Bokelskere.no

Skjønner jeg den smerten barna mine føler? Jeg tror jeg gjør det, selv om de kanskje vil påstå noe annet. Men jeg tror jeg vet så godt om den smerten vi barn trykker til brystet, om at den vil vare livet ut, med lengsler så store at man ikke engang kan gråte. Vi holder den tett inntil oss, det gjør vi, for hver gang det hamrende hjertet slår: Denne er min, denne er min, denne er min.

Men nådeløsheten handler virkelig, tror jeg, om å gripe fatt i meg selv, om å si: Dette er meg, og jeg kommer ikke til å dra dit jeg ikke holder ut å dra -til Amgash i Illinois- og jeg kommer ikke til å bli i et ekteskap når jeg ikke vil det, og jeg vil gripe fatt i meg selv og slynge meg selv videre gjennom livet, blind som en flaggermus, men videre drar jeg!

Men iblant ser jeg et barn gråte i den dypeste desperasjon, og jeg tror at det er en av de sanneste lydene et barn kan lage. Da føler jeg nesten at jeg inni meg selv kan høre lyden av mitt eget hjerte som brister, sånn som man kunne høre ute i det fri -når forholdene var ideelle- maisen gro på barndommens åkre. ... Jeg har gått av subwayen for å slippe å høre et barn gråte på den måten.

Da skjønte jeg at jeg aldri kom til å gifte meg med ham. Det er rart hvordan én ting kan få en til å skjønne noe sånt. Man kan være klar til å oppgi barna man alltid har ønsket seg, man kan være klart til å holde ut bemerkninger om ens egen fortid, eller om klærne man går i, men så -en bitte liten bemerkning, og så slippes luften ut av sjelen og den sier: Åh.

Det første året hun var gift, hadde moren min jobbet på det lokale biblioteket, og visstnok -fortalte broren min meg senere- elsket hun bøker. Men så sa biblioteket til moren min at det var kommet nye regler, og at de bare kunne ansette folk med riktig utdanning. Moren min trodde aldri på dem. Hun sluttet å lese, og det gikk mange år før hun gikk på et bibliotek i en annen by og tok med seg bøker hjem igjen.

..., og verdenshistorien åpnet seg, og alt annet var vagt og ute av fokus, jeg ville puste, jeg ville overholde dødlinjer, skrive ferdig artikler, og hver idé jeg fikk, hver tanke som slo meg, ville jeg kommunisere med ham. Hver sang jeg hørte, ville jeg dele, jeg ville at han skulle se alt jeg så, jeg ville ta på profilen hans mens han sov, bore meg inn i hvert enzym, studere det ned til minste sprettende, uforutsigbare elektron, og hele tiden, i en egen luke i hjernen, noterte jeg hvor jeg antok at han befant seg til enhver tid.

Selv veide jeg hvert eneste ord i hver eneste e-post. Jeg kopierte dem inn i et worddokument, telte tegn, slettet, skrev dem på nytt, redigerte og korrekturleste. Det slukte tid. Det slukte særlig tid å få det til å se ut som om jeg ikke hadde brukt tid på det i det hele tatt.

Jeg vil at du skal komme i senga mi like ofte som i nyhetsfeeden min.

...(jeg til Kika: "Alle menn mansplainer, forskjellen er hva de har å si")...

Ole-Morten retter på legefrakken. Han tar tredager'n, om viser seg å bestå av seks dager, på fullt alvor, og han sier ikke som leger pleide å si. Du får ta det opp med myndighetene. Ikke skyt budbringeren. Stem på et annet parti neste gang (hvorpå jeg alltid svarer: Jeg stemmer da vitterlig alltid på et annet parti).

Jens hadde besøkt morfar nede i Sønderby et par ganger. Han ante ikke at han hadde katter. Bare at han hadde en liten hund som fulgte ham overalt og kunne spille død på kommando. Det gikk fint helt til den dagen den ikke reiste seg opp igjen. Deretter ble den kalt øyas lydigste hund, og morfaren til Jens sluttet å si noe. Og så døde han også.

