Bokelskere.no

Interesant om Norge som forkjemper for menneskerettigheter og våre egne svin på skogen. Behørlig timet utgivelse til grunnlovsjubileet. Det presenteres overtramp på flere områder fra 1814 og frem til i dag, men desverre dykkes det ikke dypt i noen av sakene. Utstrakt leseliste for de som vil vite mer.

En av våre største helter, hvertfall om du er medlem i kanarifansen. I sin tid ble Uwe hentet inn mot slutten av en katastrofesesong. Han scoret deretter ti mål på elleve kamper og reddet Lillestrøm egenhendig fra nedrykk. En prestasjon som avspises med et lite avsnitt i en ellers slunken bok. Dette er kun for spesielt interesserte.

Ikke spesielt godt skrevet, men dette er vel først og fremst en debutant som vil fortelle en historie. Det beskrives en situasjon som må oppleves som umulig å befinne seg i. Den er ikke dyster, den er bekmørk. Håpløsheten i denne debatten illustreres allerede i omslaget, der en lar Hege Storhaug komme med sine anbefalinger.

Takk for svar. Jeg river og slites litt begge veier. Første halvdel der en introduseres for karakterene er sterk synes jeg, men samtidig øker hastigheten i siste halvdel og det er noe jeg klarte å sette pris på, Kanskje spesielt siden jeg satt med en "uredigert utgave" som fremstod som noe ugjevn.

Forøvrig kom jeg over et sitat av Stephen King i går på Twitter fra @bokdama, hvor han skriver at "To write is human, to edit is devine". Da er det litt snodig å gi ut uredigerte versjoner av bøkene sine. Og da er jeg også glad for at han ikke forfulgte gjenoppbygginge av samfunnet i enda større grad, for det kunne blitt langdrygt.

Leste en "directors cut", dvs versjonen som ble sendt til forlaget før redigering. Og det merkes, for tempoet i historien varierer, spesielt mot slutten av de 1300 sidene virker det som om Stephen King går litt lei og setter opp farten. Det er første boken av han jeg leser, det er bedre enn forventet. Gode karakterer og selv er jeg svak for katastrofehistorier. Stephen får en Godt + som snuser på en Meget - for denne godsaken.

Jeg synes den første boka i serien var bra jeg, men denne andre delen var jeg ikke fornøyd med. Det virker litt påtatt hvordan rollefigurene finner sin plass i mange av de mest avgjørende hendelsene i perioden boka omhandler. Da er det som Strindin påpeker synd at han ikke kan vie disse hendelsene såpass med respekt at de får den plassen de trenger. Til slutt virker det som om Follett selv går lei av å skumme fløten, og det er bare såvidt han stikker nesen sin ned i de siste års hendelser før han løper mot avslutningen av boka.

Skulle ønske jeg da ikke hadde mer leit å si om denne delen av serien, men hele boken drukner fullstendig i et romantisk tåkelys. De historiske begivenhetene som Follett plasserer rollefigurene i, havner helt i skyggen av deres minner fra skoleballet, øg ønsker om et nytt tungeskyss.

Synd. Men jeg er ikke spesielt motivert til å lese siste del nå.

Nå vet jeg, takker! (Bare 57 foran meg i køen på denne boka)

Sitat: http://instagram.com/p/OpO_Vbt-Rb/

Tenkte jeg skulle prøve meg på Gillian Flynn "Gone girl", om biblioteket har den inne.

Det innrømmer jeg å ikke ha sjekket. Du har helt sikkert rett.

det andre er "kikke".

Jeg ble kastet ut fra et festlig lag dominert av målungdom, for å ha brukt ordet "titte". Jeg fortjente det vel.

Mitt favorittord er hjåsvevn. Et bevis på at selv de mer grisete ordene kan bli noe poetisk og vakkert på nynorsk.

Ja forresten. Akkurat de bøkene husker jeg selv fra når jeg var liten. De var selvsagt av mine favoritter, og derfor plukket jeg for noen måneder opp "Pionerene" av Cooper. Det viste seg derimot at denne boken ikke var tilrettelagt for meg som ni-åring, og det spørs om jeg hadde klart å sette pris på den boken da, selv om jeg gjorde det nå.

