Godt forsøk. Boka gir oss et viktig innblikk i tilværelsen til ei tilsynelatende velfungerende "norsk" jente med pakistanske foreldre. Derfor er det synd at både oppbygging, språk og skrivestil bidrar til at romanen blir både langtekkelig og masete.

Dette er ikke den første boka om Tom Stilton og Olivia Rønning, har jeg skjønt etter å ha lest meg litt opp. Det burde fulgt med en advarsel fra forfatternes/forlagets side: Den som leser denne boka uten å ha lest Springflo, vil oppleve at en hel del av innholdet går hus forbi, blant annet nødvendig bakgrunnsinformasjon om radarparet (som høres ut som en del av ei osteanretning) og en del andre i persongalleriet. Og jeg har altså ikke lest Springflo, så ...

Språket er preget av floskler og usammenhengende setninger, iblandet forsøk på "morsomheter" som for eksempel ... i sine førti leveår hadde han prøvd det meste som gikk an å prøve og en god del annet i tillegg. Selve handlingen er full av utslitte krim-klisjeer. Det dynges på med forbrytelser av ulike kategorier, og nesten alle viser seg å ha tilknytning til samme sakskompleks, får vi vite til slutt, etter endeløse forviklinger. Bortimot alle hovedpersonene har skjeletter i skapet og er plaget av dårlig samvittighet, traumer eller hevntanker, - nei, her gidder jeg ikke å trille terningen. Jeg kunne naturligvis ha droppa hele terningkastet, men vil gjerne ha med en ener på statistikken for å dra ned gjennomsnittskarakteren. Dette var både uspennende og skralt.

Du slette tid, for et overflødighetshorn av en roman! Her er humor og alvor, drøm og virkelighet, magisk realisme, surrealisme, nostalgi og samtidshistorie vevd sammen til noe som iallfall i mine øyne blir en vellykket helhet. Språket flyter lett, miljøskildringene plasserer leseren midt i sentrum av hendelsene, persongalleriet framstår som en flokk særlinger av ymse kategorier – uten fordømmelse eller latterliggjøring fra forfatterens side. Jeg satt heller med en følelse av gjenkjennelse: Vi har alle våre små og store særheter, som både vi sjøl og omgivelsene lever godt med.

Et kort resymé av en slik roman er umulig, men hovedhistorien handler om Jokum og Synne, som møtes i studietida midt på 1970-tallet og blir kjærester, trass i store ulikheter i bakgrunn, personlighet og framtoning. Synnes foreldre er velstående og eksentriske, Jokum har arbeiderklasseforeldre som har startet reisen oppover mot borgerskapet. Synne har ambisjoner og framtidsvyer; Jokum er en venn av de små, nære ting. Synne er ei «snerten» jente; Jokum er så høy og tynn at han plages av det, både fysisk og psykisk. En tredje hovedperson er forfatteren Amper, «jeg-personen», som stadig stikker hodet fram og gir sine bidrag til historien.

Det unge paret reiser til København, der Synne tar hovedfag i hollandsk stilleben, og Jokum svennebrev i fotografi. Deretter slår de seg ned i San Francisco, der Jokum streifer omkring med kameraet sitt og fotograferer de små, uanselige tingene han finner på sin vei. En forlatt sko på Golden Gate-brua, en gråpapirpakke på et kjøkkenbord, en tatovert nakke. Han har ingen ambisjoner om å bli profesjonell fotograf. Ambisjonene og viljen er det Synne som har, i den grad at hun dropper doktoravhandlingen sin og vier seg fullt og helt til oppgaven som Jokums «manager». Hun bruker all sin tid og energi på å pushe/dra ham framover/oppover, og Jokum lar seg både pushe og dra, om enn motvillig til å begynne med.

Han får bildene sine stilt ut, han blir først kjent, siden anerkjent – og til sist ødelagt. Arbeidet hans, som opprinnelig viste spontane bruddstykker av hverdagslivet, skifter etter hvert fokus og blir planlagte og gjennomkomponerte stilleben. Synne ofrer både personlige og felles verdier for å holde Jokum i rampelyset.

