"The Thief" er den første boken i en serie kalt "The Queen's Thief". Ved første øyekast kan det virke som om detter er en serie som kan plasseres under kategorien "fantasy", men etter å ha lest de fire bøkene som er kommet ut så langt i serien, så vil jeg heller si at den er mer historisk fantasy enn ren fantasy. Magi er noe som ikke forekommer i serien. Forfatteren har hentet inspirasjon fra gresk mytologi. Navnene på karakterene og settingen høres veldig gresk ut når man begynner å lese, men handlingen foregår i et alternativt univers som like gjerne kunne ha vært en del av gresk historie.

I dette alternativet universe er det tre land som hersker: Attolia, Sounis og Eddis. Forholdet mellom disse landene har alltid vært anspent, der trusselen om krig konstant er til stede. I første bok, "The Thief" blir vi kjent med Gen, en tyv som er kjent for sin evne til å stjele hva det enn måtte være. Når historien begynner, sitter han innelåst i et fangehull i staten Sounis. Han blir sluppet fri av kongens rådgiver, "The Magus", med beskjed om at han kan vinne tilbake sin frihet om han stjeler en eldgammel stein. Ryktene skal ha det til at steinen befinner seg i Attolia. Ledsaget av kongens rådgiver, to unge menn fra hoffet og en soldat, reiser Gen til Attolia for å finne den mystiske steinen.

Jeg skal ikke begynne å beskrive hver enkelt karakter i serien, men jeg kan si at alle karakterene er flerdimensjonale. Gang på gang blir leserne overrasket over deres intensjoner. Det er vanskelig å peke ut "slemme" og "snille" karakterer, rett og slett fordi forfatteren gir dem både styrker og svakheter på en svært realistisk måte. Selv om første bok i serien er underholdende og spennende nok, så er den mer ment som en introduksjon til serien. Første bok er dermed ikke den mest imponerende. De andre bøkene derimot, har mye mer å by på. Spenningen mellom de tre fiktive landene og deres herskere får større plass og dybde i de tre andre bøkene( "The Queen of Attolia", "The King of Attolia" og "A Conspiracy of Kings"). Fra og med andre bok, "The Queen of Attolia" blir ting mer komplisert. Som leser må man nesten lese mellom linjene for å forstå karakterenes intensjoner, noe som øker spenningsnivået. Noen interessant temaer som blir reflektert gjennom serien er maktbalanse, manipulasjon og lojalitet. Da jeg leste på Goodreads at forfatteren bruker 4-5år på hver enkelt bok i serien ble jeg ikke overrasket. Ikke med tanken på de velutviklede karakterene og de politiske alliansene som blir beskrevet. Anbefales på det sterkeste.

Sammendrag fra Goodreads: Olivia Mead is a headstrong, independent girl—a suffragist—in an age that prefers its girls to be docile. It’s 1900 in Oregon, and Olivia’s father, concerned that she’s headed for trouble, convinces a stage mesmerist to try to hypnotize the rebellion out of her. But the hypnotist, an intriguing young man named Henri Reverie, gives her a terrible gift instead: she’s able to see people’s true natures, manifesting as visions of darkness and goodness, while also unable to speak her true thoughts out loud. These supernatural challenges only make Olivia more determined to speak her mind, and so she’s drawn into a dangerous relationship with the hypnotist and his mysterious motives, all while secretly fighting for the rights of women

Med "The Cure of Dreaming" har Cat Winters nok en gang skapt en stemningsfull historisk roman fylt med atmosfære. Etter å ha lest hennes arbeid for andre gang, er det lett å se at hun virkelig har levd seg inn i den historiske epoken hun bruker som setting i historiene hun skriver. Mens hennes debutroman fokuserer på første verdenskrig, så foregår "The Cure for Dreaming" i en periode der kvinner for alvor begynner å sette spørsmålstegn ved sin mangel på rettigheter i samfunnet. Det er et stort fokus på stemmerett der kvinner kjemper for å kunne stemme på lik linje med menn. Til tross for dette viktige historiske aspektet ved romanen, noe som gir historien en ramme, så har boken også elementer av det overnaturlige. I tillegg til oppblomstringen av kvinnebevegelsen, så var spiritisme, deriblant hypnose, noe som folk var svært opptatt av. Som sammendraget ovenfor sier, så blir hovedpersonen Olivia Mead utsatt for nettopp dette. Faren hennes er besatt av å kurere datterens "opprørskhet" og iver etter å si sine meninger høyt.

