Bokelskere.no

Hva kommer det av at ingen skriver om denne fantastiske forfatteren? Han er garantert en av mine favoritter. Les Vent til våren, Bandini, og si hva du synes! Eller Veien til Los Angeles. John Fante er en gudbenådet forfatter!

Eg meiner å ha lese ein stad at John Fante er ein slik "forfattarane sin forfattar". Det finst nemleg nokre slike - forfattarar som ikkje har noko stort namn mellom lesarar flest, men som er høgt verdsette mellom kolleger.

Eg har eit personleg døme på dette, frå mitt kjennskap til romangiganten Johannes Heggland (som då han nærma seg 90 år skreiv på sjette bandet i serien "Tusen vårar"). Han las berre ein einaste forfattar på slutten av livet - Jens Tvedt. Og kven har høyrt om 1800-tals forfattaren Jens Tvedt, som skreiv bøker med emne frå bygdelivet i Kvinnherad? Ingen, skulle eg tru. Mest ingen. Og like fullt var det ingen annan forfattar ein så røynd kollega som Johannes Heggland sette pris på å lesa. - Eg får slik skrivelyst av å lesa han, sa Heggland.

Det same skjer med meg når eg les John Fante.

Amerikanaren John Fante skreiv få bøker. Trass i at dei sterkaste romanane hans handlar om unge menn med idealistiske forfattardraumar, unge menn som lengtar slik vekk frå det daglegdagse kavet dei er fanga i at det er direkte smertefullt, selde han sjela si til Hollywood - det er iallfall slik eg tolkar det. I tillegg til at han tidleg vart sjuk og seinare miste synet. Det vart filmmanus og jobbing for føda og berre nokre få romanar utgjevne i hans levetid, trass i at Sigurd Hoel var tidleg ute og innlemma "Vent til våren, Bandini" i sin legendariske gule serie allereie på 50-talet. For eit par år sidan var John Fante aktuell på nytt med ei ny omsetjing av "Ask the dust" ("Spør støvet", Arneberg Forlag ) samstundes som boka også kom i filmversjon i fjor.

Kva er det som gjer John Fante så spesiell? Eit svar ligg i dei smertefulle siste linene i den første boka av John Fante eg las, "1933 var eit dårleg år", som vart gjeve ut etter Fante sin død, av enka i 1985. Hovudpersonen lengtar intenst etter eit anna og betre liv. Slik sluttar boka:

"Det kom ein bil inn på stasjonen og han gjekk ut for å betena den. Eg tok opp pengerullen og gjekk bort til blandaren. Den var bulkete og sønderslege som henda til far min, ein del av livet hans, så merkeleg fjern, som frå eit land langt borte, frå Toricella Peligna. Eg la armane kring den og kyssa den med munnen min og grein for far min og alle fedre i heile verda og for sønene også, for at eg levde i ei tid som denne og for meg sjølv, for no måtte eg reisa til California, eg hadde ikkje noko val, og eg måtte lukkast."

Det gjer han ikkje, han lukkast aldri. I alle høve om ein skal sjå på "Spør støvet" som ein slags oppfølgjar (sjølv om hovudpersonen her er ein annan). Tvert i mot - om det var ille før, så går det rett inn i katastrofen no.

Ikkje ukjende Charles Bukowski seier det slik om den gjengse litteraturen han fann på biblioteket som ung forfattarspire:

"Det verka som alle heldt på med språktriks, som om dei som mest ikkje sa noko i det heile teke, blei sett på som glimrende forfattarar. Verka deira var ein mikstur av spissfindigheit, handverk og form..."

Men det var før han snubla over ei bok av John Fante. Det var som han hadde funne gull på søppelfyllinga, skriv han. Her var det endeleg ein mann som ikkje var redd for kjensler. Ein som har noko å fortelja. Og ein som kan skriva. Byrjar du først på ei bok av Fante er det vanskeleg å stoppa. Nei, han er ikkje redd for dei sterke kjenslene, på grensa til sentimenalitet. Alt saman er så inderleg, forferdeleg sårt og vondt, side opp og side ned.

Fante var sterkt oppteken av Hamsun, og om eg skal hosta opp ei innvending mot Fante (men det vil eg i grunnen ikkje) så er det nettopp dette - "Spør støvet" kan lett lesast som ei hardkokt utgåve av "Pan" - det er då også herfrå tittelen på boka er henta. I boka spelar Fante dessutan uhemma opp til den store amerikanske forfattarmyten: det unge, miskjente, pengelense forfattargeniet som sit einsam på eit tarveleg hotell og hakkar i veg på skrivemaskina si og sender den eine forteljinga etter den andre til magasin-redaktørar i New York og samlar på haugar med rejection slips.