Det ligger en sorg både på og mellom linjene i Magnet, slik jeg leser den. På den ene sida har vi forholdet mellom Jokum og Synne, som langsomt rakner. På den andre sida handler det om alt vi har mistet i løpet av de siste 40 – 50 åra. Langsomheten, privatsfæren, anstendigheten og overbærenheten, og utviklingen lar seg tilsynelatende ikke stoppe.

Magneten, da? Den som Jokum har hatt som lykkebringer siden ungdommen? Den forsvinner og dukker opp igjen på uforklarlig vis gjennom hele romanen.

Flerfoldige bipersoner, episoder og detaljer i denne fortellingen fortjener begeistret omtale, men jeg avslutter her. Lars Saabye Christensen er en fabelaktig historieforteller! Har du ikke lest boka, så gjør det!

Hovedpersonen er en prisbelønt fysiker, gift med Laban og mor til tvillinger. Dessuten er det velkjent for mange at hun har en personlighet som gjør at hun "trekker til seg" betroelser fra Kreti og Pleti. Denne "effekten av Susan" fører til at det "høyere embetsverket" henter henne hjem fra India, der hun står overfor en lang fengselsstraff, og lover fritt leide hvis hun oppsporer medlemmene av "Fremtidskommisjonen". Det er nemlig kommet en del av maktapparatet for øre at denne nå nedlagte kommisjonens arbeid brakte konklusjoner av største betydning for verdens framtid, men ingen har så langt greid å få tak i medlemslista eller noen av rapportene deres.

Susan starter jakten på nåla i høystakken, godt hjulpet av mann og barn, som alle er enestående begavelser på hver sine felt. Men samtidig viser det seg at sterke krefter prøver å forhindre at opplysninger om dette kommer ut i offentligheten.

Etter hver avsløres konspirasjoner og motkonspirasjoner som involverer toppsjiktet i dansk vitenskap, politikk, forsvar og finans, pluss hardkokte kriminelle som gjør grovarbeidet. Jeg gikk meg litt vill i persongalleriet til tider, må jeg innrømme.

Selve bakteppet er nok ikke tilfeldig valgt: Det handler om framtidsvyer som makthaverne ikke vil ha ut i offentligheten, av redsel for folkets dom.

Boka ble en veritabel sidevender for meg, trass i alle referansene til kvantefysikk og andre uutgrunnelige fagområder langt unna min komfortsone. Gang på gang havner Susan i farlige situasjoner, enten aleine eller sammen med mann og barn, men takket være fire superhjerner - pluss en liten håndfull gode hjelpere - styrer de klar av det meste.

Midt oppi alt dette blir det også plass til ekteskaps- og familiedrama, kanskje som et forsøk på å gi personene den dybden jeg synes de mangler? Tidvis fungerte det, men det ble litt i meste laget etter min mening.

I kjølvannet av lesesirkelboka Kongens fall av Johs. V. Jensen har jeg lest Hobæk Haffs roman for andre gang. Begge bøkene har kong Christian II som en av de sentrale i persongalleriet, og jeg tok fatt på Sigbrits bålferd for å få kongens historie i en litt annen vinkling.

Begge forfatterne framstiller kongen som en umoden person som gjennom hele sin regjeringstid vegrer seg for å ta beslutninger og er fullstendig avhengig av rådgiverne sine. Begge omtaler dramatiske historiske hendelser. Ett eksempel er blodbadet i Stockholm i 1520, der de ser ut til å være samstemte når det gjelder kongens unnfallenhet, men beskriver den i svært ulike vendinger.

Jensen:

Men den mann som holdt det hele i sin hånd, som hadde bragt de
ustyrlige hodene sammen og som benyttet seg av de hevngjerrige menns
talent, ondskap og list til fordel for sin kongstanke, han satt nå
fullstendig alene, mens tjenerne gjorde det som gjøres skulle.