Som karakter er Olivia virkelig det man kan kalle "headstrong". Hun er ikke den type karakter som lar seg vippe av pinnen så lett. Selv om hypnotisøren faren leier inn klarer å få henne til å tie still, så forsøker Olivia å gi uttrykk for seg selv gjennom andre kanaler. Hennes evne til å si det hun mener høyt blir erstattet med noe annet, nemlig evnen til å se folk rundt henne for det de virkelig er. Menneskene rundt henne begynner å ta ulike skikkelser, alt ettersom hva slags hensikter de har. En annen karakter jeg fant svært interessant, er den unge hypnotisøren, Henri Reverie. I begynnelsen er det vanskelig å bli klok på hans sanne intensjoner. Ting blir likevel mer oppklart gjennom historien.

Alt i alt så synes jeg dette er en spennende roman som gir leserne en god fremstilling av det amerikanske samfunnet på begynnelsen av 1900-tallet. I tillegg er det et viktig spørsmål som går som en rød tråd gjennom historien: Om du fratar et individ retten til å gi uttrykk for seg selv verbalt, hvor langt er det individet i stand til å gå for å si sine meninger?

"Strange Sweet song" overrasket meg. Jeg hadde forventet å like den. Det jeg derimot ikke hadde forventet, var at boken ville bli en av favoritt bøkene mine fra 2014. Dette er likevel ikke en actiondrevet bok og heller ikke en ren fantasy bok, selv om overnaturlige elementer er vevd inn i historien. Historien beveger seg i et rolig tempo med fokus på hovedkarakterens utvikling. En av de mange aspektene jeg likte ved boken er at klassisk musikk og mytologi bindes sammen på en spennende og interessant måte. Selv om klassisk musikk er en viktig del av plottet, så handler historien om så mye mer enn det.

Romanen handler om en jente ved navnet Sing som blir sendt til en utenlandsk musikk skole av faren. Begge foreldrene hennes er berømte skikkelser innen opera musikk. Nå som moren er død har faren store forventninger om at datteren hans vil innta morens plass. Som følge av de høye forventningene foreldrene har til henne, har de gitt henne det merkelige navnet "Sing". Det tar ikke lang tid før Sing oppdager at musikk skolen har sine egne hemmeligheter. Det sies nemlig at skogen som omkranser skolen er hjemsøkt av en overnaturlig katt, kalt Felix, som kan oppfylle menneskers ønsker ved hjelp av tårer. Sing vet ikke hva hun skal tro på, annet enn at hun føler seg utenfor på den nye skolen, selv om musikk er en viktig del av livet hennes. Ting blir ikke bedre av at folk rundt henne er mer interessert i å bruke henne enn å se henne for den hun er. Historien skifter mellom nåtiden og fortiden, der vi noen ganger får innblikk i George og Nathans historie, to ansatte på skolen som får en innvirkning på plottet.

Sing er definitivt en av de karakterene som man ikke umiddelbart liker. Hun er ikke alltid imøtekommende og høflig. Noen ganger er oppførselen hennes direkte nedlatende mot de rundt henne. Men etter hvert som handlingen skrider fremover forstår leserne at oppførselen hennes ikke reflekterer den personen hun ønsker å være. Oppførselen hennes er tvert imot en forsvarsmekanisme. Når det kommer til de andre karakterene i boken, så er ikke alle like interessante. Deysmoor, den unge musikk læreren hennes, er definitivt den mest interessante personen i hele historien, rett og slett fordi han er en kompleks karakter.

Alt i alt så synes jeg dette var en svært spennende roman. Mytologien i boken kunne likevel ha fått bedre plass i historien. Jeg vil anbefale denne boken til alle, selv de av dere som ikke er interessert i klassisk musikk.

Den første "Ringenes Herre" filmen har alltid vært en av mine absolutt favoritt filmer. Av den grunn så synes jeg det var på høy tid å lese boken som filmen var basert på. Selv om enkelte deler av romanen ikke samsvarer helt med filmen, så følger filmen bokens oppbygning fra begynnelsen til slutt.

