Bokelskere.no

En helt fantastisk bok er ferdig lest, og jeg savner den allerede ! Hennes første bok var også en glede å lese, men jeg likte denne er enda bedre. Absolutt en favoritt!

En utrolig historie, formidlet på en måte som gjør at den kan være en inngangsport til litteratur om andre verdenskrig og Holocaust for mange som normalt sett ikke ville ha lest om disse temaene. For min egen del er tegneserieformatet noe som hjelper til med å distansere seg litt fra de grusomhetene som ble utført av nazistene. Samtidig er kanskje tegneseriestilen og fraværet av farge med på å understreke alvoret. Man tar ikke feil av Maus og Marvel.

Har lest alle Jan-Erik Fjells bøker om Anton Brekke. Og jeg liker dem. Ikke verdens beste krim, kanskje, men gode person- og miljøskildringer. Så Cassandrasaken innfrir mine forventninger. Litt Harry Hole light dette, minus Jo Nesbøs (unødvendige) groteske voldsomheter.

"Den som slutter å være en venn, har aldri vært det. Jo mer mitt hjerte tenker på det, jo dypere stikker såret." (Valérie Perrin: "De tre", s. 440)

Tittelen "De tre" viser til tre venner, Nina, Étienne og Adrien. Dei blir kjende med kvarandre første skuledag i femte klasse i 1986, kjem frå ulike bakgrunnar og er også svært ulike. Likevel held dei saman i tjukt og tynt i mange år, og er saman både på skulen og i fritida. Tre svært ulike ungdommar i eit nydeleg vennskap. Men noko har på eit tidspunkt skjedd. Noko som gjorde at dei tre ikkje har med kvarandre å gjere lenger.

Kapitla skiftar mellom ungdomstida deira på 1980- og 90-talet, og romanens notid, som er 2017. I kapitla frå 2017 er det ei kvinne som kjende desse tre som ungdommar som fortel i eg-form.

Tre spørsmål driv lesaren framover: Kven er kvinna som snakkar i eg-form? Kvifor har det nære og svært gode vennskapet mellom dei tre gått i oppløysing? Og kva skjedde eigentleg ved tjernet den sommarkvelden for så mange år sidan? Samstundes som dette er ei forteljing om eit nært og rørande vennskap, er det òg ei forteljing om opprullinga av det som ser ut til å vere ei kriminalsak.

Perrin skriv godt, og greier med denne romanen både å dra meg gjennom 600 sider raskare enn eg nokon gong tidlegare har lese ei så tjukk bok, gje meg ei særs god lesaroppleving, og ikkje minst gjere noko eg liker ekstra godt at skjønnlitteratur gjer med meg: Gje meg nye perspektiv på verda og folk rundt meg.

Skrevet i god gammel Avdeling Q stil

Johan Theorin altså! Begynner egentlig rolig og stillferdig, men før du vet ordet av det så er du sugd inn i stemningen og fortellingen og klarer nesten ikke legge bort boka! Her var det tusen tråder, men Theorin fletter dem mesterlig sammen som alltid!

Det er akkurat ti år siden sist jeg leste en bok av Theorin, og jammen meg var det på tide.

Svenskene vet hva de gjør
Er det noe nabolandet kan, så er det å skrive gode krim bøker og lage engasjerende filmer. Vi har mye å lære av dem. Theorin gir kanskje ikke ut bøker like ofte som mange andre krimforfattere, men det han gir ut. er kvalitetskrim. Han er god til mange ting. Ikke bare karakterbeskrivelser, men også miljøbeskrivelser. Han skriver også om politisaker som er engasjerende å lese om.

I Beinrester møter man en noe eldre Gerlof som bor på aldershjem. Han er kanskje gammel som trenger sin trofaste rullator, men han er fremdeles klar i toppen. Han får også ofte besøk av grandniesen hans, Tilda Davidsson, som er politibetjent. De sliter med hvert sitt. Gerlof blir ikke kvitt tanken på skuta som han mistet i brann for mange tiår siden, og han er sikker på at noen gjorde det med vilje. Selv går Tilda gjennom en vanskelig tid med samboeren Joakim. Han har to barn fra før, og hun ønsker sitt eget. Kommer de til enighet eller kommer de alltid til å utsette samtalen?

