Bokelskere.no

Hva gjør man egentlig på en grav, annet enn å se og tenke og savne, når det praktisk er unnagjort? Når blomstene er vannet, lyset tent?

Det er desember 2012 og over fem år siden han døde. Likevel kan jeg våkne om morgenen og fremdeles glemme at han ikke lever. Eller fremdeles sitte som nå, på jobb uten å gjøre noe, tenke på hva vi skal ha til middag, og automatisk se for meg fire middagstallerkener, beregne fire laks - som om Tarjei fremdeles levde og Julie fremdeles bodde med oss.

Hun og jeg var de neste nye innflytterne på mange år, og vi var uansett annerledes enn de andre, fordi vi ikke hadde vokst opp der, ikke visste om alle løypene og stiene i alle skogene, alle snarveiene og alle de gamle hemmelighetene i alle familiene.

Livet er tilfeldig, og valgene man tar, er ofte tilfeldige.

Jeg ser på ham når han snur seg og går mot huset, ser på bakhodet, ryggen, og tenker at jeg antagelig har sett mer til baksiden enn fremsiden av Hallvard i løpet av alle årene vi har kjent hverandre. Alltid på vei et sted, ut og bort. Aldri inn og hit, til meg.

Det er som om jeg har sluttet å tro på Gud, sa jeg til Ragnhild da hun foreslo at jeg skulle begynne på jobb igjen. Hvordan skal jeg forkynnen for andre når jeg ikke lenger tror selv, spurte jeg. Nå er du i ovekant dramatisk, svarte Ragnhild. Det er en jobb, du er ikke en prest, du skal låne ut bøker og sette dem på plass igjen. Det trenger ikke være mer komplisert enn det, sa hun. Jo, det blir som å dele ut nattverden og bare tenke at dette er gratis kjeks og vin, sa jeg og tok en slurk av rødvinen, fornøyd med metaforen. Nei, Karen, ærlig talt, du er bibliotekar, sa Ragnhild. Dette er bare dårlige unnskyldninger. Du kan jo finne deg en annen jobb, om så er. Poenget er at du må tilbake i jobb, du kan ikke surre hjemme lenger, det er ikke noe vits i nå som du er relativt velfungerende. Skål, sa jeg og var plutselig livredd for dette relativt velfungerende og hva det skulle innebære. Samtidig er innholdsløsheten kanskje verre.

Jeg har ikke tatt i en annen bok på to år, og det føles plutselig så fjernt at jeg har brukt et helt liv på å forsvinne i andre virkeligheter, på å rømme inn i verdener andre har skapt for meg, og jeg skjønner ikke hvordan jeg noen gang har klart å tro på dem, leve meg så inn i dem, finne en større mening der enn i virkeligheten.

Jeg har brukt hele livet på å lese, på å finne en ro eller uro, i bøker, i ordene, i at noen andre har formulert det jeg tenker, det jeg vil si, men ikke får sagt. Det jeg føler, men ikke får kjent på. Men ingen har formulert noe jeg kan kjenne meg igjen i etter at Tarjei døde.

Jeg småprater litt med Pus mens jeg leser dødsannonsene i Aftenposten, som jeg gjør hver morgen, ikke fordi jeg nødvendigvis tror jeg kjenner noen, mer av generell nysgjerrighet, av fascinasjon over formuleringer og små detaljer som kan avsløre store deler av et liv. Eller som kanskje enda mer kan avsløre noe om de som er igjen, de som har sittet sammen eller alene og formulert annonsen; nei, vi vil bare at det skal stå vår kjære, eller burde det kanskje stå vår alles kjære, nei vet du, det skal bare stå min kjære, nå skjærer jeg gjennom, han var tross alt min mann, men jeg tror vi går for duen, ikke korset.

Det er rart at det er så ubehagelig å våkne når det er så behagelig å sovne, sa en av de mest deprimerte pasientene mine for noen år siden, før han tok en overdose piller, og jeg var så enig i det - og i foruroligende mange av resonnementene hans - at setningen har blitt en ren motivasjon for å komme seg opp av senga om morgenen.