Bokelskere.no

Var virkelig Jens Bjørneboe slik?

Jeg har nettop lest 1. delen av Tore Rems biografi om Jens Bjørnboe - en bok tykk som en murstein. Boken har skremt meg og gitt meg et helt annet syn på Jens Bjørneboe enn jeg tidligere hadde. Her fortelles det at hans velstående mor, Maja Bjørneboe, både "fødde og kledde han" mesteparten av livet. Såvel hans drukkenskap som hans reiser og utsvelser ble betalt av henne. I boka går det tydelig fram at Bjørneboe hadde et utsvevende homofilt levnet med unge gutter, og at hans ekteskap med enne tyske Lisel var alt annet enn vanlig. Fra Bjørneboes opphold i den lille italienske byen Positano skriver Tore Rem: "Nå ønsker han å bli i Positano lenge. Kanskje vil han en dag åpne et bordell, et "casa di toleranza", og ende opp som fastboende. "En tysker har etablert seg med et "gutte-hus" oppe ved kirken, og slik skaffer han korguttene "litt lommepenger efter aftensangen"....."nylig har barbereren satt en kjønnssykdom på sin 13-årige læregutt, men ingen bryr seg om slikt...
Her er flere sider fulle med beskrivelser av utskeielser, organisert prostitusjon nærsagt av enhver art. Og forfatteren avslutter denne sekvensen på side 492 med ordene: "Det er ingen tvil om at han (Bjørneboe) har utforsket det homoerotiske, i liv som i skrift."

Boken har gitt meg avsmak på Jens Bjørneboe. Jeg kan ikke se det annerledes, enn at om et slikt levnetsløp hadde kommet for dagen her i landet - tydeligvis også sexuell omgang med midreårige gutter, ville det ha ført til at hans bøker har falt mer eller mindre døde til jorda hos det alminnelige lesende publikum.

Hvor har du hentet dette fra? Kan virkelig herr. Bjørneboe har skrevet dette? Dette var jo et utdebattert tema som vi finner mye klarere og mer uttømmende i Arnulf Øverland og hans refs av Kirken.

Ååååå, men har du ikke lest Bjørneboe sjøl?

Det vesentligste - jeg har lest nok.

Nok en gang dras en viktig diskusjon i gang av deg, men på et fullstendig skjevt nivå preget av at Harald skal ha sine egne meninger i fokus. Ditt resyme av Rems biografi er mildt sagt svært ensidig; du nevner overhode ikke Bjørneboes mangeårige virke som lærer. Du tar det som bevist at han har tuklet med mindreårige (jeg finner ingen bevis for det i boka, at det foregår i en landsby han bodde betyr ikke at han selv var involvert). Du spinner totalt vill på at Bjørneboe var "homoerotisk", noe som ikke lenger anses som en forbrytelse. Du drar velmenende debattanter inn i et villniss av rabiate uttalelser som jeg finner helt meningsløst å forholde meg til. Selv Bjørneboes kompliserte forhold til sin mor vil du ha til at var umoralsk fordi han mottok penger av henne. Kort sagt leser du Bibelen som fanden selv, og gjør denne diskusjonen ufin og uoversiktlig. Det interesserer meg faktisk null og niks om du ikke lenger liksom "liker" Jens Bjørneboe!!! Du har vel heller ikke et eneste forhold til hans litteratur heller, så hva er det du vil? Jo, lett å se: Si nok noen ufordelaktige ord om en skjønnlitterær forfatter.

Har Tore Rems biografi i hylla, men har ikke lest den. Så jeg kan ikke uttale meg særlig mye om hvor vidtfavnende og nøyaktig Sin egen herre er.
Husker at det var en del avisskriverier om den da den kom ut, bl.a. i Morgenbladet om Bjørneboes forhold til antroposofien, så jeg går ut fra at biografien handler om mye mer enn det som tas opp her i denne tråden.
Og det du sier om at det ikke lenger anses som noen forbrytelse å være "homoerotisk" er korrekt. Det er imidlertid underlig at det fremdeles ser ut til å være et temmelig "touchy" tema.