Haff:

Hvor langt montro var han kommet i sin andakt da de dødsdømte toget
frem over Stortorget i flokk og følge? Lukket han øynene i from
betraktning mens de to bispene knelte ned som de første i den blodige
seremonien? Foldet han hendene i samme stund som sverdet falt, og de
ærverdige hodene rullet nedover den skrånende plassen? Rørte han
leppene i bønn mens de neste i rekken trådte frem og la hodet på
blokken? Hvor mange ganger slo han seg for brystet og mumlet "mea
culpa" mens begivenheten skjøt fart og hopet seg opp til et blodbad?

Dyveke Willums og moren Sigbrit er historiske personer. Dyveke var kong Christians elskerinne og skal ha vært hans eneste store kjærlighet, og han beholdt henne også etter at dronningen var flyttet inn på slottet. De møttes mens han holdt til i Bergen i sine unge år, og da han ble kalt hjem for å skjøtte sine plikter, tok han henne med til København. Mor Sigbrit fulgte med på lasset. Ikke bare som "svigermor", men også som samtalepartner for kongen. Hun var enke, hadde stor kunnskap om både økonomi og politikk, og ble etter hvert kongens fremste rådgiver. Dessuten var hun vel bevandret i legekunsten og tilbrakte mye tid i laboratoriet sitt. Hun beholdt sin posisjon hos kongen i flere år etter Dyvekes mistenkelige dødsfall i 1517.

Det er Sigbrit Willums selv som forteller sin historie i denne boka. Vi møter henne i 1531 i en fengselscelle, der hun tenker tilbake på livet sitt. Da kong Christian ble avsatt i 1523, fikk han smuglet henne med seg på et skip til Nederland, men hadde ikke lenger mulighet til å holde sin hånd over hennes skjebne. Siden har hun vært ettersøkt som heks, men har greid å holde seg i skjul i mange år, helt til hun blir gjenkjent og "tatt vare på". Hun er er temmelig sikker på hvilken vei det bærer:

Tiden iler, og det begynner å haste, hvis jeg skal nå å gjøre rede for
meg innen alt bryter sammen. Når de har tatt meg under behandling og er
ferdige med sitt ødeleggelsesverk, er jeg et tomt skall, et stykke
blødende kjøtt som er villig til å bekjenne hva det skal være.

Jeg konstaterer at Sigbrit har tålt tidens tann - jeg gir henne en sekser, nå som sist. Samtidig må jeg si at lesingen av disse bøkene "parallelt" har gitt meg en innsikt i nordisk og europeisk historie som jeg ikke hadde før.

To amerikanske brødre med somalisk bakgrunn reiser til "hjemlandet", hvor ingen av dem har vært før. Malik, frilansjournalist/krigsreporter med lang erfaring fra konfliktområder, har satt seg fore å gi verden innsideinformasjon om tilstanden i landet. Ahl leter etter stesønnen, som har vært på rømmen fra USA i flere måneder; rykter vil ha det til at han har reist til Somalia for å slutte seg til al-Shabaab.

Begge de to brødrene har noen få bekjente de kan stole på, Malik i Mogadishu og Ahl i Bosaso, der stesønnen skal være sett. Men uansett hvor mye de vet om tilstanden i "hjemlandet", og hvor mange forholdsregler de tar, blir oppholdet uventet besværlig for dem begge. Maktforhold og -strukturer har vært i oppløsning siden borgerkrigen. Til overmål blir landet invadert av Etiopia kort tid etter at de har landet, og en del forhold blir igjen snudd på hodet. Hvem man kan stole på i dette kaoset, - og hvem som er i lomma på hvem - er helt umulig å ha kontroll på.

Jeg ble motløs av å lese dette. Nuruddin Farah har førstehånds kjennskap til det han skriver om, så jeg stoler på at "tilstandsrapporten" er etterrettelig . Boka ble utgitt i 2011, og det er ingen grunn til å tro at tingenes tilstand har endret seg vesentlig. Hit vil altså norske myndigheter returnere flyktninger. Og fra Kenyas gigantiske flyktningleir er man allerede begynt å påtvinge somaliere enveisbillett tilbake til "hjemlandet". Det er til å gråte av.

