Bokelskere.no

Da har vi etter den felles leseplanen lest ut bok I i første delen av Don Quijote!

Jeg for min del er litt "skuffet" over at slåsskampen mot vindmøllene var så fort unnagjort - jeg forventet meg faktisk at den hendelsen skulle virke mye mer sentral i verket. Sånn er det vel, når det med vindmøllene antagelig er det eneste konkrete jeg kjente til fra handlingen på forhånd....

På den annen side gledet jeg meg stort over å oppdage at Cervantes serverer en solid cliffhanger som avslutning på bok I! Det var et uventet grep fra den gamles side, må jeg si - Hollywood, gå hjem og vogg! Og ellers får jeg mer og mer sansen for Sancho Panza, han begynner å bli en personlighet, ikke bare en statist nå, synes jeg. Jeg tror at det var beskrivelsen av hans måltid på eselryggen, med tilhørende vinkonsum, som ga ham kjøtt og blod for meg...

The floor is yours, ladies and gentlemen - deres respons på DQ, så langt?

Eg har vore borte nokre dagar – og ser til mi glede at her var det mange gode og interessante innlegg! Eg var i Danmark og såg rett så mange vindmøller! Dette tenkte eg blant vindmøller, sanddyner og målarkunst:

Ikkje mange sidene var det å lese denne gongen, men dei fyrste kapitla i bolken er heilt nødvendige: På ny ser vi at fortidas tankegods gjer folk galne; dei veit ikkje kvar dei høyrer heime. Og Cervantes går grundig til verks; han lèt prest og barber diskutere eit dusin titlar på riddarromanar og hyrderomanar og diktsamlingar som alle er eksempel på høgst reell litteratur. Kommentaren min seier at titlane viser at Quijote helst vil lese litteratur av det fantasifulle slaget og poetisert historie, som han – Luis Andrés Murillo – kallar det. Derimot finst det ikkje eksempel på historiebøker i samlinga, heller ikkje teologiske verk. No burde vi helst ha lese Ariosto òg, for å kunne samanlikne Orlando og Don Quijote, slik mange har gjort før oss, men det får vente … Ariostos Orlando furioso vart forresten ramma av den portugisiske inkvisisjonen! Bokbrenning var ikkje noko som Hitler fann på!

Hushjelpa er ingen bokelskar, nei: det å gjere seg til diktar, seier ho at folk meiner er “enfermedad incurable y pegadiza” – ein smittsam sjukdom som ikkje kan lækjast. Mens vi snakkar om bokelskarar: Eg har sett at enkelte av oss har diskutert intertekstualitet, men her ser vi at ein forfattar - vår venn Cervantes – blir trekt inn i si eiga bok: “La Galatea, de Miguel de Cervantes, dijo el barbero.” Tøft, dette her. Og Sanchos drøym om eiga øy skal, etter det kommentatoren seier, vere eit gammalt motiv i litteraturen; eg for min del får assosiasjonar til drøymeøya i Shakespeare’s The Tempest … Sancho er forresten eit namn som vart brukte mykje i ordtak og faste vendingar i mellomalderen. Han viser seg som langt meir jordnær enn herren sin både her og seinare.

Det er i denne delen, som så mange har vore inne på, at den mest kjende episoden opptrer: Kampen mot vindmøller. Det er her vi har uttrykket frå – og det lever vidare, som her!

Eg tenkte, særleg i samband med kap. VIII, at Ibsens Hjalmar Ekdal må ha lånt trekk frå Don Quijote, men eg kan ikkje hugse å ha lese at andre har vore inne på dette. Vi kan ta det opp att når vi Ibsen-lesarane kjem til Vildanden!

Etterpå snakkar Don Quijote om trollmenn, noko som det faktisk ikkje var uvanleg å tru på sjølv på denne tida (jf. allusjonane i Shakespeares Macbeth til heksetrua til kongen – “Three witches …”).

Og så var det “el segundo autor” – den andre forfattaren: Vi såg ho heilt i starten at Cervantes snakkar om fleire forfattarar av historia om Don Quijote, men det blir altså denne her som han kjem til å trekkje inn – som parodi på forteljarteknikken i riddarromanane.

