«Selv om hun var førtifem år yngre enn ham, hadde de på et vis kommet til et punkt der årene ikke lenger talte — de stilte på lik linje. Jeg la merke til det og fotograferte det den første gangen vi møttes, da de sto sammen på La Californies hovedtrapp for å si adjø (side 3). Hun var ti år yngre enn meg og det hendte jeg behandlet henne som en lillesøster, skjønt det også hendte at det var hun som så å si tok meg i hånden som en ubehjelpelig lillebror og førte meg gjennom Picassos verden. Jeg vil gjerne tro at vi tilba hverandre, hun og jeg, forbundet i en felles, om enn meget forskjellig kjærlighet til hennes Monseigneur og min Maestro Pablo Ruiz Picasso.
Jeg kalte henne «Paisanita» «Lille kamerat» — men helst ville jeg kunnet kalle henne nettopp det jeg følte, ord som direkte oversatt fra spansk ville lyde: «Kjære lille medreisende vi to dreier i samme bane rundt et felles midtpunkt.» I måneder og år kom vi tre til å stå hverandre meget nær, i et forhold så naturlig og uanstrengt at jeg uten videre kunne bruke mitt kamera som om intet var. Så frie og trygge var de to i hverandres nærhet. Og deres gave til meg var at jeg kunne få arbeide med samme trygghet i deres hjem.
Derfor er dette deres bok, like meget som min.»
I august var jeg i Paris og besøkte Musée National Picasso-Paris, og så blant annet utstillingen MAYA RUIZ-PICASSO, DAUGHTER OF PABLO. Mer om besøket i et senere innlegg.
Jeg ble så imponert over museet og kunstverkene til Picasso (1881-1973), at jeg har vært på utkikk etter biografier/bøker om Picasso på norsk. Jeg fant to bøker på biblioteket. En av bøkene er billedboken Picasso og Jacqueline av fotografen David Douglas Duncan utgitt i 1988.
Utrolig flott bok. Selv om det ikke er en biografi, får man et innblikk i livet deres. Trist å lese om livet til Jacqueline etter at Picasso døde. Boken presenteres slik på Amazon:
“David Douglas Duncan presents a photographic record of the life which Picasso and Jacqueline shared together in their home. The author was a friend of the couple and records the time he spent with them, from his first visit in 1956 to Picasso's death in 1973 and afterwards, until Jacqueline herself died in 1986. He portrays their everyday domestic life, their leisure time and intimate moments and also shows Picasso at work on his paintings. Duncan recalls "The three of us enjoyed a life so close and casual and natural that I was able to use my cameras as though neither they nor I existed". Duncan is a well-known photographer and has written over 16 books.”
Innledningsvis forteller Duncan hvordan han møtte Picasso og Jacqueline første gang. Dette avslutter han slik:
«Underveis til mitt neste oppdrag, i Marokko, gjorde jeg et opphold i Cannes der Picasso etter det jeg hadde hørt levde isolert og uten kontakt med omverdenen.
En gammel krigsfotografvenn, Robert Capa, hadde ofte bemerket at hans venn Picasso hadde en åpenbar sans for folk som oss, med vår særegne livsstil, og at han gjerne kunne tenkes å ville åpne døren for meg hvis jeg banket på. Ikke lenge etter trådte Robert på en landmine og ble drept, nettopp der jeg hadde tenkt å reise neste gang, i Indokina.
Capas navn var passord godt nok da jeg omsider hadde funnet frem til Picassos telefonnummer. En ung pike tok telefonen, skiftet raskt fra spansk til engelsk og ba meg vente et øyeblikk — så forklarte hun hvordan jeg skulle finne Villa La Californies port, som skulle slås opp for meg. Hun skulle vente på meg der. Og det gjorde hun . . . hun — det var Jacqueline!
Sort skaut, sort hår, sort genser, sorte langbukser, sorte spasersko; brungrønne tigerøyne, knappe halvannen meter høy. Hun grep meg i hånden og leide meg gjennom et hus som var befolket av merkelige skapninger jeg aldri hadde sett maken til, og jeg følte meg øyeblikkelig hjemme. Vi fulgte telefonledningen gjennom en mørk gang og inn på et gammeldags baderom. Og der lå Pablo Picasso, nedsenket i skum til brystet, og vinket et vennlig goddag.
Jeg rakte ham ringen, som straks gled ned på pekefingeren på hans venstre hånd mens han studerte motivet. Uten å se opp, sa han: «Jeg lurer på hva han brukte?»
Så gikk Jacqueline og jeg ned og ut i en overgrodd jungelhage som grenset mot den russiske eks-fyrst Michaels eiendom. Hun presenterte meg for Picassos hemmelige familie av bronseskulpturer. Så kom mesteren selv ut og jeg kunne ta farvel. Og neste reise skulle gå til berberstammen i Nord-Afrikas Atlasfjell.
Men den morgenen i Villa La Californie på den franske Riviera hadde en nomade fra så å si hvorsomhelst, oppdaget en ny verden. En enkel verden der Picassos Jacqueline aldri var noen annen enn ganske enkelt «Jacqueline», hans eldste sønn alltid «Paulo», hans yngre sønn «Claude», eller noen ganger «Octavio», hans yngste datter alltid «Paloma» og jeg selv het enten «Dooncan» i Picassos engelskspanske variant, eller «Gitano» — sigøyner — på spansk-spansk . . . eller «Ismael», som de ofte kalte meg, uvisst av hvilken grunn.
Da Jacqueline døde, fant jeg frem et fotografi jeg hadde tatt av dem på baktrappen av Villa La Californie, tett inntil hverandre som et par i hvetebrødsdagene (side 155) og plasserte det forsiktig ved føttene hennes i kisten, sammen med de eneste ordene jeg kunne komme på:
«Bon Voyage With Pablo - Ismael»
«Etter to—tre dager er jeg kommet helt iorden. Jeg har riktignok ikke satt ut båten, flommen er for stri. Først igår begynte vannet å synke, men da sto også den øverste målepinnen tett ved gamlebua. — Linerlen og fjellmusen er vel fornøyd, de lever av havregryn; røyskatten har ikke vist seg mer.
Og nå må jeg ha matfisk. Fersk fisk i fjellet, det går liksom ikke rett til uten det. Noe av det som dro meg inn hit, var også historiene om junifisket på Vidda; de kaller det vårbeita — en usannsynlig fiskefest.
Vårbeita skal komme den dagen dvergbjerken og vieren spretter, og når gresset grønnes på setervollene. Kanskje først om en uke, for idag er bare brisken grønn; men vierkjerrene har knopper som lodne, store mandler. Jeg går høyt i hallet, der bærer breene best og bekkene har minst vannføring. Alle vannsig og småstryk har lokk av sne og is, det bobler og syder i vårvann som glor på en gjennom svarte ylehull.»
Sitatet over er fra Alene med vidda av Peder W. Cappelen, som ble utgitt første gang i 1964. Utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 2018. Jeg husker ikke om den ble omtalt i dette radioprogrammet Les Walden og gå ut i skogen! Men den ble trukket frem i Einar Duenger Bøhns filosofipod: Henry Thoreau: Walden Livet i skogene.
Jeg har lest og omtalt Thoreaus bok her: Henry D. Thoreau: Walden Livet i Skogene. Derfor var det interessant å høre boken til Walden bli omtalt. Jeg har også vært på fjelltur i det området der steinbua til Cappelen var (er?), i området Lågaros på Hardangervidda. Boken til Cappelen er en klassiker som det var verdt å lese.
Forlaget omtaler Alene med vidda slik:
«Alene med vidda har inspirert og begeistret forfattere og lesere i over femti år. Peder W. Cappelen tilbringer noen måneder i en liten steinbu langt inne på Hardangervidda. Her jakter og fisker han, mens vinteren går over til vår og alt i naturen fødes på ny. Bokas storhet kommer til uttrykk gjennom en særegen sensibilitet overfor naturen. Cappelen har en egen evne til nærmest å lytte frem naturen rundt seg.»
«Hun er 37 år og har utgitt elleve bøker. Hun er regnet som én av flere betydelige norske forfattere, men er fremdeles katalogisert som damen med hverdagsromanene fra Kristiania, litt trist og grå, og en stridende motstander av alt «fremskritt» og meget annet. Reaksjonær, mener mange, og sier hun selv.
