Etter å ha lest den fantastiske Robopokalypse, så måtte jeg sjekke ut hva annet mister Wilson har skrevet. Og da kom jeg over Amped.
Boken er satt et stykke inn i fremtiden. Folk har fått operert inn amper, medisinske maskiner i hjernen. Noen av dem stopper epilepsi og andre nevrologiske sykdommer. Andre hjelper mentalt tilbakestående barn til å få normal intelligens. Noen av barna blir faktisk veldig smarte. Disse ampene kan også kobles til mekaniske proteser for å få dem til å fungere bedre. Nivået i paralympics er blitt mye høyere enn hos vanlige idretter.
Og selvsagt har jo militeret brukt dette for å lage supersoldater.
Men dette er jo Amerika. Grupper som kjemper for "pure humans" spretter opp, og fanatikerne karrer til seg makten. Plutselig er "amper" laverestående borgere. De har ikke lenger lov til å inngå avtaler. Blir samlet i ghettoer og viljen er høy for å utrydde dem. (høres kjent ut?)
Boken er på langt nær så god som Robopokalypse, men er en spennende og actionfyllt fortelling, som er vel verdt å få med seg. Jeg gnisset tenner over behandlingen ampene fikk og hisset meg skikkelig opp over all urettferdigheten.
Men utover i boken skjer det noe. Det virker nesten litt som om forfatteren får det travelt med å bli ferdig. Det som til å begynne med virket som en tankevekkende skildring av en dystopisk fremtid, ender opp med å bli en ren action-historie om en "superhelt".
Det er ikke noe i veien med slike action-historier, jeg liker dem veldig godt, men starten fikk meg til å tro at dette var en helt annen type fortelling, og da ble jeg selvsagt litt skuffet.

Etter å ha lest den glimrende Agincourt av Bernard Cornwell, har jeg fått sansen for historiske romaner igjen. Og da var det på tide å prøve ut Conn Iggulden som jeg har hørt så mye bra om.
Og han skuffet ikke.
Ulven fra steppene handler om Djengis Khan, eller Temudsjin som han opprinnelig het. Vi følger ham fra han var en liten gutt, til han begynner å samle stammene for å krige mot tartarene.
Iggulden skriver godt, og skildringene om livet til mongolene er så levende at man med en gang blir sugd inn i historien. Det var virkelig hårde bud på den tiden. Selv om jeg kjente til historien fra før (blant annet via filmen Mongol av Sergei Bodrov) så levde jeg meg så inn i historien at jeg ble skikkelig sinna i begynnelsen da Temudsjin og familien ble etterlatt for å dø på steppene. Slik skal en bok være, den skal skape følelser hos leseren.
Boken er ikke helt historisk korrekt, men Iggulden har skrevet et etterord med en del av det som faktisk skjedde og hvilke kunstneriske friheter han har tatt.
Har du sansen for historie så vil jeg anbefale denne på det sterkeste.
Jeg gleder meg til å ta fatt på forstettelsen.

Med Darren Shan forventer man monstre og vampyrer, men Lady of the Shades, som er skrevet for voksne, overrasket meg skikkelig.
Det er vanskelig å si hva den handler om uten å røpe for mye, men skal prøve.
Ed Sieveking er en forfatter (som ser spøkelser og har en mørk fortid). Han er i London for å gjøre research til sin nye bok. Der møter han Andeanna og forelsker seg. Problemet er at hun er gift med gangsteren "The Turk". Hvis du tror du vet hva som skjer nå, så tar du fullstendig feil.
Boken starter som en typisk litt romantisk historie hvor gutt møter jente, jente er ulykkelig gift med gangster, gutt havner i trøbbel da han vil hjelpe, men så kommer den store overraskelsen. Og vips så er boken en psykologisk thriller hvor man aldri vet hva som er sant eller ikke. Hver gang jeg trodde jeg hadde forstått hva som hadde skjedd, så kommer en ny overraskende avsløring som sender den teorien rett i dass. Og det som til slutt viser seg å være sannheten, tok meg helt på senga. Vanligvis er jeg kjapp til å skjønne mysteriebøker, men her klarte Darren Shan på mesterlig vis å lure meg.
Starten syntes jeg riktignok var litt treg, men den glemmer man fort når det store mysteriet åpenbarer seg.
Er sikkert nok mange som er uenige, men jeg synes nesten at Shan burde legge ungdomsbøkene fra seg og begynne å skrive voksenbøker i stedet. For denne var imponerende.

