Bokelskere.no

Så er dQ kvitt både hertugparet og Altisidora. Og det er her, i II.48, at det store kjem:

La libertad, Sancho, es uno de los más preciosos dones que a los hombres dieron los cielos; con ella no pueden igualarse los tesoros que encierra la tierra ni el mar encubre; por la libertad, así como por la honra, se puede y debe aventurar la vida, y, por el contrario, el cautiverio es el mayor mal que pude venir a los hombres.

Bjørg har lagt inn Ws versjon under “Godt sagt”, men eg tek han opp att:

Friheten, Sancho, er en av de mest dyrebare gaver himmelen har gitt menneskene; med den kan ikke skattene som jorden skjuler eller havet dekker, sammenlignes; for friheten, som for æren, kan og bør man risikere livet. Fangenskapet er derimot det største onde som ramme menneskene.

Ein kjenning som eg har, kjente Franco-regimet bokstaveleg talt på kroppen. I samband med Don Quijote-jubileet i 2005 sa han til eit medium at under diktaturet var Don Quijote ein inspirasjon i kampen. Var det dette sitatet han tenkte på? Eg har sett fyrste delen av det – «La libertad, Sancho, es uno de los más preciosos dones que a los hombres dieron los cielos» – skriven inn på ein vegg på universitet i Salamanca, ironisk der Franco ein periode hadde hovudkvarteret sitt. Det gjorde inntrykk.

I lys av debatten om det fleirkulturelle, eller kva ein nå skal kalle det, er det like viktig å gå vidare her, til det som dQ og SP seier om “Santiago Maurerdreper” og slagordet “Santiago, og lukk Spania!” («don San Diego Matamoros» i originalen; verbet matar betyr å drepe). SP spør, og med rette: “Er kanskje Spania så åpent at de ter nødvendig å lukke det, eller hva slags seremoni er dette?”

Ja, her er det mykje vi kunne ha diskutert, også narratologiske sider. For her (II.49) får vi høyre at nokon seier («For Guds skyld, don Jerónimo, mens vi venter på maten, la oss lese enda et kapittel av annen del av Don Quijote av la Mancha»). For det gjer jo vi òg, les eit kapittel i andre delen av Don Quijote, meiner eg. Men dette er altså nok eit spark til den falske utgåva som vart nemnd heilt fyrst i II.

Stor kunst er aldri eindimensjonal. Ta vår eigen Ludvig Holberg – figurar som Jeppe på berget og Erasmus Montanus har begge både komiske og tragiske sider. I denne syntesen blir det store født. Eller også don Quijote hos Miguel de Cervantes. I år er det 400 år sidan andre bindet av Don Quijote de la Mancha kom ut. Visst er den vandrande riddaren ein fantast som prøver å gripe tak i den gamle verda, altså mellomalderen, mens den nye, råe tida er på veg inn, ein konfrontasjon vi òg møter i [King Lear] av William Shakespeare frå den same brytingstida, begge to verk som peikar ut over si tid. Men ikkje berre verkelegheitsfjern. Ikkje berre komisk. Tragisk òg, ja visst, men også realist nok til å vere ein alliert i den striden som nå går over store delar av Europa.

Og nettopp nå har han stått fram som inspirator. Den 30.januar i år samla det nye, spanske partiet Podemos store folkemassar i Madrid for å demonstrere for ein ny politikk, for endring. Podemos er ei original nyskaping. Namnet betyr «Vi kan», og o-en i partinamnet er løfta fram som ein ring, eit symbol på ubryteleg einskap og samhald. Dette grepet, som det heiter i dag, sett resten av ordet, demos i relieff –og det er jo nettopp dette som partiet står for; demos er jo det greske δῆμος, «folk», ikkje berre «folk», men «vanlege folk», «folk flest».

