Ein stad i arkivet
den vesle skrivefeilen
som fullstendig endrar
historia.

Dersom drapsmannen ville ha nedsatt straff, hadde han all interesse av å vise anger på overbevisende måte og salvelsesfullt be sine ofres etterlatte om forlatelse, gjerne med en og annen tåre i øyekroken, som om det gjorde noe fra eller til, som om det var snakk om å dømme en mann, og ikke hans gjerninger.

Det var der jeg begynte å fornye ditt indre menneske gjennom å øve deg i ensomhet, stillhet og det å leve i det skjulte.

The Nakba is the turning point in the modern history of Palestine - that year over 500 villages' and towns and a whole country and its people disapeared from international maps and dictionaries.

Hva vil det i det hele tatt si å lese, tenkte han en kveld mens han stod og rengjorde de store kjøtthakkene i restauranten. Hva gjør alle ordene med meg, tenkte han, gjør de noe i det hele tatt, gir de form til tankene mine, endrer de forbindelsene i hjernen, er det som å innta en dose sjelelige vitaminer, hjernevasker bøkene meg, og er det i så fall en ønsket hjernevask?

Hvorfor hadde noen vedtatt at sport var av en sånn viktighet at det fortjente en egen avdeling i nyhetene? Hvorfor ikke ti minutter med kultur? I hvilken verden var håndball og banesykling viktigere enn billedkunst, musikk og litteratur?

After more than seventy years of being displaced and twelve years of blockade, the tragedy in Gaza----the largest open-air prison in the world----which seems to have no end, has been created. God weeps over Gaza. God mourns the continuation of the Palestinian Nakba.

One might be tempted to say that paintings preserve a moment. Yet on reflection this is obviously untrue. For the moment of a painting, unlike a moment photograhed, never exicted as such. And so a painting cannot be said to preserve it.

Det sies at man ikke kan leve på luft og kjærlighet, men han var min forrett, hovedrett og dessert.

For din sjel frelse ønsker jeg intet annet enn godt.

Men den Andre er nokså urokkelig av natur. Jeg ville ikke gå så langt som å si at det er en brist, men det er avgjort en tendens.

«Nå går jeg,» sa han. «Vi møtes ikke igjen.»
«I så fall, sir, måtte dine Veier være trygge,» sa jeg, «dine Gulv være hele, og måtte Huset fylle dine øyne med Skjønnhet.»
Han var taus et øyeblikk. Det var som om han overveide ansiktet mitt, og da han gjorde det, var det en siste tanke som slo ham. «Vet du, jeg angrer ikke på at jeg nektet å treffe deg den gangen du ba om det. Det brevet du skrev til meg. Jeg syntes du hørtes ut som en arrogant liten dritt. Det var du antagelig på den tiden. Men nå ... Fortyllende. Riktig fortryllende.»

Jeg tror ikke jeg kan treffe deg mer. Jeg trenger å føle at jeg er et godt menneske, og dette ... dette gjør meg godt, men det får meg ikke til å føle at jeg er et godt menneske.

Vekst for vekstens skyld kan vise seg å være et ødeleggende mantra i lengden. Hva er det vi ønsker å vokse inn i?

Det virker som man må lese en bok tre-fire ganger for å huske den ordentlig.

This book is my invitation for you to step into the other side of the wall and listen to our stories and perspective.

Det han ønsket å si, men ikke fikk seg til å uttrykke, var: "Tenk på det verste du noensinne har sett. Så forestiller du deg at du ser det flere titalls ganger. Ser det og hører skrikene som følger med, bønnene om nåde eller Gud eller en mamma, men med vissheten om at det ikke finnes nonen nåde, ingen redning, ingen guddommelig hånd som kommer ned og slår djevlene til jorden. Tenk på å se det og vite at det kommer til å være en plett på deg til evig tid som faens Kains forbannelse."

Charon County ble grunnlagt på blod og mørke.
Bokstavelig og billedlig talt.

Barn har en helt annen status nå enn for en generasjon siden, i dag er det deres behov som er i fokus hele tiden, de er som små forbrukere med store krav. Og foreldrene står på pinne for å gjøre dem lykkelige i en alder av tre år, livredde for konsekvensene av det minste feiltrinn. Jeg tror ikke jeg en eneste gang reflekterte over om dere var lykkelige som barn, fortsatte mamma - men det ble jo folk av dere også.

Jeg husker at jeg satte meg ned i en lenestol med føttene opp og slukte nesten hele boken på én gang med en lesemate hittil ikke var registrert i historien -ikke fra venstre til høyre og ikke fra høyre til venstre, men i ringer: Jeg jafset i meg tekststykker som en larve, i konsentriske sirkler som spredte seg fra den understrekende setningen «Hamlets manglende evne til å foreta en avgjørende handling i mote med den triumferende ondskapen.» Jeg hadde rett og slett ingen annen nøkkel for hånden, det fantes ikke en eneste liten ting fra denne kofferten som brått ble snappet fra meg, som i løpet av de tjue årene siden min fars dod ikke ville ha blitt til støv.