At eg kunne gløyme å leggje til at eg kvar dag,fleire gonger om dagen, går forbi don Quijote i min eigen heim: I trappeoppgangen her heime heng eit måleri, ein original, til og med, av vår helt med vindmøllene i bakgrunnen. I vinterferien i 2008 - tida kjem no så fort - spaserte eg i gågata i Santo Domingo i Den dominikanske republikken - og der såg eg, i ein kunstbutikk, to måleri med moriv frå Don Quijote. Signaturen klarte eg ikkje å tyde, så eg veit ikkje heilt kva målaren heiter, men eg rådførte meg med reisefeller om kva måleri eg burde kjøpe - og dermed forhandla eg om prisen på eitt av dei, fekk det pakka inn (i julepapir, i mars), frakta det heim utan skade, via Paris, verken på meg eller biletet, til den lokale rammebutikken. Og no heng måleriet på veggen i oppgangen til andre etasjen.

Don Quijote sit på Rocinante, med vindmøllene i bakgrunnen. Rocinante drikk vatn frå ein liten dam. Litt bak han meir uklar i konturane, sit Sancho Panza på eselet. Biletet er i gult, blått og grønt, ikkje særleg klare og sterke fargar. Kampen er tydelegvis alt utkjempa, men vår helt gir ikkje opp ...

Då eg i februar 2010 kom tilbake til Santo Domingo, var butikken stengd - ja, rasert. Noko anna skulle vel byggjast der. Eg hadde tenkt å køpe det andre måleriet, men måtte vende tomhendt tilbake. Men som don Quijote gir eg meg ikkje så lett, nei ...

Mye opplysende i din kommentar! Du har ikke noen eksempler på "Sancho-vendinger" fra middelalderen? Og er det ingen av dem som fortsatt er i bruk? Jeg blir så nysgjerrig på sånt (også) jeg, forstår du...

Bokbrenningen var definitivt ikke noe 1900-tallspåfunn, nei, det spanske begrepet *autodafé*, fra den spanske inkvisisjonen, brukes jo den dag i dag, ikke bare på spansk (men vel mer på engelsk og fransk enn på norsk...). Og selv om en autodafé gjerne forbindes med brenning av kjettere på bålet, dekker det også bokbål (og brenning av andre skrifter).

Når det gjelder Hjalmar Ekdal - njaaaa, vel var han en drømmer av rang (og bygget seg forsåvidt "chateaux en Espagne" så det holdt), men han kastet seg vel ikke ut i slåsskamper og "heltedåder" slik som DQ? Nå er jeg litt for lat til å reise meg og slå opp i Vildanden, men jeg husker da Hjalmar Ekdal mer som en patetisk og egoistisk skrytepave som aldri får realisert sine storslåtte planer, egentlig en stor unge (les: svært umoden mann) som prater mer enn han handler - arrester meg mer enn gjerne om jeg husker feil?

Jo, så var det Sancho: Eg har altså ei spansk utgåve med forord og kommentarar av Luis Andrés Murillo, som skriv at namnet Sancho vart brukt i ordtak og munnhell heilt frå mellomalderen: “Hallado ha Sacho su roςin” (“Funne har Sancho øyken sin” – men roςin kan òg tyde “fjols”), “Allá va Sancho con rocino” (“Der går Sancho med gampen sin”) og “A buen callar llaman Sancho” (som svarar til vårt “Tale er sølv, men tausheit er gull”). Ein lærer mykje av å gå i detalj om Don Quijote!

Gøy - takk! I kveld er jeg ikke så lat som i går (da jeg ikke orket å lette på liket for å plukke ned Ibsen fra hyllen), så nå måtte jeg bare frem med den digre Espasa'n min. Der slo jeg nå opp litt av hvert:

Først slo jeg opp Sancho. Ordboken sier at i Aragòn og la Mancha (min utheving) betyr sancho (med liten S) puerco, cerdo, altså "gris, svin". Interessant, hva? Cervantes, som var fra la Mancha selv, OG plasserte DQ der, visste naturligvis om denne lokale betydningen (forutsatt naturligvis at denne betydningen ikke har oppstått etter 1605 - men da burde da den spanske ordboken min fortalt meg det????). Det at nettopp den enfoldige og jordnære bonden tildeles dette navnet, understreker utvilsomt hans personlighet. Det var vel svært utbredt den gangen (og senere også, forsåvidt) at forfattere ga skikkelsene sine navn som samtidig karakteriserte dem.