Nå er hun ved et vendepunkt. Hun vet det når hun denne høsten 1919 setter seg til skrivebordet i stuen i første etasje i Nordseterveien og starter på sin nye roman.
«Denne boken som jeg ville hat bedst,» skriver hun til Nini Roll Anker, «men jeg er træt - det glinser og gløder og render stilt og pent når jeg sitter og strikker og tenker på den - men naar jeg setter mig til om kvelden og tager penden i haanden!»
For det er om natten hun skriver. Når alt er falt til ro i huset og Asta Solheim har kommet inn med en stor kjele svart kaffe, sitter hun og skriver til klokken 2 og 3 hver morgen. Klokken 7 vekker ungene henne. Så blir hun liggende i sengen til klokken 12. Hun studerer gamle lover, rettergangssaker, klosterregnskaper. Og så skal livet i hjemmet gå sin jevne daglige gang; barna skal ha tilsyn og oppmerksomhet, gjester tas hånd om, aviser og bøker leses. Inntil alt er falt til ro igjen i huset, og hun med svart kaffe og sigaretter som oppmuntring setter seg til å skrive natten igjennom.
Det er «Kristin Lavransdatter»s første bind «Kransen» hun er begynt på.»
Sitatet over er fra biografien jeg skrev om i innlegget: Biografi: Sigrid Undset, et liv av Gidske Anderson
Romanen Kransen er første bind i trilogien om Kristin Lavransdatter. Den ble gitt ut i 1920. Jeg har lest trilogien minst en gang tidligere. Jeg husket hovedtrekkene i romanen før jeg begynte på å lese Kransen. Men det var allikevel som å lese den første gang. Det kommer nok av at da jeg leste den første gang var jeg svært ung. Men aller mest at jeg ikke hadde lest biografier om Sigrid Undset den gang. Jeg kjente ikke til hennes kompetanse på den tiden hun har lagt handlingen inn i.
Når trilogien omtales, er det ofte kjærlighetsforholdet mellom Kristin og Erlend Nikulaussøn av Huseby som trekkes frem spesielt. For meg er det så mye, mye mer. Det er fint å bli påminnet om hvilken fantastisk og særegen forfatter Sigrid Undset var.
Sigrid Undset tar oss tilbake til begynnelsen av 1300 tallet der Kristin bor på Jørundgård i Gudbrandsdalen. En av de sterkeste hendelsene for meg å lese om, er når søsteren til Kristin, Ulvhild, blir skadet.
«Inne i vinterstuen var Ulvhild blitt lagt i foreldrenes seng; alle putene var slengt ut på gulvet, så barnet lå flatt. Det så ut som skulde hun allerede være strakt på strå. Men hun klaget høit og ustanselig, og moren lå bøid fremover henne, tagg og klappet, vill av sorg fordi hun ikke kunde hjelpe.»
Sigrid Undset skriver slik at en er der, ser hvor lite menneskene den gang hadde å hjelpe seg med når en slik grusom ulykke rammer.
Når Kristin er 15 år, blir det avtalt at hun skal gifte seg med Simon Andressøn:
«Kristin blev litt nedslått det første hun så Simon Andressøn, for hun hadde hørt så store ord om hans fagerhet og høviske vesen, så der var ikke måte på hvad hun hadde ventet sig til brudgom.
Vel så Simon godt ut, men han var noget fetladen til å være bare tyve år gammel, hadde kort hals og et åsyn så rundt og blankt som månen. Håret hans var meget vakkert, brunt og kruset, og øinene var grå og klare, men de lå likesom litt innklemt, fordi lokkene var fete, nesen var for liten og munnen var også liten og trutet, men ikke stygg. Og tross sin førhet var han lett og rask og smidig i alle rørsler, var flink idrettsmann. Han var noget munnkåt og rask i talen sin, men Lavrans mente at han viste dog både forstand og lærdom, når han snakket med eldre menn.»
Det er lett å forstå Kristins skuffelse. Etter hvert vokser Simon frem for meg et godt og uselvisk menneske. Ikke minst når han trer tilbake for Erlend. Jeg er spent på om mitt syn på Simon endres etter jeg har lest de to andre bøkene i trilogien.
En annen hendelse som gjorde sterkt inntrykk å lese om, er når det blir kjent at Arne er drept. Og spesielt når Kristin møter moren til Arne:
*«Da presten lukket boken og folk reiste sig op — der var allerede mange samlet i likstuen — gikk Lavrans frem til Inga. Hun stirret på Kristin og syntes neppe å høre mannens ord; gavene han hadde rakt hepne stod hun og holdt i som hun ikke sanset hun hadde noget i hånden.
«Er du kommet, du og, Kristin,» sier hun med en rar, tvungen røst. «Kan hende du gjerne vil se sønnen min, slik han er kommet tilbake til mig?»
Hun flyttet et par lys tilside, grep Kristin om armen med en dirrende hånd og rykket med den annen svededuken fra den dødes åsyn.
Det var grågult som lere og Iebene blyfarvede, de var glidd fra hinannen litt så de jevne og smale, benhvite tenner syntes som et spotsk smil. Under de lange øienvipper glimtet litt av de brustne øine, og der var nogen blåsvarte flekker øverst oppe på kinnene, enten det nu var merker efter slag eller likpletter.
«Kanhende du vil kysse ham?» spurte Inga som før, og Kristin lutet sig lydig frem og trykket sin munn mot den dødes kinn. Den var klam som av dugg, og hun syntes hun kjente såvidt likteven; han var saktens begynt å tine i heten fra alle kjertene. Kristin blev liggende med hendene på kistefjelen, for hun orket ikke reise sig. Inga drog likklærne mere tilside, så det store knivstikket over nøklebenet blev synlig. Da vendte hun sig utover mot folket og sa med rystende stemme:
«Det er nok løgn, ser jeg, det som folk sier, at død manns sår blør når den rører ham som har voldt hans bane. Han er koldere nu, og mindre vakker enn da du møtte ham sist her nede i veien. Du liker ikke å kysse ham nu, ser jeg — men jeg har hørt at du forsmådde ikke munnen hans da. »
«Inga,» sier Lavrans og går frem, «har du mistet vettet — snakker du over dig —»
«Ja dere er så gjæve dere borte på Jørundgård — du var altfor rik en mann, du Lavrans Bjørgulfssøn, til at sønnen min torde tenke på å beile til datter din med æren — hun syntes nok selv hun var for god til det, Kristin og. Men hun var ikke for god til å renne efter ham på landeveien om natt og leke med ham i riskjerrene den kvelden han før — spør henne selv, så får vi se om hun tør nekte det her Arne ligger død — og hun har voldt det med løsaktigheten sin —»*
Morens sorg over sønnen, og den kjennskap jeg som leser har til historien bak hennes beskyldninger mot Kristin, det er hjerteskjærende å lese denne scenen.
Forholdet mellom Kristin og Erlend er fint å lese om. Men kjærligheten som er mellom Kristin og Lavrans er for meg det vakreste:
«Fremme ved Tomasalteret så hun faren lå på kne med hodet ned mot de foldede hender som krystet luen inn til barmen.
Sky og bedrøvet listet Kristin ut og stod i swalen. Rammet inn av buen mellem de to småsøiler hun stod og holdt om, så hun Jørundgård ligge, og bak hjemmet den blekgrå dis over dalen. I solen blinket elven hvit av vann og is utigjennem bygden. Men orekrattet langs dens løp var gulbrunt av blomme, granskogen var vårlig grønn allikevel heroppe ved kirken, og det pjutret og kvitret og fløitet av småfugl i lunden like ved. Åja, der hadde været slik fuglesang hver kveld efter solnedgang.
Og hun kjente den lengselen hun hadde trodd måtte være pint ut av henne nu, lengselen i blodet og i kroppen, den rørte sig nu, spedt og svakt som den var ved å våkne av vinterdvale.
Lavrans Bjørgulfssøn kom ut og låste kirkedøren bak sig. Han gikk bort og stod nær datteren, så utover ved den næste bue. Hun så hvor denne vinteren hadde herjet faren. Hun skjønte ikke selv at hun kunde røre ved dette nu, men det for ut av henne allikevel.
«Er det sant som mor sa forleden dag, at du har sagt til henne — hadde det været Arne Gyrdssøn, da Vilde du føiet mig?»
«Ja,» sa Lavrans og så ikke på henne.
«Det sa du ikke mens Arne levde,» svarte Kristin.