Rems biografi tar opp en rekke spennende sider ved Jens Bjørneboes liv som førnevnte Harald ikke har fått med seg. Selvsagt var Jens Bjørneboe en moralsk person; Hans forhold til sin første hustru var for eksempel sannsynligvis totalt aseksuelt, og basert på et åndelig felleskap. At en leser ikke får med seg en sånn detalj forteller jo noe om hvorfor denne tråden er avsporet, eller aldri har startet. Konflikten mellom det åndelige og det kjødelige er et gjennomgangstema i en bok som plutselig omhandler en ny "Lommemann" ... For mange er nok homoerotikk svært "touchy" som du påpeker. De som kjenner Jens Bjørneboe vet jo at hans homoseksuelle legning handlet mye om å stå imot det offentlige Norges motstand til de homoseksuelles tilstedeværelse i det hele tatt.

Har ikke også du oppfattet Jens Bjørneboes skrifter og meninger som forsvar for den svake og utfall mot de som sitter med makten? Forsøker ikke Bjørnboe å fremtre som lysbærer for en bedre moral her til lands? Og synes du han fremtrer, etter det vi nå er blitt kjent med, som moralsk? Jeg skal si deg at det er ingen ting som skuffer meg så ille og gjør meg så forbitret som når jeg blir ført bak lyset av en kjendis som har opptrådt som apostel for det godes sak og blir avslørt som det motsatte. Det minner meg om den flinke og velstående mannen som "tok seg så godt av unge gutter og kjørte tøffe biler med dem", og som senere viste seg å være selveste Lommemannen -. For meg er Jens Bjørneboe nå blitt en slik "lommemann."

Du Harald skriver: Jeg skal si deg at det er ingen ting som skuffer meg så ille og gjør meg så forbitret som når jeg blir ført bak lyset av en kjendis som har opptrådt som apostel for det godes sak og blir avslørt som det motsatte.

Er det ikke gjennom å trå feil at vi virkelig kan se hva som er rett og hva som er viktig her i livet? Kanskje er det de som ikke makter å leve etter en streng moralkodeks, som kan bli de beste og inderligste forfektere av en god moral? De har virkelig fått føle på kroppen hva som er viktig her i livet.

Det ser for meg ut som at både Tore Rem, Jens Bjørneboe og Harald Jens Johansen engasjerer strålende i året som holder på å gå ut på dato.
Imponerende!
Godt nyttår!

Dine moralbegreper Harald tilhører støvete kjellere og loft; du setter i gang som om du var riksadvokat og interessert i å sette i gang en rettsak (du for øvrig ville vært nødt til å tape) 60 år for seint! Nok en gang vil jeg ikke gå inn på alle de nokså mørke tankeganger som ligger under dine uttalelser; jeg finner det ikke verdig dette diskusjonsfora. Om Jens Bjørneboe er blitt din "Lommemann" skal du få ha han der i fred for meg - det er og blir uinteressant Harald!

Vi skal dømmes av våre likemenn

Nei, jeg tror ikke mine moralbegreper "tilhører støvete kjellere og loft." Når Jens Bjørneboe forteller om helt andre seksualmoralske forhold i italienske fjellbyer og frydet seg over over å være der, så var det ikke der hans utsvevelser skulle vurderes og pådømmes. Her hjemme skal enhver nordmann "dømmes av sine likemenn," Herr. Berg - og her er også jeg.

Dømmes, skriver du, og all dømming handler om å kaste den første stein: Hendelsen på Oljeberget anbefales lest om igjen. Forresten var ikke norske domstoler uinteresserte i å dømme Bjørneboe. Han fikk dessuten sin dom av mange av sine likemenn i sin samtid. Men likemenn over tid, som for eksempel inkluderer meg, og som har fått ny mulighet til å forstå - ikke først og fremst dømme, kan ha stor glede av Rems bok. Jeg begynner der jeg Harald. Da forstår jeg at seksualmoralen til Bjørneboe var under stadig utvikling, og at han gjennomgikk flere faser enn de du har gjort rede for.

Jeg kan ikke skjønne at en mann med Bjørneboes ressurser skulle ha behov for "en stadig utvikling av sin seksualmoral?" Hva med oss andre borgere - og kanskje særlig de som ikke har mer enn middels ressurser - når tid skal vår seksualmoral nå sin nødvendige utvikling? Jeg synes flere av dere snakker om Jens Bjørneboe som om han var et barn hele livet og aldri kom lenger.