Lurer på hva slags versjon Knausgård leste, når han skriver han leste "Moby Dick" som ti-åring. :D

Jeg foretrekker selv å lese på norsk, og da setter jeg også pris på forord fra oversetteren der det blir beskrevet eventuelle uregelmessigheter. Om det er snakk om omdiktning så kunne oversetter vert ført opp som medforfatter når forlaget selger boken, da er det lett å luke bort de mer unøyaktige oversettelsene. Eventuelt lettere å finne versjoner av klassikere som kan passe for barn og unge.

Jeg vet ikke om det finnes noen praksis på dette?

Leser nå Onkel Toms hytte av Harriet Stowe. Her på bokelskere fant jeg denne versjonen, http://bokelskere.no/Slattis/boksamling/2133414/ Utgitt av Gyldendahl i 2003 på 174 sider.

Men boken jeg leser er på omtrent seks hundre sider, altså må jeg være freidig til å anta at Gyldendal sin utgivelse må være en omskrivning, såfremt sideantallet som er beskrevet er korrekt.

Da er spørsmålet, hvordan kan en sikre seg mot å handle inn en kraftig amputert klassiker, og da sitte igjen med en helt annen leseopplevelse? Eksempelvis har jeg lett en stund etter en god utgivelse av "Tusen og en natt", uten helt å finne en som overbeviser meg om å være den rette.

Sparer penger, så jeg skal ikke se i katalogen en gang.

Det er smertefullt.

Synes det svartmales litt vel grådig her nå. Jeg synes boken var aldeles fortreffelig. Riktig nok er det ingen klassiker, og jeg hadde et lite ønske om at den skulle heve seg opp til nivået til "Vi, de druknede". Det gjør den aldri, men lesverdig, det er den.

Gleder meg til å lese Jon Michelets "En sjøens helt". Håper den er hvertfall når "Vi, de druknede" til knærne.

Må si meg godt fornøyd med de bøkene jeg har kommet over i år. Jeg hadde absolutt ikke forventet å få et så fyldig tilskudd på favorittlista mi. Av bøker jeg må trekke frem finner vi:

• "Vi, de druknede" av Carsten Jensen. Fantastisk språk og for en samling av skrønehistorier. Denne boka skal jeg lese igjen og igjen til den dagen jeg går i grava.

• "Alle dør alene" av Hans Fallada. Ingen lystig bok, men for et språk og for noen karakter Fallada lager.

• "På liv og død" av Per Tangvald. Biografi om seileren Tangvald, som brøt opp fra sin velstående familie for å leve et liv til sjøs. Når han i første kapittel gifter, og skiller seg fire ganger, da vet du det er et hendelsesrikt liv du leser om.

• "Mørkerom" av Anders Lunde. Jeg innrømmer at jeg ikke er noen tilhenger av krim, og skal en dømme av bokomslaget er dette av verste sort. Men der ble jeg overrasket. Tror det er første gang jeg har lest siste side i en bok, så være fristet til å bla rett tilbake på side syv og begynne på nytt.

• "Innsirkling 2" av Carl Frode Tiller. Denne gruet jeg meg til, og jeg brukte tre forsøk før jeg kom i gang med boka. Det første kapittelet synes jeg er direkte brutalt å lese. Disse historiene blir ikke glemt.

I tillegg har jeg kommet over bøkene til Leikvoll, novellene til Askildsen og ikke minst fullført det horible midtpartiet i Knausgårds "Min Kamp 6".

Joda, mer enn fornøyd.

Hva legger en egentlig i det å henge ut noen? Selv synes jeg ikke noen henges ut i bokserien. Historien om hans far er kanskje lite flatterende, men den er i det minste realistisk. Onkelen synes jeg kommer bra ut av det, han er om ikke annet en som ønsker å verge om sin bror historie. Jeg lurer på om denne debatten hadde stått like sterkt for ti år siden, da en ikke hadde dagens jag etter å presentere et glansbilde av sitt liv via sosiale medier.