«Det kom aldri på tale. Jeg skjønte nok at gutten holdt av dig — men han sa intet — og han var ung — og jeg merket aldri at du tenkte slik på ham. Du kunde vel ikke vente jeg skulde by frem datteren min til en mann som intet eide.»
Han smilte flyktig. «Men jeg holdt av gutten,» sa han sakte. «Og hadde jeg sett dig pines ut av kjærlighet til ham —»
De blev stående og se ut. Kristin følte at faren så på henne — hun strevet for å være rolig i ansiktet, men hun kjente hvor hvit hun blev. Da gikk faren bort til henne, la begge armene om henne og knuget henne i favn. Han bøide hennes hode bakover, så ned i datterens ansikt, og gjemte det igjen ved sin skulder.
«Jesus Kristus, Kristin liten, er du da så ulykkelig —» «Jeg tror jeg dør av det, far,» sa hun inn til ham.
Hun brast i gråt. Men hun gråt fordi hun hadde følt i hans kjærtegn og sett i hans øine, at nu var han så pint ut, så han orket ikke holde fast ved sin motstand lenger. Hun hadde vunnet på ham.
Utpå natten våknet hun ved at faren rørte ved hennes skulder i mørket:
«Stå op,» sa han sakte, «hører du —?»
Da hørte hun det sang om husnovene — den dype, fulle tone av vætemettet sønnenvind. Det strirant av taket, det hvisket av regn som falt i bløt, tinende sne.
Kristin kastet kjolen på sig og gikk efter faren til ytterdøren. Sammen stod de og så ut i den lyse mainatt — varm vind og regn slo imot dem — himmelen var et velte av flokede, drivende regnskyer, det bruste fra skogen, det fløitet mellem husene — og oppe fra fjellet hørte de dumpe drønn av sneen som skridde utover.
Kristin søkte farens hånd og holdt den. Han hadde kalt på henne og villet vise henne dette. Slik hadde det været mellem dem før, at han Vilde ha gjort det. Og nu var det slik igjen.»
Jeg ser frem til å lese bok nummer to i trilogien: Husfrue. Og, heldigvis husker jeg lite om hva som skjer videre.
Forlagets omtale av Kransen;
"Kransen" skildrer Kristins oppvekst og ungdom og hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. Hun er lovet bort til Simon, sønnen på nabogården, men Kristin forelsker seg i den staselige adelsmannen Erlend av Husaby. Hun setter seg opp mot familie, slekt og kirke og trasser seg til ekteskap med Erlend. Da bærer hun allerede hans barn."
Jeg har minst lest like mange bøker om Sigrid Undset som bøker hun har skrevet. Tidligere har jeg blant annet kjøpt og lest biografiene til Tordis Ørjasæter og Sigrun Slapgard om Undset.
Biografien jeg nå har lest, Gidske Andersons Sigrid Undset et liv, ble utgitt i 1989 før biografiene til Ørjasæter og Slapgard. Det er en bok som har stått ulest i bokhylla siden jeg kjøpte den på et loppemarked. Jeg har tenkt å lese bøkene om Kristin Lavransdatter om igjen. Inspirert av boken til Vigdis Hjorth & Line Normann Hjorth Kristin må vekk – om Kristin Lavransdatter som ung. Da passet det å lese den uleste biografien som Gidske Anderson har skrevet for å få repetert livshistorien til Sigrid Undset. For den slutter ikke å fascinere meg.
I forordet skriver Gidske Anderson blant annet dette:
«Når jeg etter 1982 leste «Olav Audunssøn» om igjen, kom jeg til å få en helt annen oppfatning. Nå foretrekker jeg kanskje den av alle Undsets bøker. Det har vel noe med alder å gjøre. Men da ble spørsmålet enda mer påtrengende: Hvem var hun egentlig? Så påtrengende at jeg begynte å lete.
Denne boken er da skrevet akkurat slik. Jeg ville forsøke å forstå litt av hvem hun var. Det har ført meg langt tilbake, til et Norge i forrige århundre, til hennes far og mor, til det Kristiania de kom til, og det Kristiania Sigrid Undset vokste opp i. Slik har hun vokst frem for meg som «et norsk menneske». Et usedvanlig menneske, uten tvil. Men til de grader rotfestet i min egen kultur, og samtidig rotfestet i en videre europeisk kultur.
Jeg har gått fra oppdagelse til oppdagelse. Jeg er ikke forsker og ikke litteraturkritiker, og jeg har naturligvis ikke «oppdaget» noe nytt. Det er allikevel mitt håp at vanlige lesere som like lite som meg selv nærmer seg litteraturen og en dikters verden fra et forskerstandpunkt eller et kritikerståsted, - vil kunne ha glede av å følge meg på en ferd gjennom hundre år av Norges liv, slik det kan fremstå gjennom noen få usedvanlige mennesker.»
«Hvem var kvinnene? Hvem var du, mamma? Hvem er foreldrene våre? Hvorfor de er som de er, og hva gjør det med oss? En altomfattende kunnskap har vi ikke engang om oss selv. Vi strever den stunden vi er her, og våre motiver er bare delvis klare. Vi prøver å finne noe fornuftig å holde på med, vi forsøker oss på relasjoner og alt er midlertidig. Døden kan ikke lære oss noe nytt, men én ting er døden som begrep, noe annet er når døden blir konkret. Den dødsbevisstheten som etablerer seg da er kroppslig. Skjelettet bærer vi hele livet, men ansikt til ansikt med et lik er det ikke til å unngå å kjenne på dagen man selv skal ligge der. Da jeg satt og så på liket ditt, mamma, lå du med en slags gjennomsiktig plastgreie på halsen, den skulle hindre haken fra å falle ned slik at munnen åpnet seg. Dette hadde sykehuset fått på plass før Kjetil og jeg gikk inn for å se deg. Din åpne munn redigert vekk. Dødsgapet spart oss.»
Jeg noterte meg debutromanen til Arild Rossebø Den siste komle da den ble omtalt her i sendingen Åpen bok i februar. Nå er den lest. Den fortjener de positive anmeldelsene som en kan lese utdrag av her.
På bokomslaget omtales romanen slik:
«Den siste kumle er en mat og tradisjoner, om å være en liten gutt og en voksen mann, om en familie som gikk i oppløsning.»
Fortellerstemmen er Harald:
«Det tok lang tid før mamma avslørte hva som faktisk hadde skjedd. Jeg var i midten av trettiårene da historien endelig kom. Mamma skulle på et møte i kirken. Hun bega seg bort dit, men møtet ble avlyst på grunn av sykdom. Da hun kom hjem, fant hun pappa og tante Kjersti i sengen.
Hun sa ikke noe om hvor Kjetil og jeg var da det skjedde, og jeg glemte å spørre. Var vi sammen med henne?»
I det kristne samfunnet familien tilhører, er skilsmissen en katastrofe. I tillegg kommer morens psykiske problemer som ikke blir bedre av det som har skjedd. Faren har sønnene ingen kontakt med. Det er så vidt de blir kjent med at faren dør et år etter at moren dør av kreft når de er voksne.
Navnet på boken kommer av at noe av det siste moren gjør før hun dør av kreft, er å lære Harald å lage komle:
«Jeg har ikke barn, ingen å lære videre til, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å få barn, vet ikke om den lykken er forbeholdt andre, men jeg vil sørge for at tradisjonen lever så lenge jeg lever og jeg elsker deg, mamma, mens du lager komle, uten å si det, for vi sier ikke mye, men det en kjærlighetserklæring og hendene som former komlene, dine og mine, lager runde, klissete klumper av kjærlighet og vi legger dem i vannet hvor kjøttstykkene har kokt på svak varme i en time med kjærlighet, vi har i gulrøttene og kålrabibitene som vi har kuttet og skrelt med kjærlighet og jeg gleder meg til gulrøttene, komlegrytens gull, hvor alle smaker trekkes inn og liksom konsentreres i kjærlighet, og jeg angrer på at jeg ikke sa det oftere, hvor glad jeg var i deg, for en del av meg var det, du var vanskelig å elske, mamma, for meg var du vanskelig å elske, for meg er kjærlighet vanskelig og jeg tror det har mest med deg å gjøre, mamma, og det gjør vondt å si det, men det er kanskje sant, slik alle sannheter kommer med forbehold og inneholder sin motsetning i åpenbar eller skjult form.»