Første bok i The Macharian Crusade var ganske bra den. Jeg syntes Tyrion og Teclis bøkene til William King var sånn passe, men denne var bedre. Det var mer liv i den.
Handlingen er satt i byen Irongrad på planeten Karsk IV (eller var det VI?) hvor Solar Macharius og hans hær fører sitt korstog for å bringe folket til imperiet og tilbedelse av keiseren. Dette er ikke lett, særlig ikke når kulten som tilber The Angel of Fire viser seg å være ganske sterke.
Jeg trodde først at dette kom til å være en grandios heltedyrkelse av Machinarias, og det var den jo på sitt vis, men jeg fikk en hyggelig overraskelse da det viste seg at historien ble fortalt fra perspektivet til mannskapet på en Baneblade-tanks: Lem med sin shotgun, Ivan med jernkjeven, den enkle Anton som drømmer om å bli en Space Marine, og New Boy, som til tross for at han blir litt av en veteran i løpet av boken, vil bli kalt New Boy helt til det dukker opp en ny gutt i gruppen. Den mest interessante personen, etter min mening, var ikke den superheltlignende Machinarius, men han de kaller The Understudy. I begynnelsen av boken ble han nesten drept og sjokket satte ham i en katatonisk tilstand. Da han kviknet til var han annerledes. Og skummel. Skikkelig skummel. Jeg håper virkelig han får lov til å skinne mer i oppfølgeren. Vil mye heller høre mer om ham, enn om Machinarius som serien egentlig handler om.
Et minus er dog slutten. Virker som om William King følte deadlinespøkelset. Det ble litt rotete, og innimellom virket det som om han glemte hvem som var hvor. Virket litt som om han glemte hvem som var hvor. Plutselig var det enkelte i gruppen som aldri ble nevnt, jeg begynte neste å lure på om de hadde blitt drept uten at jeg fikk det med meg, men så, noen sider senere, var de tilbake igjen.
Til tross for den litt rotete slutten så syntes jeg Angel fo Fire var en av de bedre Warhammer-bøkene jeg har lest i det siste. Det var forfriskende å lese en histore fra vanlige soldaters ståsted, istedet for uovervinnelige Space Marines eller andre legendariske og unaturlig heroiske helter.

En solid science fiction bok, satt noen år etter Old Man's War. Det var mindre humor i denne, enn i andre bøker jeg har lest av Scalzi, men som alltid har han klart å skrive en engasjerende historie som er en fryd å lese.

Jeg lo høyt flere ganger mens jeg leste denne boken. En herlig historie.

"Dirk Moeller didn't know if he could fart his way into a major diplomatic incident. But he was ready to find out."

Slik begynner denne fantastiske science fiction historien, hvor helt absurde hendelser blir fortalt med slik troverdighet og bravur at man svelger det rått, for så plutselig å innse hva man leser, og le høyt i sjokk. The Android's Dream er den mest underholdende boken jeg har lest på lenge.

Boken starter med at en menneskelig diplomat fiser ihjel en diplomat fra Nidu-romvesnene. Hvorfor? Det er en lang bakgrunnshistorie som bunner ut i en slakter med hjerteinfarkt. Hvordan? Det er ganske komplisert, men kan kort forklares i at Dirk Moeller hadde stukket noe maskineri oppi rompa.

Dette mordet skaper store problemer, og jorden er nå på randen til krig med Nidu-romvesenen. Men det er håp: Hvis de klarer å komme opp med en spesiell type sau (ja, sau) av rasen "Android's Dream" som Nidu-ene trenger til kroningsseremonien sin, så vil jorden bli spart.

Og hvis du synes fisemord og sauejakt høres utrolig ut, så bare vent. Det er ingenting i forhold til hva som kommer. Jeg kan nevne en lamme-kirke hvis opprinnelse kan minne litt om scientologien...

Denne leste jeg nærmest i ett strekk, var helt umulig å legge i fra seg. En av de morsomste bøkene jeg har lest. Et must for alle som liker humor eller science fiction.