I talen sin på Puerta del Sol i Madrid trekte leiaren av Podemos, Pablo Iglesias, fram partiet som don Quijote. Dette er interessant: Den spanske infinitiven poder betyr «kunne» (substantivet poder betyr «makt»). Don Quijote bruker nettopp dette verbet når han seier det som i Arne Worrens omsetting er «Alt er mulig»: «Todo puede ser,» seier mannen frå La Mancha. Alt kan vere, står det. Alt er mogleg. I denne replikken samanfattar han heile renessansens credo – dette er Leonardo da Vincis perfekte menneske, dette er William Shakespeares lovprising av kva mennesket kan få til, «What a piece of work is man». Det er denne tenkinga Iglesias nå faktisk trekker fram.

Samtidig speler partinamnet heilt tydeleg på Barack Obamas «Yes, We Can»-tale. Når Iglesias opp att og opp att slår fast at «Vi drøymer» («Soñamos»), skapar han assosiasjonar til både Martin Luther Kings «I Have a Dream» og John Lennons «Imagine» – «Maybe you say I am a dreamer, but I’m not the only one. / I hope some day you’ll join us. And the world will live as one.»

Den som har lese Don Quijote, kan ikkje ha unngått å merke seg dei orda som i nøyaktig fire hundre år i år har inspirert folk i Spania og andre stader til å kjempe for ei betre verd: «Friheten, Sancho, er en av de mest dyrebare gaver himmelen har gitt menneskene; med den kan ikke skattene som jorden skjuler eller havet dekker, sammenlignes,» seier hovudpersonen i Worrens språkdrakt (del II, kap. 58 – denne boka kom altså ut i 1615).

I eit referat frå talen heiter det m.a.:

«Vi kan drøyme, vi kan vinne,» ropte Pablo Iglesias framfor ei
oppglødd folkemengde. For dei frammøtte presenterte han Podemos som
ein don Quijote. «Vi treng verdige galningar som trassar makthavarane.
Vi treng modige drøymarar som er i stand til å drøyme om ei betre verd
og som våger å kalle ein spade ein spade; vi treng drøymarar,» sa
Iglesias, «som våger å forsvare dei som er nedst og trasse dei som er
øvst.» «Vi treng quijotar,» la han til. «Vi drøymer som don Quijote,
men vi tek draumane våre svært alvorleg.»

Men også i vår eigen litteratur finst liknande tankar. I «Svar» snakkar Rudolf Nilsen om «vårt drømte, frie land», og i «Nr. 13» kan vi lese

Men ennu våker noen. Det er ganske unge menn, som bøiet over bøker
leter drømmen frem igjen, slik den engang strålte om en vismanns gylne
penn!

Denne drøm som natten avler og som dagen slår i hjel om Atlantis,
Utopia – om en bedre lodd og del enn et liv, hvor andre eier selv ens
hjerte og ens sjel.

Og det raser i de unges bitre hjerter: Våk og lær, at du klart og nært
og koldt igjennem drømmens gylne skjær ser veien til et land, hvor Nr.
13 ikke er!

Etter demonstrasjonen og folkemøtet dukka det opp ei karikaturteikning der don Quijote seier: «Eg har nettopp meldt meg inn i Podemos, for det er så mange drittsekkar som går laus, utkledde som vindmøller. Denne gongen vinn eg.»

I «Vær utålmodig, menneske» minner Inger Hagerup oss om at draumen alltid var «vår ytterste virkelighet» …

Her ble det veldig dagsaktuelt, å dø for friheten gjøres fortsatt i mange land - dessverre. Og som Cervantes påpeker: enda verre er fangeskap - hvor mange politiske fanger finnes det rundt omkring? Utrolig mange av dem er spansktalende...

Ytringsfrihet henger nøye sammen med religionsfrihet, den gang som nå.

Artig teknikk det der at to som leser ei bok diskuterer sannhetsgehalten med bokas hovedpersoner, her er det om å følge med!

Ellers er vi nok en gang tilbake i tegneserieverdenen fra del I: hvor mange ganger skal våre venner mørkbankes uten de går ned for telling? Denne gangen er det en flokk med okser som tramper ned dem - den reneste sanfermin-scenen :)

Ja det er her det store kommer i kap. LVIII når dQ priser friheten! Jeg synes å spore opptakten til dette i kap. XLIX når unggutten sier til Sancho De kan like lite få meg til å sove i fengselet som De kan gjøre meg til konge!, og så fullfører han det her. Jeg ble fristet til å fortsette og leste ut boka før jul, og ved siden av Sanchos guvernørskap, var dette høydepunktet i boka for meg. Det er ikke rart om boka har vært en inspirasjon i kamp for frihet og demokrati.

