En forholdsvis kort dystopi for barn. Ganske mørk, trist og dyster, men samtidig varm og sår, og med en veldig fin skildring av et søskenforhold. Jeg ville nok kanskje ha syntes at dette var dystre saker da jeg var i målgruppen rent aldersmessig, men samtidig er det fint at det finnes alternativer for dem som liker denne typen materie, og dem er det jo mange av viser det seg :)
En fin bok, med en gård som fokalpunkt. Gjennom boken følger man noen av gårdens innbyggere fra 1600-tallet og fram til nåtiden. Nesten som en slags novellesamling, hvor det hele veien ligger små hint og referanser til ting som har hendt før. Boken har et fint språk, og er akkurat passelig "poetisk", men personlig kunne jeg ønsket meg hakket mer driv.
Hva vil det i det hele tatt si å lese, tenkte han en kveld mens han stod og rengjorde de store kjøtthakkene i restauranten. Hva gjør alle ordene med meg, tenkte han, gjør de noe i det hele tatt, gir de form til tankene mine, endrer de forbindelsene i hjernen, er det som å innta en dose sjelelige vitaminer, hjernevasker bøkene meg, og er det i så fall en ønsket hjernevask?
Hvorfor hadde noen vedtatt at sport var av en sånn viktighet at det fortjente en egen avdeling i nyhetene? Hvorfor ikke ti minutter med kultur? I hvilken verden var håndball og banesykling viktigere enn billedkunst, musikk og litteratur?
En vakker bok. Det er nesten terapi å lese denne, til tross for konstant bittersøtt vemod.
Om alt det forgangne som til slutt forsvinner. Om minner. Om alt som betyr alt, men som allikevel ikke betyr noe som helst. Om alt man gjerne skulle gjort, men som man ikke får gjort.
Faldbakkens språk og lekenhet er enorm underholdning nesten uavhengig av plott. Når plottet i tillegg er både spennende, vondt og rørende blir det hele en meget god leseopplevelse. Mistenker at det er en ypperlig bok for gjenlesing, for her er det nok å gruble og fundere over. Noe her går nok (i likhet med i "Vi er fem") over hodet på meg, men må man egentlig forstå alt, så lenge man er underholdt?
Denne boken er merkelig, men god. Den blander sjangre over en lav sko og et eller annet ved den får meg til å tenke på 80-tallsfilmer, mer spesifikt 80-tallshorrorkomedie, ispedd litt erkenorsk bygdekultur. Dette høres kanskje ikke så forlokkende ut for alle og enhver, men dæven som Faldbakken får dette til å funke. Jeg koste meg hele veien, selv om slutten kanskje gikk litt over hodet på meg...
Debutromanen til årets vinner av Havmannprisen (2024) er en spesiell og særegen sak. Her følger vi Maximilliam, eller Milli som han selv foretrekker å bli kalt, gjennom en rekke mer eller mindre fæle opplevelser. Skrede er enormt leken språkmessig, og her finnes enderim "en masse" og vokabularet er godt over gjennomsnittet "fargerikt". En femteklassing som høres ut som en LSK-supporter i femtiåra bidrar til at man får en slags "distanse" til elendighetene Milli får erfare, men allikevel har boken nok emosjonell kraft til at denne distansen blir brutt ned utover i boken.
Neppe en bok for alle, men jeg syntes den var både morsom og rørende i all sin absurde og galgenhumoristiske prakt.
Fantastisk bok!! Anbefales på det varmeste!
Jeg har ikke lest så mye av Auster, men både "New York-trilogien" og "Illusjonenes bok" synes jeg er kjempegode.
Litt tregere start enn i førsteboken, men bygger spenningen opp på en god måte og avslutter med hendelser av episke dimensjoner. Både denne og forrige bok er en glede å lese, og sjelden leser man bøker på over 500 sider som går like fort. Godt driv og fin flyt.
Elsker konseptet. En verden hvor naturlig død er en saga blott, og ljåene er dem som sørger for at jorden ikke overbefolkes. Kan nok leses på mange måter, og som underholdning synes jeg der er fantastisk. Litt brutal for enkelte, men jeg synes den er smart, lettlest og fornøyelig til tross for sin mørke materie. Gleder meg til å gå i gang med bok nummer to.
Kristin71 siterer I morgen og i morgen og i morgen av Gabrielle Zevin
16:40, 17. april 2024 Ingen har det som favoritt.
Marx elsket å lese, og han følte at Sadie muligens var en bok av den typen man kunne lese mange ganger og alltid sitte igjen med noe nytt.
Christoffer Smedaas som svar til Marte :
15:45, 15. april 2024 Diskusjon: Christoffer Smedaas om Hushjelpen av Freida McFadden av Freida McFadden
Skjønner hva du mener, og jeg må understreke at jeg koste meg med boken underveis i lesinga. Kanskje jeg var litt streng, og kanskje var slutten skrevet med mer glimt i øyet enn jeg registrerte, men det var et par steder der hvor jeg virkelig følte at handlingen var "en stretch", i mangel på et dekkende norsk begrep (det finnes nok, men jeg kommer ikke på det).
Skal jeg dømme ut fra hva andre har ment om denne boken, så er jeg tydeligvis en tulling. Det er absolutt mye å sette pris på ved denne boken. Den er spennende og har et godt driv og god språklig flyt, men dessverre er det en del som skurrer her også. Enkelte løsninger og grep som gjøres i denne fortellingen oppfattes av meg som altfor lettvinte eller lite troverdige. Jeg har ikke lyst til å spoile boken for noen, men det er bare for mange ting i bokens tredje del som jeg ikke klarer å tro på, og det ødelegger dessverre litt av opplevelsen for meg.
En varm, vittig, vemodig og vakker bok. Vi følger Phoebe som er autist gjennom mange forskjellige utfordringer og prøvelser. Siden vi følger hovedpersonen gjennom hennes øyne og tanker får vi et godt innblikk i hvordan hun tenker og agerer, og dette resulterer mange morsomme, såre og fine øyeblikk. Extence skriver med en uovertruffen flyt som bidrar til at sidene flyr av sted. Er i utgangspunktet en ungdomsbok, men jeg mener bestemt det er en bok som favner bredere enn målgruppen.
Dette var fine greier. Nydelig illustrert, og med en historie som jeg ser for meg kan fenge både store og små barn. Gleder meg til å lese flere bøker i serien.
En koselig biografi om en undersnakket musikant. Liker at historier fra folk som har befunnet seg litt mer uti "periferien" også kan leses. Det er ikke alltid de største stjernene som som skriver best, eller har de mest interessante historiene å fortelle.
Jeg likte veldig godt "greia" (magisk realisme og norrøn mytologi), men personlig synes jeg det ble litt mye "kaos" mot slutten av boken. Dette handler nok litt om at jeg elsket tempoet og stemningen i starten av boken, og således at siste tredjedel føltes som et vel brått temposkifte.
Alt i alt en fin bok som jeg koste meg med.
Sønnen min likte denne veldig godt. Både i vanlig papirformat, og i auditivt format, hvor boken blir lest av Erlend Klarholm Nilsen. En morsom historie med et vindfullt troll som liker å prompe slik at andre får skylda. Fint illustrert, som alltid fra Bjørn Ousland.
Sist sett
