Bokelskere.no

(Akkurat denne påstanden kan det vel hende at vil bli motsagt, dette er i skrivende stund så langt jeg har kommet. Det lå ikke i munnen på Sokrates selv, og såvidt jeg har forstått så er det som regel han som har rett.)

Hmh. The corps is mother, the corps is father. Eller det var kanskje en litt annen Bester?

Bokanbefalninger, hm, det er egentlig bare sf/fantasy-litteraturen jeg har noe særlig oversikt over. Der liker jeg forfattere som China Mieville, Neal Stephenson, Iain M. Banks, av eldre forfattere, Philip K. Dick, Urslua le Guin, Brian Aldiss, sånn fra toppen av hodet. Nå er det mye av alle disse jeg ikke har lest, bortsett fra Mieville, som jeg lissom har fulgt med på. Jo, og Bing & Bringsværd, selvfølgelig.

Til morgenkaffen for tiden leser jeg Myrbråtenfortellingene, av Thure Erik Lund. Det er fire bøker i ett bind, og noen av dem også har mer enn et snev av det fantastiske. Alle fire har godt mer enn et snev av det merkelige. De krever tålmodighet, men man får mye igjen, hvertfall jeg.

• og du liker å sortere bøker etter land, ser jeg, så jeg kom på en ikke veldig kjent sf-bok jeg leste her i vinter, som handler om den japanske folkesjela og er skrevet av en Thailandsk forfatter (og klassisk komponist). Denne. http://bokelskere.no/bullgudmundsen/boksamling/1418076/ Vet ikke om det er en anbefalning eller en kuriositet, men jeg likte den.

Begynte fast med bok og morgenkaffe for et par år siden, det var en måte å komme seg opp om morran på som viste seg å fungere. Og så fikk jeg lest flere bøker på den måten. Nå har jeg sklidd litt ut av det nå det siste halvåret. Vanene bestemmer mer over meg enn omvendt. Skal se om jeg får kommet ordentlig i gang med det igjen når jeg nå snart går løs på høsten.

Tråden i de 11 bøkene (som det har blitt litt færre av nå, da) klarer jeg nok å holde, men det er som du sier et annet sted mest fordi de er ganske forskjellige fra hverandre. Som, ehm, tråder med så forskjellige farger at - nei, klarer ikke å utbrodere metaforen. Men for tiden ligger de fleste av dem på vent, jeg har mer lyst til å fordype meg i noen få. Det gir også sine gleder.

Blir ofte til at jeg har en fem-seks bøker gående på en gang - av litt forskjellige grunner, litt fordi jeg liker å bytte på, noen ganger fordi de utfyller hverandre, noen ganger fordi jeg leser serier eller verker eller bøker som er såpass svære at det ellers ville blitt alt for lenge å vente før jeg kunne begynne på noe nytt. I tillegg så har jeg bestemte bøker til spesielle anledninger, èn morgenkaffebok når jeg tar morgenkaffen hjemme, og èn når jeg drikker på kafè, for eksempel.

Etter at jeg fikk meg lesebrettet har det blitt litt i meste laget, på det verste kom jeg opp i 11 bøker, da ble det såpass at jeg ikke klarte å slappe av med noen, for når jeg skulle velge bok følte jeg alltid at det var ett eller annet viktig jeg hadde glemt. (Det er stort sett vanskelig å huske mer enn 7 ting av gangen.)

Men det er ikke alltid jeg bytter på fullt så hektisk. Noen ganger leser jeg ferdig èn mens de andre må vente. Noen ganger legger jeg en bok eller to nesten på hylla.

Det var en vinflaskeholder. Eller noe sånt. Fikk ikke helt med meg hva det var til. Det var jo det jeg plutselig opplevde, formen var skilt fra funksjonen. Om det egentlig var Thomas Olsen Myrbråten (evt. hans forfatter) eller meg selv det kom fra vet jeg ikke helt. Delvis fordi jeg ikke helt har oversikt over ideene hans, jeg er ikke en gang sikker på om det går an å ha oversikt over dem, det jeg fatter av dem er de ganske antioversiktlige. Men om noe er det vel ganske mettet med mening. Med opplevelsen jeg hadde var det egentlig omvendt. Men det var i hvert fall noe om skjedde fordi jeg hadde vært i en verden der hverdagsgjenstander er noe annet enn det de er til hverdags. Og ja, høyverdig er en beskrivelse jeg kan forstå. Strekker seg etter noe uoppnåelig og når så godt som opp.