Når jeg ikke belønner boka med mer enn en firer, er det fordi den ble for "tett" for meg. Det var full action hele tida, mange handlinger og situasjoner å forholde seg til, mange fremmedartede (og av og til ganske like) navn, både på personer og steder. Dette er den siste boka i en trilogi, og jeg har naturligvis startet i feil ende. Jeg burde nok ha lest Lenker og Knuter først; da hadde jeg kanskje vært mer fortrolig med navnebruken og geografien. Men sånn er det når man plukker med seg enkeltbøker på bruktsalg ...

"En av Indridasons beste bøker noensinne" skriver Morgunbladid. VG har gitt terningkast fem, går det fram av forsida. Og jeg, som har satt stor pris på de fleste bøkene med Erlendur i hovedrollen, begriper ikke hvorfor. Det kan naturligvis være min egen feil.

Opptakten til historien er spennende: En gammel etterforsker blir funnet kvalt i senga. På nattbordet ligger tre gamle avisutklipp om en mordetterforskning fra 1944. Det er det eneste politiet har å gå ut fra, og Konrad blir engasjert for å hjelpe til med å nøste opp den gamle saken. Deretter følger et sammensurium av fortid og nåtid, usannsynlig dårlig politiarbeid og elendig språk, hvorav en del utvilsomt skyldes oversetteren.

Leseren får vitneutsagn og fakta inn med teskje gang på gang uten at det fører til noen ny innsikt - nei og nei, Arnaldur, dette var leit.

Noen bøker går man rundt og tror man har lest. Når de så "gjenleses", oppdager man at det ikke stemmer. Slik var det med meg og Robinson. Det eneste jeg kjente til, var historien om Fredag, som faktisk ikke opptrer på scenen før på side 217, skulle det vise seg.

Trass i gammelmodig språk og utdaterte holdninger var dette ei spennende bok, synes jeg. Ikke på den måten at jeg bladde videre for å "se hvordan det gikk til slutt", men på grunn av Defoes detaljerte beretning om hva Robinson Crusoe observerte, opplevde og foretok seg på de første reisene sine og seinere på øya gjennom nesten 30 år. Interessant å lese om praktiske gjøremål, lyse ideer og gode oppfinnelser, selv om kanskje ikke alt er like troverdig (observasjonen av tigre på kysten av Afrika, for eksempel).

Vi tenker vel sjelden over at kvinner har deltatt aktivt i krig opp gjennom hele historien, ikke bare som støttespillere på hjemmebane. Her får vi en grell påminnelse, fortalt av en del av disse kvinnene. Det handler om andre verdenskrig, eller Den store fedrelandskrigen, der det sovjetiske folket ble ofret i så stort omfang at jeg knapt kan forestille meg hvordan "fedrelandet" kom seg gjennom lidelsene.

Så å si alle kvinnene som forteller historiene sine, var frivillige. De var ungjenter som dro/rømte hjemmefra og sluttet seg til partisaner eller tvang seg inn i avdelinger ved fronten. De var sykepleiere, kirurger, snikskyttere, bombeflygere, stridsvognførere. Mange ble hedret med ordener og medaljer, noen ble forfremmet til offiserer, og alle var stolte da seieren var et faktum. Men etter at alt var over, sluttet de å snakke om krigen. Det var mennene som var heltene. Kvinner som hadde deltatt, ble mistenkeliggjort og foraktet og brant inne med historiene sine, helt til Svetlana Aleksijevitsj startet prosjektet sitt og begynte å spore opp disse vitnene. Mange var uvillige til å fortelle i starten, men etter hvert kom de på gli. Rått og rystende, "men med ville blomster iblant", som det heter i Terje Vigen.

I gleden over den store seieren lå vissheten om at dette måtte gjøre slutt på all krig, forteller en av informantene:

Vet De hva vi alle som var med i krigen, drømte om? Vi tenkte: "Bare
vi lever til krigen er slutt ... Så lykkelige folk kommer til å bli
etter krigen! For et lykkelig, for et vakkert liv som da skal begynne.
Mennesker som har gjennomlevd så mye, de kommer til å ta vare på
hverandre. Elske hverandre. Det kommer til å bli andre mennesker." Vi
tvilte ikke på dette. Ikke det grann.
Gulljenta mi ... Menneskene hater hverandre som før. De dreper på nytt. Det er det som er vanskeligst for meg å forstå ... Og hvem er det som gjør det? Vi ...
Det er oss ...