Når det gjelder uttrykket "Hallado ha Sancho su rocin" - den bokstavelige betydningen (som du også har angitt) forstår jeg. Men siden Sancho jo ikke red på noen hest, gamp eller øk, men tvertimot på et esel - tro om dette uttrykket brukes sarkastisk? Altså at man, f.eks., kan si om en fyr som tror han har gjort et varp eller begått et mesterstykke, men som egentlig har kjøpt katta i sekken eller tabbet seg ut noe alvorlig, at jajamensann - der har sannelig Sancho funnet gampen sin, ja! Her forsøker jeg å tolke i vilden sky - ka døkk trur?

Jeg tenker videre i samme baner når det gjelder uttrykket "Allà va Sancho con su rocin" - altså at Sancho ter seg som han er i besittelse av noe bedre enn han i realiteten råder over; han har jo ingen hest/gamp, bare et esel. Ergo er det noe latterlig over ham - og kanskje også uttrykket spiller på at han gir seg ut for noe annet og bedre enn han egentlig er??? Men jeg tror mest på at uttrykket spiller på det komiske; enn så lenge har vi i alle fall ikke lest noe som tyder på at Sancho prøver å late som han er bedre enn han er.

"A buen callar llaman Sancho" betyr jo ordrett oversatt noe sånt som "Den beste måten å tie på er å rope på Sancho" - eller ville du (eller noen andre enn KjellG?) oversatt det annerledes? Jeg lurer på om man må lese litt videre i boken for å skjønne hvordan det uttrykket kan bli forstått som "Tale er sølv, taushet er gull" - altså at vårt kjennskap til Sanchos adferd og sedvaner er litt for grunt, ennå?

Det gleder meg stort at du fikk narret meg inn i ordboken, KjellG - det er altfor lenge siden jeg slo opp i den. Men ikke minst vil jeg for min del gjerne ha mer av den sorten kommentarer du finner i den spanske utgaven din - kjør på! :-)

Du verden, jeg er så imponert over din iver, ditt humoristiske innlegg og resonementer at humøret mitt steig flere hakk :) Bravo annelingua, ;)

Å Karin - det var en enormt oppmuntrende tilbakemelding å få, tusen, tusen takk, jeg sitter her og blusser sjenert og takknemlig, jeg nå! Iveren kan vel gå både opp og ned her i gården (som hos de fleste andre), men den positive "atmosfæren" på bokelskere.no og alle de hyggelige menneskene som også blir oppglødd over gode bøker og muligheten til å lære noe nytt - ja, den gir næring til iveren min, forstår du. Her inne kan jeg rett og slett boltre meg i nerdete detaljer og alskens (mer eller mindre sær) litteratur - i et særdeles utsøkt selskap. Bravo for alle bokelskerne her inne, vil jeg kontre med!!! :-D

Det kan vere mykje i det som du seier her, ja. Eg har lese at Cervantes kanskje lurte på å endre namnet på væpnaren - eller "våpenlangeren", som ein elev skreiv. Takk for grundig arbeid!

Nei, ingen grunn til arrestasjon - tenkte berre på at dei begge, altså Hjalmar og DQ, har eit livsprosjekt som ikkje er knytt til realitetane si verd. Eg skal finne det som står om namnet Sancho, ja.

Joda, Sancho Panza er en fornøyelig karakter han også. Han er jo temmelig jordnær og lett å overtale / manipulere. Og han er glad i vin og regner med å bli konge (eller han nøyer seg vel med å bli fyrste) på en egen øy. I alle fall har Don Quijote lovet ham det dersom han lykkes i sine forsetter og Sancho Panzo bistår ham som væpner.

Cliffhangeren var utspekulert, men jeg lurer på om ikke Cervantes' stil og omstendelighet kan bli trettende i lengden. Det må jo bli en god del "gjentakelser" i en så lang romam, eller ...(?)

Episoden med vindmøllene var ganske kort, men minneverdig og tidløs.

Dessuten har det jo blitt et stående uttrykk som brukes ofte fremdeles.

Hva legger dere i uttrykket "å slåss mot vindmøller"?

Å slåss mot noe utrettelig, som kommer igjen og igjen? I dagens bruk blir det å slåss mot noe uungåelig, som vil skje uansett? En motstander som er umulig å fange, også fordi den er bevegelig. Ofte er det vel brukt om ting folk mener går sin gang, som del av for eksempel en samfunnsutvikling, og som vanskelig lar seg stoppe. Har tenkt på det å slåss mot vindmøller som et prosjekt en er nødt til å tape eller en nesten umulig oppgave. Mulig jeg er på viddene....

