Bokelskere.no

God romjul med innspurten i vår felleslesing av utvalgte verker av John Steinbeck!

Turen med Charley fra 1961 er siste bok ut. Dette er ingen roman, men en reiseskildring basert på en tur Steinbeck foretok sammen med Charly, hans selvbevisste hund av fransk avstamning. I tre måneder kjører de USA rundt i den robuste lastebilen Rocinante, oppkalt etter Don Quixote berømte hest. Min utgave (Gyldendal 1963) inneholder et herlig kart over ruten - fra Long Island og nordover, så rett vest, deretter mot syd før de dreier østover og finner veien tilbake til østkysten.

Jeg har så vidt tjuvstartet og finner mange referanser til vår forrige bok, Øst for Eden. Referanser som underbygger Steinbecks slektskap til karakterer i sistnevnte bok.

Leseperioden er fra fredag 27.12. til fredag 10.01.14.

Bokelsker-siden for Turen med Charley, med sitater, bokomtaler og øvrige diskusjonstråder.

Samletråden for felleslesingen, dette er stedet å komme med generelle betraktninger om Steinbecks forfatterskap.

God lesing og friske meningsutvekslinger til oss alle!

Jeg opplevde denne boka som en særdeles subjektiv skildring av en lang reise. Noen partier fant jeg bortimot kjedelige, men her var mange høydepunkter. Det mest dramatiske for meg ble "forestillingen" i New Orleans og påfølgende møter med "innfødte", men også besøket i hjembyen gjorde sterkt inntrykk. Familiebesøket i Texas var jo ganske fornøyelig beskrevet. For ikke å snakke om de mange episodene som involverte Charley - for eksempel det mislykka forsøket på å ta snarvegen gjennom en snipp av Canada. Ubetalelig! Men generaliseringen om USA-grensevakter kontra andre grensevakter på grunnlag av denne episoden syntes jeg ble overfladisk. (En del mennesker nyter å bruke maktposisjonene sine, uansett hvor i verden de får sjansen).
Jeg er i det hele tatt ikke veldig begeistret for generalisering, så en del av de andre forsøkene på å beskrive den "typiske" amerikaner, New Englander, texaner eller hva det nå måtte være, syntes jeg også ble ganske tafatte. Alt i alt en sterk firer fra meg denne gangen - og hjertelig takk til alle som har bidratt og gjort felleslesingen til en trivelig og givende opplevelse!

Eg kosa meg veldig med denne reiseskildringa, og fann også glede i å følge turen på Google maps. Enkelte stadar der eg var spesielt nyfiken på skildringane Steinbeck gav, så gjekk eg inn i Streetview-modus på Google, for å få eit eige inntrykk av omgjevnadane. Eg tenkte eg skulle dele nokre av bileta med dykk;

Brua over til Little Deer Island i Maine, heilt i starten av turen:

Highway 52 ved Sauk Centre, Steinbeck ironiserte over at folket her først var rasande over bysbarnet Sinclair Lewis sine skriverier, men at han no er ein helt i byen.

"Bad Lands" vest for Bismarck, Nord-Dakota, som blei til "Good Lands" om natta. Eg tykte no det såg triveleg ut om dagen også, eg då.

Redwood-tre, trur eg i alle fall. Eg greidde ikkje å finne nokon på Streetview i sør-Oregon der Steinbeck skriv om trea. Dette er frå nord-California:

Vasskiljet (Continental Divide) i New Mexico, der Steinbeck laga bursdagskake til Charley:

William Frantz Elementary School i New Orleans, Louisiana, der Ruby Bridges var første svarte elev i ein kvit skule. Steinbeck navnga korkje jenta eller skulen, men det er vel liten tvil om at det var Bridges dei absurde scenene han skildra handla om. Skulen ser ut for å ha vært under ombygging medan Google sin bil køyrde forbi.

Utkanten av Abingdon, Virginia, der turen mentalt sett tok slutt for Steinbeck.:

Eg må nok lese fleire reiseskildringar i framtida, dette var moro.

