Dette er tråden for Om mus og menn - andre bok i vår felleslesing av utvalgte verker av John Steinbeck. Boken kom ut i 1937 og blir regnet som Steinbecks gjennombruddsroman.
Her hos oss varierer terningkastene fra 1 til 6, så dette kan bli spennende!
Leseperioden er fra fredag 20. til fredag 4. oktober.
Alle synspunkter og kommentarer er velkomne!
God lesing alle sammen!
Samletråden John Steinbecks forfatterskap – felleslesing finner du her.
Viser 79 svar.
I kveld avsluttet jeg denne enestående felleslesingen med å se filmen dere så varmt anbefaler. Jeg har strengt tatt sluttet å se filmatiseringer av bøker som har betatt meg, for ikke å bli skuffet. Ikke så med denne. En gripende film. Ikke bare fanger den bokens essens; den utfyller den. Den unge fru Curey’s ensomhet og lengten, fanget i ekteskapet med en sjau drittsekk av en ektemann. Vi øyner at hun også er sveket av sin mor. Og George, hvilket dilemma han lever i, hans ansvarsfølelse, tålmodighet og lojalitet. Filmen gir et usminket bilde av hvilken belastning Lennie må være, all hans godhet til tross. Var det ikke Kramsvik som sa et sted at George må være bokens hovedperson. Etter filmen er jeg tilbøyelig til å være enig, om det går an å snakke om én hovedperson her. George etterlater seg mange spørsmål. Nye, og kanskje ikke så pene, tanker om bokens avslutning dukker opp.
Uten anbefalingene fra dere hadde jeg gått glipp av denne filmen. Tusen takk.
Tusen takk også for alle tankevekkende, inspirerende og artige innlegg i debatten! Jeg har lest alle innleggene - og med stor glede og interesse. Skulle gjerne ha fulgt opp enda flere av dem, men så var det tiden da… Sikkert er det at dere har beriket min lesing av Om mus og menn, og min forståelse for Steinbecks forfatterskap. Jeg er oppriktig takknemlig og imponert over det engasjementet dere viser.
Tråden Om mus og menn ligger her, og det er fortsatt mye å spinne videre på. La gjerne debatten fortsette. Som en amerikansk kritiker så presist formulerte det: ”En bok det tar to timer å lese, og tyve år å ble ferdig med”.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Jeg tenkte å se filmen på netflix( hvis den er der) i dag. Kan jeg få lov til å spørre deg om filmen har samme tittel som boken?
Boken og filmen heter det samme; jeg husker i hvert fall ingen annen tittel.
God fornøyelse!
Nå har endelig fått sett filmen, og det var virkelig en god fornøyelse! Tror faktisk at jeg kan si at det er den eneste filmen jeg har sett som er like god som boka!
Takk Lillevi !
Tusen takk:-)
Nettopp hjemkommet fra varm og god gresk ferie, og du verden, så mange innsiktsfulle og tankevekkende kommentarer som er kommet mens jeg har vært i utlendighet! Jeg er imponert og kan ikke tilføye stort når det gjelder persongalleri og hendelsesforløp. Men i hodet mitt har jeg fått bilder. Jeg er en notorisk "visuell" leser; ei virkelig GOD bok er ei bok som gir meg forestillinger om hvordan ting ser ut - og i denne boka trenger bildene seg på.
Ikke rart, egentlig, for Steinbeck hadde først ment å skrive et teaterstykke. I farten kan jeg ikke huske hvem, men noen overtalte ham til å gjøre stykket om til en roman. Men det er jo teater! Hvert eneste kapittel utspiller seg som en akt, med sceneanvisninger, og historien bæres av replikkene og samspillet mellom personene.
Kort tid etter utgivelsen skrev Steinbeck også teaterversjonen, som gikk for fulle hus på Broadway et års tid.
Jeg så forrige uke (jepp, New York var flott, og jeg er såvidt landet) en ny Broadway-oppsetning av Om mus og menn - og den ble jeg litt skuffet over, til tross for strålende kritikker. Jeg har jo altså lest boken flere ganger, senest i den fine 2013-felleslesningen her, og jeg har sett stykket på norsk teaterscene samt som film med Gary Sinise og John Malkovich i hovedrollene. Filmen likte jeg sånn måtelig, men skyldte på at jeg ikke har sansen for Malkovich til tross for at han er en bra skuespiller. Oppsetningen på Broadway nå – vel, Lenny ble litt for åpenbart tilbakestående for meg, med spastiske håndbevegelser og hurtige øyeblunk. Jeg vil ha Lenny til å fremstå slik at folk som ikke kjenner ham, ikke straks oppdager at han er tilbakestående. Og så syntes jeg de fleste på rollelisten ble litt for teatralske eller oppstyltede – dialogene ble ikke naturlige nok for meg. De ble også fremført på tjukkeste sørstatsdialekt - dét virket også litt for sjoblonmessig på meg; er ikke scenen i Steinbecks roman det rurale California, egentlig? Eller husker jeg feil? Og i aller siste scene ble parallellen til hundeavlivningen i første akt ikke tydelig nok for meg. Jeg blir visst nødt til å skygge unna sceniske adapsjoner av denne boken heretter – men reisefølget var heldigvis storfornøyd!
Åjadda!!! Fullt klar over det - når det gjelder hele resten av oppholdet! :-D :-D :-D
Denne kortromanen blir man så utrolig glad i. Historien er fantastisk og den lille begavede George og den store, sterke og mental tilbakestående Lennie føler man så godt for. Deres vennskap som er så stort har Steinbeck klart å fremstille så godt gjennom hele historien.