Tor Åge Bringsværd siteres med at romanen på knappe 100 sider utgitt i 2022, er klok, morsom, sår og sterk. Jeg er enig. Og glad for at den ble omtalt i Åpen bok slik at jeg fikk denne leseopplevelsen.
Det var her på NRK Åpen bok, fra Litteraturfestivalen på Lillehammer, at jeg hørte forfatteren Yohan Shanmugaratnam ble intervjuet om boken som jeg har lånt og lest: Bruddet - byen som ville ha brexit. Da jeg hentet den på biblioteket, ble jeg overrasket over hvor stor den var. Men det var stor skrift og mange bilder. Viktigst for at jeg slukte boken, er at jeg som leser kommer tett på mennesker som er direkte påvirket av EU og etter hvert brexit. Bildene beskrev stemningen. En bok jeg kommer til å huske fremover når EU og brexit er tema.
«Jeg motvirker Albert Engströms forvirring ved å gå på ski mens kun restene av vår er tilbake. Sommeren lyser bak trestammene lenger framme, og jeg går denne siste turen med maur i klisteret. Aldri tenker jeg klarere enn i avslappet diagonalgang. Jeg tar min del av ansvaret for å motvirke at dette kunstuttrykket skal ende opp som kulturminne. Mens jeg skrider inn over snødekte furumoer, kommer setningene til meg — fulle av vidd, ferdige til ä skrives rett ned, men jeg har skistaver i hendene. Når jeg kommer hjem, er de kloke tankene umulig å drive fram, innestengt i underbevisstheten, men jeg vet at de er der.»
Det var på siden til Nordnorsk Debatt at jeg leste en rikholdig anmeldelse av boken I Hamsuns kalosjer, Et økodrama med mor, fire høner og én rev, som sitatet over er hentet fra og som inneholder 42 kåserier skrevet av Dag Hoel : «Om balsfjordingan har mat og tørre klea, då døyr de nesten aldri!»
«Burde vi alle, for mange år siden, ha skaffet oss litt familie i Balsfjorden? Burde vi dessuten ha skaffet oss en hageflekk med plass til noen mandelpoteter og et lite hønsehus? Dette er spørsmål som melder seg straks man har lest noen kapitler av den herlige boka som Dag Hoel ga ut i høst, «I Hamsuns kalosjer».
Det var ikke tvil i min sjel etter å ha lest anmeldelsen - jeg måtte lese I Hamsuns kalosjer. Jeg lånte den først på biblioteket. Men etter å ha lest noen kåserier, var jeg så sjarmert at jeg leverte boka tilbake, og deretter gikk ferden til bokhandelen. Så nå er jeg eier av den herlige boka. Jeg blir i godt humør av å lese i den. Jeg har også tenkt meg ut hvem som skal få I Hamsuns kalosjer i presang. For dette er en bok som må deles og lese på nytt.
Ikke la deg lure av tittelen til å tro at boka er nesegrus beundring av Knut Hamsuns liv og bøker. Tittelen er fra et av kåseriene med samme tittel som boka, der han kort er innom Hamsuns bok Paa gjengrodde Stier og Hamsuns gamle kalosjer. Ellers har Hamsun ingen rolle i kåseriene. For Dag Hoel er innom så mange områder og har spennende tanker om så mangt. At forfatteren er et tenkende kreativt menneske, og har en god porsjon humoristisk sans er det ingen tvil om. Her beskriver han seg selv:
«Mangelen på karakter til å stå imot innfall ble en trofast følgesvenn. Det er som om jeg ikke lar meg kultivere til noe forstandig. Jeg gir etter for det som presser på innenfra, følelser eller hva det nå er, og tenker mer med hjertet enn med hodet. Når jeg legger fram planer, blir Solrunn stille. Taushet er et fryktelig argument. Ingenting styrker autoriteten som taushet. «Ideer er ikke din sterkeste side», kan hun si, etter en stund.
Når jeg følger hjertet og ikke hodet, er jeg i takt med tida. Hva hjertet forteller oss, veier tungt i en kultur som dyrker frihet. Og følelser angår ikke ene og alene oss selv lenger, de er blitt retningsgivende for hva som er rett og galt i samfunnet. Hva jeg føler, gir meg rettigheter.
Tidligere var følelser vurdert som irrasjonelle og måtte vike for både fornuften og intellektet om en skulle klare seg i livet. Nå er følelser blitt til argumenter. Den enkeltes opplevde virkelighet er autentisk og dermed ukritiserbar. Den er natur.
Det er klokt å ha kontakt med egne følelser, men de kan få vel stor plass. Like viktig som å kjenne etter, innover, er det å se seg selv i sammenheng. Ta inn utenfra og anerkjenne at vi har skapt kultur i naturen — og at det er en grunn til det. Alle har følelser, det er en demokratisk størrelse, jevnt fordelt. Kunnskaper om verden, om hvordan mennesker, dyr og insekter skaffer seg liv og får alt til å virke, det må vi vise interesse for andre enn oss selv for å oppnå.»
I kåseriene tar Dag Hoel oss med til huset der han bor sammen med Solrunn, moren på 96, barnebarnet Louisa som er 6 og foreldrene til Louisa:
«Solrunn og jeg bor i et hus øverst i Dickaunsvingen i Trondheim. Her er ingen golfbaneplen, og det foregår ingen prydklipping av hekker. Langt ifra. Folk som går forbi, tar oss for feilplasserte hillbillyer, for strøket er sobert, men inne hos oss er det <<picnic med døden». Et gammelt badekar står ved et hushjørne, jeg har planer for det, og utover eiendommen er plankestabler, avglemt redskap og et rikholdig utvalg av påbegynte prosjekter spredd uten videre symmetri. Vi mangler bare en fyr med banjo og uheldig tannstilling.»
Jeg kjente ikke samme uhyggefølelse noen gang under lesingen som jeg gjorde da jeg så filmen Picnic med døden. Skrekk og gru for en film! Men jeg var jo spent hvordan det skulle gå med hønene som etter hvert blir mål for en innpåsliten rev.
Forfatteren er født og vokste opp på Raufoss, og det er moren som er forbindelseslinjen til Balsfjorden. Og så det er sagt, boken er heller ingen nesegrus beundring av Nord Norge. Men det er ingen tvil om at sommeroppholdene har gitt forfatteren mye å skrive om.
«Far hogg sin egen ved, men praktiker var han ikke. Det var onkel Guttemann i Storbukta som lærte meg å gjøre ting. Besøkene hos familien i Balsfjorden er tydelige minner fra barndommen i 60- og 70-årene. Der er liene mot fjellet steile. Ett og ett bruk er ordnet langsetter fjæra, i motsetning til på Toten, hvor jeg vokste opp, og hvor gårdene lå strødd vilkårlig på potetvidder.
Fredagen før fellesferien arbeidet alltid far halv dag. Kvelden før hadde vi pakket den røde Bobla og spent strikker over takgrinda med det oransje seksmannsteltet, soveposer og gummimadrasser. Når han kom hjem, hadde mor allerede smurt brødskiver og fylt den blå matboksen, så vi kunne gå rett i bilen og reise nordover fra Raufoss. Målet var å komme oss lengst mulig opp i Gudbrandsdalen den første dagen. Vi hadde fordelen av å bo nord for Oslo, og ved å starte tidlig på fredag fikk vi forsprang på oslofolk som også skulle nordover. E6 var mye grusvei på den tida, overstrødd med ferger når en kom lenger nord. En reise til Balsfjorden kunne ta fire dager.»
For faren var bilkjøringen forståelig nok en belastning. Resten av familien gledet seg. Selv om alt var arbeid. En sommer bestemte faren at han ikke ville på arbeidsleir, men at familien skulle på ferietur til Bergen. Men ferien ble ingen suksess og ferden gikk tilbake til Østlandet.
«Dette var sommeren med avveksling. Alle øvrige somre var vi i Balsfjorden, på et gårdsbruk klemt mellom fjorden og fjellet og hvor arbeidet ga livet mening. Turisme hadde vist seg å være for spesielt interesserte, og det var ikke vi. Vi ville nordover for å delta i vår egen historie — og høre noen fortelle om det vi gjorde i fjor.
Mor er født i 1925. Hun vokste opp med foreldre, besteforeldre, fem søsken, én ugift gammelonkel og to tanter som hadde begitt seg inn på godsnakking i skumringa og var havnet i ulykka med lausunger. Det var en fargerik klan med forgreininger til nabobruk og slekter videre innover og utover fjorden. Reproduksjon var en øvelse det ikke lå karrierestrategier bak.»
