Tekst som har fått en stjerne av Morten Jensen:
Viser 21 til 40 av 255:
En ny og annerledes krim fra Jørgen Brekke. Helt annerledes faktisk! I begynnelsen tenkte jeg at her blir det alt for mange fortellerstemmer å holde styr på, men heldigvis er det kun en jeg-stemme så det gikk veldig greit. Jeg er usikker på hvorvidt det er nødvendig å opplyse om hvem som er "hovedperson" i hvert eneste kapittel, men forfatteren har vel en mening med det. Man må imidlertid holde godt øye med NÅR de ulike kapitlene finner sted, for det er mange og korte kapitler og det skifter veldig fort.
Jeg-stemmen er Helene Paus, en forfatter som blir oppsøkt av Mia Hassel som ber Helene se på noen nye opplysninger hun har i forbindelse med sin søsters død 7 år tidligere. Det tok noen sider før jeg lot meg oppsluke, men da var det også gjort!
Sitat fra romanen: «Jeg hadde selv satt meg i situasjonen jeg var i. Hadde selv å reise fra ekteskapet, familien, landet for nesten tre tiår tilbake, selv om det ikke hadde kjentes som om jeg hadde hatt et valg. Jeg forlot ekteskapet og familien til fordel for en mann de fant tvilsom og en virksomhet de fant støtende, stilte ut bilder de fant vanærende, kom ikke hjem da far ble syk, kom ikke hjem da far døde, kom ikke hjem til fars begravelse, hvordan skulle de forholde seg til det? De syntes det var forferdelig, at jeg var forferdelig, for dem var det forferdelige at jeg dro, vanæret dem, ikke kom i fars begravelse, for meg skjedde det forferdelige lenge før. De forsto det ikke, eller ville ikke forstå, vi forsto ikke hverandre, og likevel ringte jeg mor. Ringte mor som om det var en tilforlatelig sak. Selvfølgelig svarte hun ikke.»
Jeg tenkte i begynnelsen av boka at fortsetter det slik kan romanen bli repeterende og kjedelig å lese. Det ble for mange tanker om hva Johanna tenker at mor og søsteren gjør, hva de tenker osv. Men etter hvert som Johanna tenker tilbake på hendelser i barndommen, dette «forferdelige som skjedde lenge før», blir jeg dratt inn i handlingen. Det er også noe av det Johanna gjør for å oppnå kontakt med mor som jeg synes er litt vel søkt. Men oppsummert ble romanen Er mor død en intens leseopplevelse der jeg gjorde meg mange tanker.
Etter at jeg kjøpte boka, men før jeg leste den, hørte jeg Vigdis Hjorth ble intervjuet av Mona B. Riise her i radioprogrammet Kulturstripa på NRK.
«Vigdis Hjorth har skrevet en ny bok, "Er mor død", hvor hun tar for seg den komplekse morsfiguren. Kulturstripa kjører en ekstra lang samtale med Hjorth, for å snakke om morsfiguren i både hennes nye bok, og i fiksjon ellers, om hennes syn på sannhet og virkelighet, om hva det gir henne å skrive og hvor hun drar for å søke ro. Programleder er Mona B. Riise.»
Der sier Vigdis Hjort blant annet at fravær av et menneske kan sette i gang masse fantasi. Og når vi ikke møter hverandre, så dikter vi hverandre opp verre enn vi er. Særlig gjelder dette mennesker vi har konflikter med, og viser her til noe Freud skriver. Som programlederen Mona B. Riese sier, det har nok Vigdis Hjorth veldig rett i.
I romanen er søsteren Ruth viktig for moren, og det hun skriver her er ikke ukjent:
«Det er enklere for de som ser foreldrene sine jevnlig. De fleste av vennene mine som ser foreldrene sine jevnlig ser mildere på dem nå enn før fordi foreldrenes kanter er blitt slipt ned under livets tumulter, de har blitt mer overbærende og forsonlig stemt, og noen har opplevd at foreldrene har forklart bakgrunnen for sine feilsteg, og noen få at de har sagt unnskyld. Kanskje Ruth har opplevd mor bli varmere og klokere, det må være godt for både Ruth og mor. Langsomt blir det gamle bildet erstattet av et nyere, eller bildet av den unge og den gamle flyter sammen og bildet som oppstår av fusjonen er enklere å leve med. Den som jevnlig har kontakt med moren sin og snakker om fortiden med henne er med på å gjenskape fortiden, det lages en historie i fellesskap. Sånn er det antakelig nå slik mor vil hun skal huske det.»