”Menn som oss, som arbeider på ranchar, er dei einsamaste i hele verda. Dei har ingen familie. Dei høyrer ikkje heime noko stad. Men sånn er det ikkje med oss. Me har ein framtid… fordi eg fikk deg til å sjå etter meg, og du fikk meg til å sjå etter deg”.
Disse ordene går igjen flere ganger i fortellingen.
I tillegg til vennskap er drømmer et gjenngangstema i boken. Hovedpersonene drømmer om en bedre fremtid. En fremtid med sin egen plass å eie og livnære seg på.
Forfatteren tar også opp diskriminering av svarte. Negeren som blir kalt Kroken får ikke bo sammen med de andre arbeiderene, men må bo alene i stallen.
Syntes denne romanen er et lite mesterverk :)
Det er den absolutt. Hvis du ikke har sett filmen med John Malkowitch som Lennie og Gary Sinese som George, har du nok et liite mesterverk til gode.
Har ikke sett den så det har jeg tilgode :)
Var på biblioteket for å se om de hadde den der, men det lykkes ikke.
Skal være på jakt etter den for jeg vil veldig gjerne se denne historien filmatisert.
Hvis du abonnerer på Netflix, så finner du den der.
Prøv med fjernlån. Mener bestemt at jeg lånte denne filmen på biblioteket. Ellers er filmen sikkert tilgjengelig på det store nettet.
Filmen er til utlån på flere norske biblioteker - blant annet på Deichmanske i Oslo. Jeg har ikke sett denne versjonen, men en eldre versjon fra 1939 kan anbefales sterkt (den er derimot ikke å finne i norske biblioteker, men kan bestilles fra utlandet)..
Jobben har stjelt hue mitt den siste tida, men det er fint å lese kommentarer fra dere andre. Koser meg med felleslesing, som også fører til at jeg leser bøkene med større oppmerksomhet.
Leste denne første gang i -95. Husker den som ei kort, sterk bok med en stram historie. Denne gangen kom blomster, blader, natur, replikker og små detaljer mye tydeligere fram. Pekere til ting som skal skje blir veldig tydelige.
Tema.
Drømmene om et bedre liv er nevnt av Ingunn S. Helt enig.
Men i denne boka, kanskje enda tydeligere enn i Dagdrivergjengen er individet og kollektivet tydelig.
Steinbeck er strålende til å beskrive arbeidermiljø. Det går igjen i mange av hans bøker.Han klarer å se Slim, kjøreren, den suverene lederen i arbeiderkollektivet (som kunne vært stortingspresident - (men som likevel sannsynligvis hadde falt igjennom i ei anna setting fordi han for eksempel har dysleksi? (som ikke "var funnet opp" på den tida))). Krølle, den bortskjemte dritten, sønn til sjefen. Kroken, Negeren, som står utenfor arbeiderkollektivet grunna hudfarge og rasisme, men faktisk kan tilnærme seg Lennie, tomsingen, såvidt. De plassene vi har i gruppa og det sosiale hierarkiet preger oss, tankene og væremåtene våre. Kvinnenes posisjon er lite belyst, men det er nydelig beskrevet, og tragisk å se hvordan Kroken og Candy feiger ut når konen til Krølle (som helt riktig påpekt ikke engang har et navn) setter dem på plass. Ikke fordi hun er kvinne, men fordi hun står over dem klassemessig. Her kan vi snakke om en annen betydning av mus og menn enn hos Robert Burns. Hvis du ikke opptrer som ei mus får du trøbbel, men trøbbel kan du få uansett.
Etter å ha lest Wikipediateksten Jostein Røyset anbefalte ser jeg at det skjulte budskapet jeg avslutta med kan trekkes enda lenger: Hvis den hvite arbeiderklassen klarer å forene seg med den svarte, kan drømmen om det nye livet realiseres.
Den engelske wikipedia-sida om "of mice and men" inneheld mykje interessante opplysningar. Steinbeck jobba som sesongarbeidar sjølv ei stund, og han er sitert frå eit intervju der han gjer greie for at fleire av karakterane i boka til ei viss grad er satt saman av element frå personar han har møtt. Men Lennie er fullt og heilt basert på ein enkelt person, som forfattaren sjølv såg take livet av ein arbeidsleiar i affekt. Det spørs om det har vært ein viss terapi for Steinbeck å "skrive ut" denne karakteren i bokform.
Det blir også påstått i wikipedia-artikkelen at karakteren Lennie blir brukt som mal for korvidt mentalt sjuke dødsdømde kriminelle kan henrettast i Texas; dei som i eit intervju framstend som smartare enn Lennie kan henrettast. For meg så høyrest dette ut som ein smaklaus spøk.
Jeg tror at noen har lest denne boka som fanden leste bibelen, jfr avsnittet om mottakelsen boka fikk. Generelt har jeg fått et inntrykk av at Steinbeck kunne være kontroversiell, og gleder meg til å lese mer om han i neste omgang. Er det kanskje noen som har gode tips? Har lest USA, en reise, som er full av referanser til Steinbecks eget liv. Den er sikkert full av referanser til andres bøker også. Sidespor: Staten Maryland avskaffet nettopp dødsstraff, og generelt har antall faktisk gjennomførte henrettelser gått ned i år, på verdensbasis. Hurra!
