Bokelskere.no

Usikker på om jeg har mer eller mindre respekt for Monsen etter å ha lest denne boka. Jeg beundrer han for mot, ståpåvilje og fabelaktive turegenskaper, samtidig så synes jeg ikke noe om at han setter livene til uskydlige dyr i fare, være seg å hundene han tok med til Alaska og Canada, eller bjørner og isbjørner i samme områder.
Det er allikevel interessant å få et innblikk i hodet til denne mannen.
Terningkast 4.

Halvannen måned har jeg brukt på denne boka. Ikke fordi den nødvendigvis er tung eller vanskelig, men den er tykk, og jeg følte jeg måtte ha med meg hvert eneste ord.
Jeg synes ikke det var vanskelig å henge med i svingene, og selv om det er mange personer å forholde seg til, er det allikevel noen få hovedpersoner som det er lett å holde styr på. I tillegg driver boka sakte og stødig fremover, selv om spenningen ikke tar seg skikkelig opp før helt mot slutten.
Ikke den beste boka jeg har lest av Follett, men absolutt verdt å lese, og uten tvil skremmende aktuell. Også et godt eksempel på hvor lite som egentlig skal til i utgangspunktet for å skape en potensiell stor katastrofe.
Terningkast 4.

Det tok litt tid før boka begynte å krype under huden på meg, men det gjorde den etter hvert. Ikke på noen uforglemmelig måte, men nok til at jeg leste flere og flere sider fra omtrent midten og til slutten. Skjønte jo hvordan det kom til å gå, men det dukket opp noen overraskelser underveis, noe jeg satt stor pris på.
Terningkast 4.

Rotete, forvirrende og usammenhengende. Ga meg absolutt ingenting.
Terningkast 1.

Søte historier om begge hovedrollene, men altfor åpenlyst og til slutt altfor lite troverdig. I tillegg får vi ikke helt avslutning på den ene historien, noe som ihvertfall jeg synes er veldig frustrerende.
Terningkast 2.

Begjær og besvær

«Jeg dro ned til bror. Tok bussen langs kysten og hoppet av ved efire. Så gikk jeg mot bygda. Det snødde tett og veien blåste igjen. Fnuggene boltret seg på innsiden av de lave støvlene og anklene frøs som i barndommen».

Slik begynner debutromanen til Karin Smirnoff, og for finnmarkinger og folk fra nord, er det et velkjent landskap hun beskriver, både kulturelt og geografisk.

De som har lest anmeldelsene mine de siste årene har nok fått med seg at jeg har en forkjærlighet for litteratur fra Nordkalotten, og Jordmora (2013) av Katja Kettu har lenge vært en av mine største litterære opplevelser. Men nå har Kettu fått konkurranse av Karin Smirnoff som debuterte med denne første boka i Kippo-trilogien.

Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Jana Kippo. Hun dukker opp i den fiktive bygda Smalånger i Nord-Sverige etter mange år borte. I denne boka får vi ikke vite hva hun bedrev tiden med, og hvor hun har vært før hun kom tilbake til Smalånger. Når Jana kommer hjem er det for å redde tvillingbroren som heter Bror, og som holder på å drikke seg i hjel. Teksteksemplet er fra de første sidene der Jana har kastet ut enorme mengder søppel og skrot og nå er det tid for å vaske:
«Det sies at alle mennesker er gode til noe. Jeg nøt å se det åremønstrede såpegulvet tre fram og limfargen på brystpanelet lyse igjen. Nøt at kokende vann løste opp mat fett oppkast og andre substanser som hadde fått ligge igjen som en hard skorpe på fliser og benker i kjøleskap og i det store spiskammerset. Jeg nøt til og med å se den snurrende vaskemaskinen løse opp måneder kanskje år av skitt på sengetøy gardiner tepper og klær og til slutt å få henge dem opp i tørkeskapet. Jeg skulle vaske bort angsten til broren min akkurat slik jeg vasker bort min egen. Det var som å spille tetris. Bitene falt på plass og skubbet bort alle tilløp til andre tanker.

