Bokelskere.no

Due og drone. Kjartan Fløgstad.
Dette er mi første bok av denne forfatteren. Boka, og forfatteren i sær, har fått masse skryt, både her og der.
Jeg valgte boka av overnevnte grunner, i tillegg til at jeg synes vi er i ei spennede tid, da vi endelig kan ta opp gråtoner om 2. verdenskrig og etterkrigstida. Var alt så svart/kvitt som mange vil ha det til?
Vel, vi følger for så vidt ikke så veldig mange karakterer i boka, men den er allikevel full av navn, og det tok litt tid for meg å skjønne at det var bare noen ytterst få av dem jeg måtte bli skikkelig godt kjent med. Noe jeg for så vidt ble, men jeg ble på ingen måte imponert over hvordan forfatteren fortalte deres historie, og rullet ut deres karakterer. Her er det svært få dialoger, og i ei bok på over 500 sider blir det lett for mye fortellerstemme når historia ikke brytes mer opp - synes jeg. Forfatteren legger inn noen dikt, her og der, han gjør det, men det gjorde ikke meg mer knyttet til verken historia eller karakterene.
Jeg hadde ventet meg så utrolig mye mer av denne, at skuffelsen er rimelig stor.

Helvete. Erlend Loe.
Dette er ei bok om å kunne lære seg å se litt lyst på livet, selv om det meste ser litt lite lyst ut, fortalt på en måte som bare Loe kan - og det er nok en fordel å ha lest litt Loe tidligere, sånn at man allerede har akseptert hans dribling med virkelighet og fiksjon.
Dro litt på smilebåndet, av og til, men at Loe ikke fikk meg til å le mer, tror jeg skyldes at dette må være et hastverksarbeid. Han kan så mye bedre, og med ei sånn ramme burde han fått meg som aksepterer hans litterære virkemidler til å småhumre hele veien; tur/retur.

Jo, enig i mye, men husk at denne boka,er åpninga til flere bøker i seie om vårt århundre. Da må han legge på noen navn, steder og relasjoner som han kan ta videre siden. Jeg har lest alle til nå, og denne er klart best i en noe ujevn serie. Gleder meg til resten.
Siden denne boka er første bok, kan den godt leses som en frittstående bok.

På randen av Vigeland. Roy Jacobsen.
I dag er det 150 år siden Gustav Vigeland ble født. Ja, han som laga den parken som alle har et eller annet forhold til. Noen har tatt på Sinnataggen, andre har kutta hodet av den, alle har sett den - og de fleste andre skulpturene har kommet i skyggen av den og Monolitten. I denne lille, sterke, fine og som alltid velskrevne boka av ordkunstneren Roy Jacobsen tar han oss med til den andre kunstnerens park - og herfra går historien om livet, mora, faren, havet, kjærligheten og døden, på en sånn måte som bare store forfattere klarer å formidle det.
Les den.


Han skal ha for å ha prøvd å skrive en historisk roman om byen jeg bor i.

Forfatteren kan nok sin historie, lederen av Fortidsminneforeningen, han kan nok det, men historien opp på troverdige historiske fakta klarte jeg aldri å komme skikkelig inn i. Jeg ble aldri fortrolig med, og godt nok kjent med karakterene, og da heller ikke kjent med relasjonene i historia, men de var heller ikke frakoblet hverandre som i en kollektivroman, og når det forgår en krimgåte her, synes jeg det ble kjedelig. Jeg fløt liksom oppå boka, og forholdt meg mest til de historiske - ikke historia.

Bedre lykke nestegang.