Så innleggene under og måtte finne ut om jeg var på viddene og det var jeg:-) Eller det er kanskje riktigere å si at bruken av uttrykket har utartet litt i dagens språkbruk. Så folk som har kommet seirende ut av en rettsak f.eks kan si: "Det var som å slåss mot vindmøller", selv om motstanderen var høyst virkelig (finnes eks på google), men det er altså feil om vi spør ekspertisen:

Spørsmål til Per Egil Hegge 16.03.2004 Vindmøller

«Fedre slåss mot vindmøller,» lød en overskrift i avisen tidligere i år, og her fremgikk det vel at enten skribenten eller overskriftskomponisten ikke er helt stø i begrepsbruken. Artikkelen skildret en gruppe som har følelsen av å kjempe mot overmakten. Men er det rett bruk av uttrykket da?

Nei, en kamp mot vindmøller er en kamp mot en innbilt motstander. Uttrykket er høylitterært hva opprinnelsen anbelanger: Det er Ridderen av den bedrøvelige skikkelse, Don Quijote i Cervantes' 1600-tallsroman av samme navn, som rir i kamp mot noen langarmede, storvokste fiender han øyner i horisonten - og så er det vindmøller han ser.

I samme slengen svinger vi lansen for riktig bøyning av verbet å slåss: Det heter slåss i nåtid, sloss i fortid, og vi har slåss i partisipp. Vokalovergangene er de samme som i grunnverbet slå: slår, slo, har slått.

Per Egil Hegge

Godt å vite - jeg holder Hegges uttalelser for å være god fisk, så jeg er glad for å konstatere at min forståelse av begrepet er i tråd med det han sier. Bare én ting jeg stusser på: er det virkelig noen (bokmålsbrukere) som uttaler fortidsformen sloss med rund o-lyd??? Det høres veldig pussig ut i ørene på denne østlendingen? "Vi sloss i går"? (Jeg er med på å skrive det slik - det er uttalen Hegge foreskriver, som jeg stusser på!)

Jeg bor 200 m fra hans barndomsheim, og her oppe sier vi sloss med tydelig o. Vi sier imidlertid også sless i presens, og hi slissi i perfektum :) Hegge har lagt av seg alt sånt, og tar det bare fram i festlige lag. Tror nok han uttaler det med å selv. Dere uttaler vel kopp med å dere i sentrale strøk også? ;)

Ja - gjør ikke dere? Kopptua og sånt - (hvis ikke dét er lenger nord, da) - er det ikke å-lyd i det? Men den der sloss-ingen til Hegge - den må nok være en rest fra det inntrønderske, skjønner jeg nå.

Nå må jeg forresten passe meg: jeg kjenner at jeg er millimeter fra å spore også denne tråden ut i ødemarka, jeg lover deg og alle andre: det var ikke meningen her, altså!

Beklager - det var vel jeg som ikke hadde med noe som helst om DQ i det innlegget mitt... (og ja, vi sei kopptu :) Var i et lystig lag i går kveld, og der vi snakket vi om syn og briller og sånt. På DQs hadde de jo ikke briller, så det dukket opp en teori om han rett og slett hadde dårlig syn, der han tar feil av vindmøller/kjemper, horer/jomfruer, munker/prinsessekidnappere. Artig teori, men den tar bort litt av dybden i historien.

Ad brillene (som jeg i innlegget nedenfor bebuder at jeg skal fremlegge bevis for): jeg fant i alle fall et eksempel på briller fra 1436! - et maleri av Jan van Eyck, sjekk hva prestemannen (= bildets donor, canon (husker ikke nå hva den geistlige tittelen "canon" oversettes med på norsk) van der Paele) til høyre for madonnaen har i hånden! Jeg lette egentlig etter et portrett av en kjøpmann - men dette holder da, eller hva?