Bror satt i kjøkkensofaen og så likegyldig på. Av og til tok han en slurk øl. Da flaska var tom gikk han til spiskammerset og hentet én til. Kanskje jeg hadde kommet for seint»

Grusom barndom

Jana prøvde å drepe faren med en høygaffel da hun var tretten år. Hun lyktes ikke, og hver gang hun tenker på faren er det med «må du hvile i ufred.» Faren var et monster, en brutal og hjerteløs mann, og moren var så underkuet at hun ikke kunne stoppe ham, verken for egen del eller når han gikk løs på tvillingene. Det er grove overgrep som gradvis blir avdekket uten at jeg skal avsløre for mye nå.

Hjemmetjenesten i Smalånger trenger vikarer, og Jana får seg jobb der. Hun blir kjørende rundt i den ligge bygda for å stelle syke og døende mennesker som stadig vekk minner henne på hvem hun var, og hvem faren var. Hun blir kjent med John, naboen som bor alene i et hus uten strøm, og som har mange indre demoner å kjempe med. John er den harde, hårete, ruglete mannen som er blitt beskylt for å drepe Maria, en kvinne Jana aldri hadde hørt om før hun kom tilbake til Smalånger, men som viser seg å være hennes halvsøster. Jana prøver å holde seg borte fra John, men hun trekkes likevel stadig mot han og det han kan tilby henne.

Oversetter Monica Aasprong har gjort en utmerket jobb selv om Karin Smirnoff ikke har gjort det lett for henne. Smirnoff har tatt noen uvanlige litterære grep som fungerer godt, men som må ha vært en stor utfordring for Aasprong. Det finnes ikke et eneste komma i teksten, og de fleste egennavnene blir skrevet med liten forbokstav og med både for og etternavn sammen; janakippo og brorkippo. Dialogene er ganske ofte på dialekt, og her har oversetteren blandet dialekter fra Troms og Finnmark og skapt noe helt nytt.

Jeg dro ned til bror er en av disse bøkene som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper mange får øynene opp for Karin Smirnoff og hennes forfatterskap. Jana Kippo fremstår som en blanding av Lisbeth Salander og Shuggie Bain. Knallhard, sårbar og skadeskutt, men likevel full av livslyst og begjær. Romanen ble nominert til August-prisen i Sverige, og bøkene om Jana Kippo har nå solgt over 500 000 eksemplarer i Sverige. Karin Smirnoff (f.1964) har tidligere jobbet som fotograf, journalist, karateinstruktør og i restaurantbransjen. Smirnoff er bosatt i Piteå

Denne boka var som å lese en av de tradisjonelle feelgood romantiske komediefilmene som det florerer av i jula (og det forundrer meg ikke om den har blitt filmatisert også). Lettlest, simpel, og uten de store overraskelsene. Helt grei hvis man trenger noe enkelt, uten å måtte bruke hodet.
Terningkast 3.

Denne boka har ligget en stund i skal lese-haugen, men i forbindelse med Perrys bortgang, rykket den fort opp som neste bok å lese.
Har vært Friends-fan siden starten, og blir egentlig ikke lei serien. Etter å ha lest denne boka, kommer serien aldri til å bli den samme igjen. Dette er en brutalt ærlig bok som Perry skal ha all ære for å ha skrevet, det er lenge mellom hver gang en selvbiografi går så ekstremt inn for å fortelle den fulle og hele sannheten, ihvertfall er det sånn det virker for meg.
Han levde et forferdelig liv, utifra hva han skriver, og at han ikke døde tidligere er et under.
Jeg er glad for at han ble rusfri og fant igjen seg selv de siste par årene. I skrivende stund er ikke dødsårsaken kjent, annet enn drukning, så det blir bare spekuasjoner å si noe om et eventuelt tilbakefall. Men jeg skulle uansett ønske at han hadde fått leve lenger.
Terningkast 4.

Ken Follett er årsaken til at jeg ble glad i historiske romaner. Denne boka var dessverre ingen suksess for meg, jeg synes den var tung å lese og ga lite sammenheng, ihvertfall i starten. Den ble bedre underveis, men heldigvis har Follett blitt en bedre forfatter med årene.
Terningkast 3.

