Bokelskere.no

Jeg blir helt utmattet av disse menneskene som spytter sine følelser ut som blod. Derfor foretrekker jeg russere i ganske små doser, akkurat som likør." Rainer Maria Rilke sitert etter Stefan Zweig

«Alle mennesker finner før eller senere noen av sin fars trekk igjen i seg selv. Hos meg blir ønsket om å redde mitt privatliv, om å leve anonymt, sterkere år for år, enda mitt yrke forutsetter en viss publisitet omkring mitt navn og min person. Det er den samme hemmelige stolthet som har gjort at jeg alltid har avvist ytre ærestegn... Jeg vet at dette er farlige hemninger i en verden der en bare kan redde sin frihet ved list eller flukt, og der – for å bruke Goethes ord – «ordener og titler sparer en for mange puff og støt i trengselen». Med det er min fars hemmelige stolthet som går igjen i meg og holder meg tilbake, og jeg gjør ikke motstand mot den, for det er den jeg kan takke for det som kanskje er mitt eneste sikre eie: følelsen av indre frihet.»

De fleste kan ikke la være å fortelle alt det de vet; de forelsker seg i hver vellykket linje og prøver å virke dypere og mer vidsynt enn de egentlig er. Min ærgjerrighet er alltid å vite mer enn det som sies.

Og det er illusjonen som skaper lykke, ikke realitetene.

Men ennå merket vi ikke faren. De få forfattere som virkelig hadde gjort seg det besvær å lese Hitlers bok, hånte hans svulstige papirprosa istedenfor å gå løs på hans program. I stedenfor å advare beroliget de store demokratiske aviser daglig om og om igjen leserne med at en bevegelse som bare så vidt kunne finansiere sin enorme agitasjon ved hjelp av storindustriens penger og alskens lånespekulasjoner, uunngåelig måtte bryte sammen i morgen eller i overmorgen. Men kanskje har en i utlandet aldri vært klar over den egentlige grunn til at Tyskland i den grad undervurderte og bagatelliserte Hitlers person og stigende makt i alle disse årene:

Tyskland har alltid vært en klassestat, men innenfor dette klasseideal har det også alltid vært beheftet med en uhelbredelig overvurdering og forgudelse av "dannelsen". Bortsett fra noen generaler ble de høyeste stillingene i staten utelukkende forbeholdt de såkalt "akademisk dannede" I England hadde en Lloyd George, i Italia en Garibaldi og Mussolini, i Frankrike en Briand virkelig steget fra folket og opp i de høyeste statsembeter; i Tyskland ble det holdt for utenkelig at en mann som ikke hadde fullført borgerskolen, for ikke å tale om å ha gjennomgått en høyskole, at en som hadde overnattet i husvilleherberger og på gåtefullt vis fristet et ynkelig liv i årevis, noen gang skulle kunne så mye som nærme seg en stilling der det måtte ha sittet en friherre von Stein, en Bismarck, en fyrst Bülow. Ingenting har i den grad som dette dannelseshovmod forledet tyskerne til å se Hitler bare som en ølstueagitator, en mann som aldri virkelig kunne bli farlig, lenge etter at han takket være sine usynlig trådtrekkere hadde vunnet mektige hjelpere i de forskjelligste kretser. Og selv da han var blitt kansler i 1933, regnet de fleste, og tilmed de som hadde skjøvet ham fram til denne stilling, at han bare var en slags stråmann og at det nasjonalsosialistiske herredømme var en episode.

Det er en ubønnhørlig historisk lov at samtiden aldri er i stand til å oppfatte de begynnende store bevegelser som blir bestemmende for tiden. Jeg kan således ikke huske når jeg første gang hørte navnet Adolf Hitler, dette navnet som vi nå i årevis har vært nødt til å huske eller uttale i en eller annen sammenheng hver eneste dag, ja, nesten hvert eneste sekund, navnet på det mennesket som har brakt mer ulykke over vår jord enn noen annen i historien. I hver fall må det ha vært temmelig tidlig, for vårt Salzburg var så og si en naboby av München, bare en og en halv times jernbanereise borte; følgelig fikk vi snart greie på selv de rent lokale nyheter derfra. Jeg vet bare at en dag - datoen har jeg glemt - kom en bekjent av meg og klagde over at det begynte å bli urolig i München igjen. Framfor alt fantes der en sinnssvak agitator ved navn Adolf Hitler som holdt møter med voldsomme slagsmål og raste på den mest vulgære måte mot republikken og jødene.

... det skulle gå noen år før jeg forstod at prøvelser kaller på ens beste egenskaper. Forfølgelser og ensomhet herder og styrker en, dersom en ikke bryter sammen under dem. Det er her som i alle vesentlige ting i livet, en lærer ikke av andres erfaringer, men bare av sin egen skjebne.

Ingenting er mer skadelig for et åndsmenneske enn mangelen på motstand.

Jeg hadde begynt å skrive av ren lyst, og nå truet arbeidet mitt med å bli et yrke, for ikke å si en bedrift.

Jeg har alltid følt det som en plikt å etterspore biografisk eller essayistisk hvorfor fremmede verker eller personer virker eller ikke virker på sin samtid. Derfor kunne jeg ikke la være å spørre meg selv mang en stille stund hva det kunne være for spesielle egenskaper ved mine bøker som skaffet meg slik uventet fremgang. Til syvende og sist tror jeg det kommer av en personlig svakhet. Jeg er nemlig en meget utålmodig og temperamentsfull leser. Jeg blir irritert over alt vidløftig, enten det gjelder en roman, en biografi eller en avhandling. Bare en bok som holder seg på toppen side etter side, og som river en med i et eneste åndedrag like til slutten, kan gi meg en fullkommen nytelse. Jeg synes at ni tiendedeler av de bøker jeg leser, flyter altfor mye ut i bredden på grunn av overflødige skildringer, snakksalige dialoger og unødvendige bipersoner. Det er ikke spennende og dynamisk nok. Selv i de mest berømte klassiske mesterverk blir jeg forstyrret av de mange kjedelige og grå partiene. Mange ganger har jeg lagt frem den vågsomme plan for forleggerne å gi ut den samlede verdenslitteratur fra Homer over Balzac og Dostojevskij til Thomas Manns "Zauberberg" i en oversiktlig serie med en dristig nedskjæring av alt individuelt overflødig. Da ville alle disse verkene, som uten tvil har varig verd, bli levende for vår tid på nytt.