Boka jeg las før denne var ei bok med skikkelig fart i, så etter noen sider i denne måtte jeg ta pause, skru om hodet og starte på begynnelsen igjen.
Helle går for å være en av, ei av, Nordens fremste aktive forfattere, så når jeg ikke skjønte bæra og følte meg som et blomkålhode, skjønte jeg at jeg måtte ta det med ro og lese skjerpet med alle sansene mine på - og da skjedde det noe.
Det er vel sånn at hvis en debutant avviker bøyningsformer, får de manus i retur; men hvis en prisbelønt gjør det samme, er det et flott virkemiddel...
Det som merkelig var, eller er, er at denne boka går i presens. Når fortelleren forteller om hendelser som vi skjønner har skjedd tidligere enn den kalenderruta historien går i, fortelles også det i presens/nåtid. Litt forvirrende til man sakte forstår hvorfor.
Dette er ei lavmelt bok om mor og datter, hvor mor har fått en dødelig diagnose - som er vanskelig å snakke om. Det er altså elefanten i rommet som tar mest plass her - gjerne sammen med våre egne opplevelser. En småelefant jeg hang meg fast i, var Regitze, en pasient mora delte rom med noen dager. Husker en film fra 1989. Dans med Regitze. (Bra film; se den)
Forfatteren kaller konsekvent mora for mor, og den andre hovedpersonen for hun; bipersonenne blir presentert med sine navn. Et fint virkemiddel for å binde de to som vil holde på den tiden de har sammen sammen.
Det skjer ikke så veldig mye spektakulære ting i boka. Less is more, heter det vel. Her er noen scener som blir sterke, fordi de andre er såkalt normale. Boka går i det normale, eller i hvert fall forsøker de å leve som normalt.
Dette er ei bok for de som liker å føle på språket og dens virkemidler, så jeg ser nok for meg at mange kanskje vil oppleve den som kjedelig om de ikke forsøker å gå inn i den samme bobla som forfatteren formidler.
Blir den filmatisert, blir lydsporet garantert Bright eyes med Art Garfunkel.

Perlen. John Steinbeck.
Hvem sitter ikke igjen med varige mén etter å ha lest Om mus og menn av samme forfatter?
Jeg las den når jeg var svært ung, og den har gitt varig inntrykk. Så godt inntrykk at når jeg igjen prøver meg på Steinbeck så vil jeg at det skal være bra, men dessverre har jeg to ganger lagt fra meg Vredens drue pga et grusomt konservativt språk. Kåre Willock vil nok like språket. Få en nyovetsettelse, NÅ!
Perlen lånte jeg som lydbok. Den handler om en fattig familie i et fattig strøk, som selvfølgelig trenger penger, og har denne tilsynelatende verdifulle perlen - som viser seg å gi dem bare trøbbel.
Tror forfatteren het drøfter dette med identitet. At hvis vi har en posisjon i andres og egne øyne, skal det svært mye til for å komme seg ut av den. Og om rikdom egentlig gir lykke.
Ikke noen stor opplevelse dette her. Setter heller på litt musikk. Freedom is just another word for nothing left to loose. Janis Joplin.

Kvit bok mørk vinter. Eirik Ingebrigtsen

Dette er krutt, altså. Ei lita bok på 122 sider. 122 sider med såre og vanskelege situasjoner. Utruleg godt skrive og skildra. Lider du av punktumavhengigheit, kan det vere lurt å lese litt sakte til du finner rytma.
Boka drøfter om det er rett å kalle etterkrigstida for fredstid. Vi følger mest kosovoske Reza, som er gift med Deborah, og har barnet Shkodran sammen - så blir Deborah voldtatt av en serbisk soldat, som en del av en krigshandling, og føder Isa.
Reza var soldat og sliter med sine virkniger etter krigen, og fordøyer disse sammen med andre veteraner ved å hogge ved - barna er med, nå 14 og 16 år gamle. Reza har et dårlig forhold til Isa, både fordi blodslinja er brutt, noe som nok er mer problematisk i den regionen enn her hjemme, men også fordi Isa nok minner Reza om sine egne voldshandlinger under krigen...
Dette er ei veldig velformulert bok som løfter på mye sårt, og lander det svørt godt med både brak og omsorg.
Ikkje rart denne er nominert til Romanprisen, som sendes på NRK P2 klokka 14 denne uka. Jeg har lest tre av seks. Kim Leine, Per Petterson og denne. Likte denne klart best. Blir spennende å følge sendingene.

Jeg også leser lite krim. Har gått lei sjangeren. Klarer liksom ikke å.bli engasjert nok.

