Det er sju norske krimforfattere som har vunnet Rivertonprisen to ganger. Torkil Damhaug er den eneste som har vunnet den tre ganger og leser du «Hund uten grav», skjønner du raskt hvorfor. Det var med nettopp denne krimromanen han ble historisk.
Sven Gunnar Simonsens internasjonale finansthriller «Risiko» er en velskrevet og actionfylt røverhistorie med en supertøff kvinnelig helt i Liv Eriksson; psykolog, klatrer og et skikkelig råskinn som tar oss med inn i halsbrekkende, neglebitende situasjoner.
«Risiko» er av typen bok du forsvinner inn i og blir der til den er ferdig lest, så for de av dere som ikke har lest den; bare gjør det. Dere kommer garantert ikke til å angre. Jeg ble helt fanget og leste den tilnærmet sammenhengende. En glimrende debut og med en intens og bratt spenningskurve. Det ryktes at det kommer en oppfølger i januar 2022, så det er bare å glede seg.
Jeg har en forkjærlighet for debutanter og blant mange store forfatternavn til tidenes krimhøst i Boktips dukket det opp nettopp det; en spennende debutant. Hun heter Ellen G. Simensen og har skrevet den psykologiske krimromanen «Tro meg når jeg lyver». Jeg hadde allerede fått med meg at hun hadde fått terningkast 5 i Ringerikes Blad og spenningen var derfor stor da boken lå i postkassen rett før helgen. Det første som slo meg var det fantastiske omslaget, som et vitnesbyrd om at jeg hadde noe mørkt, spennende og «creepy» i vente, og etter å ha lest prologen var jeg hektet. Resten av boken artet seg som en real pageturner og etter et drøyt døgn var 383 spennende sider med sitrende spenning fordøyd.
«Politimannen Lars Lukassen ser muligheten til en permanent forfremmelse idet han må rykke ut til likfunnet av en tidligere klassekamerat. Situasjonen på politistasjonen i Hønefoss forverres da en uhyggelig skikkelse oppsøker barn og deler sine mørke hemmeligheter. Samtidig kommer læreren Johanna Brekke til byen for et vikariat. Lars blir raskt tiltrukket av henne. Men hva er det Johanna rømmer fra, og hvem er venn og hvem er fiende i jakten på sannheten?»
Ellen Gustavsen Simensen beviser med «Tro meg når jeg lyver» at hun har et naturlig talent for å skrive, for denne boken ga meg en leseropplevelse av de sjeldne, velskrevet og så spennende at jeg mer enn en gang kjente at nakkehårene reiste seg. Jeg leser om sorg og lidelse, om mørke hendelser i fortid, om død og fordervelse, om løgner og hvor mye et menneske kan tåle av både fysiske og psykiske belastninger. Språket fremstår som svært gjennomarbeidet og vitner om en hardtarbeidende forfatter og garantert en streng redaktør fra forlaget i bakgrunnen, for her er ikke et eneste dødpunkt, men korte og handlingsmettede kapitler i en drivende god bok.
Jeg er mektig imponert og full av respekt for det solide «håndtverket» en debutant har levert og det til toppkarakter. Jeg håper og tror at denne boken kommer til å slå godt i fra seg utover høsten, for den fortjener mange lesere. Dere kommer garantert ikke til å angre.
Jeg håper nå avisanmelderne i de større avisene blir gjort oppmerksom på denne nye, dyktige stemmen i norsk krimlitteratur og at de lar terningene rulle.
Jeg kommer sent til å glemme denne tvers igjennom velskrevne boken. Av en debutant som skriver som om hun aldri har gjort annet.
Det er alltid spennende å lese en bok hvor en ny forfatter debuterer på det krevende norske bokmarkedet og det var med store forventninger og skrekkblandet fryd jeg satte meg ned med «Krypdyrmemoarer», Silje Osnes Ulsteins mye omtalte psykologiske thriller. Boken som allerede er solgt til seks land og hvor Dagbladet triller en sekser og skriver «Uutholdelig spennende» eller Aftenpostens anmelder som skriver en fantastisk anmeldelse og slår fast at forfatteren «har funnet suksessoppskriften med en egenartet psykologisk thriller.»
Jeg ble definitivt ikke skuffet, for dette var dirrende spenning og krypende groteske scener til tider og en bok som fulgte meg inn i nattesøvnen to netter på rad. «Krypdyrmemoarer» er kort og godt en oppsiktsvekkende solid debut, som skiller seg ut fra den tradisjonelle psykologiske thrilleren vi har sett flere eksempler på internasjonalt de siste årene; fordi hun er modig nok til å gjøre det. Hun tør å gå i dybden og de dype karakterskildringene gir boken særpreg og egenart.
«Det er få dager før første skoledag etter sommerferien. Elleve år gamle Iben forsvinner sporløst fra sin mor Mariam under en handletur. Mariams umiddelbare reaksjon er flukt. Hun setter seg i bilen og kjører. Langt.
Et kollektiv får en tigerpyton som kjæledyr. Da Liv møter slangen Nero for første gang, overveldes hun. Hun trodde ikke det var mulig for henne å føle slik for et annet levende vesen.