Ja, mye tyder på at noen leste flere av bøkene til John Steinbeck som fanden leser ... på forskjellige tidspunkt, En naturlig sammenheng her kan ligge i at Steinbeck i 1935 meldte seg inn i en kommunistisk forfatterorganisasjon. Om mus og menn kom i 1937. Naturlig i betydningen av at demokratiet ikke alltid er så veldig demokratisk. Steinbeck skal ha bedt overvåkerne om å slutte å plage han.
Jeg slutter meg til Karens etterlysning etter gode tips om Steinbeck stoff/ biografier.
Marit Håverstad har nevnt ei svær bok med Steinbecks brev. Er den god?
Jeg har kjøpt en biografi av Catherine Reef på engelsk fra Amazon, men har ikke starta lesinga.
Det ligger jo masse stoff om Steinbeck på nett, naturligvis ofte farga av hvem som snakker, og når det blir sagt.
Men også biografiene handler jo selvfølgelig om kampen om mannens ettermæle. Spørsmålet om propaganda eller fakta er kanskje mer aktuelt enn på lenge?
Artig: FBIs notat om Steinbeck er forhåpentligvis mer pålitelig enn norske POTs notater om norske kvinner og menn? Skal befinne seg på Steinbeckmuseum i Salinas.
Steinbeck: A Life in Letters - god? Tja. Den inneholder det meste av det enken Elaine og hennes medredaktør har greid å samle sammen av brev til forleggere, venner, presidenter, sønner, ektefeller - mao. likt og ulikt. Den er inndelt kronologisk i seksjoner, hver med en innledende liste over begivenheter og utgivelser. Jeg har så langt bare bladd meg fram for å finne Steinbecks egne kommentarer til de bøkene vi leser. Her er mye stoff som ikke er relatert til diktverk - men som sikkert kan være interessant hvis man vil gå dypere inn i Steinbecks liv. Å lese den fra perm til perm tror jeg kan bli litt av et ork, men for spesielt interesserte er den sikkert god å ha.
Etter et kapittel av Catherine Reefs bok ser dette ut til å være boka for ungdomsskoleeleven som skal skrive stil om John Steinbeck. Litt overfladisk og enkel. Ikke det jeg leita etter.
Synd. Det hadde vært fint å kunne lese de beste bøkene. Geert Mak anbefaler "The true adventures of John Steinbeck. Writer" som den beste. Forfatter er Jackson Benson. God nummer to, som han skriver, og av nyere dato, er Jay Parinis: John Steinbeck. A biography. Også er det John Steinbeck. A life in letters, redigert av Elaine Steinbeck og Robert Wallsten. Dessuten en litt forbitret, men interessant, versjon av historien skrevet av sønnen: John Steinbeck jr og Nancy Steinbeck: The other side of Eden. Life with John Steinbeck. Og han nevner flere. Hans egen USA, en reise, er også god.
No vart eg jammen inspirert til å putte mi eldgamle utgåve av Of Mice and Men i kofferten. Mange gode innspel i tråden her :-D
Gjør det- og god tur, Hilda!
Er glad at denne vart med på turen, sjølv om eg kanskje ikkje fekk den nødvendige roa til å ta alt innover meg. Ei god- og ikkje minst tankevekkjande historie om sterkt vennskap og lojalitet som gjorde kanskje endå større inntrykk på meg no, enn første gongen eg las den!
Og når den i tillegg har mange gode språklege godbitar som får ein til å stoppe opp og tenkje litt ekstra, så blir lesestunda god, trass i det tragiske! (Mi utgåve er på engelsk)
For meg ble dette ble først og fremst en bok om drømmer, drømmen om et eget småbruk og drømmen om å være skuespiller, selv Krølle har vel en drøm om å ha en kone han kan holde styr på. Det er også en bok om ekte vennskap. Hvor langt er man villig til å strekke seg for å spare andre for lidelse?
Det var en sann glede endelig å lese en kort bok! Det er utrolig at en så liten roman med så enkelt språk kan romme så mye. Jeg gleder meg til den neste boken på listen.
Frihet, brorskap og drømmer skal det være, takk til Ingunn S som så det litt tydeligere enn meg.
Startet på boken igår kveld og har kun lest første kapittel. Lar meg imponere over Steinbecks evne til å presentere de to hovedpersonene. Vi blir så godt kjent med George og Lennie ved at forfatteren beskriver deres ytre og hvordan de kommuniserer med hverandre, både verbalt og med kroppsspråk. Føler jeg har kommet under huden på dem begge to selv om jeg akkurat har startet.
Jeg undres hva slags bånd de har. Det er ingen tvil om at det er et sterk bånd og det ville vært nærliggende å tro at de er brødre, men ulikheten er jo så stor at jeg nesten betviler det.
Har ikke så god tid til lesing idag, men skal følge dem opp til farmen iallefall og se om hvordan de blir tatt i mot og om de får seg jobb.
Dersom det er andre enn eg (og det er det vel?) som les den på engelsk, og finn eit og anna ordet som dei er usikre på tydinga av (dette gjeld kanskje berre meg?) så har eg funne denne fine sida som er til god hjelp.
Takk for denne linken, Josein. Jeg leser den også på engelsk.
En artig og informativ side også for oss som leser på norsk!
"I dag er selve dagen!" (Knutsen og Ludviksen, for de som ikke kjenner dem så godt.)
Løfter tråden og ønsker oss alle god lesing og heftige diskusjoner.