Etter å ha lest den kan jeg godt skjønne at Tolkien regnes som en klassiker innen fantasy sjangeren. Han har skapt en verden i "Ringenes Herre" som virker nøye planlagt med rike beskrivelser. Jeg må si at det tar tid å komme seg gjennom boken. Ikke nødvendigvis fordi den er lang, men nettopp fordi Tolkien bruker svært mye tid på å beskrive alt. Og da mener jeg virkelig alt. Det i seg selv kan fungere hvis man er av den type leser som liker plot fylt med (til dels) intrikate beskrivelser. Men i lengden kan beskrivelsene bli en smule kjedelige og overveldende. Men omgivelsene og karakterene i seg selv er så interessante at man i store deler av boken ikke kjeder seg likevel. Om man har sett filmen så vil jeg absolutt anbefale at man gir boken en sjanse.

Noen ganger kommer man over bøker som blir værende i bevisstheten lenge etter at man har avsluttet dem. Slike bøker kommer man ikke over hver dag. Jeg kan trygt si at «The Dark Unwinding» hadde en slik effekt på meg. Å lese denne historiske romanen var som å se en av BBCs periode drama serier som «Downton Abbey». Med denne debutromanen klarer Cameron å male et realistisk portrett av en liten bit av det engelske samfunnet under industrialiseringen.

Historien handler om en ung jente ved navnet Katherine Tulman. I begynnelsen av romanen får vi vite at hun er sendt av farens svigerinne, kjent som «Aunt Alice», til en onkel hun knapt kjenner som bor på et herskapshus kalt «Stranwyne Keep». Det sies at onkelen hennes er skinnsyk, likevel er han i besittelse av et svært herskapshus verdt en formue. Tante Alice, som er kjent for sin grådighet og dårlige behandling av Katherine, sender henne til Stranwyne Keep for å erklære onkelen for skinnsyk. Katherine har ikke så mye hun skulle ha sagt i tantens plan etter å få kloa i onkelens formue. Hvis hun ikke kommer tilbake til London med en overbevisende rapport om at onkelen hennes er skinnsyk, så vil ikke tante Alice nøle med å kaste henne ut på gaten. Med et dystert sinn aksepterer Katherine tantens oppdrag.

Da Katherine ankommer Stranwyne Keep, oppdager hun at ting er annerledes enn det hun hadde forestilt seg. Onkelen hennes, kalt «Uncle Tully», har riktignok en hjerne som fungerer annerledes enn det normale, men han er samtidig en genial oppfinner og en gledesspreder. Sammen med en rekke andre karakterer, deriblant onkelens unge assistent Lane, lever onkelen et avsondret liv fra omverden, der han lager underlige oppfinnelser. Katherine blir snart fanget i et dilemma. Konsekvensene av at hun erklærer onkelen sin for skinnsyk vil ikke bare føre til at han blir sperret inne på en institusjon som vil frata ham evnen til å finne opp ting, men det kan føre til at menneskene som er ansatt i onkelens eiendom mister arbeidet sitt og dermed sitt daglige levebrød. Katherine inngår en avtale med dem: Hun bestemmer seg for å bli værende på Stranwyne Keep i en måned slik at hun kan komme fram til avgjørelse for hva hun skal gjøre. Samtidig begynner merkelige ting å skje.

I tillegg til den realistiske og rike beskrivelsen av den historiske konteksten, så gjør Cameron en strålende jobb med karakterene, som både er dype og komplekse. Gjennom historien går Katherine gjennom et moralsk dilemma og en utvikling. På mange måter viser romanen hvordan valg vi tar, ikke bare får konsekvenser for oss, men også for dem rundt oss. De unike karakterene er en viktig drivkraft i historien. Man kan si at hver karakter har mange sider som blir avdekket etter hvert som historien skrider fremover. Som leser satt jeg igjen med en følelse av at dette var en av de mest minneverdige bøkene jeg har lest på lenge. Boken vil helt klart appellere til lesere som har en sans for historie og dype karakterer med kompleksitet.

Finn mer ut på forfatterens hjemmeside: http://sharoncameronbooks.com/

Dette er en av de mest underholdende klassikerne jeg har lest. Det var morsomt å følge den foreldreløse jenta, Anne, gjennom oppveksten. Anne går fra å være et barn med en livlig fantasi til å bli en ung kvinne som forsøker å finne ut av hva hun skal gjøre med livet sitt. Gjennom denne reisen havner hun i trøbbel, lever i sin egen drømmeverden og ikke minst så lærer hun å kontrollere temperamentet sitt. Anbefales til alle som er ute etter en underholdende opplevelse.

