene da hun blir kontaktet av Lilas sønn. Han forteller at Lila er forsvunnet. Deretter starter historien om de to venninnenes oppvekst i Napoli, begge døtre i fattige familier - Lila Cerullo fra en skomakerfamilie, Lenú fra en portnerfamilie. De var begge en gang unge og vakre - Lila mest - og med gode hoder - som Lenú skulle få størst mulighet til å utvikle.

Lila ønsket seg intenst bort fra fattigdommen, og i en alder av 16 år gifter hun seg med Stefano Caracci, kjøtthandler. Grunnen til at hun valgte nettopp ham er at han har lovet å kjøpe de første skoene Lila har tegnet. Dette opplever hun som svært romantisk og lovende. At hun ved å gifte seg med Stefano samtidig vraker Marcello, en mann med nære forbindelser til mafiaen, tenker hun er lurt.

Allerede i bryllupet går det helt galt. For hvem andre enn Marcello Solara ankommer i de skoene Lila har laget, og som Stefano lovet å ta hånd om? Hvilken mann er det hun har giftet seg med? Lila er rasende og dette fører til et scene mellom ektefellene som ender med at Stefano slår henne. Så er han ikke så annerledes alle de andre mennene likevel. Forskjellen er bare at Stefano faktisk elsker Lila og er opprådd og fortvilet over konas raseri. Han kjenner imidlertid ikke noe annet enn nevenes makt. Lenú som på sin side har vært misunnelig på venninnen, som nå har kommet seg bort fra fattigdommen, blir vitne til at ekteskapet egentlig er over før det tok til ...

En sommer inviterer Lila med seg Lenú på sommerferie til Ischia, der de skal sole seg og bade ute ved havet. Lenú går motvillig med på dette, og blir ufrivillig vitne til at Lila innleder et forhold med Nino Saratore, mannen hun selv er forelsket i ... At Lila som allerede er gift, også får ham, mens hun ikke får noen, gjør noe med vennskapet deres.

Mens ekteskapet mellom Lila og Stefano fortsetter sin skjeve gang, får Lenú muligheten til å studere. Hun reiser til Pisa for å studere litteratur. Dermed bringes et nytt element inn i denne fascinerende historien. Det er nemlig mange måter å foreta en klassereise på. Man kan gifte seg oppover i det sosiale hierarkiet, noe Lila gjør, men dessverre ikke høyt nok opp til å slippe unna den sosiale standen hun kommer fra, der mennene er brutale og slår sine koner helseløse. Eller man kan ta seg utdanning og selv klatre opp til de høyere samfunnsklasser. Det gjør Lenú, men det har sin pris. For hører hun egentlig hjemme noe sted til slutt?

Hjemme i Napoli er det ingen som er stolte over hva Lenú presterer. Ingen skjønner hva det vil si å ta seg en høyere utdannelse heller. Her latterliggjøres de skoleflinke, og det er ikke dette ens suksess blir målt på. Kontrasten Lenú opplever når hun er ved universitetet, der hun er høyt respektert, og det hun opplever når hun er hjemme i Napoli, forvirrer henne. Hvem er hun egentlig? Hun som mest av alt bare ønsker å være seg selv, Lenú, men som opplever en fremmedgjorthet uansett hvor hun befinner seg. Dette forsterker seg da hun skal debutere som forfatter. Endelig er det noe mer håndfast, noe folkene der hjemme kan forstå. Hun tror det er en slags stolthet hun ser, skjønt ingen - heller ikke foreldrene - gjør noe forsøk på å lese boka hun har skrevet. Akkurat her møter de henne nok en gang med likegyldighet.

Ved et slumpetreff dukker kladdeboka til Lila opp - der hun skrev historien om den blå feen i 10 års-alderen. Dette gjør at Lenú ønsker å oppsøke Lila, og møtet mellom dem representerer et vendepunkt i vennskapet, etter at det på et vis strandet da Nino valgte Lila og ikke Lenú.

Det skjer uendelig mye mer i denne andre boka i Napoli-kvartetten, men jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen.

