Bokelskere.no

Overvurdert??? Eller er det berre meg...? Eg brøyt løpet ca 2/3 på vegen, etter å ha både lese og høyrt boka som lydbok (og i amerikansk versjon). Godt mogleg dette er den ultimate romanen om hvalfangst, i det minste Ulysses-versjonen - og eg opplevde stor dikting og djup tenking undervegs, i lange essay-liknande partiar. Samstundes var det noko tyngjande og stundom klossete ved teksten som fekk meg til lesa seinare og seinare, heilt til eg til slutt dabba av.

Håper på en annen opplevelse. Jeg er glad for essay og utlegninger om alt mulig rart, digresjoner også.

Enig med deg, tror jeg kaster inn håndkleet selv nå, har ikke ork til å tvinge meg til å lese gjennom ei bok, det går av seg selv eller så går det ikke. Kanskje jeg prøver igjen en dag :-)

Hvem skulle trodd at denne ramsalte sjøhistorien ville appellere til en notorisk landkrabbe? Dette er det mest fascinerende jeg har lest på lenge, av flere grunner:

Ismael er en allestedsnærværende, oppmerksom observatør som gir liv til personene sine og omtaler dem med varme, respekt og toleranse, uansett opphav, rase, tro eller sinnstilstand. Også selveste Hvalen er omtalt med respekt og sympati; det er med gråten i halsen man tar del i jakt- og slaktescenene - der det stolte, tilsynelatende uangripelige dyret ydmykes av harpuner, jern og liner.

Trass i at språket nødvendigvis er nokså gammelmodig, er det sjelden tungt og kronglete. Tvert imot, tidvis er det som om Melville bobler over av vidd og ironi. Oversettelsen er bortimot prikkfri, så langt jeg kan bedømme.

Vanligvis er jeg ikke så glad i historiefortellere som "foreleser" og belærer mens de forteller. Her ble det helt naturlig - Ismaels forelesninger er faktisk helt nødvendige for å forstå både handlingen og verkets "ånd". Boka er komponert på en slik måte at forelesningene kommer akkurat på sin rette plass i historien. Det eneste som kan falle i kategorien "digresjoner" i mine øyne, er kortere eller lengre biografier om en del av mannskapet, men kjedelig blir det ikke.

Moby Dick er gjennom åra blitt omtalt og dissekert og kanskje over-analysert. Jeg skal holde meg unna diskusjonen om hvorvidt hovedtemaet er ondskapens vesen og hvordan det bekjempes. Bare si at det er en heidundrende god fortelling om hvor galt det kan gå når en mann mener seg skjebnebestemt til å følge et "kall" - koste hva det koste vil.

Takk for et flott innlegg, Marit. Jeg er så enig med deg. En drivende god bok, dette! Jeg storkoste meg med denne mursteinen, med den sprudlende fortellergleden og alle fotnotene og sjangerblandingene. Utrolig å tenke på at den ble skrevet i 1851.

På tide å lese denne klassikeren for meg også. Passer bra å begynne en uværsdag som i dag.

God lesing! Håper du får like stort utbytte av Moby Dick som jeg gjorde.

Takk, jeg var i ferd med å reise meg opp fra sofaen nå. Det var Knut Rages anbefaling som satte meg i gang med "Vinter i Maine", og selv om jeg ikke har lest Moby Dick ennå, så tenkte jeg at disse to bøkene hadde et felles trekk, og det var en manns blinde jakt på . . . hva, vet jeg ikke ennå. Hvalen representerer vel noe, men ikke si det.

Morsom diskusjon om hva folk liker/ ikke liker ved Moby Dick her. Selv om det er noen partier som er langdryge så hører nettopp passasjene om tauverk og redskap til mine favoritter, for ikke å glemme utlegningene om hvaloljen. Alt-i-ett-bok.

Det er noen svært lange og langsomme partier i midten av Moby Dick. Tolv sider essays om tauverket på hvalbåter osv. Men den siste delen av boka er vidunderlig, kanskje så fordi man har vært med mannskapet gjennom tykt og tynt, eller sagt annerledes: gjennom både tungt og lett lesestoff. Slutten er intens og virkelig verdt reisen, og den sene oppbyggingen har vel den effekten å tydeliggjøre dette. Heng med, det er mitt ydmyke råd. :)

Jeg begynte på Moby Dick, har nå tatt en pause med en annen bok, det er virkelig deilig å lese noe som går litt lettere å lese syns jeg. dette er en utrolig tung bok, med noen fantastiske partier med skildringer. kanskje det er en ide å høre den på lydbok? Eller kan jeg finne på å falle helt av da, siden jeg ikke konsentrere meg med å lese?

Du kan gjera begge delar, både lytta til boka og følgja med på teksten. Det gjorde eg for Krig og fred sitt vedkomande - berre for å ta opplesaren i ei rekkje feil. Dessutan ramla eg av lasset her også...

Godt å høre at jeg ikke er den eneste som slet med denne her. Jeg ga også opp ...

Jeg ga ikke opp men trosset meg gjennom på evig jakt etter den store opplevelsen. Men for mitt vedkommende kom den ikke desverre. Den var utrolig tung og langdryg og veldig mye lange utlegninger om ting som ikke hadde noe med historien å gjøre synes jeg

Dette er nok rett og slett et spørsmål om smak og behag.

Selve plotet, eller historien om du vil, er ganske banale greier. I mine øyne er det fortellinga, språket og ikke minst de utallige digresjonene som gjør dette til stor litteratur.

Nettopp det du mislikte ved boka, alle de lange utlegningene om ting som ikke hadde noe med historien å gjøre, er det som gjorde at jeg likte den. Denne måten å skrive på minner meg forøvrig veldig om Daniel Mendelsohns The Lost, selv om både sjanger og tema er veldig, veldig forskjellige.

Jeg likte altså Moby Dick veldig, veldig godt, men nettopp derfor kan jeg også forstå at noen vil hate boka. Det finnes ikke bøker, musikk, film eller noe som helst annet som absolutt alle vil være enige om at er helt fantastisk. Norvegia er ikke osten alle elsker, det er osten ingen misliker veldig sterkt, og det er noe ganske annet.

Jeg følger deg i ditt ressonnement og er 100% enig. Digresjonene er historien. Uten detaljerte digresjoner som gir liv til tauverk og harpunstål hadde denne boken vært lite verdt. Skulle bare ønske nåtidige forfatter kunne gi samme liv og episk dimensjon til asfaltlegging eller graving av grøfter for fiberoptikk.

Mendelsohn klarer i hvert fall å gjøre noe av det samme med slektsgranskning og jødisk kultur og historie.

Moby Dick er den nest mest tankefremmende boken jeg har lagt øynene mine på, og kanskje den som har gitt meg klareste bilder for ettertiden. Det billedtunge språket i boka er da uvurderlig! Hvordan kan du gi den terningkast én – fortjener den ikke mer? Åh, bare scenen hvor Akab smir harpunen er jo nok til å heve den, og samtalen mellom ham og Starbuck mot slutten av boken er så rørende som dialoger kan bli.