Det meste handler om penger, tenkte Wisting. Follow the money, hadde den anonyme kilden sagt til journalisten i Washington Post da Watergate-skandalen ble rullet opp i 1972 og Nixon måtte gå av som president.

Om våren virker alt mulig, alt er lys og løfter. Man kjenner at håndbaken mellom vinter og sommer allerede er vunnet.

For om en sykkelhjelm kan få deg til å se ut som et barn, er det stadig mange hakk bedre enn assosiasjonene som følger med broddebruk. For noen er det å gå med brodder å flagge for sine omgivelser at man befinner seg i dødens forgård. Man kan nesten like gjerne velge ut salmer til sin egen begravelse.
Brodder antyder liksom at du ikke er i stand til å fikse livet i sin alminnelighet. Du har ikke lenger tiltro til at spenst, smidighet og reaksjonsevne vil kunne redde deg når du sklir på isen, og må ty til hjelpemidler like livsnødvendige som en respirator - kobler du broddene fra tante Agnes, er det bare å samle familien for å ta farvel.

[...]

I tillegg freistar vi med ein ny type forenkla teiknspråk.
Du bruker eit par av teikna, gjerne nokså vilkårleg - det er likevel eit sjumilssteg frå språkløysa. Når eg til dømes held fast hovudet ditt og tvingar opp munnen din for å pusse tennene, klappar du. Det tyder: Syng, hoffnarr, syng! Syng den jævla tannpussesongen med innleving.

Denne dorullnissen du ikkje har laga, kor lenge må vi vente før vi kastar han?

(Regle)

Nattsvart katt sit på låret,
kattsvart natt heile året,
svarte skratt i kvar tåre
og ein smørklatt i håret.

Ein stad i arkivet
den vesle skrivefeilen
som fullstendig endrar
historia.

Dersom drapsmannen ville ha nedsatt straff, hadde han all interesse av å vise anger på overbevisende måte og salvelsesfullt be sine ofres etterlatte om forlatelse, gjerne med en og annen tåre i øyekroken, som om det gjorde noe fra eller til, som om det var snakk om å dømme en mann, og ikke hans gjerninger.

Det var der jeg begynte å fornye ditt indre menneske gjennom å øve deg i ensomhet, stillhet og det å leve i det skjulte.

The Nakba is the turning point in the modern history of Palestine - that year over 500 villages' and towns and a whole country and its people disapeared from international maps and dictionaries.

Hva vil det i det hele tatt si å lese, tenkte han en kveld mens han stod og rengjorde de store kjøtthakkene i restauranten. Hva gjør alle ordene med meg, tenkte han, gjør de noe i det hele tatt, gir de form til tankene mine, endrer de forbindelsene i hjernen, er det som å innta en dose sjelelige vitaminer, hjernevasker bøkene meg, og er det i så fall en ønsket hjernevask?

Hvorfor hadde noen vedtatt at sport var av en sånn viktighet at det fortjente en egen avdeling i nyhetene? Hvorfor ikke ti minutter med kultur? I hvilken verden var håndball og banesykling viktigere enn billedkunst, musikk og litteratur?

After more than seventy years of being displaced and twelve years of blockade, the tragedy in Gaza----the largest open-air prison in the world----which seems to have no end, has been created. God weeps over Gaza. God mourns the continuation of the Palestinian Nakba.

One might be tempted to say that paintings preserve a moment. Yet on reflection this is obviously untrue. For the moment of a painting, unlike a moment photograhed, never exicted as such. And so a painting cannot be said to preserve it.

Det sies at man ikke kan leve på luft og kjærlighet, men han var min forrett, hovedrett og dessert.

For din sjel frelse ønsker jeg intet annet enn godt.

De vet de er fullstendig overlegne militært og at de har USA i ryggen.
Palestinerne har ryggen mot veggen. De kan ikke rygge lenger.

Men den Andre er nokså urokkelig av natur. Jeg ville ikke gå så langt som å si at det er en brist, men det er avgjort en tendens.

«Nå går jeg,» sa han. «Vi møtes ikke igjen.»
«I så fall, sir, måtte dine Veier være trygge,» sa jeg, «dine Gulv være hele, og måtte Huset fylle dine øyne med Skjønnhet.»
Han var taus et øyeblikk. Det var som om han overveide ansiktet mitt, og da han gjorde det, var det en siste tanke som slo ham. «Vet du, jeg angrer ikke på at jeg nektet å treffe deg den gangen du ba om det. Det brevet du skrev til meg. Jeg syntes du hørtes ut som en arrogant liten dritt. Det var du antagelig på den tiden. Men nå ... Fortyllende. Riktig fortryllende.»

Jeg tror ikke jeg kan treffe deg mer. Jeg trenger å føle at jeg er et godt menneske, og dette ... dette gjør meg godt, men det får meg ikke til å føle at jeg er et godt menneske.