Silas kjente de fleste nede på hovedøya, og ellers kjente han noen som kjente dem. Ikke at han sladret. Han fortalte alltid bare fine ting om de døde. Det kunne være ting som at bakeren alltid hadde sørget godt for rottene sine, eller at postmesteren hadde hatt så mye kjærlighet til sin kone at han var nødt til å fordele hengivenheten på hele tre andre damer nede på sørøya.

"Vet du hva jeg har funnet ut? At folk flest ikke legger merke til noe som helst, og om de gjør det, så bryr de seg ikke."

-Han holdt ut ganske lenge med Laila, synes du ikke?
-Tja, hvor lenge holdt det, Rogern?
-Fem år. Seks...
-Hva sier du til det, fatter?
Fattern smiler. Han ser på muttern, han sier:
-Hvor lenge har det holdt, Marta?
-Toogførti og et halvt, sier muttern og rødmer svakt, klar med jernet i tilfellet noen vil ha flere vafler. Og det er selvsagt familieidyll, som vi ikke tåler for mye av her i huset, av frykt for å miste maska, og selv om det sikkert skjuler seg ganske mye møkk på de seksogførti åra, og selv om jeg trur at fattern alltid har hatt -om ikke et ess- så i hvert fall en åtter i ermet, så kjenner jeg et lite grøss når jeg ser henne stå der.

Den første gråten hennes. Den husker jeg bedre enn første gang vi lå med hverandre. Jeg husker ikke første gang jeg lå med en jente, jeg husker heller ikke første gang jeg var full. Men jeg husker den første gråten til ei jente jeg trodde var min.

Skiltet på skrivebordet hennes sa "Informasjon". Men det kunne like gjerne stått "Cave canem". Det gikk et par minutter før hun, med briller som blinket Morsekoden for "gå din vei", endelig anerkjente min tilstedeværelse ved å se på meg.
"Ja?"
Det var et blått skjær i det grå håret hennes, og munnen var så stram som en geometrisk firkant. Hun hadde hvit bluse og en dobbeltspent marineblå jakke. Hun minnet meg litt om Admiral Dönitz. Et høreapparat var festet til lommen. Jeg bøyde meg mot det og pekte mot en av marmorstatuene.
"Egentlig tror jeg han har ventet lenger enn jeg har," sa jeg.
Det var nok til at hun viste tenner. De var bedre enn den russiske kvinnens. Så sterke ut også. Noen hadde foret henne med kjøtt.
"Mein Herr," sa hun skarpt. "Dette er Nasjonalbiblioteket i Wien. Hvis de er ute etter en god latter, foreslår jeg at de oppsøker en cabaret. Hvis det er en bok, så kan jeg kanskje hjelpe Dem."

Han kunne ikke ha vært mer enn drøy én femti og likevel hadde han fremtoningen til en skapning som drepte snømus med bare tennene. Det var som om moren hans hadde bedt om å få nedkomme med en terriervalp og så ombestemt seg i siste øyeblikk.

"Det er forskjellen mellom krig og fred, det er det hele," sa jeg til ham. "Krig gjør at drap virker gjennomførbart og realistisk. I fredstid er det ikke det. Ikke på samme måte. I fredstid er alle bare engstelige for at hvis du dreper noen, vil det bli et fryktelig søl på teppet. Angsten for sølet på teppet og om det betyr noe, er den eneste virkelige forskjellen mellom krig og fred." Jeg tok et drag av sigaretten. "Det er ikke Tolstoj akkurat, men jeg jobber med saken."

Alle klienter er løgnere, sa jeg til meg selv. Jeg har ennå ikke møtt en som ikke betrakter sannheten som om den var rasjonert.

"De er ganske velinformert til å være så enkel og vulgær, er De ikke?"
"Ekte dekadanse krever at man ikke tar noe helt alvorlig," sa jeg, "Minst av alt dekadent kunst."
"Er det virkelig det De mener om det? At det er dekadent?"
"Jeg skal være ærlig," sa jeg. "Jeg liker det ikke i det hele tatt. Men jeg er glad for å se det utstilt uten innblanding fra mennesker som vet like lite om kunst som jeg gjør. Å se på det er som å se inn i hodet på en som er uenig med deg i nesten alt. Det gjør meg ille til mote." Jeg ristet trist på hodet og sukket. "Slik er demokratiet, antar jeg."