Dette ble for langdrygt for meg
Interessante refleksjoner rundt (dum)snille Norge
Fenget ikke så veldig, men godt skrevet
Langdryg affære, så filmen like etter som ga et helt annet inntrykk
Ting du ikke visste at du trengte for å overleve på en øde øy:
1. Kjøtt!
2. Sigaretter.
3. Ordenssans.
Tom Neale bodde til sammen seks år på Suvaruv, en bitteliten øygruppe midt i Stillehavet, sjømilevis unna folk. Denne boka er hans beretning om oppholdene på 1950- og 1960-tallet. Den kan leses som et langt svar på "Hvorfor i all verden..." Selv om jeg ikke fikk et svar med to streker under, var boka absolutt verd å lese.
Hva gjør man på en øde øy? Praktisk arbeid! Neale hadde hundrevis av kvelder for seg selv på den knøttlille øya, men det er ingen spor av eksistensiell grubling i boka. Han snekrer, fisker, dyrker, løfter, svømmer og temmer. Men Neale er ingen supermann. Han kjenner på ensomhet og utilstrekkelighet. Og han trenger folk, som vi alle gjør. Hadde det ikke vært for noen tilfeldige gjester på 1950-tallet, hadde han antakelig dødd der av sykdommen som rammet.
Boka har også et interessant etterord av datteren hans. For han hadde faktisk en familie, viser det seg - han har bare ikke brydd seg om å nevne dem i boka. Å forlate to små barn for å bo alene på ei øy, må ha vært en vanskelig avgjørelse, håper jeg. Datterens etterord fyller ut bildet av Tom Neale, og hun er bemerkelsesverdig tilgivende overfor faren.
Franskmenn har også fenomenet "inneklemt dag"! De kaller det "pont", altså bro. Jeg regner med at det er den røde torsdagen som er broens ene fundament, og helga det andre - broa går over den irriterende arbeidsdagen som ligger mellom.
Dette er bare én av lærdommene fra Stephen Clarkes morsomme roman om en brite i Frankrike. Jeg tror den er nokså sevbiografisk. Hovedpersonen Paul kommer til Paris for å etablere en fransk kjede av britisk-inspirerte tesalonger. Ting går raskt fra eksotisk via morsomt til katastrofalt.
Alle fortidigde supermakter og naboland burde oppført seg som Frankrike og Storbritannia; de har lagt ned våpnene seg imellom for mange år siden, og har i stedet en passelig intens putekrig gående. A year in the merde sveiper over det franske samfunnet fra bunn til topp, fra camembert til korrupsjon, fra streiking til sjekking. Særlig de første 150 sidene fikk meg til å le høyt stadig vekk. Boka mister litt energi midtveis, når vår mann skal prøve å kjøpe seg hytte på landet. Og kjøp og salg av eiendom er og blir et av klodens kjedeligste emner, selv for en humorist som Stephen Clarke.
A year in the merde svinger seg fint og litt uventet tilbake til gamle høyder mot slutten, da alt virker tapt. Veien til et godt fransk liv er å gi etter og bli som franskmennene, er moralen. Anbefales!
Tok seg godt opp mot slutten, og minnet mer om årets utgivelse Fallgard, som jeg likte veldig godt
Nysgjerrige Lily Dahl serverer på en kafé i Midtvesten, og kommer i kontakt med hele småbyens befolkning på den måten.
Ut fra dette har Siri Hustvedt skrevet en roman som er vanskelig å plassere sjangermessig. Den er litt thriller og litt identitetsroman, en kjærlighetshistorie og mest av alt en "coming of age"-historie. Hvor slutter jeg, og hvor begynner du? "Lily Dahls fortryllelse" klarer å snakke om store spørsmål i en upretensiøs setting, og anbefales til deg som likte filmene Fargo og Blue velvet.
Fascinerende om ufrivillig barnløshet og fugler
Sist sett
