Min bror og jeg pleier å spøke med at en bok skrevet av Dean Koontz og Stephen King sammen vil ha en "normal" slutt. (Ingen er fredet i en King-bok, mens Koontz som regel tror på at alt går til de grader bra til slutt.)

Så, hvilke forfattere synes du skulle satt seg ned og fofattet en bok sammen, og hvorfor?

Kanskje dette spørsmålet har vært stilt før, isåfall beklager jeg.. men jeg lurer på :

Om du fikk en hel kveld med en bedre middag sammen med en hvilken som helst forfatter, død eller nålevende, hvilken kvinnelg forfatter hadde du valgt og hvilken mannlig forfatter hadde du valgt? Og hvorfor?

Jeg skulle gjerne hatt en prat med Knausgård jeg, - ikke fordi han er kåret til Norges mest sexy mann, men fordi jeg lurer veldig på hva som rører seg i toppen på denne mannen! Viser for øvrig til diskusjonen om samme tema tidligere. Mange "gode" navn og grunner som dukket opp dengangen også:-)

<http://bokelskere.no/diskusjoner/finn/?finn=hvilke+forfattere+ville>

Og du, Eirin, som satte i gang det hele...
Hvilke forfattere ville du ha spist middag med?

Selv er jeg så sær at jeg vil vite minst mulig om de forfatterne jeg leser. Opplever ofte at forfatteren står i veien for sitt eget forfatterskap, om dere forstår hva jeg mener. Av denne grunn leser jeg lite norsk samtidslitteratur, spesielt av forfattere som florerer i media.

Har du eksempler på dette, Kirsten? Hvilke forfattere/romaner? Jeg for min del tror nok hva man forstår, og hva man interesserer seg for, er en nokså sammensatt affære; hver og en sin "forståelseshorisont" avhenger av mye mer enn hvilket land man er fra... Det å ville si at en del litteratur ikke lar seg skjønne av andre enn...osv, står i fare for å virke reduserende (og, i noen tilfeller faktisk arrogant...) overfor eksisterende eller potensielle lesere. Så, i all vennlighet, Kirsten, jeg synes du var litt kjapp :-) Men du har sikkert lesererfaringer som underbygger din påstand, og det respekterer jeg selvsagt :-)

For meg er det å lese en bok forbundet med det å oppfatte et formidlet buskap, fange en nerve, bli grepet av andres erfaringer og tankeverdener og det å bli satt inn i andre kulturer og tider. Klarer forfatteren å gi meg et eller helst flere av disse kriterier i tilfredsstillende grad, er ikke et gjennomarbeidet og 100% korrekt språk av overveiende viktighet.

Men selvsagt, de beste leseropplevlsene er når jeg får alt dettte innpakket i en fantastisk språkdrakt, ala Hamsun.

Tror nok opphavet til fenomenet du sikter til her har rent kommersielle årsaker. Lettleste, ikke altfor lange bøker med temaer som de fleste har en mening om eller et forhold til(som du nevner; voldtekt, farsrolleproblemer eller krigen i Afganistan) Det eneste som bedømmer om mange av disse bøkene er gode eller ikke, er salgstall. Skulle alle søke det perfekte språk og snirkle og dvele, ville de fått tid til å skrive langt færre bøker, og ikke minst nå ut til et langt smalere pukblikum, ergo ikke overleve som forfattere.

Så, hvis noen vil skrive og selge bøker med et noe amputert språk pga manglende tid, evne eller vilje, må de bare gjøre det for meg, så lenge jeg får velge hvilke bøker jeg skal lese:)

Takk for flott innlegg! Det er i grunnen bare en ting jeg reagerer på: ikke bland snobberi inn i diskusjonen! ;-) Dette med litteratursmak er så forskjellig, men jeg innbilder meg at det finnes noen slags knagger det er mulig å diskutere kvalitet ut fra. Jada, noen er kanskje snobbete - men når folk snakker om bøker de liker og setter pris på, synes jeg man skal akseptere at det gjør de faktisk av ekte og oppriktig glede - og ikke ut fra hva som er riktig å mene og ikke riktig å mene! Å blande inn snobberi tror jeg fort kan avspore slike diskusjoner som dette.