Serien til Lemony Snicket var ved siden av "Harry Potter" serien noen av mine absolutt favoritt serier som barn. Jeg husker at jeg bladde frenetisk gjennom sidene, ivrig etter å vite hva den onde greven pønsket på.

Serien består av tretten bøker og handler om tre foreldreløse barn som forsøker å unnslippe grev Olafs onde klør. I første bok blir grev Olaf introdusert som "vergen" deres etter at barna får vite at foreldrene deres dør i en brannulykke. Til tross for at greven er en dyktig skuespiller, klarer barna etter hvert å gjennomskue hans sanne hensikter, nemlig at han ønsker å få kloa i formuen som foreldrene etterlot dem. Gjennom list klarer barna gang på gang å unnslippe greven. Hver gang de tror at de er blitt kvitt ham for godt, dukker han opp igjen, kledd som en ukjent skikkelse. Problemet er at ingen tror at den uskyldige eldre mannen, som greven gir seg ut for å være, i realiteten er en ond skurk.

Snicket klarer å fenge leserne ved å ta i bruk en alvorlig tone, krydret med humor. Noen av beskrivelsene i bøkene er nærmest trivielle, på grensen til det latterlige, noe som gjør skrivestilen til forfatteren spesiell og artig å lese. Snicket er dessuten en mester i å manipulere lesernes følelser. Man tror enkelte ganger at man vet hva karakterenes sanne intensjoner er, bare for å få det motsatte bekreftet. Jeg kan fortsatt husker at jeg pleide å spekulere over hva forfatteren kan ha ment. En svært underholdende serie som anbefales til barn på barnetrinnet, men den passer også utmerket for ungdommer.

"De dødes tjern" av Andre Bjerke har stått på leselisten min en stund. Jeg synes det var på høy tid at jeg leste en norsk klassiker, til en forandring. Jeg kan si at jeg slett ikke ble skuffet. Boken har en mørk, mystisk atmosfære med fokus på psykologiske skildringer. Til tross for dette, så er det også innslag av humor.

Historien handler om en gjeng med ungdommer som bestemmer seg for å dra på en hyttetur etter at en venn av dem forsvinner på et mystisk vis. Vennen deres hadde tilbrakt tid på hytten før han forsvant. Gjennom oppholdet deres i hytten, prøver vennegjengen å finne en logisk forklaring på hva som kan ha skjedd med vennen deres.

Historien har en rekke artige og interessante karakterer som jeg ikke kunne unngå å like, spesielt hovedpersonen Bernhard. Jeg likte måten han ved flere anledninger forsøkte å resonnere seg fram til en naturlig løsning på mysteriet, uten å lykkes. Andre ganger prøvde han å kamuflere frykten for det ukjente, ved å bruke humor. Han var med andre ord en karakter som flere ganger fikk meg til å trekke på smilebåndet. Selve løsningen på mysteriet overrasket meg. I begynnelsen fikk jeg inntrykk av at det var noe overnaturlig som lå bak vennens forsvinning, men forfatteren klarer til slutt å presentere en naturlig og logisk løsning som forbløffet meg, spesielt siden han tar i bruk Sigmund Freuds psykoanalyse. Jeg følte meg nesten ført bak lyset, men på en positiv måte. Anbefales til alle som er ute etter en god krimroman i påsken.

Av alle karakterene til Jane Austen, så vil jeg si at Emma Woodhouse er den mest komplekse. Hun viser seg fra så mange sider at man ikke vet hvor man har henne. I begynnelsen av historien er hun vanskelig å like. Likevel er hun en karakter som man bør ha tålmodighet med og gi en sjanse. Hun lærer nemlig av feilene hun begår.

I begynnelsen av romanen får vi vite at Emma kommer fra en velstående familie. Hun er en ung, nærmest bortskjemt kvinne som gjennom oppveksten alltid har fått det slik hun vil. Hun vet hvordan hun skal omgås andre og hun har en tendens til å manipulere de rundt seg. Emmas største svakhet er at hun tror at hun er bedre enn alle andre til å ta avgjørelser. Derfor stikker hun ofte nesen sin opp i andres anliggende og tar avgjørelsene deres for dem. Emma tror at hun gjør dem en tjeneste fordi hennes dømmekraft er bedre enn deres. Hun tror med andre ord at hun har en spesiell evne til å gjennomskue folk. Problemet er at Emma ikke ser at hennes innblanding som regel skaper misforståelser. Misforståelsene oppstår spesielt når Emma opptrer som «Kristen Giftekniv» og skal finne par som er «skapt» for hverandre. Den eneste som ser at Emma en dag kommer til å havne i trøbbel for oppførselen sin, er Mr Knightley, svogeren henne. Ved flere anledninger konfronterer han henne med oppførselen hennes. Han er på mange måter forfatterens talerør og Emmas indre samvittighet.