Dette er en skikkelig tøff og brutal bok. Og det har ingenting med zombie-invasjonen å gjøre. Det meste av boken foregår fr den starter. Hovedpersonen B Smith er en usympatisk London-bølle. Stjeler, mobber og lager bråk. Jeg likte absolutt ikke B i begynnelsen, nå er jeg litt mer usikker. Faren mishandler både B og moren, og er i tillegg en skikkelig rasist. Det er tydelig at faren har påvirket B, og har nok skylden for at B er såpass en ugangskråke. B innser dette selv, med et skikkelig støkk, da skolen drar på en Holocaust-utstilling på museet. Nå må B ta et oppgjør med seg selv og sitt forhold til faren. Og så kommer zombie-invasjonen og setter det hele helt på spissen. Når katastrofen er der, og man må kjempe for å overleve, da finner man ut hvem man virkelig er. Jeg kan sitere faren til B når de er på flukt og zombiene holder på å ta dem: "Hiv svartingen til zombiene!".
Dette er en ganske sterk bok, både emosjonelt og når det gjelder blodige og groteske zombie-scener. Jeg er litt overrasket over at en slik historie er stilet mot ungdom og ikke voksne.
Det er ikke ofte jeg leser en bok i en gang, uten pause, men denne krevde det. Neste bok i serien (har forstått at det skal totalt bli tolv) kommer ut i januar, og jeg har nå forhåndsbestilt den.

Spennende militær science fiction. Denne gangen skifter helten Sten beite og blir kommandør i marinen. Det er ikke så lett, når han må jobbe under en udugelig admiral, men heldigvis har han sin sjarmerende venn, Alex Kilgour med seg. Det er litt vanskelig å forstå den skotske aksenten hans noen ganger, men de fargerike kommentarene hans gjør det verdt den ekstra tiden det tar å tolke hva han sier. Jeg er forresten veldig nysgjerrig på hva som ligger i historien med den prikkete slangen, som han stadig truer med å fortelle. Det er ramsalte romkrigere i denne boken, men den historien er visstnok så grov at Sten forbyr ham å fortelle den.
Action blir det også, slik det alltid er med bøker av Chris Bunch. Imperiet blir truet av invasjon, og selvsagt havner Sten og vennene hans midt oppi det hele.
Som med alle bøker jeg har lest av Chris Bunch så er det mye spennende kriging, litt humor og selvsagt litt dametrøbbel. Denne var mye dystrere enn de andre bøkene i Sten-serien, og krigingen foregår for det meste mellom romskip, men det er jo bra at Bunch, og Cole også forresten, varierer litt så serien ikke blir alt for monoton. Sten-bøkene er perfekte eksempler på skikkelig god militær sci-fi.
Jeg har allerede kastet meg over neste bok, Revenge of the Damned.

Historien starter på 75-årsdagen til John Perry. Han besøker sin kones grav, og så verver han seg til militæret. Min første tanke var at dette må være en skikkelig desperat krig, når de tillater 75-åringer å verve seg. Men jeg oppdaget snart at dette var normen. Hvordan og hvorfor skal jeg ikke røpe. Dere får lese boken selv :-)

Dette er en interessant og sjarmerende bok om gamlinger som drar ut i krig mot blodtørstige romvesener. Særlig i begynnelsen er det mye humor og glimt i øyet blant alt alvoret. Utover i boken bikker den litt over til mer tradisjonell, militær science fiction, og med den noe uvanlige bakgrunnshistorien som engasjerer, blir dette skikkelig bra.

John Scalzi skriver på en måte som får deg til å leve deg inn i historien. Det er de beste bøkene som får deg til å virkelig bry deg om hva som skjer med hovedpersonen. Jeg oppdaget Scalzi da jeg ved en tilfeldighet plukket opp Fuzzy Nation. Like etterpå bestilte jeg denne, som visstnok er hans første bok, og den skuffet ikke. Jeg vil nesten si at Old Man's War er bedre. Jeg skal garantert lese mer av denne karen.

Boken kommer forresten ut på norsk i januar.

En krasjet romskip bringer med seg dødelige romvesener, kalt Primuls. Den vettskremte lokalbefolkning ber om hjelp fra Iron Snakes Space Marines. De sender en kriger, en vanlig, menig krige. Det er vanligvis nok, sier han.