Denne boka har - som den foregående - mange lag. På den ene siden får vi innblikk i mafiaens grep om Napoli på 1960-tallet. Vi får også innblikk i etterkrigstidens Europa, der de fleste var fattige, og med et spesielt blikk på kvinnene og deres få valgmuligheter. Nå var nok kvinnenes stilling i Italia en del dårligere enn her i Norge på denne tiden, men ikke mer enn at det utmerket godt går an å relatere seg til Lila og Lenús skjebner. Forskjellen på å bli rikt og fattigslig gift var graden av slit. Det var ikke enkelt å komme løs fra et mislykket ekteskap heller. I mafiaens skygge kunne en utro ektefelle eller en amorøs elsker som stjal konene fra andre risikere å bli drept. Sjansen for en slik skjebne var nok betydelig mindre andre steder i Europa på den tiden. Rivaliseringen mellom Lila og Lenú fortsetter i denne andre boka, nå også om mennene de blir forelsket i. Klassereise er også et viktig stikkord i denne beretningen. Jeg ser at en del kritikere har stilt spørsmål ved hvem av jentene som er mest tro mot seg selv, hvem som best lykkes i å komme seg opp og frem osv. Jeg tror at det er for tidlig å trekke noen konklusjon. Jentene er i begynnelsen av 20-årene, og har mye igjen av livet før de er i nærheten av å få skikkelig fotfeste i de nye livene de forsøker å skape. Vi må nok minst 10 år frem i tid før det er mulig å si noe sikkert om deres livsreise har ført frem.

Dette er den andre boka i serien som jeg har valgt å høre som lydbok, og det har jeg gjort fordi jeg synes Kristin Sørsdal leser så utrolig godt. Hun er Lenú, verken mer eller mindre. Det er et stort persongalleri i boka, men så lenge man bare husker hva som kjennetegner de ulike familiene, er det helt overkommelig å lage seg en slags oversikt over alle personene som kommer og går. Jeg liker fortellerstemmen i bøkene svært godt, og kan nesten ikke vente på at bok nr. 3 i serien skal komme!

Har du ikke fått med deg Napoli-kvartetten enda? Da er det på tide å komme i gang!

Takk for alt du har skrevet her.
Jeg må si jeg beundrer deg, ditt mot, mot alle de som angriper deg.

Der kom ABB-kortet, ja ...

Så derfor skal islamkritikken knebles?
Derfor skal vi la islam få spre seg til alle kriker og kroker?

Husk på at islam er en fundamentalistisk undertrykkende ideologi og lære, som er grunnleggende voldelig og intolerant.
For sikkerhets skyld, før man også kommer med rasistkortet her:
Islam er IKKE en rase.

Jeg skrev i en annen tråd følgende:
Jeg kjenner (dessverre, eller kanskje ikke?) flere iranere som har flyktet fra terror-regimet i Iran. De har fortalt meg om sin uro og bekymring, når de opplever at myndighetene i Norge «bøyer kne» for islam, og lar denne fundamentalistiske læren få innpass overalt.
De rømte i sin tid fra et undertrykkende og diskriminerende islam-styre. De har alle bodd i Norge i mange år, og trodde at de kunne være trygge her.
Ikke så rart at de er bekymret når de nå ser hva som skjer i hele Europa, kanskje?

Har du lagt merke til alle iranerne som pleier å stå med sin stand og har en fredelig demonstrasjon mot terror-regimet i Iran, - foran Nobel-instituttet på Rådhusplassen i Oslo hver eneste lørdag?

I Iran fengsler og henretter de mennesker som våger å kritisere regimet. Mennesker som er annerledes troende blir forfulgt.

Og dette innlegget av Lily Bandehy, som er perser, er vel temmelig klar tale, og støtter opp om blant annet både Islam og terrorisme av Mark A. Gabriel, - og islam – den 11.landeplage av Hege Storhaug:
Problemet: Menneskesynet I islam

Hvor lenge skal muslimer få lov til å skyylde alt på USA og Vesten? Spør Lily bandehy. Det er menneskesynet i islam som er hovedproblemet, fastslår hun.

I essayet «Det tapte slaget om terrorismen» i Aftenposten 17. januar bruker Bushra Ishaq to hele sider av avisen til å forsvare islam. Så mye plass i en stor avis er bare en drøm for oss sekulære eksmuslimer. En drøm som ingen norske aviser vil oppfylle for oss.
Artikkelen er så godt formulert at til og med jeg, som kjenner islam på kroppen, kunne ha blitt lurt.
Etter å ha lest artikkelen tre ganger får jeg med meg at dette ikke er noe nytt.
Ishaq sier det samme som Ali Linstad har skrevet på mindre plass i samme avis, det er det samme som Linda Noor sa i Urix, det samme som Mohammad Usman Rana har skrevet utallige ganger og ikke minst det samme som det iranske regimet sier:
«Det er ikke islam».
Hennes artikkel kan oppsummeres slik.
1. Terrorisme er Vesten og USAs skyld. Det er invasjoner av ulike muslimske land som skaper frustrasjon. De som har kommet til Vesten har ikke fått tilhørighet og arbeid.
2. Alt som skjer skyldes bare Daesh, for «Daesh har en blasfemisk tilnærming».
3. Kjernen i kronikken: «Islam blir så lett årsak til alt det onde».