Romanen ble diskutert her i Åpen bok. Jeg håper å høre mer om Vigdis Hjorths roman i bokprogram utover høsten. Normalt er jeg ikke så rask til å kjøpe og lese nye bøker. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle være tidlig ute. Det er mer interessant å høre andre leseres tanker og forfatteren snakke om en bok når jeg har lest den.
Tollak er en mann av få ord. Han er sint, sta, og liker ikke at verden og tiden går framover. I tillegg er han periodedranker, originalen i bygda og full av kjærlighet til kona Ingeborg.
Det er ikkje slik, sa eg, at om eg ikkje seier stort, så er eg ordlaus..
Nå er hans tid kommet, og det er på tide å fortelle. I boka følger vi han mot samtalen han skal ha med ungene før han dør.
Tore Renberg skriver godt, og denne korte boken er både velskrevet, mørk og vakker. Den rommer mye, både sagt og usagt, på noen få sider. Boka kan leses i ett jafs, men les sakte og dvel ved intensiteten og drivet i fortellingen.
Jeg må tenke litt mer på Tollak og Ingeborg før jeg begynner med en ny bok, kjenner jeg. Skulle gjerne hørt Ingeborgs fortelling også, om hvordan det var å være kona til Tollak. Dette er en bok som varer lenge etter den er slutt. Anbefales!
Jeg syns Håkan Nesser er så bra! Rett og slett en strålende forfatter. Historien tralter avgårde i en godslig tone, samtidig som personbeskrivelsene er sylskarpe. Hat/elsk forholdet mellom de to gamle mennene er en fornøyelse å lese. I det hele tatt var hele boka en stor fornøyelse!
Ååå, - dette var et kinderegg av en bok! For det første er det jo en kriminalroman, for det andre er det en mesterlig skildring av et forblåst øysamfunn i Canada og av landskap og liv på Ytre Hebridene og for det tredje, er det en fascinerende reise i tid som viser båndene mellom fortid og nåtid og betydningen av slektshistorie, - deilig! Hvis jeg ville, var det nok noe jeg kunne pirket på, men det vil jeg ikke, - kinderegget var fullkomment!
Spennende så det holder.
Fremdeles mange gode replikker, både fra Rose, Carl, Assad og til og med den lange stengelen Gordon.
Temaet er terrorisme, og det handler mye om Assad og hans familie og fortid.
Denne mannen som fører et tilbaketrukket liv i nærheten av Østerdalen med kone, to barn og tre engelske biler, en gammel 790 kubikks parallelltwin, en samling motorsager, jordfresere og annen redskap, har gitt ut noen fantastisk gode bøker.
En knalldeby mef Hestekrefter, så denne, før han slo skikkelig igjennom med sakprosaen Hel ved, og fulgte opp med Svøm med de som drukner og Søsterklokkene.
Vårofferet er vel minst kjent, men er ei kjempebra bok. Vi følger ei fiktiv bygd i denne dalen vi tror vi kjenner så godt, denne gang via en Løytnant Akselsom er under etterforskning for uansvarlig opptreden ved en stresstest av tøffe gutter som ville til Afghanistan.
En soldat døde, og Aksel må bli i Norge og rydde i en leir. Her blir han kjent med ei ung jente, og ting baller på seg. Miljøbeskrivelsene veldig gode, og særlig godt likte jeg måten han fikk frem både omsorgsevnen og omsorgsbehov for de tøffeste av de tøffe - og hvordan omgivelsene ikke alltid forstår disse.
Her er endel beskrivelser av militære og tekniske effekter, så jeg innser at jeg som bådde har jobba på gård og har bestått den stresstesten som gikk galt i militæret, og også er FN-veteran, kan finne deler av boka lettere tilgjengelig enn andre.
Flott bok av en glimrende forfatter. Gleder meg masse til neste bok om Søsterklokkene kommer.
Utrolig bra skrevet, det er som om du sitter på i bilen og kjører gjennom det nordsvenske landskapet. Beskrivelsen av den desperate og sorgtunge faren er veldig, veldig bra. Plutselig var halve boka lest, og det er et meget godt tegn. Gleder meg til neste bok av denne forfatteren!
Klarte nesten ikke å legge den i fra meg. Ikke en typisk krim men kanskje akkurat derfor en roman som klarte å fenge meg som ikke mange krimbøker klarer. Beskrivelser av menneskene og naturen skapte en egen mørk stemning.