Men gløym at eg nemnde noko om Hamsun - Fante står på eigne bein

Du kan få eit spark i magen og smerten gjev seg etter kvart. Men smerten John Fante påførte meg sit der enno. Og den kjem på nytt no når eg les "Spør støvet". Så vondt hadde eg det også då eg var kring 20 - i årevis.

I bøkene til Fante kjenner eg meg att. Det er det mange som gjer.

PS! Ved søk på "1933 var et dårlig år" får eg null treff - men det er ei j.. bra bok av Fante det også, kom ut på Tronsmo for ein del år sidan.

John Fante skriver friskt, ærlig og usentimentalt om kjælighet og fattigdom og italiensk oppvekst i Colorado på 1930 tallet. Med enkle,klare setninger fortelles historien om familien Bandini, som strever med å få endene til å møtes. Men til tross for økonomiske bekymringer og kummerlige boforhold, tegner forfatteren, med varme og humor, et vakkert portrett av den italienske familien.

The Road to Los Angeles handler om fandenivoldske Arturo Bandini som bor sammen sin mor og sin katolske søster. Faren deres er død og Arturo må derfor brødfø familien sin gjennom å jobbe på et fiskemottak mens søsteren hans går på en dyr, katolsk privatskole og rett og slett er ei bortskjemt drittunge, som ikke bare Arturo Bandini irriterer seg over, men også jeg. Fy faen for noen late jævler mora og søsteren er, henger bare hjemme og kjefter på Arturo hver gang han får sparken fra en jobb. Skaff dere en jobb sjæl!

Og samtidig som Arturo jobber på fieksmottaket, går han rundt og siterer Nietszche og sier at han er en forfatter og heller nedpå med whisky ikke fordi han liker whisky, men fordi det sømmer seg for en forfatter å drikke whisky. Dessuten snakker han også til alle damene i pornobladet sitt inni klesskapet, men det er før søstera hans tar klesskapet til klærne sine.

J.D. Salingers The Catcher in the Rye dukket flere ganger opp i hodet mitt da jeg leste The Road to Los Angeles, som jeg så på som en hakket grovere versjon. The Road to Los Angeles ble med meg fra biblioteket fordi: 1) tittelen fenget meg, 2) jeg visste jeg måtte lese John Fante of 3) jeg digget coveret. Egentlig var jo planen slik at når jeg først skulle lese John Fante, så skulle jeg lese Ask the Dust. Men det er for sent nå. Ikke at jeg The Road to Los Angeles skremte meg bort fra å lese Ask the Dust i fremtiden, det var bare en digresjon om mine leseplaner.

Om forfatteren

1933 var et dårlig år er en kortroman av italiensk-amerikanske John Fante (1909-1983). Han debuterte som forfatter på 30-tallet og utga bøker frem til sin død. Historien om Fantes liv er trist, ettersom han ikke høstet anerkjennelse for forfatterskapet i sin samtid. De fleste av bøkene var delvis glemt og ute av trykk på 70-tallet. Fantes forfatterskap ble ikke ordentlig verdsatt før i 80-årene, og den økende populariteten var delvis et resultat av et initiativ fra Charles Bukowski. Han overtalte forlaget til å trykke bøkene på nytt og kom med det kjente utsagnet: ”Fante var min gud”. Det finnes fortsatt mange iherdige lesere som aldri har hørt om Fante, men i dag har bøkene i det minste en solid kultstatus.

Om hovedpersoner og intrige

John Fante er best kjent for de fire bøkene om sitt alter ego, forfatterspiren Arturo Bandini. I 1933 var et dårlig år benytter Fante seg av en annen karakter, og det kommer frem av teksten at personen også fungerer som et alter ego. Tenåringsgutten Dominic Molise bor i en falleferdig rønne sammen med familien. Det er en bitende kald og snøfylt vinter i Colorado; ingen lystig tilværelse her, nei. Familien sliter med sitt. Faren er arbeidsløs (dette er tross alt de harde 30-årene) og bedriver tiden med å spille biljard på byens puber for å tjene penger til familien. Moren flykter fra tingenes tilstand ved å være ytterst dedikert til den katolske tro. Midt oppe i all elendigheten finnes det ett lyspunkt for Dominic Molise. Han har nemlig én drøm i livet; å bli profesjonell baseballspiller. Denne ambisjonen er ikke forenelig med farens ønsker, og et viktig tema i romanen er hvor mye Dominic skal være villig til å ofre for å følge denne drømmen.

Vurdering

Dersom du ikke har lest noe av John Fante før, er 1933 var et dårlig år en god introduksjon til et imponerende forfatterskap. Det er interessante karakterer i fortellingen, og jeg endte opp med å bli oppriktig glad i Dominic, som har til dels snodige sider, men også mange gode egenskaper. Jeg satt klistret fra start til slutt, og det skal sies at dette forekommer svært sjelden for min del. Romanen er svært lettlest og kan med god margin fullføres i løpet av en dag.