Religionen tok bort muligheter
Mitt svar til punkt 1: Hvor lenge skal muslimer få lov til å skylde alt på USA og Vesten? Når skal vi ta ansvaret for det som skjer i våre land?
Krigen mellom ulike grener av islam har vart i 1400 år, mens et land som USA er under 300 år. «Islams hus» begynte å ta fyr allerede i Muhammad sin tid, da en gruppe muslimer skilte seg ut. Muhammad kalte dem khavarej (utenfor), og han utryddet dem. Han begrunnet det med at de skapte uenighet mellom muslimer.
Hvis de muslimske landene hadde vært enig med hverandre, hadde de vært sterke nok sammen til at ingen kunne angripe dem.
Islamsk ideologi, med alle sine begrensninger for individets evne til å tenke og handle, er blitt en bremse for utvikling i den muslimske verden.
De som kom til Vesten, og spesielt de som kom til Norge, har fått alle muligheter til å etablere seg og skaffe seg utdanning, jobb og nye venner. Alle flyktninger og innvandrere har fått den samme mulighet som deg og meg.
Vi klarte oss. Jeg var muslim, alenemor med tre små barn, og du er muslim og jente.
Mange har fått flere muligheter enn etniske nordmenn, men religionen deres, som deler folk inn i troende og vantro, med halal og haram, og med synet på Vesten gjennom en skitten brille, tok mulighetene fra dem.
En annen bremsekloss for denne gruppen er det at de er blitt behandlet med silkehansker.
Hvorfor har somaliske innvandrere klart seg meget bra i USA, men kommet dårligere ut av det i Norge? I USA måtte de klare seg selv, der er det ikke en velferdsstat som gir alt uten å kreve noe tilbake.

Det «mainstream islam» står for
Mitt svar til punkt 2: Vi kan ikke skylde alt på Daesh, heller. Den psykiske eller usynlige terroren som foregår i hele Europa mot kvinner og mot samfunnet, er det ikke Daesh som står for. Det er det som Usman Rana kaller «mainstream islam».
Det er vanlige unge menn med arabisk og afrikansk bakgrunn, som har vokst opp i et samfunn med en ukultur preget av et sterkt skille mellom menn og kvinner.
Gjennom sin islamske oppvekst har de fått med seg at kvinner uten hijab, er horer. De har ikke hatt kontakt med andre kvinner enn de som er i familien, på skolen, på bussen og i moskeen.
De har lært seg kjønnsdiskriminering. De kan ikke håndhilse på en kvinne, de er ikke vant til å se håret eller låret på en kvinne. Og de har vokst opp med de sataniske vers som sier at «kvinner er deres åker, du kan forsyne deg hvordan du vil», og «kvinner må adlyde menn».
Daesh er islam, og denne islam er ikke veldig langt fra islamistens islam. Bare deres metoder for å oppnå et kalifat, er ulike. Den første gruppen bruker brutalitet og våpen, den andre bruker barnevogner og ord som våpen.
Daesh består ikke bare av dumme folk, mange av deres ledere er godt utdannet, de er flinke til å planlegge og de handler strategisk. De tok Mosel i Irak med bare 800 krigere mot 25.000 irakske soldater. Vi ser at massakren i Paris var godt planlagt.
De er bokstavtro muslimer som har lest Koranen og hadithene godt. De bruker samme metoder som profeten Muhammad. Halshugging, slaveri, konkubiner og vold mot alle som ikke oppfører seg som dem.

Synd og straff
Bushra Ishaq skrev at Daesh definerer hva som er synd, og det er ikke riktig i islam. «Det innebærer at ingen andre enn Gud avgjør hva som er synd.» Men vi har allerede «Guds ord» som er skrevet i Koranen om hva som er synd. Profeten Muhammad og hans etterfølgere har fått med seg hva som er synd og ikke synd, og hva som er straffen.
Ikke bare Daesh-medlemmer, men også «mainstream» muslimer har fått med seg gjennom morsmelken hva som er synd og ikke synd i Guds øyne.
Hvorfor er kvinner blitt steinet, hender kuttet av, menn halshugget, homofile pint til døde, hvorfor har vi sett barnebruder, æresdrap og så mye krig i de muslimske landene? Imamer i alle muslimske land har fortalt oss om synd og straff i 1400 år.
«Verdien av et liv er sentralt og hellig i den islamske troen, koran 5:32, tar du livet av et menneske er det som å ta livet av hele menneskeheten,» står det i samme artikkel. Men hvorfor er det i Koranen 532 vers om vold og drap? Og hvem defineres som menneske i Koranen? Det er de som har underlagt seg islam totalt. Hva med kvinner? De troende, som jøder og kristne, kan være i fred, men de må betale (jazieh) ekstra skatt til islamsk stat og må leve som annnenrangs, men alle andre er definert som vantro og skal utryddes.
Hvis alle var mennesker i islam, uansett kjønn, tro og legning, hvorfor sto Muhammad for så mange kriger og erobringer? Spørsmålet er hvem som blir definert av islam som et menneske? Er homofile som praktiserer sin legning definert som mennesker? Er en utro kvinne et menneske? Er en som konverterer fra islam et menneske, er en som spotter Gud eller profeten et menneske? Hvorfor er alle straffet til døden på grusomme måter i 1400 år?

