Ting du ikke visste at du trengte for å overleve på en øde øy:
1. Kjøtt!
2. Sigaretter.
3. Ordenssans.
Tom Neale bodde til sammen seks år på Suvaruv, en bitteliten øygruppe midt i Stillehavet, sjømilevis unna folk. Denne boka er hans beretning om oppholdene på 1950- og 1960-tallet. Den kan leses som et langt svar på "Hvorfor i all verden..." Selv om jeg ikke fikk et svar med to streker under, var boka absolutt verd å lese.
Hva gjør man på en øde øy? Praktisk arbeid! Neale hadde hundrevis av kvelder for seg selv på den knøttlille øya, men det er ingen spor av eksistensiell grubling i boka. Han snekrer, fisker, dyrker, løfter, svømmer og temmer. Men Neale er ingen supermann. Han kjenner på ensomhet og utilstrekkelighet. Og han trenger folk, som vi alle gjør. Hadde det ikke vært for noen tilfeldige gjester på 1950-tallet, hadde han antakelig dødd der av sykdommen som rammet.
Boka har også et interessant etterord av datteren hans. For han hadde faktisk en familie, viser det seg - han har bare ikke brydd seg om å nevne dem i boka. Å forlate to små barn for å bo alene på ei øy, må ha vært en vanskelig avgjørelse, håper jeg. Datterens etterord fyller ut bildet av Tom Neale, og hun er bemerkelsesverdig tilgivende overfor faren.
Franskmenn har også fenomenet "inneklemt dag"! De kaller det "pont", altså bro. Jeg regner med at det er den røde torsdagen som er broens ene fundament, og helga det andre - broa går over den irriterende arbeidsdagen som ligger mellom.
Dette er bare én av lærdommene fra Stephen Clarkes morsomme roman om en brite i Frankrike. Jeg tror den er nokså sevbiografisk. Hovedpersonen Paul kommer til Paris for å etablere en fransk kjede av britisk-inspirerte tesalonger. Ting går raskt fra eksotisk via morsomt til katastrofalt.
Alle fortidigde supermakter og naboland burde oppført seg som Frankrike og Storbritannia; de har lagt ned våpnene seg imellom for mange år siden, og har i stedet en passelig intens putekrig gående. A year in the merde sveiper over det franske samfunnet fra bunn til topp, fra camembert til korrupsjon, fra streiking til sjekking. Særlig de første 150 sidene fikk meg til å le høyt stadig vekk. Boka mister litt energi midtveis, når vår mann skal prøve å kjøpe seg hytte på landet. Og kjøp og salg av eiendom er og blir et av klodens kjedeligste emner, selv for en humorist som Stephen Clarke.
A year in the merde svinger seg fint og litt uventet tilbake til gamle høyder mot slutten, da alt virker tapt. Veien til et godt fransk liv er å gi etter og bli som franskmennene, er moralen. Anbefales!
Nysgjerrige Lily Dahl serverer på en kafé i Midtvesten, og kommer i kontakt med hele småbyens befolkning på den måten.
Ut fra dette har Siri Hustvedt skrevet en roman som er vanskelig å plassere sjangermessig. Den er litt thriller og litt identitetsroman, en kjærlighetshistorie og mest av alt en "coming of age"-historie. Hvor slutter jeg, og hvor begynner du? "Lily Dahls fortryllelse" klarer å snakke om store spørsmål i en upretensiøs setting, og anbefales til deg som likte filmene Fargo og Blue velvet.
Åsmund Ådnøy om Hvis en reisende en vinternatt av Italo Calvino:
14:49, 18. april 2024 Kommentarer: 1
Det er lenge siden jeg brukte mer enn en måned på 236 sider, men det skjedde med denne boka.
Ikke fordi den er dårlig, men fordi den er krevende. Hver side roper POSTMODERNISME mot deg; det er en roman om det å skrive og lese en roman. Lag på lag, innover og innover, med en rammehistorie og ti ulike romanfragmenter inni der ... jeg klarte sjelden å lese mer enn fire-fem sider om gangen.
Men akkurat da jeg var klar til å avfeie den som en bagatellmessig postmoderne piruett, samlet den trådene på de siste sidene. Alle dere som skal holde taler om litteraturens kraft, kan forsyne dere fra de siste ti sidene i Hvis en reisende... Der kom gåsehuden for min del, etter alle formeksperimentene på de første 200 sidene.
Byrja å lesa, men detter blir for sært for meg, synest ikkje språket er godt heller.
Kan ei bok på 630 sider være for kort?
Middelhavet har vært et basseng for krig og konflikt siden den første båten ble satt på vannet. I denne romanen bruker Vetle Lid Larssen selveste Sankta Lucia, som skal ha levd rundt år 300, som omdreiningspunkt for å fortelle en serie historier om regionen de siste 1700 årene.
Hvis du likte romanen hans om norske slaver i Algerie (1001 natt), kommer du til å like denne også. Den er som forgjengeren basert på skriftlige kilder, men hakket mindre journalistisk.
Alt er velskrevet og pageturnende. Det som mangler, er litt kontekst for en uvitende protestant som bare forbinder Lucia med boller og altfor tidlige frokoster i barnehagen rett før jul. Hvorfor ble Lucia en helgen? Hvorfor er alle så opptatt av henne i årene etter hennes død?
Lesverdige glimt frå livet til Bang-Hansen og dermed også frå norsk teaterliv i Bergen og Oslo med hovudvekt på Nationaltheatret, vi får eindel anekdotar og historiar om divaer også!
Han skriv med underfundig humor, nokre gongar galgenhumor med skeiv vinkling.