Roy Jacobsen har lenge vært blant mine favorittforfattere, og det fortsetter han nok å være, selv om jeg ikke ble særlig begeistret for denne romanen. Jeg greide aldri å forstå hva det egentlig var hovedpersonen ville her i livet. Kanskje ingen ting? I så fall gjorde han et stort nummer av det.

Erindringer og betraktninger fra en oppvekst. "Roman" står det på tittelbladet. Som sådan er boka lite vellykket i mine øyne. Den favner for vidt og "vil" for mye. Jeg er sjøl vokst opp på samme sted som forfatteren, men hun har fire års forsprang på meg. Det er mye i barndommen. Når så å si hele persongalleriet dessuten opptrer under fiktive navn, blir gjenkjennelsen vanskelig. Det positive her er skildringen av miljøet og naturen, men Bødtkers steder er ikke "mine" steder. og hennes omgangskrets er ikke min. Absolutt lesverdig, men mest for svært spesielt interesserte.

Nå begynner mysteriene å bli i overkant fantasifulle. Men Kinsey Millhone farter omkring som før, og den aldrende husverten er still going strong. Bare to bøker igjen - håper Grafton rekker det!

En tidlig ungdomsforelskelse er det klokest å bevare som et søtt minne, har jeg hørt. Å prøve å gjenopplive den, kan ofte bli en skuffelse. Det var derfor med en viss nøkternhet jeg ga meg i kast med yndlingsboka fra tidlig sekstitall. Jeg var forberedt på en brutal nedtur, men den kom ikke! For andre gang er jeg blitt forelsket i mennesker, dyr og natur på gården i Wyoming.

Historien om tiåringen Ken og hans kamp for føllet Flicka betok meg like mye som den gjorde for over femti år siden. Mary O'Haras skildringer av menneskers forhold til natur, til dyr og til hverandre har absolutt tålt tidens tann. Selv om historien er rørende, blir den aldri sentimental.

Nå tar jeg fatt på Flickas sønn med friskt mot!

Nysgjerrigheten tok overhånd. Nå har jeg lest boka og reagerer kanskje litt annerledes enn jeg hadde ventet. Ut fra de tidligste omtalene av boka fikk jeg inntrykk av at Atticus Finch, den gode pappaen fra Drep ikke en sangfugl, nærmest ble dradd ned i søla. Det er jeg ikke enig i. Han fortjener fortsatt posisjonen som litterær helt, synes jeg. Ikke den perfekte helten han var (og må fortsette å være) i datterens øyne, men menneskelig, rolig, reflektert og rettferdig. Han har sett hvilken vei det bærer med Sørstatene og handler ut fra filosofien "If you can't beat them, join them."

For meg ble Scout den store skuffelsen. Like impulsiv og engasjert som i barndommen, men fullstendig uvitende (og likeglad?) når det gjelder samfunnsforhold. At hun i en alder av 26 år ikke har en eneste politisk tanke i hodet, etter en oppvekst i sør og en årelang tilværelse "ute i verden", tror jeg ikke på.

Persongalleriet, bortsett fra familien Finch, blir klisjeer, og selve temaet i romanen tåkelegges av sidehistorier som bare virker forstyrrende. En helt unødvendig utgivelse, synes jeg.

Kvasi-pedagogisk pjatt om hvorfor det er viktig å engasjere seg. Siden boka er tilegnet Utøya-generasjonen, er nok målgruppa først og fremst ungdom. Jeg tror ikke denne boka vil anspore verken ungdom eller voksne til å engasjere seg i særlig grad. Tannløst, banalt og oppkonstruert. Jeg hadde ventet mer av Hylland Eriksen.

Nok en forfatter er "haket av" på lista mi over uleste nobelprisvinnere. Asturias fikk prisen i 1967 "for his vivid literary achievement, deep-rooted in the national traits and traditions of Indian peoples of Latin America", som det går fram av nobelkomiteens begrunnelse.