Menneskesynet er hovedproblemet
Mitt svar til punkt 3: Alle de som stikker hodet i sanden for ikke å se den bitre sannheten, bruker Anders Behring Breivik for å bortforklare det onde som skjer i Europa.
ABB var én person. Hvis det er én, to eller ti, kan man skylde på mental helse, omsorgssvikt eller adferdsvansker og få en psykologisk forklaring. Men når tusenvis av unge, muslimske menn i Europa angriper kvinner og river av dem undertøyet, putter fingeren i alle hull, brenner dem, og til og med jenter på ti år er utsatt for voldtekter, er det ikke omsorgssvikt som er forklaringen.

Det jeg har sett i løpet av de siste 20 årene, er at  den økte volden mot kvinner har sammenheng med økt innvandring fra land med muslimsk bakgrunn. Kvinners frihet er blitt mer og mer begrenset. Skillelinjer mellom kjønnene er blitt streket opp på nytt.
Dette bekreftes når ordføreren i Köln anbefaler kvinner å holde menn på armlengdes avstand. Hvis det var en annen ordfører med litt vett, hadde hun sagt «Mine søstre: reis hvor du vil, dans hvor du vil, kyss hvem du vil og kle deg som du vil, ikke vær redd. Staten og politiet skal beskytte deg».

Mediene har fokusert mye på kvinnesynet i islam, men jeg oppfatter at det er menneskesynet i islam som er hovedproblemet. Ikke bare i Daesh, men i «mainstream islam», også.
Selve mennesket har ingen plass i religionen islam. Islam er basert på hierarki og er totalitær. Gud er øverst, så Muhammad, hans etterfølgere, imamer, menn, kvinner, de som tro på Gud og har bøker. Det finnes ikke plass for noen andre i denne trekanten.

I den islamske ideologien er det ikke plass til den minste tvil. Tvil knyttet til Gud, profeten eller Koranen er synd og skal straffes med døden. Men tvil er det som skaper tenkning og utvikling. Når du er et menneske, så tviler du, tenker, finner nye veier og handler. I islam er Guds ord klart og har bestemt alt for oss, fra dobesøk til sexliv, fra økonomi til jus, fra naboen eller fiendens oppførsel, kone eller mann. Det er Guds ord og kan ikke forandres.
Dette er årsaken til ondskapen. Den kjønnsrangerende, diskriminerende ideologien som står bak handlingen til tusenvis av menn som kriger for Daesh eller mainstream islam, og som ikke tåler kvinners likestilling med menn. En religion som sletter individet, bærer ondskap og føder ondskap. En ondskap som har vart i 1400 år og som kommer til å fortsette.

Først publisert i Aftenposten 24.01.2016

Hvem er "vi"?
Siterer deg:
"Du kan snakke om hva du vil.
Du har så langt fått lov til å snakke om hva du vil.

Det mange av oss har problemer med er at vi har invitert til en DISKUSJON."

• Og hvem er det som har latt meg "få lov til å snakke om hva jeg vil"?

Hvem er "vi" som har "invitert til diskusjon"?

Jeg skrev en bokomtale om ei bok jeg har lest.
Det som skjedde var at en hel flokk skrev kommentarer om at dette var ei bok de IKKE hadde lest, og IKKE ville lese.
Det lignet mye mer på angrep enn diskusjon.

Jeg kan gjerne snakke om islamkritikken i boka til Hege, men det hadde faktisk vært en fordel om de jeg snakker med her, hadde tatt seg bryet med å lese den samme boka.
Da hadde diskusjonen kanskje handlet litt mer om innholdet, og ikke bare handlet om å angripe og forhåndsdømme forfatteren Hege Storhaug og den som har skrevet bokomtalen.

Jeg hadde ikke prioritert å refse akkurat deg for dine
personlige ærekrenkelser -- de lesekyndige oppdager slikt selv.

Men her gjør du et nytt 'personangrep vulgaris' i stedet
for å bidra til noen saklig avklaring av spørsmålene.

Du har stående beskyldninger mot Norah for 'virkelig grove påstander'
og medvirkning til 'grove usannheter' -
kan det være folkeskikk nok?

Du gir selv nedlatende 'hjelp' til å samtale ordentlig voksent:
"Det gjør ikke noe om du er litt flau nå, men det er lov å feile.
Især hvis man kan lære noe av det."

Du får unnskylde at jeg ikke prosederer videre på det nivået.
Jengeno gir deg sikkert gjerne kurs i den nye folkeskikken.

But I like Binkie my dog, because
He knows how to behave