Tone H som svar til Harald K :
16:46, 21. juni 2022* Diskusjon: Tone H om Skrivekunstens hemmeligheter lær å skrive levende av Niels Christian Geelmuyden av Niels Christian Geelmuyden
Noterte meg også boken På gyngende grunn, samtaler med Odd Børretzen. Mange bøker han har skrevet jeg kunne tenkt meg å lese.
Tone H om Skrivekunstens hemmeligheter av Niels Christian Geelmuyden:
21:59, 20. juni 2022 Kommentarer: 2
Bokhylla begynner å fylles opp med bøker om det å skrive. Ikke fordi jeg planlegger å skrive bok selv, men fordi jeg ønsker å bli en bedre leser. Jeg skriver mye i jobbsammenheng, og selv om det jeg skriver i den forbindelse er i et strengt formelt språk, håper jeg at også boken jeg nå har lest kan få meg til å skrive bedre. Det er alltid rom for forbedringer.
Den største bonusen med bøker som Skrivekunstens hemmeligheter Lær å skrive levende av Niels Christian Geelmuyden utgitt i 2021, er at jeg får lesetips. I boken skriver han også om hva andre forfattere har sagt og skrevet om det å skrive, og bakerst i boken er det en liste over bøker han har referert til. Ikke bare bøker om å skrive, men også bøker med andre tema som f eks biografier. En god del av bøkene har jeg i bokhylla fra før. Hans Olav Brenners bok Om å skrive og James Woods bok Slik virker litteraturen er to av bøkene jeg har lest og som står i bokhylla. Krimforfatteren Elizabeth Georges bok om å skrive var en av bøkene jeg ikke kjente til, og som jeg har notert meg.
Jeg har ikke lest eller hørt om Niels Christian Geelmuyden tidligere. Utrolig nok. Niels Christian Geelmuyden er en forfatter med mange tidligere utgivelser bak seg. Cappelen Damm presenterer han slik:
«Niels Chr. Geelmuyden (f. 1960) er statsviter med tillegg i historie og psykologi, journalist og forfatter. Han er særlig kjent for sine portrettintervjuer og for sin serie kritikerroste bøker om mat, drikke, legemidler, aldring og fallende fruktbarhet, for eksempel bestselgerne Sannheten på bordet – om mat og matproduksjon, og Pillebefinnende – om legemiddelbransjen og medisinene vi tar. Hans bok om det skremmende aktuelle temaet fallende fruktbarhet, Spermageddon, er solgt til flere land, både i og utenfor Europa.
Niels Chr. Geelmuyden var gjennom en årrekke kåsør i radioen og foreleser ved journalistutdanningen, tillegg til å være tekstforfatter og lærer ved ulike skrivekurs. Han har holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i flere riksaviser og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende. Geelmuyden har også skrevet for Morgenbladet og ulike magasiner. I de siste årene har han deltatt i en rekke debatter og reist landet rundt og holdt foredrag knyttet til bøkene sine.
Geelmuyden har utgitt nærmere 40 bøker i ulike sjangere: portrettsamlinger, biografier, essays, kåserisamlinger, reisebeskrivelser, anekdoter, barnedikt og samfunnskritiske bøker. I boka Skrivekunstens hemmeligheter deler han sine beste skriveråd.»
Om formålet med boken – fra forordet:
«Det er ganske lett å sette sammen bokstaver til ord og ord til setninger. Utfordringen er å gjøre det på en slik måte at interessen blir fanget og teksten tar bolig i leseren. Da må det merkverdige inntreffe at de livløse tegnene reiser seg og inntar hodet til en eller flere vilt fremmede personer. Det forutsetter som regel at leseren blir berørt, engasjert, nysgjerrig og gjerne lærer noe nytt.
For stadig flere yrkesgrupper er det viktig å kunne formulere seg skriftlig på en levende, enkel og forståelig måte. Denne boken har som mål å hjelpe og inspirere alle i så måte. Det pussige er at jeg aldri selv har lært å skrive ved noen institusjon. Møysommelig har jeg, etter å ha ramlet i nær sagt alle de fallgruver som finnes, på egen hånd lært meg mange av skrivekunstens hemmeligheter. De tilhører heldigvis ikke den type hemmeligheter som det er straff forbundet med å fortelle andre. For meg har det tvert om vært en gave av de sjeldne å få lære bort hvordan man tilfører språket mest mulig liv. Som gjesteforeleser ved Norsk Journalisthøgskole/journalistutdanningen underviste jeg gjennom 18 år i sjangeren portrettintervju. Samtidig har jeg i årenes løp holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i de fleste av Norges ledende riksaviser, og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende.»
Boken er oppdelt i 5 deler: Skrivingens drivkrefter, Teksten som kjøretøy, Sjekkpunkter, Fallgruver og Finansiering. Til slutt Etterord, Kilder og Litteratur. Geelmuyden viser også til skrivekurs han har holdt, bl a i Marrakech, og senere i boken siterer han fra tekster som deltakere på kursene har svart på oppgaver.
Om det å skrive biografier:
«Ved å skrive portrettintervjuer og biografier, som jeg har hatt gleden av å gjøre store deler av livet, får man lov til å formidle andre menneskers erfaringer og kunnskap. Ved å gjenskape liv og rammer som en gang var, trylles formende krefter i fortiden frem. Vi får nesten anledning til å leve et annet menneskes liv, og forstå valgene det har bestått av. I sum får vi gjennom møte og arbeid med slike tekster en utvidet forestilling om hva det vil si å leve.»
Det å skrive er en oppdagelsesreise den indre, men også den ytre verden:
«Samtidig er skriving en oppdagelsesreise i den ytre verden. Å skulle skrive en reportasje eller et reisebrev føles nesten som å få sine sanser skrudd på. Jeg har, som de fleste turister og reisende, iblant sansene i en slags dvaletilstand. Noe ganske annet er å vite at du forventes å skulle være øyenvitne for kanskje 100 000 lesere av et magasin. Da blir du automatisk mer mottagelig for inntrykk. Edvard Munch ble en gang spurt om hvorfor han gikk med sammenknepne øyne gjennom Oslos gater. «Det er fordi jeg vil spare øynene til det er noe å se», svarte maleren. I vårt hjem har vi en bok som heter Å tegne er å se. Jeg er overbevist om at også det å skrive i stor grad handler om å se, og samtidig om å sortere synsinntrykkene.»
Det ble noen smakebiter fra boken som jeg tror flere enn meg vil ha interesse av å lese.
Demens er en forferdelig sykdom som rammer mange mennesker. Både pasienten og pårørende. Senest i går var det et innslag her på Dagsrevyen om en norsk skuespiller som i alder av 56 år fikk diagnosen Alzheimers sykdom, som er en kronisk hjernesykdom, og den vanligste årsaken til demens. Den 18. mai var det her i NRK radio sitt program Ekko et innslag om at:
«Hjernevæsken er viktigere enn vi har visst. Man trodde lenge at hjernevæsken eksisterte uten å påvirke hjernen. Men nå har forskere funnet ut at de 1,5 desiliterne betyr mye for hjernehelsen vår, og at det ligger behandlingsmuligheter der som man ikke har ant om - før nå.»
Forskningsresultatene er også omtalt i denne interessante artikkelen Kan i fremtiden behandle demens gjennom hjernevæsken.
Toril Brekke har skrevet en roman der tema er demens med tittelen Dement diamant. Romanen ble utgitt i 2021 og forlaget omtaler den slik:
"Det handler om en mor. Og en datter. De står hverandre nær. Svært nær. De kjenner hverandre godt. De støtter hverandre. Det har de visst alltid gjort, helt siden datteren var ganske liten.
Så begynner den eldste å flyte ut, i tankene, i minnene; sammenhenger blir uklare, hun er i ferd med å bli dement.
Dette er blant annet en bok om en datters kamp for at moren skal få offentlig omsorg. Hun hadde ikke forutsett at dette skulle bli noe hun måtte kjempe for, ikke i Norge, ikke i dag. Men det må hun.
Det er også en roman om sterke kvinner. Om levd liv. Om enkelte rystelser, og en god del latter."