Ved siden av Emma og Mr Knightley så blir leserne introdusert for en rekke artige karakterer, som ofte er latterlige, overfladiske og til dels naive. Forfatteren bruker også mye ironi og humor i historien. Som allerede nevnt så er Emma ikke så lett å like i begynnelsen. Likevel så ser vi at hun gjennomgår en forandring mot slutten. Som leser gikk jeg fra å mislike henne til å føle sympati med henne. Det jeg likte best ved henne er at hun ikke er så lett å tråkke på og definitivt ikke en ung kvinne som lar seg dominere så lett, til tross for at hun lever i en tidsepoke der kvinner helst skal være passive. Alt i alt så vil jeg si at Emma er en roman man ikke bør gå glipp av om man er glad i klassikere.

Med alle dystopi bøkene som nå til dags topper bestselgerlisten og filmatiseres, er det vanskelig å finne noen som skiller seg ut. De fleste tar utgangspunkt i det samme: Vi har en framtid styrt av et undertrykkende regime som bruker ulike midler til å holde befolkningen i et jerngrep. Ting endrer seg når den ene personen, som regel en ungdom, gjør opprør og inspirerer resten av befolkningen til å gjøre det samme. Dette i seg selv er interessant å lese om, siden det er sterkt forankret i virkeligheten. Dessverre er det ikke alle bøkene som faller inn under denne sjangeren som fremstår som troverdige nok. Med hensyn til originalitet og troverdighet så skuffer «Legend». Likevel så vil jeg ikke si at den er dårlig.

Handlingen blir fortalt ut ifra perspektivet til to ungdommer på femten. June kommer fra den privilegerte delen av befolkningen, mens Day tilhører den fattige delen. June har blitt trent hele livet sitt til å tjene militæret. Hun vet at hun vil få en utmerket posisjon når hun har avsluttet sin skolegang, ettersom hun er privilegert. Day derimot, har hele livet sitt hvert avhengig av å overleve fra dag til dag. Når historien begynner er han på rømmen fra myndighetene. Han blir ansett som en av de farligste kriminelle ungdommene i landet, en som truer nasjonens sikkerhet på grunn av hans tidligere terror aksjoner mot regime. En rekke hendelser fører til at Junes og Days veier krysses.

Som allerede nevnt så skuffer denne romanen med hensyn til originalitet og troverdighet. Det undertrykkende regimet og politikken som preger den dystopiske framtiden er slett ikke noe nytt, men høres alt for velkjent ut. Men det som kanskje gjøre historien mindre engasjerende enn det jeg skulle ønske at den var, er hvor lite troverdig at to ungdommer som akkurat har fylt femten, blir vevd inn i politiske allianser og terrorisme. Jeg klarte ikke å kjøpe den. June blir sendt ut som en hemmelig agent av regime for å finne den kjente terroristen, Day. Problemet er at karakterene aldersmessig ikke passer inn i de rollene de har fått tildelt. Hvor sannsynlig er det at to ungdommer på femten har slike posisjoner i framtiden? Det hele hadde nok blitt mer troverdig i mine øyne hvis karakterene hadde vært noen år eldre.

Men alt i alt så synes jeg ikke dette er en dårlig start på en ny serie. Elementene som jeg nevnte ovenfor var litt forstyrrende, men jeg tror likevel at serien vil appellere til flere ungdommer som er ute etter et action drevet plott. Om du likevel ikke er fortrolig med dystopi sjangeren, så vil jeg anbefale at man starter med «The Hunger Games» serien og «All Our Yesterdays». Innenfor denne sjangeren så er de det mest originale og tankevekkende jeg har lest så langt.