Boken ligger klar :)
Steinbeck har en skrivestil som jeg oppfattet som uvant og kanskje litt "enkel". Men etter å ha lest kommentarene deres til forrige bok, følte jeg at jeg fikk en større forståelse for boka. Så tusen takk til alle som bidrar :)
Med ønske om en god lesehelg til alle :)
Nettopp Steinbecks språk og stil er noe av det jeg verdsetter mest. Hvordan vi kommer så til de grader inn på menneskene gjennom det tilsynelatende enkle og rett-frem-språket . Blottet for svulstige fraser og kronglete setninger. Takk til deg også, Syrene - håper du finner glede i boken.
Straks jeg åpnet Om mus og menn var jeg fanget. Den har en uhellsvanger undertone som gjorde den umulig å legge fra seg. I sitt interessante etterord referer Haagen Ringnes en amerikansk kritiker: ”Denne romanen tar det to timer å lese og tyve år å glemme”. En bok som gjorde dypt inntrykk på meg, et inntrykk jeg trenger tid til å fordøye.
Denne gangen reagerte jeg ikke på Haakon Bugge Mahrts’ oversettelse (slik jeg gjorde i Dagdrivergjengen). Kanskje har jeg vendt meg til han, kanskje har han blitt bedre (jeg mistenker faktisk det siste).
Gleder meg til å høre flere synspunkter fra dere!
Denne var vanskelig å legge fra seg, og etter å ha lest mesteparten i går kveld, leste jeg boken ferdig da jeg våknet kl 7 i dag tidlig.
En merkelig og sterk bok, der språkets enkelhet står i kontrast til dybden og undertonene i boken. Den gjorde absolutt et sterkere inntrykk enn forrige bok, Dagdrivergjengen.
Blir spennende å følge kommentarene her etterhvert :)
Jeg har lest boken om igjen i dag; første gang jeg leste den var på gymnaset (antagelig i engelsk valgfag, som stort sett bestod i å lese skjønnlitteratur), og den gjorde et sterkt inntrykk den gangen. Siden har jeg sett Of mice and men både som teater og som film, og husker den som en sterk, vond og gripende historie. Likevel husket jeg ikke alle hendelsene i boken, og ved dagens nylesning ble jeg nok en gang nesten overveldet over hva Steinbeck klarer å få til i denne relativt komprimerte fortellingen. Jeg lever meg nok en gang inn i historien, fortviler over at "dette kan bare ende med forferdelse" – og så oppdager jeg at jeg faktisk hadde glemt hvordan romanen ender. Etter å ha lukket boken i dag sitter jeg og grunner over parallellen mellom den gamle hunden og Lennie... Og over at "Curley's wife" aldri navngis... Og gleder meg til å høre inntrykkene fra flere lesere...
Tusen takk for dine tankevekkende synspunkter, annelingua.
Krølles navnløse hustru fascinerer meg også - hvilken rolle spiller hun i denne fortellingen. Hun fremstilles som en slags femme fatale - utfordrende og oppmerksomhetskrevende. Hvor ”skyldig” er hun i det som skjer? Og hvordan er hennes liv? Hvorfor gir ikke Steinbeck henne engang et navn? Er den tilsynelatende overflatiske skildringen av ”konen til Krølle” et uttrykk for Steinbecks (datidens) kvinnesyn, eller er den tilsiktet, et trekk fra forfatteren for å vekke oss til ettertanke?
Historien om den gamle hunden er hjerteskjærende. Parallellen du påpeker, har jeg faktisk ikke sett før du beskrev den. Absolutt relevant.
Jeg får ikke åpnet alle de "lukkede" innleggene - svinaktig irriterende! Kan det være en ide å la spoilerknappen være og heller ta risken på å få litt kjeft? I en slik tråd som dette må det da være OK å diskutere innhold?
Altså, med fare for å gjenta noe som allerede er skrevet av andre: Jeg tror ikke Steinbeck kan ha tenkt på fru Curly som annet enn en rollefigur: Redskapet som provoserer fram den uunngåelige tragedien. (Jeg synes det ligger i kortene allerede fra starten at Lennies krefter før eller siden kommer til å få alvorlige følger). Egentlig er vel denne kvinnen like mye et offer som resten av persongalleriet. Hun har drømt sine urealistiske drømmer om suksess og berømmelse, har latt seg drive inn i et ekteskap med en forfengelig fjott av en mann og føler seg snytt, skuffet og bitter. Vi får et førsteinntrykk gjennom mennenes omtale, som ikke er spesielt positiv - men med tid og stunder kommer hun jo til orde sjøl, og da synes jeg faktisk inntrykket blir et litt annet. Ingen hjerteknuser akkurat, men hun er kontaktsøkende og usikker midt oppi all surmulingen.
Jeg åpnet mine "lukkede innlegg" nå, Marit - nå har vel de fleste som er med i samlesningen vært gjennom boken, så da er vel uansett ikke behovet for spoilere like stort?