Slik begynner Brothers of the Snake, et heftig action-eventyr satt i Warhammer 40,000 universet. Som du sikker skjønner, så er dette en bok om skikkelige tøffinger. Vi følger Priad og hans kampfeller i Iron Snakes gjennom flere vanskelige oppdrag, fra hans første solo-oppdrag mot Primuls (som jeg tror er et annet navn for dark eldar) til en voldsom krig mot orker.

Dan Abnett beviser her nok en gang at han er Warhammer-kongen. Jeg vil nesten driste meg til å si at denne er bedre enn Ravenor bøkene. Muligens fordi denne har et mye mindre persongallerie så man slipper å konsentrere seg så mye. Det er bare å lese i vei og la seg underholde. Historien er satt sammen av flere kortere fortellinger, som alle henger litt sammen. Alle var spennende, (og varierte) og jeg fikk hele tiden lyst til å lese mer. Dette er den typen bok man blir lesende til langt på natt.

Mange Warhammer-bøker kan være litt forvirrende i begynnelsen hvis man ikke kjenner til universet, men jeg syntes denne virket som den var veldig grei å forstå. Tror nok at denne kan være et godt sted å starte hvis man vil prøve serien.

En spennende bok, men også litt skremmende. Den handler om Hyperion, en av de grå ridderne. Han og hans kampfeller må hjelpe inkvisisjonen og romulvene mot en demonisk invasjon på planeten med det passende navnet Armageddon.

Jeg har leste en del Warhammer-bøker nå, men jeg blir fremdeles sjokkert over hvordan Space Marines og inkvisisjonen betrakter vanlige mennesker, og hvor mange de er villige til å drepe for å holde demonenes (og de grå riddernes) eksistens hemmelig. Det er rett og slett ufattelig. Da er det faktisk deilig å lese om hvordan jarl Grimnar og hans romulver fra Fenris setter foten ned og sier nok er nok.

Vi får også høre hvordan det gikk med Zael etter Ravenor-trilogien. Alltid hyggelig å høre om kjentfolk.

Dembski-Bowden skriver veldig godt og lettfattelig. Boken blir aldri kjedelig og jeg synes han har klart å skape en veldig interessant figur i Hyperion, den grå ridderen som er litt mer liberal (om man kan bruke det ordet) enn sine kampfeller. Jeg skjønner godt at Black Library har begynt å gi ut bøkene hans i hardperm, til tross for at han ikke har skrevet så mange bøker for dem enda. Jeg gleder meg til å lese mer fra ham.

Fantasy-bok om alvetvillingene Tyrion og Teclis. Den ene stor og sterk kriger, den andre sykelig og svak men mektig i magi. Minner meg veldig om Caramon og Raistlin fra Dragonlance-bøkene. Forhåpentligvis går det litt bedre med Tyrion og Teclis, men med Warhammer vet man aldri. Selve historien syntes jeg var litt tynn. Tvillingene må forlate sin far og dra til fønikskongen for å bli testet for forbannelsen som følger etterkommerne til den store helten Aenarion. Samtidig er en farlig (og pervers) demon på jakt etter hevn over Aenarions slekt. Man får en lang og litt treg oppbygging av spenningskurven, så pang! og boken er ferdig. Warhammer-bøker er ikke kjent for å ha så mye dybde, men denne hadde ikke engang noen spennende action-scener som man vanligvis får litt for mange av i disse bøkene. Ble litt skuffet rett og slett.