Ein liten skatt av ei bok. John Fante var son av fattige italienske immigrantar, og brukar nok sin eigen bakgrunn som modell for denne forteljinga. Arturo Bandini er tolv år, har 2 yngre brødre og ei superreligiøs og til tider apatisk mor. Faren Svevo er murar, men det er midt på vinteren og dårleg med murararbeid, og dermed trange kår i heimen. Svevo får likevel oppdrag hjå ei rik dame i byen for å sjå på ein peis, men det viser seg at dama er meir opptatt av peisen til Svevo.

Arturo har, i tillegg til vanskane i heimen, også stort sett vanskar ellers også. Han prøver å fange interessa til Rosa, ei av jente på skulen, men det gjeng ikkje så bra. Han spekulerer også mykje over religiøse spørsmål, om synd og syndsforlatelse og slikt. Det einaste som held han oppe er draumen om å bli baseball-spelar.

Det er eit enkelt, men likevel fantastisk språk i boka. Elendet og fattigdomen blir skildra på ein usentimental men likevel nesten poetisk måte. Personskildringane er også strålande. Utan store fakter viser Fante fram kor kort veg det er mellom gode forsett og dårlege val. Der er også ein viss humor i boka, dette viser seg til dømes når Fante, slik eg opplever det, kritiserer katolisismen.

Men var Fante likevel religiøs? Dio cane sver Svevo i starten av boka, «Gud er ein hund». Det er nok meint som gudsspott frå Svevo sin side. Likevel er det ein hund som bidrar til at ting betrar seg litt mot slutten av boka. Let Fante Gud tre inn i forteljinga i form av ein hund, eller er det ein ny spott frå Fante sjølv? Uansett opplevde eg det som eit genial element i avslutninga av historia.

Dette er ei av fire bøker om Arturo Bandini, bøkene er kjende som «Bandini-kvartetten». Eg kjem garantert til å lese dei andre tre også.

Sterk oppvekstroman fra de harde trettiåra.

Selv om romanene til John Fante har fått preg av kultklassikere, synes jeg Vent til våren, Bandini er vel verdt å lese. Forfatteren bruker sterke språklige virkemidler for å dramatisere de harde vintermånedene som ungdommen Arturo og hans italiensk-amerikanske innvandrerfamilie utsettes for et sted i Colorado. Arturo selv er full av motsetninger. Likevel virker historien troverdig, og tittelen gir oss et lite håp om at det nok skal gå bedre. (Tre bind følger!).

Arneberg forlag har tatt med seg Sigurds Hoels instruktive forord fra Gyldendals 1940-utgave. Forlaget har også brukt Johan Borgens gode oversettelse fra den gang. Her og der virker teksten likevel noe modernisert. En artig feil går igjen et par ganger. Borgen har nok ikke vært helt fortrolig med katolske bønner: «Hail Mary full of grace» som vanligvis oversettes med «Maria full av nåde» er i denne boka blitt til «Maria full av ynde»! Det er ikke helt det samme.

Hamsuns Sult i Los Angeles.

Forrykende godt skrevet om selvopptatt, men også usikker forfatterspire. Sant å si er jeg-stemmen, den unge italiensk-amerikaneren Arturo Bandini, innledningsvis ganske så uspiselig. Han er jo i egne øyne en mesterforfatter alt etter å ha fått sin første novelle på trykk. Hovmodet rammer ikke minst andre som i depresjonstiden er like så fattige som han selv.

Når Arturo så bråforelsker seg i den meksikansk-amerikanske servitøren Camilla, hindrer arrogansen utviklingen av et normalt, modent forhold. Siden vi som lesere er fanget i jeg-stemmens fortelling, er det først når Arturo lykkes og blir tryggere som forfatter at vi får et ordentlig, fyldigere bilde av henne.

Den norske utgaven har en god innledning av kultforfatteren Charles Bukowski som gjenoppdaget romanen på slutten av 1970-tallet. I Norge var John Fante allerede oppdaget i 1940 av Sigurd Hoel og Johan Borgen med Vent til våren, Bandini!

Jeg elsker bøkene til John Fante!

Hyggelig å høre at andre også setter pris på John Fante. Det fortjener han, og ikke minst vi, leserne! Ja, Spør støvet er også bra. Jeg synes alle bøkene hans er bra! Skal ha i minne boksen med bøkene fra Arneberg forlag! Jeg låner jo for det meste bøker på biblioteket, men John Fantes bøker har jeg faktisk lyst til å eie!