...og her, på wikipedia, fant jeg et par andre, enda eldre, briller: det eldste (med oppgitt dato) fra 1352!!! Og wikipedia sier altså en hel del interessante ting om briller - nå skal jeg for min del hoppe tilbake til wikipedia-artikkelen og sette meg litt bedre inn i saken, før jeg tar kvelden! :-D

Jammen - de hadde da briller på DQs tid? Mener å huske at det var noe av alt det fantastiske Marco Polo introduserte i Europa, da han kom tilbake fra Kina-turen sin - men det kan være at jeg husker feil akkurat der, altså. Men kineserne brukte i alle fall briller i århundrer før europeerne oppdaget muligheten for synskorrigering! Jeg har dratt frem en bunke med bøker om (og med) renessansekunst - er helt sikker på at det finnes flere portretter av folk med briller der. Kommer tilbake etter å ha bladd litt - dette er typisk slikt som jeg må til bunns i... (Om jeg liker Trivial Pursuit? Trenger du å spørre, egentlig?)

Jeg tror nok de fleste (inkl. jeg) har denne forklaringen på uttrykket.

Det er i grunnen utrolig mange uttrykk / talemåter som stammer fra litteraturen (i bred betydning). Bare tenk på alt som er hentet fra Bibelen, Ibsen, Shakespeare osv. osv. De fleste av disse bruker vi nok uten å vite hvor de kommer fra. Da får man av og til en aha-opplevelse når man finner dem i "gamle" bøker.
Var det ikke en eller annen som syntes at "Brand" (eller kanskje "Peer Gynt") var et dårlig skuespill fordi det nesten bare inneholdt sitater?

Jeg legger i det uttrykket at en sloss mot en innbildt motstander.

Som nevnt i andre innlegg (unnskyld at jeg gjentar meg selv!), har jeg lest at boken vil endre karakter underveis. Så hvis dét slår til, så antar jeg at din "frykt" for at Cervantes skal gjenta seg selv til kjedsommelighet, (forhåpentlig) er mindre berettiget... Men jeg er spent, jeg også, på hvordan Cervantes vil "turnere" handlingen i det videre!

Hva legger jeg i å slåss mot vindmøller: å ta opp kampen mot noe som man har misforstått fullstendig, og som, sett utenfra, det åpenbart ikke er mening i å slåss mot. Litt som å gjøre en mus til en elefant - eller skyte spurv med kanoner. I alle fall i samme nabolaget...

Nei, nå ramler eg heilt av lasset. Eg har så mykje å gjere for tida, at eg får ikkje prioritert å lese så mykje som eg gjerne vil. Kan hende eg klarer å ta dykk igjen i løpet av neste veke.

Det var i alle fall håpet da jeg foreslo omfanget av bolkene: at de ikke skulle være lenger enn at det skulle være mulig å ta igjen de andre, dersom man av ulike årsaker havnet på etterskudd med en bolk eller to... Så jeg krysser fingrene for at du kommer etter når du får skuffet unna mer presserende gjøremål!

Eg har skifta frå Norton Critical Edition til Aschehoug-boka på norsk, for eg kom aldri videre frå prologen i den engelske utgaven. Quijote virker som ein litt skrudd fyr, eg er sint for at dei brant alle bøkene, og væpneren Sancho Panza virker som ein fornuftig fyr. Eg har absolutt lyst til å lese videre, og har for ordens skuld bytta frå engelsk til norsk språk. Viss ikkje hadde eg aldri komt gjennom:-)

Er i samme båt som deg: har meldt overgang til norsk språkdrakt, jeg også. Den nyeste altså - Worrens. Pleier å lese engelsk uten problemer, og det hadde vel gått med denne boken også - men for meg glir fortellingen utvilsomt best i Worrens oversettelse. Så nå lurer jeg på om jeg skal gi den engelske oversettelsen litt pepper, eller om jeg bare skal legge meg flat og innrømme først som sist at det er nå en gang lettest å forholde seg til sitt morsmål, da.

Mange gode innlegg til nå. Poster her fordi jeg tenkte meg innom litt av hvert.

Jeg fikk i denne delen svar på mitt spørsmål om ironisering og straff i forrige tråd. Sancho Panza er jo mer edruelig enn DQ og påpeker at sistnevnte kan bli straffet for sin udåd. DQ avviser imidlertid dette, samt at riddere trenger å spise og kan være riddere uten å elske noen. Uten å vite det / ha lest sekundærlitteratur, tror jeg derfor ikke Cervantes har plassert DQ og SP i et lovløst samfunn, men at han mener ridderromanene er urealistiske. Ved å skape karakteren DQ overdriver han dette poenget på en humoristisk måte og gjør dermed også litt narr av leserne som sikkert lot seg underholde av eventyraktige historier om brave riddere.

