This book is my invitation for you to step into the other side of the wall and listen to our stories and perspective.

Det han ønsket å si, men ikke fikk seg til å uttrykke, var: "Tenk på det verste du noensinne har sett. Så forestiller du deg at du ser det flere titalls ganger. Ser det og hører skrikene som følger med, bønnene om nåde eller Gud eller en mamma, men med vissheten om at det ikke finnes nonen nåde, ingen redning, ingen guddommelig hånd som kommer ned og slår djevlene til jorden. Tenk på å se det og vite at det kommer til å være en plett på deg til evig tid som faens Kains forbannelse."

Charon County ble grunnlagt på blod og mørke.
Bokstavelig og billedlig talt.

Barn har en helt annen status nå enn for en generasjon siden, i dag er det deres behov som er i fokus hele tiden, de er som små forbrukere med store krav. Og foreldrene står på pinne for å gjøre dem lykkelige i en alder av tre år, livredde for konsekvensene av det minste feiltrinn. Jeg tror ikke jeg en eneste gang reflekterte over om dere var lykkelige som barn, fortsatte mamma - men det ble jo folk av dere også.

Jeg husker at jeg satte meg ned i en lenestol med føttene opp og slukte nesten hele boken på én gang med en lesemate hittil ikke var registrert i historien -ikke fra venstre til høyre og ikke fra høyre til venstre, men i ringer: Jeg jafset i meg tekststykker som en larve, i konsentriske sirkler som spredte seg fra den understrekende setningen «Hamlets manglende evne til å foreta en avgjørende handling i mote med den triumferende ondskapen.» Jeg hadde rett og slett ingen annen nøkkel for hånden, det fantes ikke en eneste liten ting fra denne kofferten som brått ble snappet fra meg, som i løpet av de tjue årene siden min fars dod ikke ville ha blitt til støv.

Sporløst
Du strauk meg over kinnet
den siste gangen på sjukehuset.
Handa di,
som før var hornet og hard
av slit med fjøs og jord og mager grøde
på steinrøysplassen vest på Skogen
var nå gjennomsiktig
tynn og skjør.
Det blyge kjærtegnet var som
skyggen av en fugl på snøen.
Derfor kjenner jeg det ennå
etter så mange år.
Det er alltid det sporløse
som setter de djupeste spor.

Midt i fellesskapet med venner må vi vokte den individuelle frihetens gave slik at vi alle kan vokse ut av andres forventninger og inn i noe nytt.

We need to challenge the occupation and call it as it is: "a sin against God and humanity."

• The Kairos Palestine Document. Section 4.3.

Når sorgene kommer,kommer de ikke som enslige spioner , men i bataljonen.

[...] Nele, som ser på verden og på meg med stort alvor, et alvor som Nele trenger for å beskytte seg. Ikke bli undervurdert. Ikke bli oversett. Ikke bli ledd av.

Eg måtte ut av denne filmen før slutt-tekstane kom.

Postkassen var full, så han. Et reklameblad hang halvveis flagrende ut av sprekken, som i et fluktforsøk.

Let me repeat, hope is what we do today.

Eg var begynt å spele litt for mykje hovudrolla i mitt eige drama, og det var eg ikkje vand med. Rolla låg ikkje for meg. Det burde regissøren ha sett på førehand.

Tårenes hund kom bort til henne, den vet alltid når den trengs, og derfor klamret hun seg til den, ikke dermed sagt at hun ikke elsket mannen sin lenger, ikke dermed sagt at hun ikke likte de andre som befant seg der, men i dette øyeblikk var ensomhetsfølelsen hennes så sterk, så uutholdelig at den bare kunne lindres av tårenes hund, som lepjet tårene i seg med sin eiendommelige trøst.

Da de kom ut av korridoren, brøt hun med ett sammen, gråten gikk over i krampegråt, tårer som disse er det ingen som kan tørke, bare tiden og trettheten kan stanse dem, derfor nøyde hunden seg med å finne en hånd å slikke.

Vi er så heldige at vi tilfeldigvis har en her som fremdeles har øyne som kan se, de siste som er igjen, og jeg orker ikke engang tenke på at de kan slukke en dag, da vil tråden som forbinder oss med denne menneskeheten bli kuttet.

En organisasjon, kroppen er også et organisert system, den lever så lenge den holder seg organisert, og døden er ikke annet enn resultatet av en desorganisering.

Det er det som skjer med oss alle, vi var alltid penere før, Du har aldri vært vakrere, sa kona til den første blinde. Slik er ordene, de skjuler mye, noen ord slutter seg sammen med andre ord, tilsynelatende uten å vite hvor de vil, og plutselig, på grunn av tre eller fire eller fem som kommer seilende, i seg selv helt alminnelige, et personlig pronomen, et hjelpeverb, et adverb, et verb, et adjektiv, og dermed stiger følelsene uvegerlig til hudens og øynenes overflate og river opp følelsenes orden, iblant er det nervene som brister, de har utholdt mye, de har utholdt alt, det var som om de bar en rustning, man sier at legens kone har nerver av stål, og nå står hun der altså oppløst i tårer på grunn av et personlig pronomen, et hjelpeverb, et adverb, et verb, et adjektiv, rene grammatiske kategorier, rene etiketter, akkurat som de to andre, ubestemte pronomener, som gråter de også mens de omfavner den fullstendige setningens kvinne, tre nake gratier i det fallende regnet.

Hun romsterte i kjøkkenet på jakt etter såpestykkene, vaskepulveret, skurebørstene, hva som helst, bare det kunne brukes til å få bort noe, av sjelens uutholdelige skittenhet. Kroppens, sa hun, som for å korrigere den metafysiske tanken, og deretter la hun til, Pytt, det går for det samme.