Bokelskere.no

Dagene som går. #210 betyr at hun opplever attende november for 210. gang, altså at det har gått 210 dager siden tiden sluttet å gå

Jeg skjønner absolutt hva du mener med «stretch» og jeg er HELT ENIG. Det er nok derfor jeg anser dette som en litt «guilty pleasure» - fordi jeg er klar over svakhetene i bøkene, men liker dem likevel (i andre tilfeller vil «svakheter» - som manglende logikk i plottet, eller språkbruk som taler meg i mot - typ adjektiv og adverb i overflod - være det som gjør at jeg misliker en bok)

Du er ingen tulling, jeg er helt enig! Samtidig er det noe som får meg til å lese flere av McFaddens bøker. Noen ganger er jeg rett og slett i humør for en enkelt terningkast-3-thriller med mye dramatikk, relativt enkel handling. For meg er dette er «guilty pleasure» som jeg, heldigvis, kan nyte selv om jeg ikke synes det er litteratur av høy,kvalitet :)

Jeg leser The Bee Sting av Paul Murray, skikkelig god!
Har lest tre bøker av Veronica Henry, og det blir kkke flere for min del. Synes jeg «oppdaget» en slags oppskrift som går igjen i bøkene, og synes de blir litt langdryge. Men kanskje er romantikk bare ikke min greie, for dette er mer romantikk enn det er «feel good» (i min bok)

Jeg husker den nesten ikke, det er så lenge siden. Kanskje jeg ville likt den hvis jeg leste den om igjen nå? Smaken forandrer seg!

Denne helga leser jeg Pieces of Her av Karen Slaughter. Har i får planer om å lese alle de uleste bøkene som har hopet seg opp i hylla over årene. Dette er en av dem. Er omtrent 1/3.gjennim boka nå, lørdag, og synes den er god! Virkelig spennende, og lykkes med å skape en litt små-creepy stemning

Har bruk uka på W.E.B Du Bois kjærlighetssangern- en murstein av en roman på 900 tettskrevne sider. Veldig god bok, lærerik og interessant om koloniseringen av USA, om slavetiden og hvordan disse gamle traumene går i arv gjennom slekta. Synes dog boka ville vært tjent med litt strengere redigert og kutt i lengde - dette hindrer med likevel ikke i å anbefale denne på det sterkeste!

Vi følger en kvinne som blir holdt i fangenskap av en mann. Mannen er pen, respektert, har jobb og familie. Og på fritiden dreper han kvinner. Men akkurat Rachel har han holdt i live. Etter at kona hans dør, må han flytte. Han tar med seg kvinnen, og introduserer henne til datteren sin som den stille leieboeren. Alt under streng kontroll. Underveis får vi tilbakeblikk fra kvinnens tidligere liv, datterens tanker, og en kvinne som etter hvert blir forelsket i mannen. Dette er en grusom historie! Men den er så intens at man blir dratt inn, og det er umulig å legge boka fra seg før siste side er lest.

Endelig en oppfølger til Mure-serien av Jenny Colgan! Igjen er vi på den idylliske lille øya utenfor Skottland, der været er hardt, men lokalsamfunnet inkluderende. Vi møter igjen Flora som er forlovet med advokaten Joel. Hotellet får sin første bryllups-booking. Læreren Lorna har et hemmelig forhold til legen Said. Her bør man ha lest de første bøkene for å henge med. Men det er en feelgood bok, med humor, hjertevarme og store følelser. Rørende!

Even gjør seg klar for NM i klatring, og russefeiring med vennene sine. Verden hans snus på hodet når han forelsker seg i Iben. Hun er noen år eldre, opptatt av filosofi og miljø, og Even synes hun er veldig fascinerende. Men hvorfor svarer hun ikke på meldingene hans? Og hvorfor blir det så rart når de møtes? Denne historien klarer virkelig å formidle følelsen av en altoppslukende ungdomsforelskelse. Men dette er ikke bare en fortelling om forelskelse.. Iben har en sjokkerende nyhet som vil endre Evens liv for alltid.

Er heilt einig med deg i alt du skriv her :-) Eg er ein såkalla "woke" person, men at alt mogleg skal strykast frå skjønnlitteraturen, er ikkje berre urimeleg, men blir også umogleg. Denne typen sensur er meint godt, men risikerer å sluke alt han møter. Det blir uråd å dømme objektivt kva som fell innanfor og utanfor det som er greitt. Eg har forståing for delar av denne debatten (sensitivitetslesing av eldre bøker kan ha positive sider ved seg, samstundes som det er problematisk), men dette sitatet er i ein heilt annan kategori enn det eg forbind med den debatten. Eg trur ikkje dette sitatet yter nokon stor skade i dagens eller framtidas samfunn... Dette sitatet er berre eitt av mange døme på korleis vi kan lese tekstar heilt ulikt. Eg las det som ei kjenslevarm skildring, og likte difor sitatet godt. Andre kan mislike det, og det er greitt. Ikkje alle bøker fell i smak hos alle, og det finst heldigvis mykje anna å lese. Kritikk er viktig og fint, men ein skal heller ikkje dømme for hardt. Uansett skisserer LSC det gåtefulle landskapet vi alle går i, der det aldri finst berre éi kjensle. (Vi gjer så godt vi kan, men vi kan aldri heilt vinne.)

Hei! Det var ikkje i tankane mine at dette kunne vere støtande, så då beklagar eg det! Eg tenkte mest på at det gav kjensle av einsemd i sjukdom - eigentleg uavhengig av kva slags (mental) type. Det får vere opp til andre å bedømme om det bør bli ståande eller ikkje, men eg tek kommentaren til etterretning. (Kan for ordens skuld legge til at eg sjølv har vore pårørande.)