Mht. hvilke bøker man velger å ha fremme i bokhyllene sine så gjør jeg meg også noen tanker. Jeg har fryktelig mange bøker stående fremme. Etter hvert har det oppstått plassmangel og mange av de bøkene jeg kjøpte mens jeg var i slutten av tenårene og i begynnelsen av 20-årene har for lengst havnet på loppemarked (og mang en gang har jeg angret, men men ...). Naturlig nok er det kiosklitteraturen som har gått føyken i slike ryddeprosesser. Ikke minst for å skaffe mer plass til alle de sist ervervede bøkene som fortsetter å komme til heimen i en heftig strøm ... Ikke en eneste gang har det falt meg inn at bøkene jeg kvittet meg med ikke var "fine" nok eller klassiske nok. Nei, det handler om hvilke bøker man tror man kommer til å gjenlese en eller flere ganger i livet (et argument som ikke holder helt, riktignok - men intensjonene er der i det minste). Og så handler det ikke minst om at man utvikler seg videre - ved å "lese flere forfattere"! ;-) Og da er det ikke til å komme forbi at man opp gjennom årene revurderer det man en gang likte svært godt - som kiosklitteraturen i ungdomsårene, selveste inngangsporten til lesegleden!

Det var i grunnen bare dette jeg ville si! ;-)

Sier ikke dette noen om mangfoldet blandt oss mennesker, og for ikke å nevne, heldigvis at det er så mange forfattere der ute som skriver noe for enhver smak. Det ville vært trist å komme inn i et hjem med bøker der jeg visste hvilke bøker som sto i hyllene. Synes det er gøy å kikke på bøkene i folks bokhyller, finner straks noen "gode venner", men også noen som er helt nye for meg, og disse gjør meg alltid nysgjerrig.

Jeg er overbevist om at usympatiske sider kanskje særlig hos nålevende forfattere påvirker hvilke bøker jeg leser. På den annen side er det (heldigvis!) noen andre faktorer som trekker i motsatt retning. Dersom forfatterskapet har en brillians det bare ikke er mulig å se bort fra, legger jeg mine oppfatninger av forfatterens person til side. Dette gjelder i høyeste grad mht. Hamsun. Hans forfatterskap er heller ikke gjennomsyret av det tankegods man forbinder med nazisme, og derfor konsentrerer jeg meg om bøkene hans på bøkenes egne premisser. Dette ville stilt seg svært annerledes om så ikke var tilfelle.

For øvrig kan det jo være et studium verdt å lese en bok skrevet av et menneske som ikke er helt som alle andre, hva enten det er tale om psykiske lidelser, personlighetsforstyrrelser eller ren ondskap (uten at jeg på noen måte sidestiller disse tingene). I andre sammenhenger hvor personer jeg ikke har sans for nærmest har skrevet sitt forsvarsskrift i bokform etter en offentlig skandale eller lignende, gidder jeg verken å bruke min tid eller penger på deres bøker. Der påvirker min oppfatning av dem absolutt mine bokvalg.

Svært vellykket ny bok i Jarle-Klepp-serien!

I denne femte boka i Jarle Klepp-serien har Jarle rukket å bli 38 år. Han er lykkelig gift med sin Iselin, som han har fått to barn med: Åshild på seks og Sven på knappe tre år. At han skulle ende opp som lærer som sin far, var kanskje ikke helt det han hadde drømt om, men han trives i grunnen med dét også. For så lenge han får lese de bøkene han ønsker, høre på musikken han elsker, følge enkelte av seriene som går på TV, ha gode stunder sammen med sin kone og ikke minst med sine barn - ja, så er han en lykkelig mann. Han må jo kunne si dét!

Fra de tidligere bøkene om Jarle Klepp kjenner vi til hans oppvekst med en alkoholisert far. Det hele endte med at moren skilte seg fra ham, fordi hun ikke orket det nedrige livet med en mann hvis største interesse her i livet var å drikke, drikke, drikke ... En mann som kritiserte henne fordi hun ikke drakk sammen med ham. Hadde de kanskje ikke noe felles lenger? Hun som bare var kjedelig og kjip. Etter skilsmissen gikk det raskt nedover med faren, som - selv om han døde av hjerteinfarkt - egentlig drakk seg ihjel, nå som han ikke lenger hadde noen han trengte å ta seg sammen overfor.