Mon det? - altså uttalelsen om at Bjørneboes bøker ville ha falt mer eller mindre døde til jorda hos det alminnelig lesende publikum.
Jeg lurer på om ikke publikum liker skandaler og kontroversielle forfattere. I alle fall gjør de tabloide mediene det. Jeg har en følelse av at noen av de mest leste bøkene er dem som har vært utsatt for sensur. Kanskje er noen forfattere ute etter å provosere (både i liv og diktning) fordi de kjenner sitt publikum ("kjenner lusa på gangen").

Forfattere og andre kunstnere er avhengig av oppmerksomhet, og det ser av og til ut til at det er hipp som happ om denne oppmerksomheten er positiv eller negativ.
Likegyldighet er trolig noe av det verste kunstnere vet. Og de fleste av oss lar oss stadig "lure".
Diskusjonen her tyder i alle fall på at Jens Bjørneboe ikke blir møtt med likegyldighet så langt.
Siden Hamsun også er omtalt på denne tråden, skal jeg ikke nevne han nå.

"Hmmm du visste før du kjøpte boken at Bjørneboe ikke var noe A4 mennesket. Tror han prøvde å leve slik andre gjorde, men det gikk ikke. Derfor alkoholen kanskje, sier kanskje fordi jeg antar det."

Vel, det raker ikke meg hvorfor han ble alkoholiker. Han drakk og ble avhengig. Han hadde, som alle andre mennesker i dette land et valg. Dessuten var han en ressursterk person som må antas å ha innblikk i at det er farlig å drikke for mye.

Personlig skiter jeg i hva slags liv forfatteren har levd, og vurderer hvorvidt jeg liker bøkene basert på hvorvidt jeg synes teksten er god.

Du er ikke den første som sitter igjen med den følelsen etter å ha lest Rems Bjørneboe-biografi, og jeg tar meg selv i å stusse over at så mange Bjørneboe-fans faktisk er så fan av personaen Bjørneboe at bøkene hans blekner når man får et annet syn på ham som menneske.

T.S Elliot var facist. Det gjør ikke diktene hans dårligere for meg selv om jeg misliker alt han stod for politisk.

Dostovjevski var en gæren kristenkonservativ og panslavist. Det gjør ikke Forbrytelse og straff mindre fantastisk.

Jeg har lest Hamsun uten å bekymre meg om krangelen han og Hitler hadde på privaten.

Jeg kan lese Bjørneboe uten å bekymre meg for suspekte sider av livet hans. Han er ikke så veldig mye mer snuskete enn Oscar Wilde.

Liker du forfatteren Bjørneboe, så les ham. Liker du Bjørneboes historiske image som en kompromissløs, semi-asketisk anarkist, så though luck.

De fleste bilder av kjente personer av den typen slår sprekker over tiden.

Litteraturen varer.

Mye av dette oppsummerer hvorfor jeg ikke liker biografier, synes egentlig det ikke er interessant og blir også ofte skuffet. For mye kunnskap om forfatteren styrer på en måte hvordan jeg leser og tolker bøkene og jeg liker å tolke selv.

Jeg er helt enig i at forfatterens liv ikke i seg selv er interessant, men når du nevner Hamsun, lekker jo mannens synspunkter inn i tekstene hans, da. Hvis du tar en liten titt på hva han skriver om demokrati, politikere, samer og madagaskere, ser du kanskje at det kan være greit å ha forfatterens personlige sympatier med seg i bakhodet når man leser en tekst? Det kan jo hjelpe oss til å ikke bare akseptere de mest hårreisende ytringer bare fordi de er fantastisk godt formulerte.

Sånn sett kan det jo være greit å være klar over at Bjørneboe levde et ytterst usømmelig liv. På samme måte som Hamsun sniker tekstene fulle av anti-demokratisk og rasisteisk piss, er Bjørneboes tekster fulle av forsvar for de utstøtte, de usømmelige, det upassende. Hvis man ikke ønsker å bli påvirket i liberal retning på disse områdene er det kanskje greit å la bøkene hans ligge?

Du sier at det er likegyldig for deg hvem som har skrevet en bok bare teksten er god. Ett av slike eksempler du tar fram er:

"Jeg har lest Hamsun uten å bekymre meg om krangelen han og Hitler hadde på privaten."

Så? Dette er hva du har fått ut av Hamsuns forhold til nazismen? Er det "krangelen med Hitler på privaten" som er Knut Hamsuns forhold til den tyske okkupasjonsmakten?