Ellers kan jeg slutte meg til dine betraktninger - ikke minst at det allerede fra starten hviler noe skjebnesvangert over historien. Dette må gå galt - spørsmålet er bare på hvilken måte... Når det gjelder Curly's wife så er jeg litt i tvil om hvor grensene går mellom hva Steinbeck beskriver og hva vi som lesere tolker inn "fordi vi så gjerne vil nyansere bildet av dama"... ;-P
Jeg har bladd litt i Steinbeck: A Life in Letters, egentlig for å finne noe om Vredens druer, men gjett hva jeg kom over nå? I 1938 fikk Steinbeck en forespørsel fra Claire Luce, som spilte Curly's wife på teateret og følte at hun ikke gjorde rollen godt nok - og hva tror du Steinbeck svarte? Jeg må visst gjengi bortimot hele brevet hans:
*She grew up in an atmosphere of fighting and suspicion. Quite early she learned that she must never trust any one but she was never able to carry out what she learned. A natural trustfulness broke through constantly and every time it did, she got hurt. Her moral training was most rigid. She was told over and over that she must remain a virgin because that was the only way she could get a husband. This was harped on so often that it became a fixation. It would have been impossible to seduce her. She had only that one thing to sell and she knew it.
(...)She learned she had to be hard to cover her fright. And automatically she became hardest when she was most frightened. She is a nice, kind girl and not a floozy. No man has ever considered her as anything except a girl to make. She has never talked to a man except in the sexual fencing conversation. She is not highly sexed particularly but knows instinctively that if she is to be noticed at all, it will be because some one finds her sexually desirable.
(...) With all this - if you knew her, if you could ever break down the thousand little defenses she has built up, you would find a nice person, an honest person, and you would end up loving her. But such a thing can never happen.
I hope you won't think I'm preaching. I've known this girl and I'm just trying to tell you what she's like. She is afraid of everyone in the world. You've known girls like that, haven't you? You can see them in Central Park on a hot night. They travel in groups for protection. They pretend to be wise and hard and voluptuous.
I have a feeling that you know all this and that you are doing all this. Please forgive me if I seem to intrude on your job. I don't intend to and I am only writing this because Annie Laurie said you wondered about the girl. It's a devil of a hard part. I am very happy that you have it.*
Det forteller kanskje litt om Steinbecks kvinnesyn også ?
Å, du verden! DET var en annen dame enn den Curly's wife jeg leste om.... TUSEN takk, Marit, nå ble jeg skikkelig imponert av Steinbeck. (Ja, jeg var imponert fra før av, altså - men den beskrivelsen av Curly's wife ga meg et inntrykk av dybden i persongalleriet hans. Han tok virkelig ikke lett på noe når han skrev - men så begynner jeg også å lure på hvor komplette personer han hentet fra det virkelige liv inn i bøkene sine. Altså: har alle skikkelsene vi møter i Steinbecks bøker, levd i virkeligheten? For da er jeg litt skuffet, tror jeg... Vel, konklusjonen for mitt vedkommende er visst: jeg er imponert og skuffet. Og det høres jo litt skrudd ut. ;P
Vel. Det at han påstår å kjenne henne, betyr vel ikke nødvendigvis at hun er en konkret person, snarere en type han har laget ut fra sitt kjennskap til en spesiell kategori kvinner. Det er for seint på natta til å filosofere stort over dette, er jeg redd. Men han fordømmer jo ingen av de personene han presenterer oss for. Jeg er i gang med Vredens druer nå - og der er det jo heller ingen av personene vi møter, som representerer ondskapen. De er små mennesker og ofre, alle sammen. Ondskapen er noe de aldri får skikkelig tak på.
Jo - enig i det, Marit;
Det at han påstår å kjenne henne, betyr vel ikke nødvendigvis at hun er en konkret person,
Og jeg er enig i det du skriver i fortsettelsen også - mitt "problem" i går kveld (natt!) var at jeg lurte på hvor mye han gjenfortalte, og hvor mye han foredlet - om du skjønner. (Nei, jeg vet ikke helt om jeg skjønner selv...) Jeg nærer større beundring for forfattere som foredler, som du kanskje leser mellom linjene - og jeg faller ned på konklusjonen at Steinbeck foredler, også de personene og hendelsene han eventuelt måtte ha basert på egne opplevelser/observasjoner.
Tror jeg parkerer filosofien der, jeg med. For denne gang, i alle fall. :)
Sannsynligvis er det jeg som er litt treg i oppfattelsen, men jeg får ikke helt tak i problemstillingen din, annelingua – gjenfortelle eller foredle. Gjenfortelle, rått og røti (Knausgård?) eller skape karakterer ut fra egne erfaringer og observasjoner. Er dette den motsetningen du stiller opp? I så fall er jeg helt enig med deg i at jeg går for forfattere som foredler. Og de som foredler, de bygger vel også sitt stoff og sine karakterer over egne observasjoner, refleksjoner og analyser – ikke ut fra løse luften.
Ellers gledet jeg meg over å lese Marits referat av Steinbecks brev om fru Curley. Det harmonerte så godt med den kvinnen jeg oppfattet henne som, uten at jeg selv greide å formulere det. Så, hvis jeg skal skyte inn en kritikk mot Om mus og menn -- fikk Steinbeck virkelig frem den kvinnen han beskriver i brevet, i boken?
Etter min mening kom hennes karakter tydeligere frem i filmen.
Jeg har nå bestilt filmen, som jeg skjønner at jeg må se. (Jeg har ingenting imot Malkovich).
Ja, se filmen og la oss høre hva du synes.
Jeg tror jeg må se den en gang til før jeg leverer den inn.