«Tsarina» er en roman som blander virkeligheten sammen med magi. Handlingen finner sted under den russiske revolusjon. En ung jente ved navnet Natalya, som tilhører den aristokratiske kretsen, kjenner til en hemmelighet som kan koste tsarfamilien livet. Tsarfamilien er i besittelse av et magisk egg som beskytter dem mot opprørerne i revolusjonen. Alexei, sønnen til tsaren, er den eneste ved siden av henne som kjenner til eggets magiske krefter. Natalya føler at det er hennes plikt i å sørge for at opprørerne, kalt «de røde», ikke får tak i egget. Om egget havner i gale hender kan det koste Russland, og hennes kjære Alexei, livet. Sammen med sin gode venninne Emilia og Leo, en ung mann som tilhører «de røde», reiser de gjennom Russland for å finne egget. Natalya har ikke noe annet valg enn å stole på Leo, selv om han er på opprørernes side. Hun begynner etter hvert å se at revolusjonen har flere sider og at den handler om mer enn hvem som har rett til makten i landet.

Forfatteren gjør en god jobb i å transportere leserne tilbake til 1817. Man lever seg virkelig inn i historien takket være forfatterens evne til å beskrive omgivelsene i Russland på den tiden og hvordan revolusjonen påvirket dagliglivet til folk flest. Jeg vil ikke plassere denne romanen under sjangeren fantasy nettopp fordi det eneste magiske elementet i historien er egget. Utover dette så er fokuset på den historiske konteksten. Av den grunn så vil jeg heller si at «Tsarina» faller inn under kategorien magisk realisme. Definitivt en 2014-favoritt.

“You said it wasn’t your fault for being born rich any more than it was my fault for being born poor. And you’re right. But if we don’t do anything to fix the world, if we just shrug and let children starve and soldiers die and people be treated like cattle . . . if we don’t fix the world, Miss Kutepova, I believe it becomes our fault.”

«Rebecca» av Daphne Du Maurier er nok en favoritt blant mange innen den gotiske sjangeren og ikke uten grunn heller. Dette er roman med et stort fokus på atmosfære. Forfatteren tar i bruk en fortellerteknikk som gir oss lesere en uhyggelig, ja nærmest stemningsfull atmosfære som gjør boken vanskelig å legge fra seg.

I begynnelsen av romanen befinner vi oss i Monte Carlo, omtrent på 50-tallet. Hovedpersonen vår, som forblir navnløs gjennom hele historien, blir forelsket i Maxim de Winter etter deres korte møte, der begge er på ferie i Monte Carlo. De gifter seg og han tar henne med til herskapshuset sitt i England. Eiendommen ligger på et avsidesliggende område, noe som bidrar til at hovedpersonen vår straks føler seg isolert fra omverden. Hun er ung, mye yngre enn sin ektemann. Ting blir ikke enklere når hun finner ut at han har vært gift før og at hans tidligere vakre kone, Rebecca, er død. Til tross for at Rebecca er død, kaster hun en mørk skygger over ekteskapet til det nygifte paret. Vår naive, unge hovedperson begynner å utvikle paranoide tendenser. Hun begynner rett og slett å tvile på ektemannens følelser for henne. Hennes naivitet blir forsterket av at Maxim behandler henne som om hun var et hysterisk barn. Leserne begynner, i likhet med hovedpersonen, å tvile på dette ekteskapet. Vi ser at dette er to partnere som ikke utfyller hverandre, nettopp på grunn av mangelen på kommunikasjon mellom dem, men også på grunn av måten Maxim behandler sin kone på, der han snakker til henne slik man ville ha snakket til et barn.

Leserne begynner også å sette spørsmålstegn ved Rebeccas død, spesielt siden Maxim nekter å snakke om henne. Til tross for Maxims manglende interesse for sin tidligere kone, hindrer det ikke hovedpersonen i å bli sjalu. Forfatteren bruker denne følelsen for å skildre det jeg allerede har nevnt, nemlig hovedpersonens paranoide tendenser. Dette høres kanskje ut som en klisjéfylt historie. Jeg hadde selv bange anelser før jeg gikk i gang med å lese den. Nå som jeg har lest den, så kan jeg si at romanen handler om mer enn et mislykket ekteskap. Dette er også en psykologisk skildring av en ung kvinne som aldri har følt seg komfortabel i den rollen hun har blitt tildelt. Om du har stor sans for klassisk litteratur og gotiske mysterier, så anbefales «Rebecca».