Og riddervesenet med rustninger, lanser og hester var høyst levende i Europa i Middelalderen, men den slutta rundt 1450/1500 og i følge kilder jeg har lest var riddervesenet da på hell. Så Cervantes tar for seg en epoke som var tilbakelagt for ca 150 år siden da han skrev og hans samtids ridderromaner det samme. Hvis ridderromanen hadde sitt høydepunkt ganske lenge etter riddervesenets, øker jo også sannsynligheten for at de var lite autentiske.

Jeg synes ikke språket er tungt, men at historien på et vis blir omstendelig med alt "mellomsnakket". Samtidig er det ofte der gullkornene ligger og for å få de med må jeg lese sakte. Så jeg tror dette er en stor tålmodighetsprøve, som jeg vil ha mye glede av å ha gjennomført. De kjedligste partiene er dog kjærlighetspreiket, så hvor kraftig dose det blir med denslags etterhvert kan bli avgjørende for min endelige dom ;)

Godt innlegg!!! I tillegg tror jeg (æsj, jeg har vel lest det et sted, tenker jeg) at det som gjorde DQ til en moderne roman da den kom ut, og altså til noe nytt og oppsiktsvekkende, var nettopp det at han tok et oppgjør med samtidens litterære terping på ridder-"kulturen", som åpenbart forlengst hadde utspilt sin rolle og blitt håpløst gammaldags.

Jeg er for øvrig også enig i at alle tiradene om den skjønne Dulcineas fortreffeligheter er det kjedeligste så langt - men jeg lurer også på om ikke det kan ha vært litt tilsiktet fra Cervantes side? At han kan ha villet at leserne skulle tenke: "jada, jada - bli nå ferdig med det tullsnakket da, gammer'n"?

Takk for oppklaringer om retts-og riddervesen. Enig med deg om kjærlighetspreiket.

Jeg syntes dette er veldig morsomt å lese :)
Don Quijote er en underlig skrue, men han er en fornøyelig person som jeg så langt liker veldig godt :)

Jeg synest denne "parodien" på en adelsmann er fornøyelig.
Adelsmenn på den tiden pleide ikke å forta seg eller bidra noe særlig på sine gods i hverdagen. Så det er ikke rart at DQ blir opphengt i riddere siden han har lest mange bøker over temaet.
Jeg gleder meg til å lese videre om dette merkelige følget, disse underlige skapningene med deres påfunn og ofte latterlige innfall.
Til nå har dette falt i smak hos meg og jeg tror til mer jeg leser og blir kjent med de kommer vi til å ha mange hyggelige stunder sammen.

Til og med jeg som ikke visste om vindmøllene fra før ble skuffet over hvor fort det gikk over... Men diskusjonen om hvilke bøker som skulle brennes var ganske fornøyelig. Jeg lurer på hvor vanlig det var på den tiden å mene at poesi er en uhelbredelig og smittsom sykdom? :D Cliffhangeren var ubetalelig.

Jeg er helt enig i at den vindmøllekampen var utrolig kort! Cliffhangeren var fornøyelig, lo godt da. Litt Brecht-aktig at forfatteren kommer inn og kommenterer det hele.

Sancho Panza har blitt lokket med i Don Quijotes gale verden. Agnet er å bli konge over ei øy - dette til tross for at ridderferdene deres foregår i Spanias innland - med lite tilgang til sjø og øyer. At han går med på denne lovnaden sier litt om hans intellektuelle nivå. Cervantes beskriver væpneren som en enfoldig bonde, men det er likevel han som prøver å overbevise Don Quijote om at det er vindmøller og ikke kjemper han går i kamp mot, og at Don Quijotes offer i siste scene egentlig er munker. Væpneren har altså enn så lenge bevart forstanden.

