Bokelskere.no

Death is the opposite of possibility.

'Of course you're going to be worried about the exams. But you could be anything you want to be, Nora. Think of all that possibility. It's exciting.'
'Yes. I suppose it is.'
'A whole life in front of you.'
'A whole life.'

Ho såg dei stå i gjørme attved låven. Som støtter i stein. Stilla dei bar. Full av sjukdom. Såg Sonen halde eit glødande hjarte. Hemnarsteinen. Såg Broren presteleg stum. Faren eit vidope mørker.

Beasts of England, beasts of Ireland,
Beasts of every land and clime,
Hearken to my joyful tidings
Of the golden future time.

Soon or late the day is coming,
Tyrant Man shall be o'erthrown,
And the fruitful fields of England
Shall be trod by beasts alone.

Rings shall vanish from our noses,
And the harness from our back,
Bit and spur shall rust forever,
Cruel whips no more shall crack.

Riches more than mind can picture,
Wheat and barley, oats and hay,
Clover, beans and mangel-wurzels
Shall be ours upon that day.

Bright will shine the fields of England,
Purer shall its waters be,
Sweeter yet shall blow its breezes
On the day that sets us free.

For that day we all must labour,
Though we die before it break;
Cows and horses, geese and turkeys,
All must toil for freedom's sake.

Beasts of England, beasts of Ireland,
Beasts of every land and clime,
Hearken well and spread my tidings
Of the golden future time.

Talking on FaceTime with close friends is good, like an old-fashioned phone call to which a visual channel has been added. In contrast, sitting alone in your bedroom consuming a bottomless feed of other people's content, or playing endless hours of video games with a shifting cast of friends and strangers, or posting your own content and waiting for other kids (or strangers) to like or comment is so far from what children need that these activities should not be considered healthy new forms of adolescent interaction; they are alternatives that consume so much time that they reduce the amount of time teens spend together.

Denne uka begynner bra, sa han som skulle henges på mandag!

Linnés inflytande kan vara komplicerat, som Walter Wentzel konstaterar i sin uppsats om Linné och Goethe. Inflytande syns också på Jeremy Bentham, Immanuel Kant, som tar upp honom i anslutning till sin logik samt Michel Foucault (som tog vänner till Hammarby).

Linnés levnadstecknare Dietrich Stoever myntade 1792 devisen «Deus creavit, Linnaeus disposuit» – Gud skapade, Linné ordnade.

Hur ska då Linné själv bedömas? Han ordnar människans variationer hierarkiskt, de olika varieteterna beskrivs med värdeomdömen, och afrikanen placeras i alla de olika versionerna längst ner. Han klassificerar människan fördomsfritt bland djuren, han använder aldrig begreppet ras utan varietet och som principiellt är påverkbar av till exempel var man bor, i hans hierarkiska listor (som inte är helt samstämmiga) står indianen överst, alltså inte europén, och slutligen uttrycker sig Linné odelat positiv om samerna. Det finns gott om ytterligare argument för motsidan, till exempel att Linné inte klassificerar polygenetiskt, alltså inte tänker sig en skapelse av Adam och Eva på ett ställe medan den övriga mänskligheten uppstått på ett annat ställe. Vidare att han inte mäter skallar. Vidare att man inte finner exempel på antisemitism hos Linné, vidare – och kanske viktigast – att han inte sorterar efter förnuft helt enkelt eftersom sapiens har med sapientia att göra, en karaktär som inte bara europén utan hela människosläktet kan ha om de uppfyller definitionens villkor om at känna sig själv.

Jeg er imidlertid meget bedrøvet over en begivenhet som kommer til å finne sted i morgen. I morgen klokken syv vil det hende noe merkelig: Jorden kommer til å lande på månen. Den berømte engelske kjemikeren Wellington har skrevet om dette fenomenet. Jeg må tilstå at jeg følte en viss uro da jeg tenkte på månens usedvanlig fine og skjøre konsistens. Månen lages jo for det meste i Hamburg, og er følgelig av svært dårlig kvalitet. Det undrer meg at ikke England har tatt affære. [En gal manns dagbok]

Jeg definerer meg selv som postkolonial forfatter fordi jeg best kjenner mine egne erfaringer i den referanserammen, og fordi det er til størst hjelp når arbeidet mitt skal gjøres forståelig der sovjetimperialismen ikke er kjent. Kommunikasjon med verden utenfor er umulig uten at det fins noen slags felles forståelige begreper.

Alle dekoloniseringsklassikerne, Edward Said medregnet, ble kjent for meg i studieårene. Men russisk kolonihistorie ble ikke tatt opp i noen forelesninger, selv om de postkolonialistiske teoriene stemte veldig godt for Russland. Jeg er oppvokst på den tida da oppløsningen av koloniveldet ble den store fortellingen og stemmene utenfra ble løftet fram. Jeg har gått på forelesninger om kjønnsforskning. Den østeuropeiske erfaringen har manglet i alle forelesninger som har behandlet utenforskap og tausheten knyttet til den.

Når det i Vesten snakkes om de tyske forbrytelsene i fortida, siktes det egentlig til holocaust. Men når det i Russland eller i Sovjet har vært snakk om tyske forbrytelser i tidligere tider, dreier det seg om Hitlers angrep på Sovjet og russerne som falt som følge av det, om beleiringen av Leningrad og slaget om Stalingrad. Sammenlignet med disse er holocaust fullstendig irrelevant.

Russland er forbrytelse uten straff og straff uten forbrytelse tiår etter tiår

I løpet av året har jeg utallige ganger hørt folk uttale et ønske om at Putin måtte falle om og være død. Men om den russiske tyrannen plutselig går bort eller synker inn i koma, endrer ikke det grunnloven. Putins administrasjon har fått i stand en grunnlovsfestet livsforsikring for seg selv og en sikkerhet for den politiske arven sin.

“Alice, honey”, she said to me, towering over me, “I'm not done with you. In fact, I haven't even started with you.” She said she was still going to prove [J. Michael] Bailey had lied in his book. “I' m going to ruin your career.”

“I dropped out of graduate school because postmodernism was then coming into academia,” Craig explained to me, “and it didn't seem worthwhile to go through all of the hard work of science and present all the evidence, just to have it dismissed by [someone] saying, ‘Well, that's just your narrative.’”

No live organism can continue for long to exist sanely under conditions of absolute reality; even larks and katydids are supposed, by some, to dream. Hill House, not sane, stood by itself against its hills, holding darkness within; it had stood so for eighty years and might stand for eighty more. Within, walls continued upright, bricks met neatly, floors were firm, and doors were sensibly shut; silence lay steadily against the wood and stone of Hill House, and whatever walked there, walked alone.