Jeg fikk vite om romanen gjennom en bekjent. Nå er den lest. Romanen starter med at Toril Brekke skriver om sin demente mor Bjørg. Om de tette båndene som er mellom dem. En mor som utvikler demens og må flytte inn hos forfatteren. Forfatteren som ikke får arbeidet:
«Så må hun bli boende. Jeg overlater soverommet mitt til henne. Selv ligger jeg i gjestesenga på arbeidsrommet. Men jeg får ikke arbeidet. Jeg holder på med en roman som skal hete Kobrahjerte, men mamma holder meg våken om nettene; hun vandrer omkring fra rom til rom, en mager skikkelse i en hvit, nesten gjennomsiktig nattkjole med blondekanter om halsen og håndleddene. Leter hun etter toalettet? Nei, hun gjør visst ikke det, og jeg leder henne tilbake til soveværelset, men snart er hun på føttene igjen, snart er hun ute i oppgangen; hvorfor det?
Jeg får ikke sovet. Jeg får ikke skrevet. Og ett av bildene jeg kunne funnet frem, viser mamma som sitter ved spisebordet mitt og ser mot spurvene i hekken utenfor. Hun teller dem. Og roper inn til meg hvor mange de er. Plutselig er det dessuten en måke i det lave buskaset. Og to troster. Mamma roper til meg om disse også. Hun er sunket sammen til noe lite. Øynene hennes får meg til å tenke på rosiner, de virker kantete i formen, forvirrede og annerledes en før; for hun aner ikke hvor hun er.»
For å unngå å utlevere seg selv, fortsetter forfatteren romanen med å ta inn en stedfortredere og det blir Mai og datteren Kitty.
Toril Brekke får i romanen frem hvordan demens rammer en familie. Uten at romanen blir depressiv. Den delen som tar for seg oppvekst, ungdom og livet til Mai og Kitty frem til Mai starter med å utvikle demens kunne etter min mening med fordel vært forkortet. Eller gjort mindre flat. Det er nok av livshendelser som kunne vært gjort mer interessant å lese om. Det er greit at det i en roman er noen transportetapper som gir meg lite. Men når denne delen utgjør en stor del av boken, som det gjorde i Dement diamant, blir det kjedelig. Heldigvis valgte jeg å lese videre, for romanen tok seg opp igjen på slutten. Derfor alt i alt en god roman er min konklusjon.
Tone H som svar til Bjørg L. :
16:06, 29. mai 2022* Diskusjon: Bjørg L. om I Hamsuns kalosjer et økodrama med mor, fire høner og en rev av Dag Hoel av Dag Hoel
Fin påminnelse om boken jeg leste om her tidligere i år «Om balsfjordingan har mat og tørre klea, då døyr de nesten aldri!» Nå skal den leses :)
Det har blitt en del bøker jeg har kjøpt og lest etter å ha hørt på NRK radioprogrammet Verdibørsen. Einar Duenger Bøhn er professor i filosofi ved Universitet i Agder og forfatter, og jeg har hørt på flere episoder der han har deltatt. Einar Duenger Bøhn er også vert for podcasten Einar Duenger Bøhns filosofipod.
Det var i episoden Vil teknologien ta over for menneske at jeg hørte om boken som Einar Duenger Bøhn har skrevet: Teknologiens filosofi Metafysiske problemstillinger. I den interessante samtalen i Verdibørsen deltar også Lena Lindgren som har skrevet boken jeg skrev om i innlegget: Ekko - ett essay om algoritmer og begjær - av Lena Lindgren - interessant og til dels skremmende lesning
Jeg er over gjennomsnittet interessert i temaet informasjonsteknologisk utvikling. Jeg er verken teknologioptimist eller teknologipessimist. Men jeg er skeptisk til de som slenger rundt seg påstander om at teknologien kan erstatte mennesker. Derfor er jeg spesielt interessert i det som sies og skrives om kunstig intelligens, og har nå kjøpt og lest boken Teknologiens filosofi Metafysiske problemstillinger.
I denne boken jeg leste og skrev om i 2020: Hallo, verden (Hello world) av Hannah Fry, en bok om hvordan det er å være menneske i en verden styrt av datamaskiner skriver hun om kunstig intelligens (KI):
«For noen er ideen om at en algoritme skal arbeide uten eksplisitte instrukser, å be om trøbbel. Hvordan kan vi kontrollere noe vi ikke forstår? Hva om evnene til sansende, superintelligente maskiner overgår evnene til dem som skapte dem? Hvordan skal vi sikre oss mot at en KI vi ikke forstår og ikke kan kontrollere, ikke skal motarbeide oss?
Dette er interessante hypotetiske spørsmål, og det kryr av bøker om den overhengende faren for en Kl-apokalypse. Jeg beklager hvis du hadde håp om det, men denne boken er ikke en av dem. KI har gjort mange fremskritt i rykk og napp den siste tiden, men den er fremdeles bare «intelligent» i ordets snevreste forstand. Det er antagelig nyttigere å tenke på det vi har vært igjennom som en revolusjon innen datastatistikk enn en revolusjon innen intelligens. Jeg vet at det får det til å virke mye mindre sexy (hvis du ikke er veldig tent på statistikk), men det er en langt mer presis beskrivelse av dagens situasjon.
Inntil videre er bekymringer for ond KI omtrent som bekymringer for overbefolkning av Mars.»
Som Einar Duenger Bøhn skriver i innledningen til sin bok; han er filosof og boken er først og fremst en filosofibok skrevet for alle som måtte være interessert.
Bokens struktur - fra innledningen:
«Boken er strukturert slik at den begynner med mer nære problemstillinger for så gradvis å bevege seg mot fjernere problemstillinger, slik at vi sakte, men sikkert hever blikket mer og mer. Jeg begynner nærmere bestemt i kapittel 1 med å stille spørsmålet hva teknologi egentlig er. Jeg trekker også opp noen skiller mellom forskjellige typer teknologi. Deretter, i kapittel 2, stiller jeg spørsmålet om hva informasjon egentlig er, og om virkeligheten egentlig bare er informasjon. I kapittel 3 stiller jeg spørsmålet om hva kunstig intelligens er, og skiller det fra spørsmålene om kunstig moral og kunstig bevissthet. Gjengangeren i denne boken er at kunstig bevissthet ser ut til å være den store snublesteinen for hva nyere teknologi kan erstatte. I kapittel 4 stiller jeg spørsmålet om det er mulig å skape kunstige personer. Dette hviler igjen på muligheten for kunstig bevissthet. Kapittel 5 handler om hvorvidt det er mulig å skape kunstig liv, mens kapittel 6 stiller spørsmålet om hvor langt den teknologiske utvikling kan og bør gå. Kan og bør vi for eksempel etterstrebe teknologi som erstatter oss mennesker helt? Er vi mennesker for fremtidens kunstige herskere det tidligere naturlige menneskearter er for oss mennesker i dag — et tilbakelagt stadium på livets vei?»
Selv om innholdet er godt strukturert og er interessant lesning, utfordret den meg som ikke er spesielt interessert i filosofi innimellom. Men det er ikke sjelden at jeg f.eks. leser dokumenter på jobben flere ganger. Så hvorfor skal det ikke være slik med bøker. Teknologiens filosofi metafysiske problemstillinger er absolutt en bok som jeg bør lese mer enn en gang.
Hva metafysikk er, skriver Bøhn her på Store norske leksikon:
«Metafysikk er det filosofiske studiet av det som ligger til grunn for virkeligheten, eller det tilgrunnliggende for virkeligheten. Metafysikken antar ikke på forhånd at det tilgrunnliggende for virkeligheten er noe man kan observere; det er i seg selv et dypt metafysisk spørsmål. Metafysikk er slik først og fremst en filosofisk disiplin, fremfor en naturvitenskapelig disiplin.»
Om bakgrunnen for at Bøhn har skrevet boken – fra innledningen:
«Den teknologiske utviklingen går fortere og fortere. Hvor går egentlig grensen for hva teknologi og dagens teknologiske utvikling kan erstatte? Hvor langt kan og bør vi dra denne utviklingen? Det er det denne boken handler om. Jeg er opptatt av dette for bedre å forstå hva vi mennesker er og bør være, samt hvilken situasjon vi befinner oss i og bør se for oss fremover.»