Den grønne paven er, enkelt sagt, en oppskrift på hvordan man skaper en bananrepublikk: Man tar det man vil ha ved hjelp av skremsler, bestikkelser, undertrykkelse, vold og intriger. Forfatterens vrede skinner tydelig gjennom i skildringene av lokalbefolkningens maktesløshet og de mektiges totale mangel på respekt for folkets levevis og tradisjoner.

Asturias' skrivestil er litt springende - for meg ble det vanskelig å holde fokus på hvilke bipersoner som opptrådte i ulike sammenhenger. Dermed blir det ingen toppkarakter fra meg.

Mitt første møte med Jon Fosse. Boka har stått i hylla lenge, men av en eller annen grunn har jeg stadig skjøvet den bakover i lesekøen, trolig fordi jeg har fått inntrykk av at Fosse skriver sært og ubegripelig. Og så viser det seg at inntrykket var feil. Sært, kanskje, men ubegripelig? På ingen måte. Språket er lett, alle gjentakelsene suggererende.

Trilogien består av de tre små bøkene Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd, som gir oss fortellingen om Asle og Alida fra de bryter opp fra hjemplassen og reiser til Bjørgvin og fram til ei tid da de begge er halvglemte minner blant etterkommerne. Betagende skildring av ung kjærlighet, delvis gjennom dialog og delvis gjennom en slags bevissthetsstrøm. Underveis avdekkes det, nærmest mellom linjene, at Asle har ofret i meste laget for å berge seg, kjæresten og barnet deres unna den bunnløse nøden de står overfor.

Et øyeblikk så jeg for meg at Jon Fosse har skrevet seg sjøl inn i fortellingen; det er gamle Ales som filosoferer over slekta si:

"... og dottera skal visstnok ha fått ein son og han heiter visst Jon og skal vera spelemann han og og så skal han han visst ha fått gjeve ut ei bok med dikt, ja folk gjer no på så mykje, tenkjer Ales ..."

Det ble raskt klart at en del historiske hendelser det refereres til, skjedde for såpass lenge siden at dette ville vært fysisk umulig.

For andre gang denne uka gir jeg en sekser. Jeg skal lese mer av Fosse!

Jeg hadde nesten glemt hvor morsom William Faulkner kan være, selv når han beskriver brutalitet, svik og menneskelig fornedrelse.

De ubeseirede er en historie fra Sørstatene under og etter borgerkrigen, og fortelleren, Bayard Sartoris, er tolv år i begynnelsen av fortellingen. Faren hans er ute og kjemper mot "nordstatingene" og har overlatt eiendommen sin til svigermor, "Besta" og sønnen pluss en håndfull slaver, blant dem Ringo, som er jevngammel med Bayard. De to guttene er bestevenner, oppvokst og oppdratt nokså likt, og som menneskene rundt seg har de liten peiling på hva krigen egentlig handler om. De blir utsatt for det samme som så mange andre under krigshandlingene: Gården blir plyndret, hovedhuset brent, alle på gården innkvarterer seg i et par slavehytter og overlever på et vis takket være hardt arbeid, utspekulerte tiltak og ukuelig patriotisme. Ikke før Sørstatenes kapitulasjon begynner det å demre for dem hva nederlaget virkelig innebærer.

Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg, var skildringene av de "frigitte" slavene. Disse tusenvis av mennesker på formålsløs vandring har vi naturligvis hørt om før, men Faulkner levendegjør hendelsene på en måte som ga meg gåsehud: Folk i området ser ikke disse vandrerne, men hører den om nettene:

Vi kunne høre det igjen, akkurat som vi hadde gjort i vognen - de ilende føttene, lyden som var som om de sang i en andpusten hvisketone mens de ilte forbi porten og forsvant lenger borte i veien.

Midt i kampens hete drar Besta med seg de to guttene på langtur for å hente hjem gullet hun er blitt fralurt av utro tjenere. Ferden resulterer i en ellevill handelsvirksomhet med muldyr fra nordstatshæren, en svindel som ikke blir avslørt før en gjeng banditter blander seg inn i forretningene. Ubetalelig!