Denne romanen faller definitivt under kategorien "magisk realisme". Historien har magiske elementer, men er likevel sterkt forankret i virkeligheten. Romanen handler om en 13-år gammel gutt ved navnet Conor. Livet hans er ikke så enkelt. Moren er dødelig syk med kreft. I tillegg blir han mobbet på skolen. Som følge av den psykiske påkjennelsen Conor føler av å ha en mor som er syk, så stenger han alle ut, selv sine nærmeste. Det eneste som holder ham ved selskap er et monster som dukker opp utenfor vinduet hans hver dag etter midnatt. Monsteret vil ha noe som Conor nekter å gi ham, nemlig sannheten. Sannheten som Conor nekter å innrømme overfor noen, selv ikke overfor seg selv. Monsteret nekter likevel å gi seg, men insisterer på at han kommer til å oppsøke Conor helt til han får sannheten ut av ham. Conor vet ikke om monsteret eksisterer i virkeligheten eller om det er en del av fantasien hans. Han lever likevel med vissheten om at monsteret er den eneste som han ikke har klart å stenge ute.

Dette er en roman som på mange måter er hjerteskjærende og gripende. Som leser lurer man på hva sannheten er. Hva er den mørke hemmeligheten som Conor er så redd for å dele med andre? Romanen har noen uhyggelige, men samtidige stemningsfulle illustrasjoner av enkelte scener i boken, noe som gjør historien enda mer levende. Dette er en roman som ved første øyekast virker som om den er rettet mot en yngre lesegruppe. Men temaet i boken pluss den rike bruken av symbolikk, gjør at historien kan leses av alle aldersgrupper. Helt klart en sterk og rørende bok som anbefales på det sterkeste. Boken er også oversatt til norsk med tittelen "Monsteret kommer".

Det som gjør "The Importance of Being Earnest" til et genialt skuespill i mine øyne, er måten forfatteren kritiserer overklassen på, gjennom ironi og humor. Stykket er ment som en satire av måten overklassen opptrer på i samfunnet før i tiden. Karakterene fremstår som latterlige, med helt meningsløse samtaler. Stykket handler kort og greit om to unge menn, som begge gir seg ut for å være samme person. Dette ender med en rekke misforståelser og identitets forvirring. Det hele starter med et navn, nemlig "Earnest". Et navn som egentlig ikke ha noe betydning annet enn at overklassen verdsetter folk med et slikt navn, uansett hvor irrasjonelt det enn måtte lyde.

“If I am occasionally a little over-dressed, I make up for it by being always immensely over-educated.”
― Oscar Wilde, The Importance of Being Earnest

Da jeg leste «Twilight» serien for noen år siden, ble jeg rett og slett hektet. Jeg syntes den var fantastisk. Nå, flere år senere, så har bøkene mistet sin appell hos meg. Jeg vet ikke helt om alderen har skylden for min overgang fra å like serien til å mislike den, eller om det skyldes at jeg har lest flere anmeldelser som har kritisert serien. Uansett så tror jeg at jeg skal holde meg unna sjangeren «paranormal romance» i framtiden. Denne sjangeren har skuffet meg gang på gang.

Da jeg begynte å lese "The Scarlet Pimpernel" hadde jeg forventninger om å like den. Jeg hadde likevel ikke forventet å elske den. Romanen var rett og slett vanskelig å legge fra seg. Handlingen finner sted under den franske revolusjonen. Spenningen mellom Frankrike og England har aldri vært større. En mystisk, ukjent skikkelse ved navnet The Scarlet Pimpernel hjelper uskyldige mennesker i å unnslippe døden i Frankrike ved å smugle dem ut av landet. Ingen kjenner til hans sanne identitet, men han har like mange beundrere som fiender. Den franske agenten Chauvelin er fast bestemt på å finne ut hvem han er og sette en stopper for virksomheten hans.

Historien inneholder mange politiske intriger og konspirasjoner. Selv om handlingen finner sted under den franske revolusjonen, så foregår historien i England. I sentrum av de politiske alliansene så har vi Marguerite, den eneste kvinnelige karakteren som blir vevd inn i historien. Posisjonen hennes er vanskelig. Hun er gift med en engelskmann, selv om identitetens hennes er fransk. Problemet er at hun ikke vet hvor lojaliteten hennes ligger. Hun er revet mellom rollen som hustru, søster og patriot overfor fedrelandet. Men i likhet med de andre karakterene i historien, så er hun også nysgjerrig på hvem The Scarlet Pimpernel egentlig er.Om du har sans for klassikere og er en historieentusiast, så er denne boken noe for deg.