Nei, det er et retorisk grep jeg brukte her. Det at Hamsun fikk audiens hos Hitler slik at de kunne ha en krangel på privaten skulle liksom oppsummere at Hamsun stod nazistene ubehagelig nær. Beklager om det ikke ble tydelig nok.

Kom bare i farten på en uttalelse av Knut Hamsun (som vel heller ikke bør leses når man vet hvilke politike synspunkter han hadde):
"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet."

Du tar nok litt feil ved å anvende et slags "kaudervelsk" om hvem som er vettig og hvem som ikke er det. Det er flertallet som setter moralkodeksen. Når kodeksen er den at en ikke skal ha seksuell omgang med mindreårige så er det intet unntak for en Jens Bjørneboe! Den mannen skulle jo ha vært straffet mye mer enn den betingete dommen han fikk som tenåring for seksuelle utskeielser.

Jeg syns Hamsuns uttalelse er ganske god, og den er vel ikke særlig kaudervelsk heller. Slik jeg tolker den tar han både seg selv og andre (inklusive meg og deg) med, dvs. "oss alle".
De fleste forfattere jeg har lest noe av, vet jeg temmelig lite om rent biografisk, så det er sikkert mye å irritere seg over når det gjelder deres liv og levnet og oppførsel, men for meg er selve det skjønnlitterære verket hovedsaken.

Nå har ikke jeg samlet på Hamsun-sitater som ammunisjon mot andre bidragsytere her inne. Men når det gjelder den uforstand Herr. Jens Bjørneboe - "det foredreløse barn," som han selv kaller seg - til tross for at hans velstående mor forsynte både han og kona "i tievis av år" med midler så han kunne utfolde sine perversiteter, så har Paulus`1. brev til korintierne et brukbart ord:

"Da jeg var et barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mann, la jeg av det barnslige."
1. kor. 13,11
For min del ser jeg ikke på Jens Bjørneboe som noen mann lenger, men som en spekulativ drittsekk.

Vel nok vaks jeg opp i ei lita bygd, men også på små steder skjer det ting. Bygda hadde sin alkis, sin tyv og sin bedrager, men barn og ungdom fikk iallfall være i fred for "øvelser" av den type Jens Bjørneboe drev med. Ikke et eneste tilfelle av misbruk av mindreårige kjenner jeg til der jeg bodde mesteparten av mitt ungdomsliv. Det ser jeg opp til bygda for. Bygdefolket hadde respekt for barn og ungdom, men det er nederdektig av en intelligent kar som Bjørneboe å nærmest skryte av omgamg med humser og mindreårig ungdom - dersom jeg nå har forstått boka rett.

Men tenk om boka ikke sier den hele og fulle sannhet da Harald? At du har forstått BOKA rett, - men at Rem ikke har forstått Bjørneboe rett... Det kan være en mulighet for det. Men dersom du tror at alt Rem skriver er riktig, - og får avsky mot Bjørneboe, - da legger du selvfølgelig bort bøkene hans.

"Den hel og fulle sannhet" kan vel aldri noen biografi fortelle om et menneske. Du antyder at Tore Rem "ikke har forstått Bjørneboe rett." Hva mener du med det? Er det at Bjørneboe hadde en dominerende mor, som enkelte mener, at han "må få lov å oppføre seg som et svin?" Nei, denslags er for gammelt å komme slepende med. Jeg kan ikke si annet enn at du bør lese Tore Rems bok du også. Så kan du sjøl se og vurdere.

Nei, jeg sier bare at jeg ikke VET om det Rem skriver er riktig. Og nei; INGEN har lov å oppføre seg som "svin" mot andre, - uansett vanskelig, traumatisk barndom eller andre ting. Hva man gjør mot seg selv er noe annet, - men det finnes ikke forsvar mot å ødelegge andre mennesker!

Uansett unnskyldninger for hvorfor man oppfører seg som man gjør; det kan forklares, men ikke unnskyldes.

Jo; jeg skal nok lese biografien om Rem også jeg!

