Bokelskere.no

Man liker ikke å dø, når man er to og tyve år.

Anfallene kom fire, fem ganger om året nu, men slik at han lå i dagevis i fullkommen apati, fullstendig lammet av skrekk. Det krevet sine dager, dette, men i det store og hele innså Marx uten særlig bedrøvelse at han var et klinisk tilfelle. I begynnelsen hadde han antatt at det dreiet seg om en begynnende sinnsykdom, men idag så han mere på det som sin egentlige, hemmelige sunnhet.

Der finnes en angst som ikke skal trekkes frem i dagslyset, fordi den er så sterk at den overlever det. Den hører hjemme i naturens underverden, i en sinnsyk undernatur, uten orden og lovmessighet.

Disse ungene vokser urimelig fort, og det var naturlig at selv en sjømann ville se sitt avkom et par ganger mellem dåpen og bryllupet.

En liten storm er tilsjøs det som man på landjorden kaller orkan eller tyfon. Det er nok til at en ombordværende landkrabbe bereder seg på å møte døden, og nok til at en sjømann må bruke begge hendene hvis han vil tenne seg en sigarett på dekk.

Og ganske langsomt og pinefullt begynte Werner å gråte. Det gjorde ubeskrivelig ondt i øynene. Det ville være fryktelig om ikke Jochum kunne tenke lenger. For selv om han hadde vært et rotehode, og ofte helt ulogisk, så hadde han vært glad i selve tenkningen. Og det var jo det det kom an på. Han følte det som en ubeskrivelig skam, som en kosmisk umoral, hvis ikke Jochum kunne tenke lenger.

Av hensyn til sine venner, skal man ikke dø om våren.

I de siste dagene hadde femteklassingene tatt seg av ham som aldri før. Hele skolen visste om tissingen hans, og frøken hadde igjen begynt å høre ham på den gamle måten. Alle hadde hørt at han skulle på Iddioten. Og Jonas var ikke dummere enn at han visste at alle ulykkene var kommet over ham, fordi han ikke kunne lese i bok. På trikker og busser og skilt kunne han lese litt, men ikke i bok. Derfor tenkte han at han kunne gjøre noe godt igjen ved å straffe seg selv. Og straffet han seg selv kraftig nok, så ville kanskje noen av de andre plagene gi seg. Derfor hadde han tatt en av morens stoppenåler og stukket seg i benet med den til straff.

Norge var vel det eneste land i verden som haddde sendt det nødledende India gavepakker i form av flere tonn preventiver. Det var selvfølgelig helt vanvittig, men Werner likte det allikevel; det tydet på sett og vis på et radikalt sinnelag. Man ville ta ondet ved roten.

Og hvis de virkelig tok dem nær av at verdensbildet Deres var splintret, så ville De klage over det på en naturlig måte, uten først å tenke på at uttalen Deres skal lyde tilstrekkelig splintret, den også.