Jarle har for lengst tatt dyp avstand fra sin far og alt han sto for. Det er mange år siden faren døde, og Jarle har hele tiden tenkt - i den grad han har tenkt - at dette med faren er et lukket kapittel i hans liv. Inntil han nyttårsaften i 2010 skal ut for å kjøpe stjerneskudd til barna sine og plutselig står overfor ei jente fra fortiden ... Ei jente som var datter av en av foreldrenes venner, dit faren etter hvert dro hver eneste helg for å drikke, siden det var så kjipt hjemme. Ei jente som kjenner til familiens dypeste hemmeligheter, hemmeligheter Jarle helst ønsker å glemme. Men ikke bare det - denne jenta vet endog mer om hans far enn hva han selv gjør. Vil han virkelig vite om dette? Er det ikke nok, dette han allerede vet om faren? Trenger han å få vite hva som egentlig skjedde da han, faren, broren og hans kjæreste gikk på Hardangervidda en sommer i barndommen? Den gangen en opprivende krangel endte med at broren og kjæresten hans forlot dem - en full far og en redd elleve-åring - midt på Hardangervidda? Og trenger han å få vite hvilke erfaringer denne jenta selv har hatt i forhold til faren hans?

Uansett - fortiden kommer veltende på Jarle, en mann som for en hver pris har unngått å grave seg ned i sitt eget mørke, av frykt for hva han kunne komme til å finne der. Samtidig kaver han rundt med å finne sin egen måte å være far på, og innimellom må han smertelig erkjenne at han faktisk er sin fars sønn uansett hvor mye han misliker å tenke på dette. Selv om han ikke har alkoholproblemer og er langt mer kjærlig enn hva hans egen far var ... Hva gjør han når hans fremmelige, lille seksåring begynner å snakke om at hun savner farfaren sin, en mann hun aldri har møtt - ja, nettopp derfor!, og forlanger at Jarle skal ta henne med til graven hans samt fortelle henne om hvordan han var ... ?

Jeg tror at dette er en bok man enten elsker eller forholder seg heller likegyldig til. Selv er jeg blant dem som mener at dette er den beste Jarle Klepp-boka Tore Renberg har skrevet! I begynnelsen tenkte jeg at dette kan det umulig gå an å skrive så intenst levende om uten å ha opplevd det på kroppen selv! Og kanskje har denne boka flere selvbiografiske trekk enn vi lesere aner. Men hvorfor enkelte på død og liv skal dra paralleller til Knausgård (en forfatter jeg for øvrig elsker!) og deretter nærmest betegne denne boka som et overflødighetshorn, har jeg ingen forståelse for. Jeg for min del tenker "So what!" Det ville være naivt å tro at forfattere ikke bruker av sine egne erfaringer når de skriver litteratur. Kanskje er det så enkelt som at det faktisk er noe universelt ved å vokse opp med en forelder som er mer opptatt av å ruse seg enn av familiens ve og vel? Samtidig tenker jeg at jeg som leser må akseptere at denne boka faktisk handler om Jarle Klepp og ikke om forfatteren!

Denne boka krøp virkelig under huden på meg! Samtidig som Renberg skriver om Jarles triste barndom med en far som drakk, er boka full av rørende sekvenser om ham og hans forhold til sine barn. Om lille Sven som er i ferd med å forlate baby-stadiet og bli en gutt, om datteren Åshild som stadig utfordrer sin far med sitt eksplosive jeg ... ei jente som er en sann utgave av dagens unge forhandler-generasjon, og som sin unge alder til tross ikke er villig til å ta et nei for et nei, i alle fall ikke før hun skjønner hvorfor. Og om Jarles glede når han oppdager at barna vet å verdsette hans egen musikksmak ...

Mens jeg leste boka, hendte det at jeg spilte låtene som ble nevnt på en Ipad med Youtube-tilgang, som jeg hadde innen rekkevidde. Det ga tilførsel av utrolig mye liv til teksten, for å si det slik. Det eneste jeg i grunnen savnet å få vite noe om, var Lotte - Jarles datter fra en one night stand i ungdommen - og hennes plass i livet hans. For øvrig har jeg lyst til å legge til at måten Renberg skriver på i denne boka er temmelig annerledes enn i de andre Jarle Klepp-bøkene. Kanskje er det noe med at han er tettere på Jarle denne gangen? Renberg skriver godt og har flerfoldige skarpe observasjoner underveis, som traff meg i hjertet og fikk meg til å tenke at "ja, akkurat sånn er det!" Alt i alt en meget vellykket bok, som jeg synes fortjener terningkast seks! Og jeg sier: ja takk, gjerne flere bøker om Jarle Klepp!

Her er en link til blogginnlegget mitt om boka:
Tore Renberg: "Dette er mine gamle dager"