«En dag dør broren min. Det er en ulykke. Han faller ned i den gamle brønnen og det er ingen som ser det. Det er ingen som hører det. Det er ingen som ser at den lille kroppen hans forsvinner i det svarte hullet. Det er ingen av oss som ser det, verken mamma, pappa eller jeg for vi er ikke der. Det er bare bestemor og bestefar som er der. Og de er ikke der de heller. De sitter på hytteverandaen og kan ikke se brønnen fra der de sitter. De ser ikke at broren min har gått bort til den gamle brønnen med morkent lokk. De tror han kan passe seg selv en stund, at han kan leke litt alene mens de døser på verandaen. Men han kan ikke passe seg selv, han er så liten. Hører dere det, bestemor og bestefar? Han er for liten til å passe seg selv! Men de hører det ikke. De er litt tunghørte begge to, de kan ikke noe for det.»
I debutromanen til Mirjam Kristensen Dagene er gjennomsiktige som ble utgitt i 2000 og som hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for, er fortellerstemmen Sofie. Tragedien skjer sommeren før hun skal begynne i 2. klasse på barneskolen. Gjennom Sofie får vi vite hvordan det at lillebroren dør rammer familien, som er foreldre, besteforeldre, tante og onkel. Slik Sofie opplever det som skjer. Allerede i starten av boken får vi et innblikk i at lillebroren ikke utvikler seg slik han skal etter alderen. Bestemor som faller helt sammen. At dette også kan ha sin årsak i et annet dødsfall som det ikke snakkes mye om. Bestemors yngste datter som ble funnet død i hagen for mange år tilbake.
På tross av den triste historien likte jeg boken. En usentimentalt fortalt historie om når det verst tenkelige skjer.
«Den som leter etter et fast mønster, en langsiktig plan og et overordnet mål i den norske regjeringens politikk på 1280-tallet, må derfor regne med å gå en frustrerende oppgave i møte. Mang en historiker som har forsøkt, har klødd seg i hodet, og forklaringene er mange og sprikende. Noen har sett baronene i kongsrådet, enkedronning Ingeborg — og ikke minst Alv — som en korrupt, kriminell bande, som utnyttet sine posisjoner i statsapparatet for å berike seg selv. Andre har sett dem som forsvarere av nasjonens uforanderlige og objektive interesser, som var truet av utenlandske aggressorer.
Begge perspektiver er begrensede. Motiver, mål og strategier endret seg fortløpende. Hendelsene hadde en tendens til å ta retninger som ingen hadde planlagt eller forutsett, slik at politiske valg for ettertiden virker plan- og målløse. For ikke å snakke om at handlinger og strategier kunne ende opp med å gi stikk motsatt resultat av det som var hensikten. Som for eksempel Alvs krig. Den inngikk i en strategi som hadde som mål å avslutte konflikten ved å få tyskerne til å gi opp. Resultatet ble at krigen bare vokste, og fallhøyden ble større for alle som deltok.
Og da det danske kongeriket ble blandet inn i krigen, viklet enda flere nye tråder seg inn i hverandre. Utviklingen tok en retning selv de mest erfarne politiske strategene i det norske kongsrådet trolig ville hatt problemer med å forklare, dersom de var blitt spurt. «
Da jeg leste avsnittene over i boken til Tore Skeie, Alv Erlingsson Fortellingen om en adelsmanns undergang, tenkte jeg på Putins krig som nå foregår i Ukraina. Hvordan denne krigen vil bli skrevet om i fremtiden, det skulle vært interessant å lese. En ting er sikkert. De såkalte samtidsekspertene har bommet grovt i sine spådommer om hva Putin ville komme til å gjøre mv.
Det at jeg valgte å lese boken om Alv Erlingsson og hans samtid som ble utgitt i 2009 nå, er fordi jeg så dette Bokprogrammet fra 2011 Historiske romaner:
«Må historiske romaner være historisk korrekte? Jean M. Auel står bak megasuksessen Hulebjørnens klan, hvor hun gir et nyansert bilde av steinalderen basert på funn av knokler, pilspisser og hulemalerier. Bokprogrammets Siss Vik møter henne i London ved verdenslanseringen av siste bind i serien. Du møter også Jan Ove Ekeberg og Tore Skeie, som har gitt levende skildringer av norsk middelalder i bokform. Hvordan kan en forfatter puste liv, kjøtt, blod og følelser inn i en historisk periode vi vet svært lite om?»
Jeg har tidligere leste denne boken i 2019 : Hvitekrist, Om Olav Haraldsson og hans tid – av Tore Skeie, en svært god bok om sagatidens mennesker
I Bokprogrammet forteller Tore Skeie blant annet at Alv Erlingsson levde i en tid som er spesiell kildemessig. Det var en periode som ikke er dekket av sagaer, men en eksplosjon i andre typer kilder og spesielt brev. Men til tross for dette fant han ikke mye informasjon om Alv i disse kildene. Derfor er boken mer et portrett av tida han levde i med hans livshistorie som en rød tråd. For Tore Skeie er det like fasinerende det vi ikke vet om Alv. Det som er interessant med middelalderhistorien, er at det finnes bare fragmenter av en tapt virkelighet. Ved å sette puslespillbitene sammen aner man vagt et bilde, som gir han et sug, en drivkraft, til å holde på med dette. Det er jeg veldig glad for, boken Tore Skeie har skrevet likte jeg veldig godt. Det er mye av det han skriver om som jeg ikke har lest om tidligere.
«Høyr Eir. Dei fleste av dei vala ein får i livet, er så små at dei knapt set merke etter seg. Men der finst blant dei somme som er større. Og sviktar ein der, så blir alt verdilaust, alt det andre ein stod for.»
Jeg valgte å lese Mirjam Kristensen roman En ettermiddag om høsten, som ble utgitt i 2006, etter å ha sett den omtalt i dette bokprogrammet fra 2011: «Hvorfor leser vi om det som vi frykter mest?»:
«John Irving sier at den største drivkraften i hans forfatterskap er frykten for at noe forferdelig skal skje med barna hans. Denne frykten skriver han ut i romanene, også i den siste, Siste natt i Twisted River. Den norske forfatteren Mirjam Kristensens bok, En ettermiddag om høsten, handler om frykten for å miste den du har kjær, brått og uforståelig. Bokprogrammet ser også på to aktuelle barnebøker som handler om det vi er redd for. For barn, som voksne, vil gjerne lese om det de synes er skummelt.»
Det er faktisk mange mennesker som forsvinner uten at det er spor etter at personen har vært utsatt for noe kriminelt. Det er ikke lenge siden jeg så en slik sak ble omtalt på TV programmet Åsted Norge. Jeg blir veldig urolig av å se og lese om slike saker.
Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan det er å være på ferie i en storby og så forsvinner den en er sammen med. Uten forvarsel. Timene går og vedkommende dukker ikke opp. Fortvilelsen. Tankene. Kan ikke huske å ha lest en roman med handling som ligner. En bok som det var vanskelig å legge fra seg. Bildet over er maleriet han som forsvinner så på før han forsvant, The Penitent Magdalen av Georges de La Tour. (Bokomslaget er utrolig kjedelig sammenlignet med handlingen!)
Så godt likte jeg romanen En ettermiddag om høsten, at jeg skal lese Mirjam Kristensens debutroman Dagene er gjennomsiktige som også er nevnt i TV-programmet.
«Det fineste i dag: Jeg er tidligst oppe og setter meg ved det lille kjøkkenbordet for å drikke kaffe og lese. Sju andre sover. Så kommer lille Arthur ut. Han henter en kjøkkenstol, stiller seg på den og tar eska med frokostblanding ned fra toppen av skapet, setter stolen tilbake på plass, henter melk i kjøleskapet og setter seg ved bordet overfor meg. Det er svalt, stille, når han forteller meg noe er han så rolig, i en tilstand av helt rein og doggfrisk forventning. Vi er sammen og hver for oss på samme tid. Han i sine tanker, jeg i mine. Begge om det som snart skal skje. Jeg skal inn og jobbe, Arthur venter på at Jesper skal stå opp så de kan være sammen og spille. Han gleder seg, han ser ut i lufta og smiler uten synlig grunn.»
Jeg har gledet meg til å lese boken Mitt Abruzzo, med tilleggstittelen Journal 29.1. – 18.7.2021 skrevet av Per Petterson. Den skuffet ikke. Det er en sånn bok som jeg, etter å ha lest siste side, tenker at jeg må starte å lese den om igjen med det samme. Sitatet over er fra slutten av boken, da han sammen med familien er på sommerstedet de har i Danmark, lille Arthur er et barnebarn.