Det første kapitlet i ukas leseøkt omhandler forberedelse til bokbål. Trykkefriheten er en fundamental menneskerettighet, og bøkene som antihelten har forlest seg på, blir sortert av hans venner. Hans husholderske og hans niese vil brenne alt med en gang, mens barbereren og presten ser litt nøyere på samlingen. Man kan spekulere på hva som gjør at kvinnene går for fullstendig utslettelse. Det kan være fordi de ikke leser selv, og dermed ikke ser verdien av bøker som sådan. Muligens er de mer berørt av hans galskap, og vil kvitte seg med årsaken. Presten redder mange bøker fra bålet, og her er det man egentlig bør sette seg inn i samtidas litteratur. Det nevnes en masse titler og forfattere som presten uttaler seg om. Cervantes selv blir også nevnt blant bøkene i samlinga. Hans bok er en av de som blir reddet, for presten sier at han er en venn av forfatteren.

Denne delen inneholder alt det vanlig å kunne om Don Quijote: vindmøllene, væpnerens entré og bokbålet. Så da er det spørsmål om det er mulig å holde oppe interessen på resten, men Cervantes gjør det han kan for å holde interessen oppe: delen avsluttes med en nymotens cliffhanger, midt i kampens hete kommer forfatteren og lar leseren vente i spenning på neste del.

Cervantes kommenterer at oversatt litteratur mister noe på veien, så jeg vurderer fortsatt å finne fram originalversjonen - selv om det er stor fare for at men mister noe på veien da også...

Uansett: antihelten er en fornøyelig figur, og jeg fortsetter min kamp for vindmøller der Don Quijote avsluttet sin kamp mot.

Ad Sancho Panza, så har jeg lest (nylig, men jeg har hoppet sånn fra bok til bok at jeg husker ikke i hvilket forord) at Cervantes utover i boken endrer sin "innstilling" til ham. Og for så vidt også til Don Quijote. Det innebærer at boken utvikler seg fra en reinspikka parodi på og harsellas over ridderromanene, til et verk der forfatteren skildrer DQ og SP med større sympati, og de får flere dimensjoner. Jeg er spent på å se om jeg "er med på den" - altså om jeg for eksempel vil registrere et klart omslag på et punkt i historien.

Jeg reagerte også på at vindmøllekampen var så kort, og kom så tidlig i boka. Det var det eneste jeg forbandt med DQ fra før. Jeg har gått helt over til å høre på Duc Mai-The, og bare blar i boka for å finne ut hvor langt jeg er kommet, og sjekker forskjellene i språket av og til.

Jeg lurer fælt på det med at vindmølle-kampen har blitt nærmest det eneste folk flest forbinder med DQ, hvis de da forbinder noe som helst med boken. Kan det ha noe å gjøre med nettopp det at hendelsen forekommer så tidlig i boken? Slik at selv de som ikke kom seg gjennom hele boken, i alle fall har lest det kapitlet? Underlig, underlig... Men dette gjør meg enda mer spent på fortsettelsen, faktisk!

Hehe.. jeg tenkte også at det hadde noe å gjøre med at det kom så tidlig! (Minner meg om en muntlig eksamen jeg refererte til innholdet i førstesiden av Gilgamesj fordi jeg ikke hadde lest mer....)

Hvis det ikke kommer flere vindmøllekamper er det vel ikke så vanskelig å forklare hvorfor den blir nevnt så ofte- nemlig fordi de fleste ikke orker å lese lenger en dit;) Hadde det ikke vært for den eminente leseplanen din, annelingua, hadde jeg ikke hatt en sjanse å fullføre. Jeg er imponert over alle dere som klarer å leve dere inn i dette "tullet". Jeg kan alt for lite om denne tiden til å forstå hva som er normal oppførsel. Riddere? Fantes det riddere på 1600-tallet? Hvor har han fått rustningen fra? Har alle sin egen rustning hengende i klesskapet? Skjønner jo at mannen oppfattes som gal av de omkring ham, men hva med lov og orden? Kan han slå ned folk og vindmøller ustraffet? Og hvor dum er nå han Sancho Panza? Hvorfor så desperat, muligens rammet av lottosyndrom (vinner nok bare jeg spiller lenge nok) at han forlater kone, barn og hus for å bli med en gal tilårskommen mann ut på røvertokt?

Er nok litt i feil selskap, alle er så positive og skjønner det meste. Jeg leser kun på trass og håper det snart dukker opp noe som gir meg håp, hehe.

Neida. Jeg skal ikke påstå at jeg skjønner stort, og hvis jeg leser DQ selv, blir jeg fort veldig trøtt. Men når Duc Mai-The leser for meg mens jeg bare plasserer det ene beinet foran det andre, så er det underholdende, men også et såpass tungt språk at jeg rett som det er må få en gjentagelse.