Ja, selvfølgeig "legger jeg bort bøkene hans" etter det jeg nå har fått vite. Det ser ut for at mye av hans skrifter er bortforklaringer av den svinete levemåte han hadde. Jeg er vel kjent med misbrukernes løgnaktige liv. Bjørneboe tok ikke ansvar - han var en ansvarsløs misbruker som levde på morens midler mesteparten av livet. En kan godt kalle mesteparten av hans forfatterskap som kamuflerte brev fra svinestien.

Av og til når jeg leser en bok som er engasjerende og "god" får jeg lyst til å lære mer om menneket bak verket, og når jeg leser en forfatterbiografi får jeg svært ofte lyst til å lese noe (mer) av den forfatteren.
Verden er sannelig "ikke enten hvit eller svart, men en regnbue som er litt skiftende". I tillegg har vi alle (de vel litt kjedelige) gråtonene!

Språk er jammen makt.

Husker et program med Grosvold som programleder der en av deltagerne ba henne skrive på en lapp at hun ønsket at en av hennes nærmeste skulle bli alvorlig skadet. Hun nektet å gjøre det. Ville noen av oss skrive noe slikt (evt. offentlig)? Nei, vi lever nok i en magisk verden når det gjelder språk, noe som visstnok er særlig utbredt i barndommen. Kanskje vi ikke er så voksen som vi tror.

Men nå stoler du blindt på Rem sine "skriverier". Blir ikke det litt feil? Bjørneboe er død og kan ikke forsvare seg. Jeg mener ikke at du skal lese Bjørneboe, - men din "dom" over mannen er ganske så steil nå, - uten form for tvil.

Å, jeg er kjent med at Jens Bjørneboe har vært omstridt, og mange har nok visst hva Tore Rem nå deler med oss. Jeg har da hatt Fredrik Wandrups biografi stående i bokhylla siden den kom ut, men mye - svært mye i denne nye biografien er helt nytt for meg. Wandrup nevner at Bjørneboe nærmest ikke nevnte sin mor i hele sitt forfatterskap - men som jeg nå vet var det morens midler han levde av i "tievis av år," som det heter i denne nye biografien. Han skal allikevel ha holdt tale for henne på hennes 70-årsdag og skrytt av henne. (Hun ble svært gammel). Men bortsett fra det er hun nærmest en ikke-person i Bjørneboes forfatterskap. Hvorfor, kan vi spørre. Han skammet seg kanske over at hun forsørget både han og familien?

Vi får uansett bare servert brokker av det som har hendt, og dette tolker vi alle på hver vår måte.

Harald skriver: Bjørneboe tok ikke ansvar - han var en ansvarsløs misbruker som levde på morens midler mesteparten av livet.

Har man et vanskelig sinn, er det slitsomt å prøve å leve et «normalt» liv. For noen faller det lett å trå på den smale sti, og noen ganger undrer jeg meg over hvorfor de skal berømmes mer enn de som strever for å komme seg inn på stien, men som stadig faller utfor?

Nå unnskylder jeg ikke Bjørneboes misbruk av unge gutter, men når det gjelder hans snylting på moren, så kan man se det på den måten at hun var med på å muliggjøre hans drikking. Er hun da uten «skyld» hvis skyld skal utdeles?

Bjørneboe sa jo selv at han hadde en dårlig barndom, - blant annet med en dominerende mor som kun var opptatt av seg selv. Jeg tror aldri vi vil få vite hvordan Bjørneboe i virkeligheten var. Mens litteraturen vil, - heldigvis leve videre.

Spør meg om skyld, det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord.
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva én har syndet, har vi alle gjort.

Jens Bjørneboe

Jeg ser at du er følelsesmessig angasjert i Jens Bjørneboes ord og uttrykk. Jeg vil minne deg om hva en annen norsk dikter sa - etter hukommelsen: "men heller ikkje ville du at dårleg mann vann folkets tru."

Jaså, det er likegyldig for deg hva slags livsførsel en forfatter har? Er det ikke slik at "Jonas" nærmest er skolepensum i den videregårende skolen?

Tore Rems 600 siders 1. del av biografien om Jens Bjørneboe har forandret hele mitt syn på forfatteren. Jeg undres på hvorfor folk som skal behandle slike utskeielser som det Bjørneboe drev med, f.eks. i rettsapparatet helst skal ha plettfri vandel? For slik er det jo? Nei å nei for en simpel mann denne Jens Bjørneboe var!