Høgst originalt! Mitt første møte med Herbjørnsrud og så glad for at vi las denne i lesesirkelen, hadde antakeleg ikkje kome til å gjera det på eiga hand. Magisk realisme? Men ikkje som i sør-amerikansk litteratur, heller nordisk myteverden møter norsk bondeliv.. Får ikkje til å beskrive desse novellene på rettferdig vis, LES!!
Starta på denne da boka vart nominert til Lytternes romanpris. Det er originalt komponert og skrive og forfattaren har eit godt språk, men boka krev ein god del tålamot av lesaren, eg har ikkje det akkurat no, så eg ga opp førebels, men skal ikkje sjå bort frå at eg prøver igjen
Fantastisk bra! Hadde aldri trudd at eg skulle lesa denne mursteinen på så kort tid. Men boka er medrivande, rystande, interessant, tidvis galgenhumoristisk og i eit språk som kler historia perfekt. Nominert til Lytternes romanpris no, bør antakeleg vinne!
Mary Beard klarer å gjøre de romerske keiserne mer menneskelige og mindre forskjellige enn klisjeene om dem vil ha oss til å tro. Er det sikkert at Caligula og Nero var ravende gale despoter, at Augustus var stabilitet og klokskap på to bein, at Trajans krigsprestasjoner var blendende?
Nei, nei og nei, mener Beard. Hennes prosjekt i denne boka er å se på rollen keiser av Romerriket. Den forandret seg ikke noe særlig på 200 år fra Augustus i år null. Filmer og myter har lært oss å tenke på Romerriket som resultatet av en stor plan, styrt av strategiske herskere på toppen. Beard mener dette er langt fra virkeligheten. Å herske over Romerriket framstilles som en risikofylt jobb, hvor avgang sjelden skjedde med kake i lunsjen, for å si det sånn. Ja, både risikofylt og kjedelig, med uendelig mye byråkrati til rollen.
Boka tar for seg keisernes middagsvaner, boliger, statuer, fritidsaktiviteter og utenlandsreiser. Boka er morsom og uhøytidelig. Den er mest av alt en 400 sider lang oppvisning i hva som menes med kildekritikk, og Beard går aldri rundt grøten. Mye bedre enn SPQR-boka hennes!
Har lest boka på norsk under tittelen " Hver dag", omsett av Tonje Røed.
Hovudpersonen i boka, A, vaknar opp og har ein ny kropp kvar dag! Bermerkelseverdig ungdomsbok
Kari Gjønnes Folvik som svar til Lillevi :
19:13, 9. januar 2024* Diskusjon: Lillevi om En liten detalj av Adania Shibli av Adania Shibli
Har nettopp lest boka. Du har skrive ein veldig god omtale som eg fullt ut er einig i, ei rystande bok, tilsynelatande enkel å lesa, og skrive i eit språk som ved første lesing er daglegdags, i sterk kontrast til den groteske verkelegheita.
Shibli kjem til Bergen i februar på den årlege Bergen Littfest
Alle kynikere har en indre romantiker, og denne boka snakket til min. Det ville vært lett å avfeie Himmeltårnet. Det er en oppjaget, adjektivtung tekst som oppleves mer som et postulat enn som en historie. Men hei, jeg liker forfattere som ikke legger bånd på seg, men skrur alt opp til 11.
Det handler om byråkraten Kamante, som leter etter et sted i landet som han kan besøke for å skrive rapport om kjærlighetens stilling i vår tid (!). Han finner bygda Aur, og en håndfull folk der som er i like tett og hyppig kontakt med livets store spørsmål som Kamante.
Boka minner om VLL-romanen Kjærlighet før øya synker: Bygdemiljø, ånd vs. materie, de store spørsmålene, hyppige replikkvekslinger om livets aller største mysterier. Himmeltårnet kan også leses som et moderne nikk til Unge Werthers lidelser av Goethe. Det forelskes, det sanses, det lides. Og midt i alt handler teksten om det fysiske himmeltårnet, et gigantisk byggverk som bygdas kjipinger vil bygge midt i den vakre naturen.
Denne boka er ikke for alle. Men for meg! Hør gjerne Waterboys-platene A pagan place og This is the sea mens du leser, for å sikre at du kommer i rett modus.
Første bok i serien, den første halvdelen av boka er spanande, men interessa dabbar av, for mange personar og eg vart overraska over det eg meiner er ganske slapt språk
Ein eignebuar som er heilt oppslukt av Shakespeare jagar dei som han trur har tatt livet av hunden hans. Sivilisasjon kontra barbari... ei merkeleg og spanande bok
Veldig god debut! Ei lesbisk kjærleikshistorie og om å ville /ikkje ville ha barn. Godt og oppfinnsamt språk, leikar med ord. Skriv meir!
Kiellands siste roman minnet meg om thrilleren Den talentfulle mr. Ripley: Underklasse-outsider brøyter seg vei blant de rike (som også er nokså naive), og tar det han vil ved hjelp av smarte og umoralske planer.
Bonden Tørres Snørtevold er fryktelig glad i penger, og drar til byen for å gjøre karriere. Der må han takle fornærmelser pluss både synlige og usynlige klassemarkører, før han til slutt knuser alle som har stått i veien for ham. MO-HA-HA-HA!
Kielland har utstyrt hovedpersonen med bittelitt menneskelighet, men ikke så mye at det går an å bli sjarmert av denne iskalde pengetelleren. Men boka er absolutt verd å lese!
Hvorfor boka heter Jacob, når den handler om en mann som heter Tørres? Les og lær.
Knallsterk diktsamling med parallelltekst på tigrinja og norsk. Dikt til å gråte av, men også til å smile.
Sist sett
