Bokelskere.no

Jeg kjente feberen i bakhue igjen, nå som en kald redsel. Det var glassvegg mellom oss. Jeg kunne ikke nå dem. Jeg var utvist igjen. Ville ikke miste dem også.

I felt, that night, on that stage, under that skull, incredibly close to everything in the universe, but also extremely alone. I wondered, for the first time in my life, if life was worth all the work it took to live. What exactly made it worth it? What's so horrible about being dead forever, and not feeling anything, and not even dreaming? What's so great about feeling and dreaming?

You cannot protect yourself from sadness without protecting yourself from happiness.

April er den ensomste av alle måneder man kan tilbringe alene. I april går alle mennesker rundt og ser glade og fornøyde ut. De kaster frakken, sitter og prater i solskinnet, spiller ball, får seg kjæreste. Bare jeg var helt alene.

Jeg gikk inn i huset og trakk for gardinene, men duften av vår klarte jeg ikke å stenge ute. Den var overalt, og det eneste den fikk meg til å tenke på, var forråtnelse. Jeg satt bak fortrukne gardiner og forbannet våren og alt den brakte med seg. Det var et tungt, gnagende hat som kom langt innefra. Aldri noen gang hadde jeg hatet noe så sterkt og intenst.

And what I'd done is, I'd pissed my life away. Literally. Well, OK, not literally literally. I hadn't, you know, turned my life into urine and stored it in my bladder and so on and so forth.

Wanting to kill myself was an appropriate and reasonable response to a whole series of unfortunate events that had rendered life unlivable.

Tiden flyr når du er en dust.

En slags fullkommenhet. Som ikke førte noensteds hen. Som hodet mitt.

I told him that we might be facing fifty million monsters, but those monsters would be facing the gods.

Ikke alle vil lede en bedrift. Ikke alle vil være blant landets dyktigste idrettsutøvere, være medlem av de forskjellige styrene, ikke alle vil ha de beste advokatene på laget sitt, ikke alle vil våkne opp om morgenen til jubel eller katastrofer i overskriftene. Noen vil være sekretæren som blir sittende igjen ute når møtedørene lukkes, noen vil kjøre bossbilen, også i påsken, noen vil obdusere den femtenårige gutten som tar livet av seg en morgen i januar og som blir funnet i vannet etter en uke. Noen vil ikke være på teve, være på radio, være i avisen. Noen vil se film, ikke spille dem inn. Noen vil være publikum. Noen vil være tannhjul. Ikke fordi noen må, men fordi noen vil. Enkel matematikk. Så der satt jeg. Her. Her, i hagen, og jeg ville ikke være noe annet sted i verden.

Jeg har begynt å forstå hvorfor spøkelser gjerne tuter og peser som et uvær. Det er ikke for å skremme sine etterkommere. Det er bare fordi de har så fryktelig vondt for å puste i en annen tid enn den som var deres egen

Og så spilte Seb. Jeg vet ikke hva, jeg vet bare at det var så sabla vakkert. Det var en stille, langsom melodi, jeg tror den var ganske trist, men det gjorde ingenting, for i det samme veltet solen inn gjennom vinduet, et orkester av lys og støv. Jeg fikk nesten lyst til å grine igjen. Vi satt ved kjøkkenbordet i Dopsgate, det var en søndag på gang, bare en parentes i historien, en bindestrek i regnskapet, mens Seb spilte fiolin og rommet var fylt av sol.

Ingen blir våtere i regnet enn jeg.