Bokelskere.no

I morgen er det begravelse klokken fire. En ny innbygger på gravlunden min. En mann på femtifem år, død av for mange sigaretter. Det er det legene sier, i alle fall. De sier aldri at en mann på femtifem kan dø av for lite kjærlighet, av å ikke bli hørt, av for mange regninger, av for mange forbrukslån, av barn som blir store og drar sin vei, uten noen gang å ta farvel. Et liv fylt av bebreidelser, av sure miner. Ikke rart han likte å ta seg en liten sigarett og en dram for å døyve klumpen i magen.

Det er ingen som sier at man kan dø av å ha blitt møkk lei én gang for mye.

Ofte sier han: "Violette, jeg vet ikke hva du og Gud har snakket om i dag til frokost, men det virker som om du er veldig sint på ham." Og jeg svarer alltid: "Det er fordi han aldri tørker av seg på beina før han kommer inn."

Ja, Violette, fortiden er som gift for nåtiden. Å tenke på noe om og om igjen er å dø litt for hver gang.

Idet han åpnet munnen, kjente jeg ensomheten forsvinne som dugg for sola. Stemmen hans lyste ned på meg, som om han hadde tent en gatelykt over hodet mitt. Som en blygrå himmel som åpner seg på en dårlig dag, og sola bryter gjennom skydekket og lyser opp på visse punkter i landskapet.

Jeg innbiller meg at han dro da våren kom, for at jeg skulle ha sommeren på meg til å venne meg til å leve uten ham. Blomstene ville blomstre igjen.

Hva skal det bli av meg
hvis jeg ikke lengre hører skrittene fra deg,
er det ditt eller mitt liv som tar slutt, det vet jeg ei.

Å stryke hånden gjennom håret til et barn er som å tråkke på de døde løvene i skogen når våren er på vei.

Det er bare egoister som frykter sin egen død. De andre frykter for dem som blir igjen.

Visst finnes døden, sorgen, dårlig vær og allehelgensdag, men livet seirer alltid. Det kommer alltid en morgen med vakkert lys, en morgen hvor gresset gror på brente marker.

Det er luksus å være herre over sin egen tid. Jeg tror det er den største luksus et menneske kan unne seg.