Everyone of us is losing something precious to us. Lost opportunities, lost possibilities, feelings we can never get back again. That’s part of what it means to be alive. But inside our heads—at least that’s where I imagine it—there’s a little room where we store those memories. A room like the stacks in this library. And to understand the workings of our own heart we have to keep on making new reference cards. We have to dust things off every once in a while, let in fresh air, change the water in the flower vases. In other words, you’ll live forever in your own little private library.

Innenfor Jorden lå planeten Venus. Den var sydende og kokende av svovel og vulkaner. Utenfor lå Mars. En gold, steril og trøstesløs steinørken. Og midt imellom lå Jorden, fremdeles grønn, fremdeles blå, fremdeles boblende av liv. Ingen kraft i universet ville føle noen sorg om også denne planeten sluttet seg til den uendelige rekken av døde kloder som svevde rundt i himmelrommet. Men Jorden hadde en vilje. Om den ikke drept av sine egne bakterier. Griske og blinde bakterier som formerte seg i sanseløs rus over egen fullkommenhet.

To milliarder for mange.

Slik ville enhver krig mellom menneskene som rammet menneskene og lot naturen være i fred, være en lykke. Ikke noe smerteskrik presset ut gjennom menneskelige lepper maktet å overdøve den urett som havene, jungelen og fjellene hadde måttet tåle. Jorden var ikke til for menneskenes skyld; mennesket var ment å tjene jorden

Jeg ser på menneskenes liv her på jorden som et endeløst stykke gruppearbeid. Oppgaven, formulert i tidenes morgen, er som følger: Grei ut om det dere ser rundt dere. Finn ut hvordan dere på beste måte kan organisere dere og ta naturen i bruk. Beskriv, med deres egne ord, hvordan det er å være menneske. Ta rede på hvordan alt henger sammen og hvorfor dere er her. Bruk den tiden dere trenger.