Etter åtte bøker om Black Jack Geary, bytter Campbell nå fokus til den andre siden: the Syndics. I stjernesystemet Midway, slår Iceni og Drakon seg sammen og prøver å gjøre Midway selvstendig, uten innblanding fra syndikatets regjering. Og det er ikke enkelt. Det undertrykte folket vil ha demokrati. Drakon og Iceni vet ikke om de kan stole på hverandre. De vet ikke om de kan stole på sine nærmeste undersåtter engang. Syndikatet vil ta tilbake kontrollen og kan sende sine krigsskip når som helst. I tillegg har syndikatets hemmelige politi nådeløse agenter som kan være gjemt blant befolkningen. Nabosystemene er også i opprør og de må passe på at uroen ikke sprer seg til Midway. Og i bakgrunnen lurer trusselen fra "enigma" romvesnene.
Boken inneholder selvsagt action og romkrig, men det som er mest fascinerende er hvordan samfunnet og lederne selv utvikler seg utover boken. Da syndikatet regjerte, gjorde de på toppen det de ville, og alle andre måtte finne seg i det eller bli drept. Iceni og Drakon går over til et litt mykere diktatur, og selv om demokrati virker veldig skummelt, kan man skimte det i horisonten. De har til og med radikale ideer om å innføre et realt rettsystem i stedet for å bare skyte folk de tror har gjort noe galt, eller som de rett og slett ikke liker.
I de tidligere bøkene i serien så har fokusert vært på Alliansen og særlig militæret. Nå utvider Campbell kompleksiteten i fremtids-universet sitt og gir bøkene mer dybde. Selv om styresettet er sjokkerende uvirkelig fra vårt norske synspunkt, beskriver han tankesettet til sine to "helter" eller protagonister såpass godt at boken føles realistisk. Måtte smile litt over hvordan de så arbeiderstyre (kommunisme) som en slags grusom infeksjon.
Campbell har alltid hatt et snev av samfunnskritikk i sine bøker, men her synes jeg han setter ting enda mer på spissen.
Amazon sier de vil sende meg den neste boken hans, Guardian, i juni neste år. Gleder meg.

Det var tittelen som først tiltrakk meg ved denne boken. Robopokalypse. Jeg fikk med en gang assosiasjoner til en maskindrevet dommedag og kom til å tenke både på Terminator og Matrix. Forsiden minner meg om filmen I, Robot og jeg ser for meg hærer av robotene fra den filmen som masjerer. Omslaget skryter om lovord både fra Stephen King og Clive Cussler. Forlaget sier at selveste Steven Spielberg kjøpte filmrettighetene allerede da forfatteren bare hadde skrevet rundt hundre sider. Dette må jo bare bli bra.
Og det var det.
Historien minner meg mest om Terminator-historien fra filmene og tv-serien. Det er ikke Cyberdyne som starter det hele, men en kunstig intelligens med en nifs barnestemme som heter Archos. Archos vender menneskenes teknologi mot dem selv. Heiser slipper seg ned og knuser passasjerene. Fly krasjer inn i bygninger. Bilene går på jakt i gatene, ikke ulikt Stephen King filmen Trucks, men mens den filmen bare var tåpelig er denne boken skremmende. Det sies at google-bilen kjører seg selv. Er nå det så lurt?
Historien presenteres gjennom korte glimt av folks opplevelser, både før, midt i og mot slutten av krigen mot maskinene. Omtrent som den glimrende World War Z av Max Brooks (tror den også har kommet på norsk nå). Dette gjør historien mye større. Dette er ikke en bok om en liten gjeng som slåss mot roboter, men om hele menneskeheten mot robotene. Det meste foregår selvsagt i USA, men vi får også høre om London, Tokyo og Afganistan. Norge er kun nevnt med en liten anekdote om noen nordmenn som ikke forstod engelsk.
Det er også mye som skjer mellom kapitlene. Dette blir kort nevnt men leserens fantasi blir nødt til å fylle igjen hullene, noe som lar leseren selv bestemme litt hvordan han/hun liker historien.
Dette er akkurat slik en bok som jeg liker: en stor, grandios historie om menneskets kamp for å overleve. Med roboter :-) Et lite aber er at det går alt for fort å lese igjennom boken. Men jeg syntes jo også at The Stand av Stephen King kunne vært lengre.
Det er i alle fall tydelig at Wilson har god greie på teknologi, han presenterer sitt dommedagsscenario slik at det virker troverdig. Man blir nesten bekymret for at dette kan skje om noen få år. Han skriver også med et lettfattelig språk, så man trenger ikke it-utdannelse for å forstå sammenhengen i det som skjer.
Dette er en skremmende og fascinerende fremtidsvisjon som jeg anbefaler på det sterkeste. Filmen kommer i 2014 og i følge imdb er Chris Hemsworth (selveste Thor) og Anne Hathaway (ryktes) med. Jeg tror det blir vanskelig å toppe boken.

En skikkelig god, gammeldags Star Wars-historie :-)