Koke bjørn. Mikael Niemi
Nord-Hålogaland bispedømmeråd tilbød Julie Schjøth ansettelse som sogneprest i Nordreisa sogn i Nord-Troms prosti i går 23.02.2019 - men hun tar betenkningdtid, for læstendianerne har meldt at de da trolig vil utebli fra preknene. Dette er altså i 2019, så Lars Levi er fortsatt blant oss.

Dette er ei helt spesiell krimbok, hvis handling lagt tilbake til 1852. Her tar forfatteren av Poppmusikk fra Vittula tak i legenden Lars Levi Læstadius på en skikkelig måte, og med stor respekt - for han leser seg skikkelig opp på denne sagnomsuste fyren fra hans hjemtrakter, og finner ut at han nok ikke var så fæl og konservativ som hans tilbedere vil ha han til, selv om han nok var både hard i ord og meninger. Men Levi var noe annet også; han var som proster flest på den tida langt mer belest og utdannet enn de andre. Han hadde i tillegg svært gode talegaver og en lidenskap for planteriket.

Forfatteren er sønn av en politimann, så han kan litt om etterforskningsteori, og bygger opp en fin krim, hvor prosten og hans unge hjelper etterforsker noen drap og utukt som foregår i bygda. Prester er en jo fantastisk fin skikkelse å bruke til hva man vil, når man vil, hvor man vil. De kan fremskives som usikre dilletanter, som har pugget seg til det de kan, og andre diktes til kloke maktsyke herskere med like stor troverdighet. Prester er som poteten, og det var faktisk på denne tida potenten kom til Norden - og det var selvsagt prester involvert.

Vel, boka er utrolig spennende, velskrevet, med god balanse mellom krimgåta og utmalinga av livet og karraktetene rundt sjølvaste Læstadius.

Den må dere få med dere.

Ung må verden ennu være. Nordahl Grieg.

Man behøver verken være ungdom eller kringsatt av fiender for å ha stort utbytte av denne boka som kom ut i 1938.
Hvis vi går inn i vår tid, ser vi at Putin rensker opp og anekterer Krim, Catalanske lovlig valgte politikere sier verden må følge med for å se hva som skjer med de i rettsprosessen i Madrid, en jødisk synagoge og kirkegård har nylig blitt vandalisert i Strasbourg, og det som skjer i Ungarn er veldig urovekkende; så denne boka er dessverre dagsaktuell den dag i dag.
Boka følger intellektuelle bla i Moskva under Stalin og Moskvaprosessen, og følger tett på frivillige under borgerkrigen i Spania. Med et ganske spennede karaktervalg diskuterer de og følger frykten og konsekvensen av totalitære regimer, la det være seg høyre- eller venstreorienterte.
Den kan til tider være litt omstendelig, og jeg måtte Google litt for å tette noen hull i mine historiekunnskaper her og der, men det liker jeg godt å gjøre.
Totalt sett ei veldig god bok.

Rød mann/sort mann. Kim Leine.
Kim Leine, denne norskdansken, Jehovas vitne-barn, sexuelt misbrukt, ble sykepleier og rusmisbruker; har ganske mange innganger til å kunne skrive historier - og han har skrevet noen veldig gode bøker. Fått Nordisk Råds litteraturpris har han også.
Han er utrolig god til å skildre det klamme, svette, skitne, loppete og ukoselige. Både på humoristiske måter, og på måter som gjør at du klør og vil ha på tøfler.
I denne boka er vi tilbake til Grønland på 1700-tallet, og skildrer et nybyggerliv fra flere perspektiver om livets alle faser og farser. Litt for omstendelig, spør du meg. Denne boka klarte ikke å fengsle meg på samme måte som Profetene i Evighetsfjorden, noe som førte tankene mine tilbake til den og jeg mista på en kontakten med dette prosjektet. Synd, egentlig, for jeg var engasjert ei lang stund - men så ble det plutselig for mye av det meste, på en måte.