Neida, du er ikke treig, Lillevi, det er jeg som er tåkete! Derfor imponerende at du later til å ha skjønt hva jeg siktet til, likevel. Nå har jeg tenkt litt mer, og funnet ut at jeg nok var mer kategorisk på dette området i yngre dager enn jeg er nå. Men jeg skiller mellom dem som skaper og dem som kun beskriver det de har observert - ga det mer mening? Jeg mener (tror jeg - dette er vanskelig å formulere, som alle kan se) at det er en større kunstnerisk bragd å bruke egne erfaringer og observasjoner kun som utgangspunkt, og så legge dem i en støpeskje, varme opp til smeltepunktet for dernest å skape noe nytt. Når modellene for en historie kan kjenne seg igjen og si at "det der er jo bare en beskrivelse av meg og det som skjedde meg" - intet lagt til eller trukket fra - så synes jeg det blir litt.... fantasiløst? Uinspirert? Vanskelig, dette her. Og kanskje ikke så spennende for de fleste, heller.
Men jeg er heller ikke overbevist om at Steinbeck lyktes i å formidle til oss lesere en slik kvinne som han intenderte å skildre - jeg husker henne ærlig talt ikke fra filmen, det er så lenge siden jeg så den (og jeg har problemer med John Malkovic, så jeg har ikke lyst til å se filmen om igjen. Der har du meg).
Hmmm, la oss ikke kjekle om hvem som er mest treig/tåkete. Dette må jeg sove på....
Jeg følger deg når du sier at du ikke er overbevist om at Steinbeck lyktes i å formidle oss en slik kvinne som han intenderer å skildre (brevet Marit refererer). (Og jeg som ga Om mus og menn terningkast 6 + med sløyfe og stjerne..) Men du, hva har du imot John Malkovich?? Haster - for jeg må levere må levere filmen torsdag.
Lillevi, jeg trodde det var jeg som fulgte deg hva angikk Steinbecks intensjoner og hva han faktisk fikk til når det gjaldt Curly's wife... :D Men uansett har jeg tenkt å la ham beholde seks-tallet - på alle terningene. (Yatzy!) Det han fikk til, holder i lange baner, uansett hva han måtte ha planlagt å feste til papiret.
Malkovich? Nææ - jeg bare liker ham ikke. Han spiller bra, men jeg liker ham ikke. Sånn er det med den saken. Ikke noe å henge seg opp i. (Skrekkelig liten appell for meg i filmtittelen "Inne i John Malkovichs hode"...)
Bill.mrk. "Sær".
Ja for all del og i all hast - mus og menn får fortsatt full pott fra meg!!
Ang. lukkete innlegg - Jeg har også hatt problemer med dem, spesielt på nettbrett, på pc går det nå greit. Er enig i at vi kanskje kan være litt dristigere med å la innlegg være åpne. Kanskje går det også an å reise de samme problemstillingene uten å røpe for mye av selve handlingen, hvordan det går o.l.
Håper du får opp de lukkete innleggene, Marit; mye interessant der.
PS, har åpnet mitt eget lukkete innlegg og håper det er OK :-)
Kjære deg, Lillevi, jeg hadde jo garantert ikke fått lest Steinbeck akkurat nå om det ikke var for deg! (Jeg gikk faktisk rett over på The Moon is Down etter å ha lest ferdig Of Mice and Men, for den (altså The Moon) har jeg ikke lest før, selv om jeg har hatt den i hyllen i nesten tredve år! – Jeg oppdaget etter påbegynt lesning at felleslesningen har Druene før Månen på leselisten. Men The Grapes of Wrath må jeg uansett psyke meg opp til, etter at den kjedet livet av meg som pensum på gymnaset. Jeg var sikkert ikke moden nok den gangen, men "alligavæl"...)
Jeg tror kanskje ikke vi kan konkludere med at det "bare" var Steinbeck som var mannssjåvinist, eller preget av et kvinnesyn som vi opplever som utdatert. Blant annet tror/håper jeg Steinbeck var mer raffinert enn som så... Hun gjør jo egentlig et sterkere inntrykk når hun fremstilles så endimensjonalt? Og så har hun jo bare én "funksjon" i denne historien, nemlig å være den utløsende faktor; den som forårsaker katastrofen. Og da merker jeg at for meg er ikke katastrofen i denne historien at "Curly's wife" dør, ikke en gang når hun dør på en så grusom måte. Det er Lennies skjebne som er katastrofen her, ikke sant? Og dét er jo egentlig ganske sterkt, at man (nåja, i alle fall denne leser) på en måte tar heller lett på dette drapet – og engster seg desto mer for hvordan det nå vil gå med drapsmannen. Hmm... er ikke dette ganske snedig gjort av Steinbeck, da? Hvor lett lar man ikke følelsene ta overhånd når drapsofferet er fullstendig usympatisk fremstilt... Og dette er jo heller ikke denne kvinnens historie. Hun er bare en bifigur, om enn en som er helt nødvendig for handlingen. Men hadde det ikke vært henne som utløste katastrofen, så hadde det vært noe annet – ikke sant? Man sitter med en overbevisning om at før eller siden måtte dette gå galt, dette med Lennie? Kan bli en større debatt om adgangen til tvangsinnleggelser i psykiatrien av dette...
Når det gjelder hunden, så synes jeg den parallellen absolutt må tas med i betraktningen. Og dermed må man også vurdere om ikke den gamle gårdsarbeiderens forhold til sin gamle hund, er veldig likt Georges forhold til Lennie. Tenk også over Slims opptreden i forhold til begge "avlivningene"... Og så er det jo Carlsons våpen som brukes i begge tilfellene. Dessuten er det interessant å se nærmere på beskrivelsene av begge hendelsene. Først et sitat fra der hvor Carlson forsøker å overbevise Candy om at hunden bør skytes:
Carlson said: 'The way I'd shoot him, he wouldn't feel nothing. I'd put the gun right there.' He pointed with his toe. 'Right back of the head. He wouldn't even quiver.'