En enkel og lettlest bok som ikke setter de dype spor. Litt for mange navn til at jeg klarer å henge med på de som ikke er hovedpersoner, og jeg får heller ikke noe særlig tilknytning til noen av hovedpersonene. Medlidenhet med Fleetwood og Alice, ja absolutt, men ikke noe mer.
Terningkast 3.

Denne leste jeg på norsk for mange år siden. Jeg pleier aldri å kvitte meg med bøker jeg liker, så jeg har tittet gjennom bokhylla flere ganger for å finne den igjen, men den er sporløst forsvunnet. Siden den festet seg, ønsket jeg å lese den igjen, men det ble en kamp for å finne boka. Til slutt var jeg heldig og fant den på engelsk på bookis.com, og nå er den endelig lest igjen.
Hvis man skjærer det helt ned til basishandlingen, er det egentlig en bok om noen gutter som går en lang tur, og hva som skjer i hodene deres underveis. Hvis man tar med hvorfor de går denne turen, reglene for turen og alle fysiske og psykiske utfordringer, er det Stephen King på sitt aller beste. Jeg kan ikke annet enn å betegne boka som en psykologisk thriller, selv om det ikke er de høye toppene med skummelt. Pulsen ligger jevnt over hvilepuls gjennom hele boka, og jeg sliter veldig med å legge den fra meg.
Terningkast 6 og en soleklar favorittbok.

Jeg ser nå at forslagsfristen er satt til 20. august - men det skal være september vel?

Jeg ser at lesesirkelen ikke har lest noe av Amalie Skram ennå. Hun er en av våre beste klassiske forfattere, synes nå jeg.
Jeg foreslår derfor Constance Ring denne gangen.
Dette er hennes debutroman, den ble utgitt i 1885. Med sin krasse kritikk av den seksuelle og økonomiske undertrykkingen i ekteskapet var den omgitt av skandale da den kom ut.

Jeg opplever jødene som et produkt av Jas' livlige fantasi, men det kan hende jeg tenker for enkelt?

Hun lærer på skolen om at jøder holdt seg skjult i kjellere og på loft under 2. verdenskrig, og jeg oppfatter at hun innbiller seg at jøder fremdeles gjemmer seg i kjelleren deres. Og får spise av den gode maten som moren lagrer der nede, og som barna i familien ikke får noe av.

Men som sagt - mulig jeg tenker for enkelt.

Jeg er også ferdig med boka.

Velskrevet, og veldig god, men ikke underholdning akkurat.
Tung og tragisk skildring av disse barna som sliter så veldig.
Det var nok ikke lett å vokse opp i denne familien før ulykken med storebroren heller, med hardt arbeid, kaldt hus, og strenge regler om alt fra pålegg til bading.

Men etter denne ulykken, hvor foreldrene blir helt lammet av sorg, blir jo barna overlatt helt til seg selv, ser det ut for. Og får utforske kropp og natur helt uten at noen ser dem, og med til dels dårlige konsekvenser.

Jeg undres veldig på denne jakka som Jas ikke vil ta av seg. Er den på en måte rustningen hennes?

Dette er så klart veldig sterk lesing, men det blir litt rotete, og siden veldig mange tyske ord og uttrykk ikke er oversatt, begrenser det forståelsen for meg som ikke kan tysk. Noe gjetter jeg meg jo frem til, men det blir ikke det samme som å få den norske oversettelsen.
Som alle andre bøker fra overlevende er dette også en viktig bok, men det er ikke den beste boka.
Terningkast 4.

Jeg synes boka er skrevet med et vanskelig og usammenhengende språk som gjør det nesten umulig å henge med. Metaforer så intrikate at jeg knapt skjønner hva forfatteren mener, og jeg må være ærlig og si at jeg ikke helt vet hva som ble konklusjonen/avslutningen. Ingen god leseropplevelse.
Terningkast 1.

Jeg liker godt historien til Moritz, men ikke historien til Leo. For meg ble dette altfor poetisk og stappfullt av metaforer, og jeg slet veldig med å fullføre.
Terningkast 2.