Lærerinnens sang. Vigdis Hjort.
Jeg har virkelig sans for Vigdis Hjort og bøkene hennes. Særlig etter å ha lest samtaleboka "Vigdis, del for del", og etter å ha vært på et par bokbad med henne, der hun går litt i dybden på hvordan hun jobber. Hun er svært kunnskapsrik.
Denne boka handler om ei lærerinne som underviser på kunsthøgskolen, og som blir med i et prosjekt hvor en student skal filme henne og klippe til en film.
Dette setter igang en prosess for henne, hvor hun nok tenker litt for mye på hva hun er og gjør i forhold til hvordan hun har sett på seg selv i sine omgivelser.
Kjempebra bok.

De som dreper drømmer sover aldri. Jan Guillou.
Dette er den åttende boka i serien om vårt århundre, som forfatteren har som mål å lose oss gjennom. Den første boka, Brobyggerne, om byggingen av Bergensbanen, var fantastisk bra, etter den ujevne bøker. I serien følger vi en familie, som selvfølgelig endrer seg ved at tiden går, noen dør andre kommer til. Handlinga har vært i Norge, Storbritannia, Afrika, Tyskland og i Sverige.
Denne boka tar for seg myndighetene i Sverige og Tyskland sin frykt og overvåking av venstreradikale i disse landene, med bla konflikten i Midtøsten som et bakteppe, sånn som det også var på tidlig 70-tall. Der er også utvikling og konflikter i familien. Det er tydelig at dette er et stoff forfatteren kjenner svært godt, og boka synes jeg er god. Forfatteren har jo studert jus, og det setter litt for stort preg på utviklinga etter min smak. Selv om hovedpersonen her er advokat, synes jeg han burde vise flere farger og nyanser rundt årsaken til konfliktene. Det ble litt mye jus, men spennende og dramatisk bok, som avsluttet i 1974.
Som 1964-modell gleder meg til fortsettelsen, for da går vi inn i en tid jeg kjenner bedre.

Jern & metall. Levi Henriksen.
Levi leverer. Levi leverer på et høyt nivå, som vanlig om de nære ofte vanskelige relasjonene hos helt vanlige folk. Eller kanskje rettere å si et troverdig utvalg av folk i en helt vanlig bygd i Norge.
Denne boka er ei novellesamling, hvor han fint, sårt, ofte morsomt og spennende, ruller ut noen skjebner og situasjoner.
Det er så fint med noen noveller inn i mellom romanene. Og, ja; her er også julenoveller. Løp og kjøp.

Menn i min situasjon. Per Petterson.
Per Petterson har skrevet seg selv i en sånn situasjon at de av oss som liker gode skildringer, flotte stemningsbeskrivelser og god språkføring med lite fjas og mas har skyhøye forventninger når vi begynner på bøkene hans. Begynnelsen var god og jeg gledet meg til fortsettelsen, som jeg synes uteble helt til litt over halvlest bok, hvor den tok seg mesterlig opp med karakterutvikling som ga troverdige vendepunktet. Det kan være at det var et bevist grep fra forfatteren at de skulle gå tregt, med masse litt like handlinger for å beskrive et satt og tafatt liv, det er mulig det, men for meg ble første halvdel litt for kjedelig til å rose denne boka opp i skyene. For meg står Ut å stjele hester fortsatt som hans beste, og det jeg vil huske best fra denne boka er når han spiste frokost med nettopp en hest.

Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem. Frank (Tønes) Tønnesen.

Det er mange musikere som har klart det før; å skrive gode bøker.
For å nevne noen: Fantastiske Patti Smith. Godeste Bruce Springsteen. Legenden Leonard Cohen begynte å skrive, håpte andre ville synge tekstene hans, men måtte heldigvis synge de sjøl.
Noen gode norske: Levi Henriksen, Pedro Carmona Alvarez, og sikkert mange flere. Ja, Jo Nesbø har vel også skrevet noen bøker.
Så hva med Tønes da? Han med disse underfundige morsomme sangene om nær sagt hva som helst, med et persongalleri som man bare ser for seg i sitt indre. Han som jeg har kosa meg glugg i hjel med. Får han det til?
Dette er en så kalt kollektivroman. I dette tilfellet en roman som skildrer forskjellige liv i ei lita bygd. Jeg hadde gledet meg, vært på bokbad og greier, og var helt klar for denne boka. Jeg synes ikke den holdt helt inn. Det er kanskje ikke meningen at de forskjellige kapitlene og persongalleriet skal holdes sammen og møtes til en større enhet/opplevelse i en sånn roman. Det er nok ikke det; men jeg synes ikke historiene hver for seg var gode nok til å stå alene. Jeg savna den gode wow-faktoren, overraskelsene og ei stor nok finale - selv om her var noen pinligheter og noe å småhumre etter langs med.