Med dyp innsikt i menneskesinnet er «Krypdyrmemoarer» en oppslukende, mørk og intens psykologisk thriller om ensomhet, sorg, skam og seksuell perversjon. Det er en roman om indre identitetskamp og driften mot å forsvinne og bli en annen, men dypest sett er det en roman om å lære seg å elske.»
Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen, men det handler i all hovedsak om en forsvinningssak hvor en 11 år gammel jente forsvinner fra moren sin etter en krangel og etterforskningen rundt det og en kjempepytonslange som «deler» sine tanker og handlinger gjennom hele boken, i egne korte kapitler under benevnelsen «Krypdyrmemoarer». Vi befinner oss på Nordvestlandet, nærmere bestemt i Ålesund og Kristiansund, hvor jeg har en mistanke om at forfatteren også kommer fra, og handlingen foregår vekselvis i 2003 og i nåtid. Det er korte handlingsmettede kapitler med et effektivt språk. Det er drivende spenning og det er så fordømt genialt sydd sammen, noe som gjør det plent umulig å skjønne hvem som er den skyldige i et komplekst persongalleri.
Det er helt tydelig at det foruten et fortellertalent av de sjeldne, har vært en streng og dyktig redaktør inne i bildet og at det har blitt jobbet grundig med språkvask og korrektur, for boken er tilnærmet kjemisk fri for klisjeer. Derfor har det blitt en psykologisk thriller uten dødpunkter og med konstant spenning fra begynnelse til slutt. Den er litt gal og litt sprø, men først og fremst ulidelig spennende, og nettopp derfor har den fått internasjonal oppmerksomhet.
Kjøp boken og opplev at spenningen sniker seg innpå deg. For Nero ligger alltid og ulmer i bakgrunnen og vokser seg kjempestor 🐍
«Krypdyrmemoarer» er helt enkelt en strålende debut og Silje O. Ulstein skriver som hun aldri har gjort noe annet. Det er bare å glede seg til fortsettelsen, for her har vi blitt presentert for en kommende stjerne på bokhimmelen.
Spennende og velskrevet thriller med en overraskende twist.
Helt ok thriller, men en smule langtekkelig og forutsigbar.
Jeg har lest en del av Jørgen Brekke tidligere, og har likt det han har skrevet veldig godt. Denne boken skuffer voldsomt! Den er langtekkelig og direkte kjedelig. For min del havner den i selskap med to andre bøker, av de hundrevis jeg har lest, Sataniske Vers av Salman Rushdie og bok en i Min Kamp serien til Knausgård, nemlig de bøkene jeg aldri gadd å lese ferdig.
Som de andre bøkene til Lemaitre er også denne en ulidelig spennende psykologisk thriller, og som alltid med en overraskende slutt. Anbefales!
Helt ok krim, men dessverre nokså forutsigbar og full av klisjeer.
En enorm underjordisk silo, 145 etasjer dyp, er hjemmet til tusenvis av mennesker. Her i siloen har menneskeheten levd i mange generasjoner. Verden utenfor er ødelagt. Som første bok i en trilogi har «Silo» allerede solgt i millionopplag og er oversatt til 30 språk.
Interessant utgangspunkt, men for meg ble den altfor langdryg og på gensen til kjedelig.
Franske Pierre Lemaitres tredje og foreløpig siste bok om politimannen Camille Verhoeven er en fremragende skrevet fortelling om hevn, bedrag, forfølgelse og menneskelig desperasjon. I tillegg er dette spenning på høyt nivå. Som i sin forrige bok, «Irène» gjør Pierre Lemaitre et grep mot slutten av historien som snur det meste på hodet, elsker det!
Jeg likte Geir Tangens første krimbok "Mastro" godt og hadde store forventninger til oppfølgeren, hvor også nå handlingen er lagt til min hjemby Haugesund.
Jeg ble dessverre skuffet denne gangen. Lite originalitet og overraskelser, det meste som skjer er veldig forutsigbart. På toppen av alt står de språklige klisjéene i kø, så dette er dessverre ikke ene bok jeg vil anbefale.
"Jeg ser deg» er en velskrevet og spennende oppfølger til Clare Macintoshs debutroman «Jeg lar deg gå». En underholdende psykologisk thriller, med en overraskende slutt.
Velskrevet krim fra fagre Hardanger. Godt språk, lite klisjeer og en overraskende slutt.
Forsåvidt en spennende bok, men absolutt ikke like god som Ruth Wares første "I en mørk mørk skog". Ble etterhvert litt langtekkelig, men likevel intrikat nok til at jeg leste den ut på et blunk for å se hvordan det gikk til slutt.
Nok en "feelgood" bok fra Heidi Linde, anbefales!
Bernhard Aichners første bok. Bra driv i handlingen, men den ble etterhvert veldig usannsynlig og forutsigbar. I tillegg var det usedvanlig mange groteske beskrivelse i boken, så det ble litt overkill, bokstavelig talt.
Boken er veldig lettlest, med svært korte kapittel. Forsåvidt et bra og spennende plot, men også mange klisjeer. Midt på treet krim,!
Svensk krim midt på treet. Forsåvidt spennende, men noe langtekkelig.
Velskrevet og utrolig spennende, på slutten klarte jeg ikke å legge boken fra meg! Svensk krim på sitt aller beste!
Sist sett