Og så et sitat fra siste side, der George og Lennie sitter side om side ved elvebredden:
And George raised the gun and steadied it, and he brought the muzzle of it close to the back of Lennie's head. The hand shook violently, but his face set and his hand steadied. He pulled the trigger. The crash of the shot rolled up the hills and rolled down again. Lennie jarred, and then settled slowly forward to the sand, and he lay without quivering.
– Forresten, en tredje ting: har dere lagt merke til at det finnes to Claraer i fortellingen? Jeg tygger litt på hva vi skal legge i dét. For tilfeldig – neppe. Til det er Steinbeck en for dyktig forfatter.
Tusen takk for innlegget ditt, som jeg har lest flere ganger, annelingua. Du oppsummerer kjernen i Om mus og menn så gripende at jeg rent fryser på ryggen. Beklager at jeg ikke har svart deg før.
Etter at du gjorde oppmerksom på dem, har jeg også funnet de to Clara’ene. Umiddelbart er det ikke lett å se noen sammenheng. Kanskje Steinbeck bare tuller litt med oss, kanskje er det å dra det vel langt… men altså; Tante Clara, som tok seg av Lennie da han var liten, ga han en gummimus, ”men du (Lennie) ville ikke ha noe å gjøre me’n”.
Lenger ut i boken prater karene om å ta en tur til gamle Susy og jentene hennes, ”et svinaktig koselig sted”. Det finnes et tilsvarende hus i byen; et hus Susy ikke har mye til overs for: ”Jeg vet om noen som har det slik at hvis de får et frynsete teppe på gulvet og en amorlampe på grammofonen, så innbiller de seg at de har et luksusetablissement.” Det er Claras hus. George spør: Clara, det er hun som har det andre huset det, da?” ”Jaha,” svarer With. ”Vi går aldri dit.”
Nå er det ikke mye vi får vite om disse to kvinnene, men begges ”gaver” blir avvist... Er det noe falskt/uekte over dem (gavene altså)… (he, he)
Andre forslag??
Aha - den var interessant! Jeg har ikke kommet lenger enn til å grunne over om det er noe med hore/madonna i disse Claraene, altså tanten Clara som (basert på det ytterst lille vi får vite) bare var god = forbarmet seg over og reddet den lille Lennie da ingen andre (formodentlig) ville ta ansvaret for ham, og så gjorde sitt beste for å ta vare på ham opp gjennom oppveksten. En madonna-figur stilt opp mot horemammaen Clara? For ikke bare er hun hore(mamma), hun driver en geskjeft som det virkelig bare fører ulykke med, skal vi tro de som uttaler seg i boken - du risikerer kjønnssykdommer om du frekventerer Claras hus i stedet for Susys... Men i grunnen så syntes jeg hore/madonna-teorien min var litt - billig? Litt for enkel? Det kan være gave-parallellen mellom de to Claraene er vel så givende. Men så får jeg det ikke helt til å passe at tante Clara blir synonym med en falsk/uekte gave, heller. Så da sitter jeg med spørsmålet: er Claraene to alen av samme stykke, eller to motpoler?
Jeg er høyst mottagelig for flere tanker innen dette blindsporet... Ellers grunner jeg også litt over bokens tittel. "Of mice and men/Om mus og menn". Ja-aa....? Hva er parallellen her - egentlig? At begge typer skapninger egentlig er like sårbare? Små? Ute av stand til å ta hånd om sin egen skjebne? Lette å ta rotta på (pardon the pun)?
Redigert for å tilføye:
Det slo meg plutselig (lyspære som i Donald!) at den der gummimusen kan være en nøkkel til en nabodør, også: Gummimusen er ikke bare noe falskt/uekte - den er et substitutt, et kjærlighetssurrogat. Og hva er horemammaens tilbud til klientellet? Ja, nettopp: et kjærlighetssurrogat, eventuelt et elskovssurrogat. Det eneste du kan få når det du egentlig vil ha, ikke er oppnåelig... Takk, Lillevi - nå falt det noe på plass her, tror jeg!
Jeg ble spinnende enda litt videre på det med Claraene som byr på surrogater: hvis denne tolkningen har noe for seg - skulle det da også ha betydning hvordan man forholder seg til det surrogatet som blir tilbudt? Lennie forkastet jo surrogatet, blir vi fortalt. Hvis han ikke kunne få den ekte varen, så kunne det åpenbart være det samme for ham. Og det er tydeligvis også flere som forkaster surrogatet som horemamma Clara tilbyr. Men ikke alle! Noen går hjulbente etter å ha tatt i mot tilbudet... Sier det noe om hvem som er mest karakterfast? Moralsk høyverdig? Lennie - den åndsfattige Lennie, idioten Lennie - han holder seg for god for slike erstatningsprodukter. Han vet kanskje ikke mye, men i stand til å skille ekte vare fra et surrogat, dét er han! Det kan man såmenn ikke si om alle som er utstyrt med høyere IQ og flere ressurser... Er jeg på jordet her, eller er dere med på dette som en mulig tolkning?
Jeg har tenkt at det var George som hadde siste ordet i den saken, om Lennie skulle på horehus eller ikke. Eventuelt tante Clara eller en kombinasjon av disse to.
Eg likte måten de leitar fram parallellar mellom dei to Clara'ene på.