Krig avler hat og hevnlyst. Ved slutten av boka er gården bygd opp igjen, velstanden er gjenopprettet, Bayard blitt 24 år og student da han får melding om at faren hans er skutt. Gamle motsetninger dukker opp igjen, og Bayard blir stilt overfor dilemmaet: Skal drapet hevnes, slik alle de "gamle" geriljakameratene til faren forventer?

Faulkner holder seg i hjemtraktene sine i denne boka også - med den fiktive byen Jefferson som administrativt hovedsete. Vi kjenner igjen navn fra tidligere romaner: Sartoris, Snopes, Compson ... Denne boka kom ut i 1938 og handler altså om forfedrene.

Jeg blir ikke helt klok på tittelen De ubeseirede (The Unvanquished) - ironisk eller beundrende?

Jeg har akkurat hatt en av mine merkeligste leseopplevelser og er sterkt i villrede om hvordan jeg skal begrunne at jeg gir denne boka bortimot toppkarakter.

Vi er i spansk Galicia først på 1900-tallet, fram til ca. 1940. Etter hvert som persongalleriet presenteres, går det tydelig fram at «hovedkarakteren» i denne historien er selve landsbyen: Historien, overtroen, hevngjerrigheten, volden og promiskuiteten.

Vi hører en lang rekke fortellerstemmer, noen navngitte, andre mer diffuse. Vi får en salig blanding av pussige hverdagshendelser, matoppskrifter, kjerringråd og erindringer om mord, barnemishandling, horeri, bestialitet, voldtekt, onanering, dyresex – men slike "dannede" betegnelser er ikke brukt. Alt fortelles i det folkelige språket landsbyboerne bruker seg imellom, og noen forskjønnende, moraliserende eller ironisk forfatterstemme er det ikke snev av. Her lukter det autentisk av kroppslige utsondringer og utdunstinger:

Doña Maria Auxiliadora Mourence (…) var en tykk dame, virkelig tykk, med liktorner og en haltende gange som bestemte takten i alle
reflekser, særegenheter og ulike utdunstninger, en viss orden skal det
være, nemlig to skritt, fem hjerteslag, en vislefis, pause, hosteri,
en skvalefis, rykning ved neseroten, pause, halvkvalt fjert, sukkende
klage, hikkesolo, pause, og så videre til neste dag, neste måned,
neste år og med Guds hjelp.

Bokas tittel henspeiler på den blinde trekkspilleren som underholder gjestene på byens horehus: På repertoaret har han en masurka som han kun har framført to ganger – begge i forbindelse med voldelige dødsfall i landsbyen – og siden nekter han å spille den.

I løpet av de ca. 270 sidene i boka får vi høre sentrale hendelser gjenfortalt fra flere aktører, og det blir (nesten!) tydelig hva alle fortellingene skal lede fram til.
Fra begynnelsen prøvde jeg å holde rede på hvem de ulike fortellerne var og når de forskjellige hendelsene hadde funnet sted, men etter hvert skjønte jeg at det hadde lite for seg. Det var bare å lytte til landsbyen.

De sentrale historiene fortelles og gjenfortelles nemlig med bare en stemme, lidenskapsløst og nesten monotont. Innimellom kommer den samme stemmen med matoppskrifter, kostholdsråd, samt diverse kjerringråd for å kurere skader eller andre lidelser.

Vulgariteter og groteskerier på løpende bånd, ingen pekefinger, ingen dype personskildringer, ingen sentimentale sukk og stønn. Minsanten blir det fengslende litteratur av slikt også. Femmer.

Det starter ganske udramatisk, nærmest litt referat-aktig: Leonard, ung og naiv engelskmann, kommer til Berlin i 1955 for å delta i et avlyttingsprosjekt. Jeg ser at andre mener første halvdel av boka var kjedelig, men spenningen ligger jo mellom linjene helt fra begynnelsen: Hvem kan man stole på i denne delte byen? Hvem arbeider for hvem? Har den vakre Maria andre hensikter enn dem vi får øye på?

Den konkrete, "fysiske" dramatikken oppstår på en helt annen kant enn jeg hadde forutsett, men veves sammen med spionasjehistorien på en måte som imponerte meg stort.