Jeg vet absolutt ingenting om denne perioden, men jeg tenker ikke så mye over det. Jeg prøver bare å flyte med strømmen og la meg underholde, og det i funker i alle fall for meg. :)

Ja, det er sikkert det lureste. Jeg får prøve å holde motet oppe, holde stø kurs og håpe på underverker, evt noen åpenbaringer eller noe annet stort som gjør strevet verdt å holde fram:)

Jeg har akkurat påbegynt "Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant" og drar noen paralleller;) To gale eldre herrer på rømmen som sier og gjør mye uvanlig. Selv om Allan Karlson i Hundråringen.. ikke innbiller seg ting slik som DQ. Litt enklere å lese og mye morsommere for min samtidsinnstilte hjerne.

Skjønner veldig godt hva du mener. Jeg fortsetter foreløpig også å lese på ren trass og lever i håpet ;-)

Godt vi er flere, jeg begynte nemlig å føle meg litt ensom blant alle ridderelskerne (c;

Jeg er ikke overbevist av boken enda, selv. Synes den er helt grei med noen humoristiske deler, men synes deler er ganske kjedelige rett og slett.

Hehe - jeg bare later som jeg er en. Har gitt opp boka en gang før, men ettersom det gode initiativet er tatt og boka blir hyllet av mange, prøver jeg å holde motet oppe. Foreløpig går det rimelig greit, skal hvertfall henge med til cliffhangeren har fått sin oppløsning.

Her kommer den ene etter den andre ut av "skjønner ikke så mye av denne DQ greia" skapet;) Sier med Timbuktu "Det löser sej"

Jeg skjønner også godt hva du mener, Ann Christin! For jeg synes liksom ikke vi er ordentlig i gang ennå - jeg har ikke kommet dit at jeg lever meg fullt og helt inn i handlingen. Jeg synes det er underholdende, men ikke at det har "tatt av" ennå - men det håper jeg at det skal gjøre. Har ikke gitt opp troen på det! Så langt er det lesbart (spesielt etter at jeg fikk fatt i Arne Worrens oversettelse), men jeg har som sagt ovenfor også lest at historien endrer karakter underveis, slik at det (slik jeg oppfatter det) vil bli lettere å sympatisere med DQ og Sancho. Kan være dét vil bli et vendepunkt for deg også?

Mens jeg har deg "på tråden": jeg ble bare litt nysgjerrig på din reaksjon/oppfatning av akkurat den scenen der Sancho åpner nisten mens han sitter på eselryggen - syntes du også at det var noe av det beste i den bolken vi har lest hittil? Du forstår at det er visst sånne innslag jeg håper på mer av i fortsettelsen.... (vet ikke om jeg tør spekulere på hva dét sier om meg... ;-P )

Har også hørt om det der av en eller annen i Spania. Mener å huske at den ideen om den øya gjør SP litt stormannsgal etter hvert, slik at det er han som mister forstanden mens DQ litt etter litt får tilbake sin. Foreløpig leser jeg ingen tilleggslitteratur, regner med at jeg blir godt opplyst gjennom de kloke folka som leser samtidig her. Det må da være mulig å for oss å registrere vendepunktet når vi er så mange som leser så lite av gangen? Forøvrig har jeg hørt at det er noe som kalles et Don-Quijote-syndrom basert på uventede korte vindmøllescenen...

Så langt leser jeg ikke så mye tilleggslitteratur - jeg bare hamstrer den! (They made me an offer I couldn't refuse, you see...) Men jeg har begynt å lese Cervantes' "Eksemplariske noveller" (oversatt av Arne Worren), og leste Cervantes' "Rinconete og Cortadillo" (oversatt av Arne Worren) rett før vi startet på DQ. Og i Worrens forord til disse andre bøkene omtaler han også DQ - så jeg tror det i forordet til Eksemplariske noveller at jeg så det om utviklingen i DQ....

Vel, uansett. Enig med deg: med så mange sam-lesere så drar vi ikke minst fordelen av at folk har lest/kan ulike ting som de andre kan ha glede av!

Artig med det DQ-syndromet, forresten - jeg tar meg i å lure på hvor mange av de gutta som hadde innlegg på den nettsiden du lenket til, som faktisk har lest boken? (Begynner jeg å bli litt oppesen allerede?)