Bare en kort omtale denne gangen, fordi boken i seg selv er meget lesverdig. Dette er bare bind 1 av 2.
En dokumentar om en gruppe kriminelle som stod bak mange hendelser i Danmark og i andre land fra 1960- til slutten av 1980-årene. Jeg visste ikke noe om dette på forhånd, og det har vært en interessant lesning for å forstå terrorisme og kriminalitet fra et venstreradikalt ståsted. Til tider er boka så spennende at den framstår som en pageturner, nesten som en ekte krim. Men siden det er en bokserie på 2 bøker på til sammen 950 sider cirka, er det ganske tung dokumentasjon og ikke fritt for at det er en del detaljer.
Frode Kinserdal siterer Hundehjertet av Michail Bulgakov (side 50)
14:27, 5. februar 2017 Ingen har det som favoritt.
"Jeg skal rive i filler ugla igjen!" - tenkte hunden i avmektig raseri. Så la den seg utmattet ned, og da den sto opp igjen, reiste pelsen seg plutselig ende til værs, hunden så likesom noen motbydelige ulveøyne der inne på badet...
Frode Kinserdal siterer Hundehjertet av Michail Bulgakov (side 11)
14:23, 5. februar 2017 Ingen har det som favoritt.
Hunden slet øyeblikkelig skinnet av, borret hikstende tennene i krakaueren og slukte den i to glefs, slik at pølse og sne satte seg fast i halsen og den nær hadde slukt hyssingen òg. Jeg slikker hånden Deres om igjen, om igjen. Jeg kysser Deres bukser, min velgjører!
Etter å ha studert ved siden av full jobb i flere år, håper jeg å ha mer tid til å lese igjen. Jeg leser både faglitteratur og skjønnlitteratur. I tillegg leser jeg en del i jobben som ikke kommer med her.
Dette er en samlet omtale av Ken Folletts Stormenes tid, som på norsk er utgitt i to bind. I - Sverdet og korset; II - Katedralen. Historien handler om byggingen av en katedral i Kingsbridge, England. Her følger vi noen personer og deres skjebner. Særlig sentralt i historien står byggmesteren Tom, munken/prioren Philip, jarlens datter Aliena og hennes kjære mann Jack. Boken går over et lengre tidsrom, og særlig på slutten av andre bok gjøres det et lengre hopp. Slik framstår det tydelig at byggingen av katedralen var et livsverk for mange, og for andre noe man ga livet sitt for.
For min del gikk lesningen fort fra andre halvdel av første bok og ut andre bok. På 1165 sider er det et ganske omfattende persongalleri å bli kjent med. Stormenes tid som historie er godt lagt opp. Det er som et eventyr der det gode strider mot det vonde, og hvor det til slutt ender med at det gode vinner, men på veien dit er det mange hendelser som hindrer.
Noe av det jeg syntes var interessant i boken, var hvordan sympatien min stadig vekk gikk fram og tilbake mellom ulike personer. En karakter jeg hadde sympati med store deler av fortellingen er prioren Philip, men Jack vokser gjennom særlig bind II (Katedralen) fram som "den store helten".
Selv om fortellingen er fiksjon, har trekk av romanen rot i faktiske historiske hendelser. Det betyr ikke at romanen i seg selv er helt historisk korrekt, men at den sammenfaller med noen enkelte hendelser. Slikt kan jo gjøre at man også får interesse for den faktiske historien, og det er jo ikke det verste som kan skje.
Det er en roman som lever i deg, og man rives hele tiden med videre til neste side.
En bok som forteller meg noe om at mennesker har lett for å grave seg ned i sine egne problemer, sitt eget mørke. Ofte skal det ikke så mye til for at vi føler oss sett og møtt, og fjerner oss fra mørket. Av og til kan vi være fast bestemt på våre egne mål, helt til vi møter en situasjon som tvinger oss til å tenke annerledes.
Da jeg begynte å lese boka, tenkte jeg at det var galskap å lese en bok som hadde et slikt tema og behandlet det på en slik måte, selv om jeg visste hva slags rykte Arto Paasilinna har. Forfatteren evner å gjøre det mørke lyst, det tragiske litt komisk, og det kommer stadig nye overraskelser og vendepunkt. I stedet for døden, ender mange av deltakerne på turen opp med gode venner, og flere av deltakerne forelsker seg i hverandre.
Jeg gir boka karakteren 4, fordi jeg opplever at den ikke er helt min sjanger. Likevel er den fylt av en humoristisk snert og er skrevet på en fengslende måte. Den gir meg også noen nye perspektiver på et tema som er nedtonet og vanskelig å snakke om.
Boken startet for min del litt trått, men tar seg veldig opp underveis. Jeg gir terningkast 5 fordi jeg ble ganske fascinert av Uruguays historie underveis.
Jeg oppfatter "Det usynlige fjellet" som en benevnelse på utfordringene de tre kvinnene i boka møter. For hver generasjon er det bedre muligheter, men det er som om det ikke helt "vil seg" for noen av dem. Samtidig betyr også Montevideo (navnet på Uruguays hovedstad) noe slikt som "fjellet" eller "høyden".
Det er en fin historie om tre modige kvinner som utforsker nye sosiale klasser, og tar del i oppbyggingen av det moderne uruguayanske samfunnet.
Sist sett