Hadde han levd et A4 liv har han aldri kunnet ha skreve "Bestialitetens historie"

Hvorfor kunne han ikke det? Hvor tror du Jens Bjørneboe har hentet sine opplysninger fra om fortidens straffemetoder? Er det ikke fra bøker som er skrevet av andre enn han, og lenge før han? Lemlesting, levende koking av forbrytere osv. er vi da kjent med fra andre hold. Det er hans EGNE uterligheter vi ikke har vært særlig kjent med før det nå kommer nye biografier.

Britt sier: Hadde han levd et A4 liv har han aldri kunnet ha skreve "Bestialitetens historie"
Harald spør: Hvorfor kunne han ikke det?

Vi mennesker er utstyrt med et filter som gjør at vi kan beskytte oss mot alle inntrykkene vi mottar. Skulle vi tatt innover oss alt det som skjer i verden, hadde vi ikke kunnet fungere.

Det ser ut som om Bjørneboes filter var litt lekk, slik at han ikke klarte å holde verdens grusomheter på avstand. Klarer man ikke å filtrere inntrykken, er veien kort til alkoholen og alt det som et slikt misbruk medfører.

Eller så var (som jeg har sagt tidligere i denne diskusjonen) det en lettelse å kunne forholde seg til andres grusomheter, for da slapp han å se på seg selv.

Derfor mener jeg at livsførselen hans var en forutsetning for at han kunne skrive disse bøkene.

"Eller så var (som jeg har sagt tidligere i denne diskusjonen) det en lettelse å kunne forholde seg til andres grusomheter, for da slapp han å se på seg selv."

Ja, der er du inne på noe tror jeg. Det var kanskje "en lettelse" å utbrodere tidligere tiders brutale rettspleie og behandling av annerledes tenkende for å dulme sine egne uterligheter. Kanskje det. Av slike ting er det nok å ta av, bare tenk på tidligere tiders behandling av sinnsyke her i landet. Jeg tror jeg vil støtte den tanke.

Bjørneboe trådte nok ofte feil, men han engasjerte seg iallfall.

Når det gjelder «Bestialitetens historie», er jeg enig med Brit i at en som levde et A4-liv neppe kunne ha skrevet den.

Når jeg ser på folk rundt meg, er det svært få (ingen?) som virkelig engasjerer seg dypt og inderlig i grusomheter som skjer langt borte. For «å overleve» må vi ha evnen til å fortrenge slikt - en evne Bjørneboe manglet.

Eller er det slik at når man har enorme personlige problemer, så er det enklere, og kanskje er det til og med er en stor lettelse - det å kunne fokusere på det som er langt borte? Da blir ens egen smerte litt mindre...

Tja, var han slik spør du? Det vet vi vel kanskje ikke, men at han var en person med store personlige problemer (i tillegg til alkoholproblemer) er vel noen vi kan fastslå. Og det at han tok sitt eget liv forholdsvis ung tyder vel også på det.

En biografi kan jo også være så mangt, - og kan vel heller ikke alltid påberobe seg den hele og fulle sannhet. Det kan en jo se av ulike biografier om en og samme person; hvordan personen framstilles er jo også preget av forfatterens innstilling til personen.

Men som med Hamsun; Bjørneboes litterære verk blir vel ikke mindre av den grunn?

(Da må en vel begynne å "forske" på hva han skrev før disse hendelsene eventuelt, - hva som gjorde J.B., til den personen han evt ble osv. Og hvis vi skulle kikke våre forfattere eller andre "kjente" fjes/helter i kortene; - hvem tror du hadde holdt mål..??)

Jo, noen "holder mål." Jeg har aldri hørt noe slikt om en forfatter som Arnulf Øverland. Det var vel heller ikke hvem som helst som fikk bo i "Grotten"

Det ser ut som om Jens Bjørneboe ikke aktet å følge de vanlige normer for anstendig oppførsel. Han intensjoner var visst å bryte flest mulig av både skrevne og uskrevne regler. Han er iallfall intet forbilde i livsførsel - jeg vil si tvert imot.

Det er jommen sant at JB ikke var noe forbilde i livsførsel, jeg ville nok ikke vært hans nære venn akkurat. Men det forhindrer jo ikke at man kan elske bøkene hans, gjør det vel? Som leser må man vel kunne skille mellom mannen og verket... jf Hamsun...

Det siste er jeg helt enig med deg i!