Bokelskere.no

Ingen sa det som det var, at det eneste som var ektefølt hjemme hos oss, var likegyldigheten vi uttrykte ved å overse alle andres ønsker og behov, hvor små eller store de enn var. Og det eneste som oppsto spontant, var forurettetheten i hver og en av oss da denne likegyldigheten på et eller annet tidspunkt uunngåelig rammet oss selv.

Det er bare barn som tror at man kan få alt man ønsker seg, men av og til tenker jeg at det aldri har eksistert noen barn, at ideen om å være barn bare er en illusjon. De som kan kalles for barn er bare litt mindre av størrelse, og litt lettere å føre bak lyset, de lever i fangenskap hos oss voksne, som hvilke som helst kosedyr eller husdyr. Man holder fram et lite, slitt fotografi av et lite, skimrende barn for at folk skal tro at man er god. Det gjorde jeg også, jeg følte meg som jomfru Maria når jeg var ute og trillet Valle i barnevognen i begynnelsen, da han var nyfødt. Men mennesket er verken godt eller ondt, det er som veps, en del av økosystemet.

Jeg ordner kaffe i bialettikanna, som jeg i gave til mitt framtidige selv rengjorde i går.

Søvnløse netter er helt like, men de kan skilles i to grupper: De nettene der jeg godtar det, og de nettene der jeg ikke godtar det.

(...), og havet var lagd av sånt papir som kaker er pakka inn i når de loddes ut.

BRUK INNESTEMME! roper jeg.

Jeg ble oppriktig skuffa hver gang en mann jeg virkelig kunne snakke med, virkelig ikke ville snakke med meg lenger etter at det ble klart at jeg virkelig ikke ville ligge med ham.

En ting jeg synes vi burde slutte med, sier jeg og Eike til hverandre. Det er en ny sjanger, en ny måte å starte samtaler på. Og den tingen, den vi burde slutte med, det er alltid en ting bare den ene av oss gjør: den andre. De samtalene blir aldri særlig gode, men de er effektive, de forandrer oss og skaper oss om til et nytt dyr, et vi ikke kjenner.

Det var en gang en verden som var blå og grønn og rød. Rundt og rundt i verdensrommet snurret planeten, rundt og rundt. Det var dag og natt, sol og regn. Det fantes gressletter, hav og skoger ingen mennesker hadde sett eller rørt. Det fantes frukt ingen hadde gitt navn, dyr ingen hadde skutt på. For eksempel fantes det tjukke bjørnunger som spiste bær under digre løvtrær, og ingen så dem eller hørte dem. Fugler samla kvister og strå, samla dem i tretoppene og lagde reir, lagde hjem. Det fantes hvaler som sendte de langsomme sangene sine på tvers av havet og fikk svar fra andre hvaler.

Hvorfor løper de så mye? Kan de ikke bare spise litt mindre? sier mamma og jafser i seg resten av burritoen.

Jeg veit ikke om det var midtlivskrisa som kom, kanskje var det bare livskrisa, og den er ikke like berømt. Ei heller brakte den med seg forbedringer på utseendet mitt eller sexlivet.

Jeg ba ikke om å bli født.
Jeg ba ikke om å bli voksen.
Jeg ba ikke om noe av dette.
Og nå er jeg her. I en kropp som forfaller, i en verden som brenner opp, i en hverdag som går på repeat, i et ekteskap som jeg er usikker på om noen gang egentlig var godt, i et morskap jeg hadde sånne forhåpninger til (...)

Jeg har bare levd i 43 år, jeg har ikke reist så mye, jeg har blitt der jeg er, vært på plassen min i verden, jeg har vært datter og kone og mamma, jeg har vaska opp og laga middag og kommet i tide på jobben, selv om den føles meningsløs, jeg har forsøkt å følge banen min og ikke gå i veien for noen, og så har jeg allikevel kræsja. Jeg skulle bare ønske jeg visste hva jeg kræsja i.

At kunstnere går på kollegers utstillinger for å se og bli sett og klage over det som stilles ut, er kanskje ikke så rart, men deres ulærde venner og bekjente gjør gjerne det samme, sikkert fordi de blir påvirket av stemningen det legges opp til av de profesjonelle. Dette fordummer i siste instans kunstverdenen nok til at det kan være like greit å holde seg hjemme.

I psykoanalytisk praksis er man vant til å bli lurt, det går begge veier. En terapeut er trent til å mistenkeliggjøre ethvert utsagn pasienten måtte komme med, og pasienten vil bevisst eller ubevisst prøve å dikte en fortelling om seg selv som syk. Heri ligger psykoanalysens svakhet. Katolikkene har samme problem med sine kammerteatralske skriftemål.

Jeg prøver å undersøke litt her. Skal vi se. Jeg får liksom ikke helt oversikten. Jeg går tilbake, undersøker loggen. Nei. Eller kanskje ja. Merkelig.

Den neste setningen er helt identisk med denne, bortsett fra at ordene "neste" og "forrige" er byttet om, i tillegg til uttrykkene "bortsett fra" og "ved" samt "identisk med" og "forskjellig fra". Den forrige setningen er helt forskjellig fra denne, ved at ordene "forrige" og "neste" er byttet om, i tillegg til uttrykkene "ved" og "bortsett fra" samt "forskjellig fra" og "identisk med".

Livets mest opplagte hensikt: Å stå oppreist. Også i motgang. Gjennom alle tap og skuffelser.

"Herregud," sa Karl, "det er naturligvis sånn det er." Han retter blikket mot broren som lå tilbakelent og stirret inn i solnedgangen. "Vi har tenkt fundamentalt feil, bror. Om nordmenn som skal bli europeere. Morfar har rett. Hvorfor ikke gjøre verden om til Norge?"]

Vi er selvsagt klar over at det ikke bare er store selskaper, trangsynte politikere og byråkraters nytale som forringer demokratiet og undergraver fremskritt og forbedring. I hemmelighet gir vi alle etter for sinnets laster: Vi er intolerante, uimottagelige for bevis, inkompetente, forfengelige, arrogante og driver med ønsketenkning. Konklusjonen er ganske enkel: Når demokratiet forvitrer, skyldes det bare delvis kapitalismens og maktens brutaliteter. Det skyldes like mye alminnelige folks fordommer, begjær og dårskap.