Skal jeg være helt ærlig, er det bedre å være en stor frosk i en liten dam enn omvendt.

Cave ab homine unius libri, broder. Vokt deg for menn som bare har lest én bok!

Det var ikke til å fatte. Hun forsto ikke dette livet med alle sine overraskelser og krumspring. Det krevde et utvidet førerkort som hun ikke hadde ennå.

Alle vet at det ikke går an å stole på en sånn som meg, og aller minst når jeg forteller om meg selv og den sørgelige familien min, men jeg sverger ved Gud i det høyeste at hver ord jeg sier, ligger så tett opptil sannheten som det er mulig å komme.

Han var prakteksempelet på en mafioso: arrogant, eplekjekk og full av seg selv.

Bestefar tålte ikke Renato: "Den fyren sier lite og ser seg for mye omkring," hadde han sagt til meg få dager etter oppsynsmannens ankomst. "Jeg skal vedde bartene mine på at han er i stand til å lure fra meg skoene mine mens jeg er ute og går i regnet, og det på en slik måte at jeg vil merke det først etter at sokkene mine er blitt våte."

Et imperium er et imperium bare så lenge det har makt over drømmene, og later som det er en del av et guddommelig kosmos.

Jeg følte meg mo i knærne. Jeg var lykkelig. Og lykken, den vet ingenting, den sier ingenting, den bare er.

Skolelærer Bertaggia hadde rømt, fortere enn hærens fortropper, fulgt hakk i hæl av apotekeren, distriktslegen og enhver som hadde noen lire i lommen og et mispeltre på tunet.

Hun satt stille i sommernatten, en natt som ikke var natt, men et stevnemøte mellom skumring og daggry (...)

"Men jeg klarer meg ikke uten deg," utbrøt Lars. "Det er tomt hjemme. Det er ikke noe mat, heller. Jeg savner deg så det gjør vondt."
"Kanskje du bare er sulten?" foreslo Lisen.

Latteren, som ikke var kontrollert, men hørtes ut som om den eksploderte fullstendig uhemmet. Den hadde han ikke hørt så ofte, for det hadde ikke vært så mye å le av. Bare i et sjeldent glimt. Men han visste med seg selv at han ville fange den latteren en dag. Gjennomfotografere den, tappe den på flasker og selge den som medisin mot depresjoner.

Hvordan kan en sønn være eldre enn sin fars spøkelse? Hvordan kan en mor fortsette å trøste sin tilårskomne sønn fra sin våte grav? Hvordan kan en elsket søster noensinne tilgi sin bror når han skuffet henne slik?

"Du drar først, og så kommer vi etter", sa de begge.
"Josef drar først, og så kommer vi alle etter", svarte jeg.
De så på meg med triste, fryktsomme øyne. Far tryglet om at jeg skulle dra. Han fortalte meg hvor lettet han ville bli hvis han visste at bare ett av barna hans var i trygghet. Mor presset hendene mine mot brystet og sa at jeg måtte følge min nye ektemann. Det var min plikt som hustru. Men min søster sa aldri et eneste ord, og det var hennes stillhet som runget høyest.

Jeg har aldri likt mørket. Jeg tror at hvis mor hadde levd, ville hun ha sittet hos meg eller latt en nattlampe stå på eller noe, men far tror ikke på ting som det, han tror på Sunn fornuft og Strømsparing.

Mirakler trenger ikke å være store, og de kan skje på de mest usannsynlige steder. Noen ganger er de så små at folk ikke legger merke til dem. Noen ganger er mirakler sjenerte. De sveiper borti ermet ditt, legger seg på øyevippene dine. De venter på at du skal legge merke til dem. Og så smelter de bort.

I byen vår er det som om ingenting er der det burde være. Det er bilmotorer i hager, plastposer i busker og handlevogner i elva. Det er flasker i rennesteinen, mus i igloen, vegger med ord på og skilt med ord som er strøket over. Det er gatelys uten lys i og hull i veien og hull i fortauet og hull i eksosrør. Det er hus med ødelagte vinduer og menn med ødelagte tenner og husker med ødelagte seter. Det er hunder uten ører og katter med ett øye, og en gang så jeg en fugl uten særlig mange fjær.

"Ikke dø, Gabriel," sa jeg og begynte å grine.
Men han gjorde det, helt stille, mens han fortsatte å stirre på meg. Han fantes. Så fantes han ikke.

Vi klatret videre til vi var omgitt av skog. Over klippene langs veien styrtet vann ned i dype kløfter.
"Tenke seg til at slikt som dette har eksistert hele tiden," sa jeg. Et øyeblikk fortonte det seg som det ikke fantes bekymringer her i verden. Jeg tenkte på moren min som sløyde fisk i Limehouse og Ishbel som gjorde seg ferdig på scenen på Quashie´s.
"Jeg skønner akkurat hva du mener," sa Tim.
Det var rart med Tim og meg. Jeg tror ikke vi noen gang egentlig snakket ordentlig sammen, vi førte ikke samtaler, slik jeg kunne gjøre med andre. Med Skip kunne jeg skravle hele dagen. Tim og jeg snakket ikke. Men vi skjønte hele tiden hva den andre mente.

Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.