Bokelskere.no

"Harpesang", Levi Henriksen
En varm, rørende, morsom historie om en musikkprodusent som i bakfylla, i ei kirke, hører et band som rører noe i ham som ingen før har fått til. Han setter firmaet på vent, for å søke i seg selv etter ny livsglede, og for å få dette bandet, bestående av tre sterkt troende 80 åringer til å få musikken sin ut til folket.
Ei bok om søken etter meningen med livet, og om å være tilstede i sitt eget liv. Forklaringer på hva musikk egentlig kan være; en blanding av kunstneriske uttrykk i vakker harmoni med følelser og omgivelser, og om at det tilsynelatende perfekte i svært mange sammemhenger, både lyd og visuelt, ikke nødvendigvis er verken det mest spennede eller det vakreste. Noe som er perfekt i det enes øye, kan godt være fælt i noen andres øre.
Når det er Levi som skriver, får man også masse humor, kunnskap, gode person og omgivelses skildringer i og rundt Ebel Ezer og en gammel bil. Opel Kaptein denne gangen + masse bibel og musikkpreferanser, pinsevenner og andre venner, intriger, opplevd og uoppnådd kjærlighet. Du å du - det er tårevått.

2014 utgaven av Levi Henriksen framstår som mye lysere og lettere enn før. Håpet er fremdeles på plass i denne boka som de øvrige og det handler mye om å komme hjem, men melankolien har stor grad veket plassen for komikken og humoren.

Nok en gang skal vi til Skogli. Der er det som det pleier å være, lensmannen er den samme og Eben Ezer blir bygd opp igjen. Det brant jo ned i forrige bok. Vi møter Jim Gystad en plateprodusent med hundeskrekk på vei ut av bransjen, som er på besøk i bygda i forbindelse med en dåp. Bakfull sitter han i kirken og blir vekket av det han forbinder med himmelsk sang. Det er de syngende søsknene Thorsen han hører. De er alle rundt de 80, men alle har beholdt klangen i stemmen. Etter dåpen er han så heldig å få et telefonnummer å kontakte dem på. Tror han. Da det viser seg å være et helt annet nummer, reiser han hjem til dem. Timoteus, Maria og Tulla (Tamar) bor sammen i barndomshjemmet. Jim skal etter hvert skjønne at de deler husværet med to elghunder… På sin ville flukt fra disse hundene, havner vår helt i grustaket og det er her han han for første gang får høre lyden av ei grusharpe. (– og dermed er tittelen forklart!)

Jim er besatt på å lage plate med de tre og gjør alt han kan for å få det til. I den prosessen får vi livshistoriene til våre tre søsken, deres opp- og nedturer og deres kjærlighetshistorie. Det er dette som er den egentlige historien, Jim er bare fortelleren.

I følge Levi Henriksen selv, er dette den beste boka han har skrevet! Og om det ikke er den beste boka av han jeg har lest (essaysamlingen fra 2012 står fremdeles sterkt i minne) så er det en annerledes bok. Og jeg liker den svært godt.

Harpesang er ferdig lest, og jeg sitter igjen med et salig smil og ønsker at boka var tykkere selv om jeg egentlig vet at den var akkurat passe. Fortelleren, musikkprodusenten Jim, og hans musikalske funn, søsknene Thorsen med en gjennomsnittsalder på ca 80, engasjerer. Det er vanskelig å si noe uten å si for mye, men selve historien er varm og fin, og Henriksens måte å fortelle på med den rette blandingen av alvor, varme og humor er like god som den pleier. I tillegg kommer alle de spennende musikalske referansene - jeg vil ha et soundtrack!