Mot slutten av boka fortel Lennie også om eit anna surrogat han fekk frå tante Clara, eit stykke fløyel som han seinare mista. Ikkje forkasta, altså, men mista og saknar.
Kvar eg vil med denne observasjonen?
Ingen stadar eigentleg, kom berre til å tenke på det då eg las dette innlegget.
Ha, ha, ha kostelig! Tanken om kjærlighetssubstituttene har jeg også vært innom. Blindspor eller ei, artig er det lell!
Jeg røper vel ikke for mye om jeg lar innlegget ligge åpent. Har problemer med å åpne de lukkete.
Bare et par ord i farten om Lennie, ”den åndsfattige idioten”. ”Han er ingen tulling,” Sa George. ”Han er dum som en sau, men ingen tulling.” En dyp distinksjon!
Og er det ikke nettopp Lennie som kort tid etter ankomsten, oppfatter at foregår noe muffens på farmen: ”Jeg liker ikke dette stedet, George. Det er ikke noe kjekt sted dette, her. Jeg vil vekk herfra!” Lennie har sin intelligens, om ikke i den gjengse oppfattingen av ordet.
Tittelen Om mus og menn -- mus assosieres jo gjerne med angst, ”redd som en mus”, parodien av kvinner som hviner av angst over en mus o.l. Og det er mye angst i denne boken, Lennie er full av den, Krølle har sin rikelige dose, og går vi de andre nærmere etter i sømmene, er de vel ikke fri for angst de heller, bak sitt tilsynelatende tøffe ytre. Jeg har ikke tenkt så nøye gjennom det, men mine spredte tanker om tittelen har gått langs disse banene; tøffe karer som innerst inne er redde gutter. Unntak og heltemot finnes absolutt -- her er både menn og mus.
Bare i farten, jeg skal svare bedre senere, når jeg har litt mer tid: jeg mente ikke at Lennie er/var en åndsfattig idiot, altså - jeg bare satte det på spissen, hvordan han kunne bli karakterisert/oppfattet av dem han kom i befatning med! Og poenget jeg ville ha frem, var jo nettopp at han på sett og vis var smartere enn "de andre".... :)
Angåande tittelen på boka; med fare for å gjenta noko som "alle veit" (men eg visste det uansett ikkje, eg fann det på internett) så skal tittelen vere henta frå diktet "To a Mouse, on Turning Her Up in Her Nest with the Plough". Det sjuende verset i dette diktet oppsummerer moralen i Steinbeck sin bok på ein veldig presis måte.
Intenst interessant, Jostein - takk! Og - dermed minnet du meg på ordtaket "Man proposes - God disposes", som jeg vet finnes på ulike språk (om ikke akkurat på norsk?); et uttrykk for at du kan legge så mange planer og drømme så mange drømmer du bare vil - egentlig herre over din egen skjebne blir du aldri. Ganske defaetistisk, hva?
Forresten så ante jeg ikke at Browning skrev så "vanskelig" - les: skotsk - at han må regelrett oversettes til engelsk! Mye å lære i slike samlesningstråder... :D
Bare en liten digresjon. Vi har ordtaket "Man proposes - God disposes" på norsk også:
"Mennesket spår, Gud rår".
Å ja - selvfølgelig har man det. Tusen takk for at du ilte til og korrigerte! :D
Takk, Jostein.
Jeg var heller ikke klar over at Steinbeck hadde hentet tittelen fra dette diktet av Robert Burns.
Etter litt googling fant jeg en oversettelse av det på nettet med tittelen Til ei mus, oversatt av Olav Nygard.
I min utgave (Den norske Bokklubben, 1979) står det i etterordet at også Hartvig Kiran har oversatt diktet. Dette verset er gjengitt:
Men det var fleir' enn du som fann
at fliden ikkje alltid vann.
I fåfengd strevar mus og mann
og slit seg ut
for mang ei von som vendast kan
til sorg og sut.
Jeg har ikke funnet hele diktet noe sted.
Jeg leser denne romanen på engelsk, så det visste jeg ikke. Men for dem som er interessert, er hele diktet i Hartvik Kirans oversettelse å finne på s. 26 - 28 i Robert Burns - Dikt i utval på Bokhylla.no.
Flott oversetjing, Nygard har fanga opp den litt kronglete og gamalmodige stilen samstundes som rim og rytme er intakt.
Var ikke helt enkel å omsette til mitt hode, får gjøre et nytt forsøk med Nynorskordboka tilgjengelig, selv med ni år med nynorsk på skolen.
Så bra, og takk skal du ha Jostein, flott at du fant dette diktet og delte det med oss. Det var nytt for meg at han brukte en del av en verselinje som tittel til boka si.
"The best laid schemes of mice and men
Go often awry"
Takk for gode innlegg Annelingua og Lillevi, dere gjorde boken enda bedre!
Så trivelig å høre! Det å drodle sånn som vi gjorde for noen dager siden, er en god metode for å oppdage nye aspekter ved en bok - slik opplever i alle fall jeg det (og jeg vil tro Lillevi har det på samme måten). Fint at andre også har utbytte av det - det hender man lurer når man ser at man plutselig har vært veldig aktiv som innleggsprodusent... :)
Enig med deg, Ingunn. Innleggene er svært interessante og tankevekkende!
Takker, bukker og neier - det er gøy å diskutere bøker!
Hei :-) Jeg ønsker meg at du venter med å legge ut ny lesetråd til den dagen som ble avtalt: fredag 20.9.
Ok, skal huske på det neste gang :-)
Sist sett