Jeg kan ikke tro at jeg har ventet så lenge med å lese denne boken. Den er hjerteskjærende og trist. Dessuten er den basert på en sann historie. Den handler om en femten år gammel jente ved navnet Line fra Litauen som får livet sitt snudd på hodet den dagen russiske soldater arresterer henne og familien. De blir deportert til Siberia. Verken Line eller lillebroren vet hva familien er anklaget for. Likevel forsøker de å holde motet oppe, selv når det ikke er håp å finne. Denne romanen finner sted under andre verdenskrig og presenterer en side ved krigen som lenge har vært i skyggen. Historien minner meg om "Boktyven". Så om du har lest boktyven og likte den, så er "Between Shades of Gray" anbefalt. Boken finnes også på norsk med tittelen "En spire av håp".

«Vicious» er en roman som virkelig lever opp til tittelen sin. Det er med andre ord ikke en bok man leser hvis man en dag er ute etter noe koselig. For å være helt ærlig så var jeg ikke helt sikker på om jeg likte romanen da jeg bladde om til siste side. Dette er en bok der jeg som leser sitter inne med blandede følelser etter at jeg har avsluttet den.

Den handler om to unge ambisiøse studenter ved et universitet, Victor og Eli. I forbindelse med et forskningsprosjekt på universitet gjennomfører begge et eksperiment som går galt. Som følge av dette utvikler de superkrefter. Dette er to hovedkarakterer som alltid har vært ute etter å oppnå noe mer i livet enn det universitetet kunne tilby dem. Problemet er at kreftene de sitter inne med etter eksperimenter gir dem uendelige muligheter. En rekke hendelser finner sted der Victor og Eli begår grusomme handlinger som følge av kreftene de er i besittelse av. Ved hjelp av en indre logikk forsøker begge å rettferdiggjøre handlingene sine, selv om de innerst inne er klar over det de gjør, er galt.

Handlingen hopper fram og tilbake i tid. Vi får møte Victor og Eli mens de fortsatt er studenter, og noen ganger hopper handlingen ti år fram i tid, der begge er erkefiender og Victor sitter inne bak lås og slå. Victor føler at det er Eli sin feil at han sitter i fengsel. Hans primære mål er å finne Eli etter å ha brutt seg ut av fengslet og ta hevn.

Dette høres kanskje ute som Spider-Man eller Batman, der du har en superhelt som skal redde verden og en ond skurk som forsøker å hindre helten i å gjøre det. Der tar du feil. Victor og Eli er antihelter. Ingen av dem kan karakteriseres som helt eller skurk. Begge er rett og slett komplekse karakterer. De er høyst intelligente, men mangler empati som følge av kreftene sine. Samtidig så tror de at de i enkelte tilfeller gjør det som er rett, selv om handlingen deres ikke kan rettferdiggjøres.

Forfatteren er helt klart dyktig med pennen. Hun klarer å få fram den psykologiske kampen karakterene har med seg selv. Dette er riktignok en roman rettet mot den voksne lesegruppe, men kan også leses av ungdommer.

Da jeg plukket opp "Alice in Zombeiland" forrige sommer, forventet jeg en gjenfortelling av eventyret om Alice i eventyrland. Hvis du plukker opp denne boken med de samme forventningene, så tro om igjen. Jeg leste halvparten av boken før jeg la den fra meg. Dette er ikke en gjenfortelling av det velkjente eventyret om Alice, men rett og slett "high school drama". Både tittelen på denne romanen så vel som coveret indikerer noe helt annet enn det jeg så for meg. Bortsett fra tenåringer med helt meningsløse samtaler (som ikke henger sammen med plottet), fryktinngytende maskuline gutter, og jenter som blir fremstilt som komplett dumme, så er det et innslag av zombier( det eneste interessante). Begynnelsen er helt klart lovende, helt til nye karakterer blir introdusert og hovedpersonen begynner på en ny skole.

Jeg burde egentlig ikke ha lest denne romanen. Jeg hadde forventninger til hvordan den ville være. De samme elementene som man finner i mange andre ungdomsbøker går igjen her. Du har en jente som føler at livet hennes ikke gir noe mening helt til hun treffer den kjekke mystiske gutten med det "blendende" utsende. Jenta våkner etter en lang dvale i sorg og kan ikke fatte at den perfekte, fantastiske gutten viser en interesse for en som henne etter deres første møte. Plutselig er livet hennes fullkomment. Konseptet og settingen er helt klart interessant, men i lengden så synes jeg plottet og karakterene var påfallende storetypisk, slik det er i flere ungdomsbøker.