Tusen takk for at du delte disse bildene.

Jeg er enig med Ingunn S i at boken var noe ujevn.

Og så vil jeg også få takke for en fin og lærerik felleslesning!

"Turen med Charley" var en hyggelig avslutning på felleslesningen. Boken var noe ujevn i formen og jeg likte partiene om selve turen best. Jeg har lest den engelske utgaven og bare sporadisk slått opp i den norske, og det har slått meg at oversettelsen er mer stakkato i formen enn originalen.
Takk for følget!

Det tok noen sider før boken virkelig fenget, men så ble jeg bare mer og mer begeistret. Kanskje spesielt over forholdet mellom den selvbevisste og kloke Charley og hans reisefølge. Steinbeck er i slag, her er så mye av den humoren og livsvisdommen jeg liker hos ham. En fornøyelig historie! Sannhetsgehalten spiller liten rolle for meg.

Interessant er det også å følge forfatteren tilbake til hans føde- og oppvekststed i California; det gir et fint perspektiv til forfatterskapet.

Jeg merket meg at Steinbeck to ganger nevner El Crecos «San Pablo con un libro», maleriet han vil gå tilbake til i Pradomuseet i Madrid for virkelig å se.

I slutten av boken beskriver Steinbeck en liten, farget skolepikes hjerteskjærende kanossagang til skolen. Vi er i 1960, i sydstatene, under kampen for borgerrettighetene. Etter denne opplevelsen fører Steinbeck en interessant samtale om forholdet mellom negre (jeg tillater meg å bruke ordet siden forfatteren gjør det, og ikke på en nedsettende måte) og hvite, med en mann han tilfeldig treffer. Mannen med El Creco-ansiktet – «ansiktet er preget av undring og vilje til å forstå etter at boken er lukket. Kanskje er det bare mulig å forstå etterpå».

Etter å ha lukket min bok, fant jeg frem Martin Luther Kings tale fra 1963 «I have a dream», gjengitt i «Talens makt – maktens taler». Et sterkt á apropos til en bok som gir oss små, talende bilder av et mangfoldig USA.

Jeg vakler mellom terningkast 5 og 6. Men siden jeg er enig med Ingunn i at boken er noe ujevn, velger jeg en sterk 5-er.

Tusen takk for en fin felleslesing alle sammen!

Scena med Steinbeck som møter dei gamle kompisane i ein bar i Monterey seier ganske mykje om klassereisa han har gått igjennom, og korleis ein egentleg aldri kan vende attende når ein først har reist.

Men grunnen til dette innlegget er først og fremst at når dei pratar om alle kjenningane deira som har gått bort, så nevnast Pilon. Er dette Pilon får Dagdrivargjengen? Var Pilon i boka ein verkeleg person? Eller lånte berre Steinbeck navnet då han skapte denne figuren?

Jeg søkte i A Journey Into Steinbeck's California på nettet, der det står følgende:

Pilon of Tortilla Flat was in life Eduardo Romero.

Har også sett ham omtalt som Eddie Romero, men ikke funnet noe når jeg søker på det navnet og Travels with Charlie, så om det er den samme Pilon vet jeg sannelig ikke …

Eg måtte glise litt over at Steinbeck ved starten av turen reflekterer over forbrukarsamfunnet og mengda søppel vi genererer og bekymrer seg for miljøet, medan han 2-3 sider etterpå lovpriser eingangskokekara i aluminium han har skaffa seg, og ved tidlegare høve har nytta i båten sin:

"You fry a fish and throw the pan overboard."

Var dette medvite av forfattaren? Hadde det vært skrive 20 år seinare hadde eg tenkt at han raljerte over det politisk korrekte synet på miljøspørsmål han først presenterte, men på starten av 60-talet var det vel heller radikalt å offentleg uroe seg for miljøet (det er inntrykket mitt, korriger meg dersom det er feil), og altså ikkje ein så opplagt ting å raljere over.