Jeg leste til slutt Ben Okris innledende essay i Worrens utgave. Her kan jeg være enig i mye av det han skriver, men lovprisningen av fortellingen fra Montesinos' hule er jeg ikke helt med på. Det skyldes sikkert at mye her gikk meg hus forbi, slik at jeg ikke fikk med meg betydningen.

Har tenkt å vente med Ben Okri til eg er ferdig med romanen. Etter denne omgangen saman med deg og dei andre kjenner eg meg rusta til å ta ein omgang til seinare i år, sakte, men fyrst skal eg lese litt meir om verket og tida.

Del gjerne med oss andre etter hvert. Jeg er særlig nysgjerrig på dette med Montesinos' hule :-)

Ja - Montesinos hule vil jeg også gjerne vite mer om. Jeg tolket jo soga dithen at jeg trodde hulen - og/eller Montesino - hadde forbindelse til Rolandskvadet, og ble derfor drevet til å lese Thorleif Dahls oversettelse av historien om Roland. Givende, det - men ikke hva den hulen angikk, der er jeg fortsatt like blank.

... Og ergo lurte jeg nå meg selv ut på en googlesurf etter Montesinos hule. Jeg antar at dominikanermunken Montesino(s) er et blindspor. Men oppdager at spanske turistmyndigheter gjerne vil ta oss med på en oppdagelsestur i Montesinos hule - et senere påhitt, montro? Jeg betviler liksom at Cervantes' samtidige kjente til Montesinos hule som et geografisk faktum - eller hva tror dere? Den aktuelle hulen er i alle fall smekkfull av flaggermus, i tillegg til at den påstås å være forbundet med Don Quijote... Så fant jeg hjemmesiden til et firma som har tatt navnet Montesinos, og som hevder at den hulepassasjen i DQ del II dreier seg om alkymi:

Origin of Montesino’s Name: In Cervantes’ masterpiece, Don Quixote availed himself of alchemy when he transmuted a half-hour in Montesinos' dark cave into three days in a crystal palace.

Jeg tror jeg legger Montesinos hule-ekspedisjonen i bero nok en gang, og avventer KjellGs rapporter i sakens anledning...

Som KjellG har jeg også spart Ben Okri-essayet til jeg er ferdig med selve boken. Så der har vi i grunnen laget oss en "uoffisiell" bolk helt til slutt i prosjektet...

Ad Maurerdreperen i denne bolken, så syntes jeg den ble ekstra interessant ved at jeg nettopp hadde gitt Cervantes et imaginært klapp på skulderen for beskrivelsen av møtet mellom Sancho Panza og maureren (moriscoen) Ricote. (Se diskusjonstråden for forrige bolk.) Og lovtalene om "Maurerdreperen" var nok utvilsomt mer etter Inkvisisjonens smak, enn den sympatiske maureren Ricotes fremtoning og Sanchos sympati for den samme. Men som KjellG biter jeg meg merke i Sanchos troskyldige(?) spørsmål om det reelle behovet for å stenge Spanias grenser (og underforstått bekjempe og nedkjempe alle maurere på spansk jord): jeg velger å tro at Cervantes til tross for ELLER takket være sitt lange fangenskap på maurisk jord, hadde et mer nyansert og "moderne" syn på sine mauriske medmennesker, enn datidens herskere og (kanskje/antagelig) spanjoler flest.... Så trekker jeg jo enn videre en parallell fra DQs og SPs filosofiske utlegninger om og lovtale til friheten, tilbake til Cervantes' før nevnte fangenskap. Mannen visste jo hva han snakket om, så dette må man kunne tillate seg å oppfatte som et sentralt budskap fra forfatterens side?

Til sist nevner jeg at jeg har oppdatert leseplanen for DQ del II, slik at det også er blålenke til denne diskusjonstråden.

Uheldig at vi ikkje kan gi meir enn ei stjerne til eit innlegg.