Mange menneskeskjebner i politisak
På jobb får hun mye annet å bryne seg på. Hun får med seg en aspirant på laget og en mann skal ha blitt drept av å få steinras over seg på stranden. En hund i nærheten av ulykkesstedet har nettopp blitt herreløs. Det spesielle med åstedet, er at ikke langt unna ligger det en blomsterkrans, og under blomsterkransen, ligger det gamle beinrester. Har beinrestene og den nylig døde mannen noen sammenheng?

Det høres godt mulig ut som standard krim, men det er det ikke. Selve politisaken Tilda jobber med, består av flere lag, som går langt tilbake i tid.

Beinrester er den femte boka i Ölandskvintetten. Jeg har lest tre av dem tidligere og det er Skumringstimen, Nattefokk og Blodleie. Man trenger ikke å lese bøkene i riktig rekkefølge, men slike ting kjenner man best selv hva man foretrekker. Selv er jeg ikke så nøye med å lese i kronologisk rekkefølge når det gjelder krimbøker, for det er stadig en ny sak og man får stort sett nok bakgrunnsstoff om de faste karakterene.

Syntes det var mer spennende å lese om Gerlof og mysteriet om skuta enn Tilda, for er ikke spesielt interessert i å lese om babymas, men heldigvis var det ikke en veldig stor del av boka. Gerlof er en spennende karakter fordi han er sta, har sin egen måte å tenke på, og tenker svært rasjonelt med tanke på alderen. Theorin er også dyktig til å dikte opp et stort persongalleri og samtidig gjøre det på en oversiktelig måte, og det hele ble mer interessant da saken gikk langt bak i tid.

Eneste som ble noe svak og typisk, var avslutningen. Den ble ikke spesielt overraskende og er ikke like sterk som resten av handlingen, men det ødela selvfølgelig ikke resten av boka. Avslutningen ble en smule Hollywood aktig. En slags Speed film for gamlinger. Les boka og du skjønner hva jeg mener, men bortsett fra det, var det fengslende og realistisk krim med godt språk.

God krim å kvele sommeren med.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

En ungdomsbok for menn som pusher 50? Språket er lett og påtatt "røft", et stort persongalleri med personer vi såvidt får hilse på, men som vi ikke treffer igjen. Kanskje mange av de dukker opp i vol 2 og 3? Det får nok ikke jeg vite, for det holder med denne for meg.

Tredje boka i serien om Nina Portland. Ikke bare er det bandekrig i Esbjerg, men også en mystisk flyulykke som utvikler seg til en internasjonal skandale. Godt og spennende gjensyn med Nina.

BOKOMTALE: Alle lyver av Camilla Grebe. Leseeksemplar fra Gyldendal

Maria og Sami er gift. Maria har sønnen Vincent som har downs syndrom, og Sami har datteren Yasmin. En kveld er Sami alene hjemme med ungene, ringer han til Maria. Yasmin er borte, og de er redd for at hun kan ha tatt livet av seg. Etterhvert blir Sami anklaget for å ha drept datteren.

Dette var en historie som jeg likte godt. Jeg har likt alle bøkene til Camilla Grebe, og spesielt Dvalen - men dette er, etter min mening, hennes absolutt beste bok.

Les hele omtalen her

Meget godt plott. De enkelte trådene nøstes elegant opp på en måte som gjør det vanskelig å legge boken fra seg. Mesterlig! Første bok jeg har lest av Kristina Ohlsson, og ser at jeg burde starte med det første - Askepott. Har nå komplettert samlingen og gleder meg til å ta fatt på neste.

Jeg leste denne nylig, og synes også det var en veldig bra bok!

Om denne er det bare en ting å si - Les den! Jeg klarte ikke å legge den fra meg og leste den uten opphold. Brutal, vond, vakker, rystende og nydelig. Et mesterverk rett og slett. Det beste jeg har lest på lange, lange tider.

Jeg har så sansen for Vigdis Hjorth! Hun kan være morsom, frekk, dyp, filosofisk og underfundig. Og hun har en innsikt i alle irrganger som finnes mennesker som nesten er skummel. Det kommer særlig til syne i Arv og miljø, men også i denne som er i samme genre.