Eller er det rett og slett berre dobbeltmoral vi ser her?

No blei eg nesten litt misunnelig for kartet, boka mi er nemlig utan kart. Men eit google-søk på "Travels with Charley map" gjev mange fine resultat, dette er eit av dei:

He, he, det har du faktisk grunn til (misunnelsen altså). Jeg skal skanne mitt og prøve å legge det ut her (men det blir ikke i kveld). Om det kan være trøst (?), finnes det ikke ett navn på kartet mitt. Men så har da heller ikke Steinbeck mye til overs for folk som er opptatt av kart og veinavn :-)

En skam at illustratørens navn ikke er nevnt.

Her er kartet fra min utgave. Flott, ikke sant!
Takket være Jostein ligger det her.

I en annen tråd om Turen med Charley diskuteres det i hvor stor grad boken bygger på fakta eller er fiksjon. Enkelte mener det svekker boken at den ikke er ”sann”. Jeg har sakset et innlegg fra tråden:

"I siste Morgenbladet er det et flott intervju med den nederlandske forfatteren Geert Mak som har fulgt i Steinbecks fotspor. Her forteller han om en Steinbeck som er ganske annerledes fra boka. Blant annet forteller Mak at reisen ble gjort unna i et enormt tempo og at han sov på komfortabelt på hoteller under hele turen.”

I den anledning gir jeg Steinbeck selv ordet: ”På den lange turen var mange slags tvil ofte mine reisefeller. Jeg har ofte beundret journalister som kan dumpe ned i et område, snakke med folk i nøkkelstillinger, stille essensielle spørsmål, sondere meninger og stemninger, og så lage en oversiktlig beretning, ikke ulikt et veikart. Jeg beundrer en slik teknikk, men samtidig stoler jeg ikke på at den avspeiler virkeligheten. Jeg har alltid på følelsen av at det er for mange virkeligheter. Det som jeg skriver ned her, er sant inntil en annen kommer samme vei og ordner om på verden etter sitt hode.” (s. 65 i min utgave)

Eg har også fått med meg skuldingane om at reiseskildringa er uredelig, og har lagt meg det på minnet, men gjeng inn for å ikkje la det øydelegge for leseopplevinga som sådan.

Eg meiner dette må vere intervjuet med Geert Mak i Morgenbladet som det refererast til:
Et land av milk-shake og honning

Bernhard Ellefsen i same avis har skrive ei bokomtale av Mak sin bok, som ikkje er udelt positiv til Mak sin Steinbeck-kritikk:
I de høyreekstreme tjukkasenes land

Ja ja, no får eg lese litt, og så kom attende til ein eventuell vidare diskusjon om temaet etter kvart.

Nå har jeg (skum)-lest disse to artiklene, og sier meg enig med Bernhars Ellefsen. Hva er poenget med å begi seg ut på en gretten reise og samtidig kritisere Steinbeck som har diktet og ikke rapportert. Bortsett fra de stadige sparkene til Steinbeck, er boka til Geert Mak god, og han kunne gjerne sagt mer om dikene i New Orleans, siden han er nederlender. Diskusjoner om hva som er sant eller ikke, pleier å være lite konstruktive og ender opp som skyttergravskriger. Det er en stund siden jeg leste "Turen med Charley" nå, og i ettertid er det lettere å se reisen i lys av at Steinbeck var en eldre mann da han skrev denne, og at de fattige, men livsglade dagdriverne nå er byttet ut med millionærer som griller kalkuner i Texas. Det er alle tingene han samler og gleder seg over i begynnelsen av boka, og kaster fra seg. Det er innsikten og viljen til å se innover, og det er hans observasjonsevne og fortolkningskraft som bærer denne historien. Bildet av ubebodde hus og ensomme mennesker uten naboer og noen å snakke med, står for meg i kontrast til "Vredens druer" som er full av folk, som ikke tar med seg tingene når de drar av gårde.