Hemmingway, Klokkene ringer for deg. (Eneste Hemmingwayen som jeg har fått lest så langt.) Om en frivillig fra USA som kommer til en geriljagruppe i fjellene, med ordre om å sprenge en bro, og om konflikten når gruppas leder synes at oppdraget er for risikabelt.

Når jeg har sittet med morgenkaffen og lest i Myrbråtenfortellingene, om Thomas Olsen Myrbråten og fremveksten av hans verdensteori, og stikker innom Jernia på vei hjem, og ser geometriske former i hyllene i stedet for nyttegjenstander, former jeg kunne tenke meg å omgi meg med på grunn av deres rent språklige egenskaper –

– eller mer generelt, når jeg i det hele tatt stanser opp i lesingen av en forfatter som Thure Erik Lund for å tenke: Ja, men det er jo sånn det er –

– er det da jeg bør ta en pause, gå meg en tur, spise meg et knekkebrød, og prøve å roe ned knotten igjen?

Eller i hvert fall komme meg noe lynkjapt vekk fra Jernia?

Eller bør jeg tvert i mot intensivere lesingen og ta i mot det som kommer til meg, fordi det faktisk er sånn det er?

(Også postet på egen blogg.)

Jeg kjenner ikke til boka i det hele tatt, men det har ikke noe med prestestyre å gjøre da? (I overført betydning og kanskje med litt sarkasme?)

Jeg mistet desverre litt grepet mot slutten av denne boka. Det var en desperat handling der, av den typen som forandrer alt, men jeg trodde ikke noe særlig på den.

Om det var hvorfor - på grunn av måten det fantastiske ble behandlet, kanskje? At spøkelsesgreia i boka ble litt for teknisk, men jeg vet ikke det. Jeg liker det jo nettopp når det fantastiske blir en del av bokuniverset på både logiske og uforutsigbare måter. Det står nok heller på karakteren. Handlingen var desperat, og karakteren var nok også desperat, men fullt så langt var han eller hun ikke drevet. Oppfatter jeg det, da.

Men ellers har jeg jo sansen for Niffenegger. Jeg likte den forrige boka hennes, og fant igjen mye av det samme her. Spennende og i bunn og grunn likandes karakterer, idèmateriale som (med unntak av den desperate handlingen) glir veldig naturlig inn i fortellingen, og et språk som kan være ganske intenst, og som har litt for store ord noen steder, men som trekker meg veldig tett inntil det som skjer. Fantastisk litteratur som burde være spiselig også for de som tror at de ikke liker sånt.

Hvordan e-boka vil påvirker måten folk skriver på vet man vel ikke ordentlig ennå. Jeg tror det skal bli spennende å se. Men for min del ihvertfall har det påvirket måten jeg leser på. Jeg leser flere og eldre ting, jeg understreker og tar notater oftere, og jeg tar flere avstikkere til andre bøker, ordboka, wikipedia, men ikke så mange at jeg mister tråden helt. Papirbøker leser jeg annerledes, såpass annerledes at det har noe for seg å fortsette med det selv om ting blir enklere på brett.

Hva man skal kalle det har jeg ikke noen store tanker om. Egentlig ikke hvordan man skal kategorisere det heller. Annet enn at jeg håper begge deler, og gjerne lydbøker også, vil kunne registreres og skrives om og snakkes om på steder som dette.

Pinker var med i Hjernevask, ja.

Ellers vet jeg ikke hvor avansert du ønsker det, men en mulighet kan være å titte på en innføringsbok i psykologi, som jo er skrevet sånn at man ikke trenger så mye forkunnskap. De jeg har vært borti selv har ganske brukbart og grunnleggende stoff om i hvert fall arv-miljø-greier, et tema hvor det er en del vanlige misforståelser man bør være oppmerksom på.

Jeg er ny her siden i går, og ganske fornøyd med siden, jeg også - men så har jeg det med finne ting å savne når jeg er på nye sider, så det kan hende jeg svarer her mer.

Det jeg la merke til nå, var at de jeg i følge statistikken har flest bøker til felles med, samtidig er de som har flest bøker av alle brukerne. Det er egentlig ikke så overraskende: Sjansen for at en del av mine 58 registrerte befinner seg blant deres mer omfattende boksamlinger er temmelig stor. Men det sammenfallet skyldes rene statistiske forhold; det sier ikke noe særlig spesifikt om hvorvidt vi leser de samme bøkene eller ikke. (Men de virker som spennende folk begge to, da.)

Så jeg lurte på om det var rimelig enkelt å legge inn at man kontrollerte statistisk for forskjeller i antall bøker, og om det i så fll ville hatt noe for seg å gjøre det?