Johanna har ikke hatt kontakt med familien på 30 år, hun har bodd i USA, blitt anerkjent kunstner og funnet sin egen måte å leve på. Det ble for mye for far, mor og søster, hun ble ikke jurist som far, hun ble ikke kone til en jurist som mor, og hun ble ikke lydig datter som søsteren. Nå er hun tilbake i Oslo i forbindelse med en separatutstilling, og minner og behov fra barndommen kommer til overflaten.

Johanna nærmer seg ikke problemene på noen rasjonell måte, hun spionerer, krever, forfølger og trenger seg på. Men leseren skjønner jo at hun neppe ville hatt mer suksess med noen annen metode. I denne familien er skylden fordelt og alt ligger hos Johanna. Så det er til pass for henne.

Det er noe med den lengselen etter å bli sett for hvem en er, spesialt av de nærmeste, som skjærer i meg i denne fortellingen. Akkurat som i Arv og miljø. Å få sin opplevelse anerkjent, selv om den skiller seg fra den vedtatte familiefortellingen er et grunnleggende behov hos mange, tror jeg. Det er ikke nødvendig å være en del av så dysfunksjonelle familier som i disse romanene for å føle at en ikke får gehør for sin versjon av sannheten. Vi er mennesker med feil og mangler alle sammen.

Jeg hørte denne på lydbok, lest av forfatteren. Vigdis Hjorth leser sine egne tekster med intensitet og nerve. Det kan anbefales.

Lars Mytting skriver så jeg ønsker at boka aldri skal ta slutt. Han har virkelig ordene i sin makt og er en fabelaktig god historieforteller, menneskene han skriver om blir så levende, og han fletter inn virkelige historiske begivenheter på en svært overbevisende måte.
Denne gangen ble det en sekser fra meg, etter at jeg vakla mye og nesten gikk opp på en sekser for Søsterklokkene, som kom før denne.
Her handler det mye om reinsdyrjakt, fiske og friluftsliv, - og første verdenskrig, men mest om livet blant menneskene på Butangen i Gudbrandsdalen,
- med tilbakeblikk på de myteomspunnende Heknesøstrene og Søsterklokkene som fremdeles befinner seg hver for seg, den ene i Norge og den andre i Dresden i Tyskland.
Presten Kai Schweigaard står fram som en mer og mer reflektert, innsiktsfull og klokere mann jo eldre han blir.
- Og klarer presten Kai Schweigaard å finne Hekneveven?
Det røper jeg ikke.
Kunne ha skrevet mange superlativer her, men nøyer meg med å si:
Gleder meg til neste bok og fortsettelsen. Håper på mange flere bøker fra Lars Mytting.
Les! Les! Les!

Dette er absolutt en viktig del av krigshistorien.
Hege Kofstad har i denne boka fulgt en god del navngitte personers innsats med å hjelpe folk i sikkerhet under andre verdenskrig.
Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange og slitsomme turer, mange tøffe tak, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Det er i dag mulig å gå noen av flyktningerutene, som f.eks. denne, Historisk vandrerute.
Kanskje et alternativ til meningsfull, opplevelsesrik og lærerik ferie?

Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.

Jarle Klepp er 17 år, og motstander av det meste. Han og kompisen, Helge, er sære og har meninger om det meste, fra musikk til politikk. Jarles kjæreste, Katrine, er så forelsket i Jarle, og er enig i det meste. Verden blir imidlertid snudd på hodet den dagen Jarle møter Yngve. Han slår ned som en bombe i Jarles hode. Yngve er perfekt, og selv om han er forelsket i kjæresten, innser Jarle at man kan elske flere samtidig. Yngve er veldig forskjellig fra Jarle og alt han står for, men kjærlighet gjør blind, og Jarle endrer seg drastisk over natta. Helge, Katrine og Jarles mor merker at noe er i gjære, men Jarle kan jo ikke fortelle sannheten.

Forfatterens debut fra 2003, og for en debut det var! Dette er både vondt, flaut og ekte, om å vokse opp og å finne sin plass.

Har lest de midterste bøkene om Jarle Klepp, men denne har av en merkelig grunns stått ulest. Må lese meg opp litt før neste bokklubbmøte i Bokklubb med Marte og Malin, da selveste Tore Renberg skal delta!