Bokelskere.no

Lykken finnes i de mange hverdagssysler som man altfor sjelden vier noen oppmerksomhet, og når man opplever den, tolker man den ofte som heldige omstendigheter, slump eller tilfeldighet.

Hjertet kan ha grunner tanken ikke fatter.

Altfor sjelden unner man seg å dvele ved de tankene som vekkes når man leser.

Man kan verken se på solen eller døden - uten å vende blikket bort.

jeg husker Tomas Tranströmers kondenserte ord: «Midt i livet hender det at døden kommer og tar mål av mennesket. Det besøket glemmes, livet fortsettes. Selve dressen syes i stillhet» (fra Svarte postkort i Det vilda torget 1983).

Alle disse parallelle verdenene som vi går inn i og ut av når vi åpner og lukker våre romaner - er vi i dem eller er de i oss?

Kultiverte mennesker går heller sin egen vei og bryr seg ikke om hele tiden å søke støtte hos andre eller rettferdiggjøre seg for verden.

Når jeg ser hvor kort livet er, oppslukt liksom mellom den forutgående og den kommende evighet, når jeg iakttar hvor lite rom jeg fyller, hvor liten del av verden jeg kan overskue, og hvordan denne del er som nedsenket i en avgrunn av endeløst svære rom som jeg ikke kjenner og som ikke kjenner meg, når jeg overveier dette, da forferdes min sjel, og jeg spør meg selv hvorfor jeg befinner meg her fremfor noe annet sted. For der er ingen større grunn til at jeg er her enn der, til at jeg lever nu fremfor dengang. Hvem har satt meg her?

Blaise Pascal, Tanker, 1946

Lesingen tilhører langsomhetens kultur. Den befinner seg fjernt fra brautende overskrifter, samt fra egosentriske forfattere som utbrer seg om hvorfor og hvordan de skriver.

Som øyer av stillhet vitner stirringen på en bokside om at vi alle har et behov for å hvile, for å ignorere lys og lyd og gå inn på vår egen private kino.