Hyttebok frå Helvete.

Jeg klikka feil, og kjøpte lydbok i stedet for ebok. Jeg har problemer med å holde fokus når jeg leser lydbøker - men ikke med denne. Are leser sjøl. Denne rolige stemma har fulgt meg i ca 30 år. 30 år er en mannsalder. Når sant skal sies, og det skal det, så er det vel jeg som har fulgt stemma. Are går som regel sine egne veier - på sin måte. Bare ikke i denne boka. I denne boka prøver han å gå i andres fotspor for å virkelig prøve å forstå hvorfor han har mistet så mange venner til naturen. Gode morsomme venner, som først mister håret, så humoren - og så ender de ute i naturen et sted.
Are får med seg en dokumentasjonsansvarlig, på sin søken etter å forstå dette fenomenet om at alle på død og liv må gå fra hytte til hytte. Han gjør som andre; kjøper seg dyre klær i rare farger, med for mange lommer med glidlås, og legger ut på tur - bort fra alt det urbane som han er så glad i.
Dette er ei god humre bok, på Kalvøs vis. Den er preget av sannheter, merkeligheter og noen lett nedlatende kommentarer - god krydret med anekdoter.
Artig bok, som jeg valgte å høre på ca 1 time hver dag, for det kan bli litt for mye inni mellom også, sånn at man ikke får med seg alle snertene.

Zoo Europa. Gert Nygårdshaug.
Etter å ha lest noen svært realistiske bøker på rappen, var det litt deilig å bli med inn i dette eventyret.
Dette er en fremtidsdystopi, og man må først ha lest de fire første i, vil ikke kalle det serie, men de henger i hop.
Mengele Zoo. (1989)
Himmelblomsttreet. (1995)
Afroditets basseng. (2003).
Chimera. (2011)
I denne boka møter vi igjen mange av vennene våre fra de foregående bøkene. Året er ca 2050, det har vært borgerkrig i Europa, og en katastrofe for menneskeheten herjer, men våre venner lever og må ut på en vandring.
I boka er det mange konflikter, drøfting og drøsing om fremtid og fortid fra forfatteren. Hvis man klarer å legge fra seg virkeligheten litt, er det ei spennende bok.

Sang for sekstiåtte forædere. Gaute Heivoll.
Gaute skrev "Før jeg brenner ned" i 2010. Ei lavmælt fortalt bok om en pyroman, sann historie, som har blitt filmatisert også. Jeg likte boka så godt at jeg ikke har sett filmen.
I denne boka vil Gaute ta i det faktum at i samme bygd ble svært mange NS-medlemmer. Spennende tema for meg som synes ordskiftet i mi levetid om krigen har vært svært svart/kvitt.
Gaute skriver godt og lavmælt i denne boka også. Fortellerstemma er allvitende, men vi følger mest og blir best kjent med Andreas. En gutt med musikalske evner, som i kraft av disse går litt rundt i kirka, bedehuset og hos andre private i bygda, og dermed er den røde tråden i boka. Ei bok som det tok litt tid før den ble interessant nok, men som jeg synes skuffa litt med tanke på formålet, som altså var å se litt på hvorfor så mange i denne lille bygda havnet på feil side. Det var mange navn å holde rede på, men uten at jeg ble godt nok kjent med skikkelsene bak navnene deres eventuelle tvil eller motiver for å bli med i NS. Dette ble for slakt og kjedelig, for mange naturskildringer der tvil og faenskap skulle fått større fokus.