Fantastisk spennende bok, gleder meg til å lese de andre bøkene i serien! Endelig en skikkelig helbarsk hovedperson, selv om han har sine demoner. Hørte boka som lydbok og må gi ekstra karakter til Jan Gunnar Røise for god lesing! Anbefales.
Njæh... ganske reperetende i stilen etter hvert: Stadig nye folks indre monologer om samtids-Frankrikes jævlighet. Jeg kjedet meg ganske ofte med denne boka.
Elsie er politisøster i Stockholm. Datteren, Britt Marie, måtte hun sette bort da forloveden døde, men hun vet at datteren har det bra hos adoptivforeldrene. En kald februarnatt i 1944, blir hun tilkalt til husbråk sammen med to mannlige kolleger. De finner et grusomt åsted, der en kvinne er spikret fast til gulvet.
Britt Marie bestemmer seg å gå i sin biologiske mors fotspor, og blir en sjelden rase - kvinnelig politi. Hun havner i Östertuna, og hennes mannlige kolleger ser ikke akkurat med blide øyne på å få en kvinnelig politibetjent med på laget. Det er midt på 70-tallet, og 30 år siden den fryktelige forbrytelsen i Stockholm. Da nok en kvinne blir funnet fastspikret til gulvet, går Britt Maries tanker til moren. Kan morderen fra 1944 være i gang igjen?
10 år senere får Hanne en sak i hende, som ligner veldig på de foregående sakene. Britt Marie begynte å ane konturene av hvilke ofre som ble valgt ut, men kan Hanne nøste videre så uhyret blir fanget?
Saken vandrer helt fram til våre dager, og Malin må prøve å løse den grusomme saken. Morderen er som en usynlig ånd. Ingen har sett noe, kun hørt bråk fra åstedene.
En sammensatt og spennende krim, som samtidig er et stykke kvinnelig samtidshistorie. Grebe skriver drivende godt, og boken ble kåret til årets svenske krim i 2019.
Klarer ikke å slippe følelsen av å ha lest et «filmmanus» fremfor en bok. Plottet er bra og boken er tidvis spennende. Dessverre sp evner ikke forfatteren å formidle på en overbevisende måte. For meg er det noe med språket til Lagercrantz som ikke treffer. Skildringene mangler substans og dybde etter min mening.
Full spredning. Nina Lykke.
For meg var det nok bestselgeren Hulebjørnens klan, tidlig på 80-tallet, som åpna ei spennende dør for meg; nemlig det kvinnelige blikket gjennom hovedpersonen Ayla og fortellerstemme til Jean M. Auel. Siden den gang har jeg lest utrolig mange av andre, for det er noe av det beste med romaner; at de kan zoome inn og ut på steder, hendelser og folk, akkurat som forfatteren vil vektlegge og fargelegge verden. Nina Lykke er en av våre mange kvinnelige samtidsforfattere som lykkes med det.
I denne boka følger vi en 47 år gammel fastlege, Elin, som har et noe slapt privatliv med sin mann, som er mer opptatt av å sjekke pulsklokka enn pulsen på kona - for å si det sånn.
Legen drikker, legen helbreder - og legen er egentlig drittlei mange av pasientene sine, særlig de av dem som følger understrømmene og det noe motebeviste sykdomsbildet som pasientene plages av. Elin
plages også av det, men på hun plages altså av de som plager henne med plager. Hun er forresten på FB også. Hvem i hennes alder er ikke det? Og jaggu meg finner hun profilen til en ungdomskjæresten sin der ute, og fra da av tar livet ei ny vending. Litt for lenge i samme retning, kanskje.
Veldig bra bok, som med fordel kunne vært stramma litt inn, eller gitt flere nye retninger underveis. Det ble litt for mye av det samme, litt for lenge.
Norah siterer Bevisets stilling av Chris Tvedt (side 55)
15:45, 29. august 2019 Ingen har det som favoritt.
En forsvarers verden består av ord, men av og til skjer det noe som minner oss på at ordene betyr noe, at alt vi sier og gjør har konsekvenser.
Fyren hadde på seg et skittent forkle og en bukse av det slaget kokker på dyre restauranter går med-bortsett fra at denne var så sjaskete at det ikke lignet noen ting.de størknede matrestene kunne holdt liv i en storfamilie i to uker.
Statuere? For et tåpelig ord! Man henger en kar, man binder ham til en påle for å skyte ham - og så har man statuert. Litt av noen statuer! En bauta over egen fallitt!
Sist sett
