Bokelskere.no

Boka kom ut i 1942, og er lauseleg basert på den tyske invasjonen av Norge under 2. verdskrigen, og skildrar korleis ei framand makt tek over ein fiktiv by i eit fiktivt nordeuropeisk land. Sjølve hendingane i historia blir kjapt gjort greie for undervegs, mesteparten av teksta er dialog mellom personane i historia. Steinbeck skreiv boka med tanke på at den skulle bli teaterstykke, og det er lett å sjå for seg scenene i boka som scener i ei teateroppsetjing.

Okkupantane tek over byen nærmast utan motstand. Byen er stragegisk viktig på grunn av ei kolgruve, og okkupantane prøver å overtyde borgarmeisteren om at han bør få innbyggarane til å samarbeide slik at drifta av gruva kan gå som normalt, til beste for alle partar. Det okkupantane ikkje forstår, er at det ikkje er borgarmeistaren som bestemmer over innbyggarane, men at innbyggarane gjer som dei vil. Dermed blir det gradvis vanskelegare å få gruvedrifta til å gå, og okkupantane gjeng gradvis frå å vere sigerherrar til å nærmast bli beleira i byen dei har hærtatt.

Det er tydeleg at Steinbeck har lagt handlinga til ein geografi og eit miljø han ikkje har førstehands kjennskap til. Dei glitrande miljø- og naturskildringane som kjenneteikner mange av dei andre bøkene hans er nærmast fråverande i denne boka. Tonen i dialogen, spesielt innledningsvis, er i overkant naiv. Enkelte replikkvekslingar har nærmast form av komedie, som eg ikkje synest kler temaet i boka.

Motivet for å skrive boka skal ha vært å motivere for motstandskamp i det tysk-okkuperte Europa, og for dette formålet var nok boka ein innertier. I følge Wikipedia ska den ha blitt gitt ut illegalt i Frankrike, Danmark, Norge og Nederland, og skal også ha vært utgitt i Sverige, Italia og Russland under krigen. Satt inn i det historiske perspektivet er såleis boka særs interessant. Men ser ein på boka isolert sett, som ei forteljing på eigne bein, likte eg den berre middels godt.

Eg las denne boka under Lillevi sin felleslesing av Steinbeck haust/vinter 2013/2014, og har som vanleg hatt stor glede av diskusjonane om boka undervegs.

For en gangs skyld er jeg uenig med deg i vurderingen av en Steinbeck, Jostein.

Jeg opplever Natt uten måne som en sterk og troverdig bok. Nettopp den knappe stilen, dialogene og ”scenebildene” gjør at personene, deres karakter og indre rivninger, trer så tydelig frem. I motsetning til deg, synes jeg dette kommer spesielt godt frem innledningsvis i boken. Borgermesterens møte med representanter for okkupasjonsmakten og hvordan han parerer sin kone i denne situasjonen, gir et gripende bilde av denne hederlige mannen og også av forholdet ektefellene imellom. Imponerende etter min mening.

Den knappe konsise stilen spiller på en måte opp til det militære nærværet, kler innholdet og underbygger alvoret i boken.

Vi vet ikke om handlingen virkelig er lagt til en norsk by. Jeg synes likevel skildringen av ”folket” (det norske) er tatt på kornet; litt naive og trauste, men standhaftige og handlekraftige når vi virkelig må. Kanskje beskrivelsen vil passe på mange folkeslag?

Du har rett i at Steinbecks skildringer av naturen og dyrelivet ikke er sprudlende og eventyrlige som vi er blitt vant til. Men må de være det da? I Natt uten måne har interiørene fått en rolle jeg ikke kan huske de har hatt tidligere. Jeg ser bildene på veggene som ”fremstilte det heltemot store hunder kan oppvise når små barn er i fare”, ”de forgylte stolene med det slitte trekket stod stive langs veggene som altfor mange tjenere uten noe å bestille”, og lampelyset som ”falt på sneen som dalte utenfor”. Interiørene, glimtene av humor, lyset, snøen – så mange fine detaljer som skaper stemning og bygger opp under handlingen.

Jeg synes Rolf oppsummerer bokens hovedbudskap flott: ”En by et eller et land kan aldri okkuperes. Dvs. om man vinner en krig, vil man alltid være fiender i den by man inntar. En kan oppholde seg der som seierherrer, men hva får man igjen for det? For folket stenger likevel ute sine okkupanter. De kan aldri bli en del av det samfunn de vil råde over. Om det skulle lykkes dem å vinne krigen, kan de aldri vinne freden.”

Dette harmonerer med dine henvisninger til Fyrsten av Machiavelli, Jostein:
"I virkeligheten finnes det ingen andre måter å beholde slike byer på enn å la dem ødelegge. For den som blir herre over byer som er vant til et liv i frihet og lar dem fortsette å leve under sine gamle lover uten å ødelegge dem, må regne med selv å bli ødelagt av disse. For slike byer vil alltid gjøre opprør i den gamle frihets og i sine tradisjoners navn."

Sett i lys av dette er det ennå tydelegare at prosjektet til okkupantane i Natt uten måne er håplaust, dei kan ikkje øydelegge byen fordi dei treng infrastruktur og arbeidarar til kolgruvene, og byen vil dermed med tida uungåeleg take tilbake friheita si.”

Jeg vurderer boken slik jeg leste den, ikke ut fra hvilken motivasjon forfatteren måtte ha hatt, eller hvordan den har blitt brukt i ulike hensikter. En fortelling som etter min mening står støtt på egne ben – en solid femer fra meg.