Min leseopplevelse kan beskrives slik som sitatet hentet fra anmeldelsen til CATHRINE KRØGER, DAGBLADET:
"Pettersons desperate dagbok er skrevet med en så intens og nærmest manisk tilstedeværelse at jeg blir helt slått ut. Det skjer ikke ofte, kanskje et par tre ganger gjennom året, at jeg leser ei bok som er så overveldende god at jeg nærmest sitrer når jeg leser. Sånn er det med Per Pettersons dagbokaktige Mitt Abruzzo. Den har en nervøst intens tilstedeværelse som trollbinder leseren … Ved siden av det ganske fantastiske forfatter(selv)portrettet, er dette en litterær journal … Han gjenforteller handling, episoder, forfatterskjebner og forfattersamtaler med en slentrende original selvfølgelighet og de mest forbløffende bilder … Det er sjelden å lese noe som oppleves så lite pinlig privat, og samtidig så skåret til beinet, rent, vitalt, desperat, tørrvittig"
«Hver gang jeg har begynt å skrive en ny bok, har jeg tenkt at den skal handle om fotografiet A tok av meg i januar 1983, jeg har villet skrive om tiden før det ble tatt, dagene i Paris, og tiden etter, men så skrev jeg meg inn i andre fortellinger i stedet. Jeg blir kvalm av å tenke på historien om bildet, det er en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en ganger av tusen og en grunner.»
I dette intervjuet sier Linn Ullmann at romanen Jente, 1983, som ble utgitt i 2021, tar opp tråden fra romanen De urolige som ble utgitt i 2015. Begge romanene har sitt grunnlag i egne erfaringer. Men i romanene gir hun erfaringene form til noe om er allment. Det er ikke bare en bekjennelse, en privat ytring. Valg av form er årsaken til at det har tatt så langt tid å skrive boken. Hvilken form skulle hun gi fortidsfortellingen om denne jenta fra 1983, og nåtidsskildringen om en voksen forfatter som prøver å skrive denne historien. Som i romanen siterer hun i intervjuet Virginia Woolf om at å skrive egentlig ikke er så vanskelig. Det eneste man må gjøre er å finne de riktige ordene og sette dem i riktig rekkefølge. Det er det som er vanskelig og skal være vanskelig med å skrive, å finne formen. Romanen er ikke et oppgjør eller bekjennelse for Linn Ullmann, men en undersøkelse som etterfølges av et spørsmålstegn. Det er ikke noe punktum, ikke noe endelig svar. Det hører heller ikke hjemme i det terapeutiske rom. Det er en historie om som hun har tenkt på hele det voksne livet som tar utgangspunkt i noe hun opplevde da hun var 16 år i 1983, hvor hun traff en mann på 44 år og reiste til Paris for å treffe han fordi han skulle ta et bilde av henne. Han var kjekk og omsvermet, og så hadde de et forhold som både var ømt og forferdelig. Han var både spennende og brutal.
Det har blitt skrevet og snakket mye om denne romanen Jente, 1983. Mine forventninger var derfor høye, særlig etter å ha lest romanen De urolige. Jente, 1983 innfridde, jeg likte romanen veldig godt.
«Vi er én art, blant ti millioner arter. Samtidig er vi en unik art, i kraft av vår kapasitet til å samhandle slik at vi påvirker hele kloden og alle de andre artene. Vi er også enestående fordi evolusjonen har gitt oss evnen til å vurdere våre handlinger, logisk og moralsk, i et større perspektiv. Det følger et stort ansvar med den innsikten, og det er på tide å aksle det ansvaret — fordi naturen er alt vi har, og alt vi er.»
Anne Sverdrup-Thygesons bok På naturens skuldre hvordan ti millioner arter redder livet ditt ble utgitt i 2020 er en bok med høy wow-faktor. For en formidlingsevne. I motsetning til skrikende kommunistiske MDG’ere som bare gjør meg rasende, får Anne Sverdrup-Thygeson i denne boken frem hvor viktig det er at vi spiller på lag med naturen.
Jeg undrer meg stadig over menneskenes grådighet. Hvordan fasade er viktigere enn innhold. Da jeg var småjente i Finnmark observerte jeg søppel i fjæra som var slengt over bord fra fiskebåter og fraktefartøy, og undret meg over hvordan mennesker kunne forsøple havet. Lenge før plast i havet var et tema. I dag undres jeg over at huset ved siden av der jeg bor, som er solgt for fjerde gang og der nye eiere hver gang pusser opp huset fra gulv til tak. Hyttelandsbyene i fjellheimen. At mennesker synes det, er greit å reise til Peking og andre storbyer for å shoppe og skryte av det etterpå. Overbefolkning. Hvordan gale mennesker som fornekter at klimaendringer er menneskeskapte blir statsledere. Osv. Jeg forsøker å ikke overforbruke slik at jeg etterlater meg for mye til søppelberget. Men jeg erkjenner at jeg kunne gjort mere. Derfor er boken også en påminnelse om nettopp det.
«Manuskriptet til denne boken skrev Agatha Christie allerede i 1940, i over 35 år har det vært deponert hos hennes engelske forlegger.
Da boken endelig utkom på engelsk høsten 1975, skapte den sensasjon.
Hercule Poirot og hans gamle venn kaptein Hastings møtes igjen på herregården Styles, åstedet for handlingen i Agatha Christies debutbok. Den belgiske mesterdetektiv er nå en syk gammel mann, men hans åndsevner er fremdeles på topp, noe han får rik anledning til å demonstrere i sin siste sak. Ringen er sluttet .”
Sitatet over er fra bokomslaget til romanen Den fjerde rytter som er den tiende og siste boken jeg leser i mitt Agatha Christie-prosjekt inspirerte av dette TV programmet Agatha Christie - hundre blodige år.
Janet Morgan skriver i sin biografi om denne boken og tiden den ble skrevet:
*«Agatha begynte på to andre bøker i 1940. Den ene var en Poirot-bok, som ble utgitt først 35 år senere, med tittelen Curtain (Teppet faller). Den andre, med Miss Marple, hadde arbeidstittelen Cover Her Face (Dekk ansiktet hennes), som er en del av et sitat fra The Duchess of Malfi: «Cover her Face, mine eyes dazzle, She died young…
Ingen av de to bøkene Agatha Christie skrev i 1940 ble utgitt med det samme. Agatha var opptatt av å bygge opp en reserve, i tilfelle hun skulle bli ute av stand til å skrive — hvis det for eksempel skulle tilstøte Max eller Rosalind noe. Dessuten ble Poirot-boken skrevet i en periode da Agatha syntes hennes belgiske detektiv var «ulidelig». Det ender med at han dør. Siden han var Agathas viktigste inntektskilde, var det ikke til å unngå at boken havnet på kjølelageret. Miss Marple-boken ble utgitt først i 1976, med tittelen Sleeping Myrder (Miss Marples siste sak).
Kopier av alle viktige manuskripter ble under krigen straks sendt til New York. Kontoret i Fleet Street 40 hadde fått bombetreff. Harold Obers reaksjon var at «Mrs. Mallowan må ha vært i en fortvilet tilstand da hun bestemte seg for å kverke Poirot». Agatha hadde faktisk allverdens grunner til å føle seg nedtrykt. Hun kunne ikke lenger ta tilflukt i noen av sine egne hus. Både Greenway, Winterbrook og Cresswell Place var bortleid, og i Sheffield place var det ikke trygt. Rosalind oppholdt seg i Nord-lrland sammen med Hubert. Max tok sikte på tjeneste i utlandet. Aller verst var savnet av Carlo. Agatha hadde gitt henne et hus i Ladbroke Terrace Mews, og traff henne inniblant. Men Carlo arbeidet nå i krigsindustrien. Alt dette plaget Agatha mer enn de finansielle problemene, enda de var alvorlige nok. Ved utgangen av januar 1941, da skattehøringen på ny var blitt utsatt og britiske skattemyndigheter presset på for å få sine andeler, skrev Cork på ny til Ober: «Situasjonen er temmelig desperat uten innbetalinger Det er vanskelig å fatte at Christie må finne penger til inntektsskatt på penger hun ennå ikke har mottatt. Det skal ikke stor fantasi til å forstå hvilket mareritt dette har skapt for vår mest verdifulle klient . . .»*
Sist sett
