Nr. 228 stod det en dag for lenge siden på bibliotekets reserveringsliste. Jeg var nr. 228 og biblioteket hadde ganske nøyaktig 9 eksemplarer av denne tittelen. Tålmodighet, stå meg bi... Og plutselig en dag var det min tur til å gi meg i kast med trærnes hemmelige liv.
Forfatteren er skogvokter, og gjennom sitt virke gjør han små og store oppdagelser med noen vi sikkert tar for gitt; trærne og skogene. Det er stort fokus på dyrearter som har forsvunnet, men hva med trærne og skogsamfunnene? Disse stolte, høyreiste og tålmodige vesener, som gir oss sånn ro og sjelefred når vi frekventerer deres habitater.
Peter Wohlleben beskriver nyere forskning og kunnskaper om skogen på en lettfattelig og underholdende måte. Er han ikke lærer bør han sporenstreks ta seg en tur til nærmeste skole, for her er det sannelig en som klarer å formidle (unnskyld at jeg sier det) litt tørr og kjedelig fakta på et nivå som er spiselig og informativt på samme tid.
Vi får presentert trærnes liv og sosiale samspill i metaforer som henspeiler på menneskenes liv. Visste du at trærne har gatebarn og migranter, og er skogsluften så sunn som som vi vil ha det til? Har trærne språk, og kan de advare hverandre om fare, og hvorfor i all verden er nå skogen grønn og ikke blå? Alt dette og mer til får vi svar på utover de 250 sidene.
Siden jeg leste boka over få dager, må jeg innrømme at det ble litt mye skog, klorofyll og vann. Starten på boka var bra, men etterhvert må jeg innrømme at jeg kjedet meg litt.
En løsning for den fremtidige leser er å dryge ut boka over et par uker, ta små jafs og kose seg der inne i urskogen. Da ville nok terningen min også landet litt over den fireren jeg nå er i ferd med å merke boka med.
Peter Wohlleben, du skulle blitt lærer, for innimellom satt jeg ganske så trollbundet i klasserommet igjen. Videre setter du fingeren på det vi må bry oss mer om fremover; bevaring av jordas arter, ikke bare dyrene men også planter og trær.
Årsaken til at du ikke fikk høyere score er at jeg antakeligvis forvillet meg litt der inne i granskauen, og det ble vanskelig å finne veien ut. Det ble litt "too much", selv for en natur og skogentusiast som meg.
Men takk for at du prøvde, jeg har lært masse!

«Da oldtidens egyptere balsamerte sine døde herskere for å forberede dem til deres neste liv, ble hjertet omhyggelig behandlet og lagt tilbake i legemet, mens hjernen ble kastet. En pinne ble stukket opp i nesen, hjernen ble vispet til grøt, for deretter å bli sugd ut. Hjernen ble avfall. Det skulle ta lang tid før menneskene forstod at vi er den vi er på grunn av hjernen vår.«

Sitatet er det første avsnittet i boken Hjernen er stjernen Ditt eneste uerstattelige organ av Kaja Nordengen, som er hjerneforsker og lege.

Jeg er i utgangspunktet vitebegjærlig. Men jeg må innrømme at jeg får frysninger av tanken på alle organene som er i kroppen vår. Men artikkelen om forfatteren og boken hun nettopp har utgitt på Kagge forlag, og som jeg leste om første gang i Moss Avis for noen uker siden, gjorde meg nysgjerrig. Nå har jeg lest den interessante og lettleste boken, et leseeksemplar fra forlaget, og det angrer jeg ikke på. Jeg fikk svar på mange ting jeg har lurt på, bl a om og hvordan hjernen påvirkes av stress. Jeg var faktisk ikke klar over at Nansen var Norges første hjerneforsker. Det gjør at det blir enda mer interessant å lese biografien om Nansen som står ulest i bokhyllen.

Jeg har ofte lurt på hvorfor unge mennesker er dårlig til å planlegge. Det forstår jeg bedre etter å ha lest boken:

«Mennesker har imidlertid flere unike funksjoner enn bare språk i pannelappen. Helt foran i pannelappen har vi et område som kalles prefrontal hjernebark. Her finner vi personligheten og evnen til å planlegge. Den prefrontale hjernebarken er den nyeste delen av hjernen, og da ikke bare i evolusjonær forstand, for det er også den delen av hjernen som utvikles sist i oppveksten.»

Jeg kunne ikke la være å tenke på Donald Trump da jeg leste dette:

«Mennesker som har skadet den prefrontale hjernebarken, mister evnen til å forholde seg til reglene som kulturen har diktert. De blir ofte stimulusstyrte. Får de lyst til å klype noen i rumpa, så gjør de det.»

Forfatteren skriver at den franske filosofen René Descartes påpekte at vi er fordi vi tenker, og var overbevist om at kropp og sjel var adskilt, og at sjelen var noe ikke-fysisk. Han mente at all informasjon vi får om omverdenen blir sendt via noe han kalte konglekjertelen som ligger bak i hjernen, og fra denne kjertelen i hjernen ble informasjon sendt videre til vår ikke-fysiske sjel.:

«Men hva er sjel? Hvis sjelen er jeg-et, altså summen av det vi tenker, føler, tror og gjør, så er det ikke så langt unna at det vi kaller personlighet. 200 år etter Descartes, bidro jernbanearbeideren Phineas Gages tragiske skjebne til at vi med sikkerhet kan si at sjelens sete ganske riktig befinner seg i hjernen, men ikke i konglekjertelen. Da Gage fikk en jernstang gjennom hodet i en arbeidsulykke, ble han fraktet til lege, og et halvt års tid senere lot det til at han var helbredet. Likevel var personligheten hans fullstendig endret. Den forreste delen av pannelappene hans var blitt ødelagt i ulykken, noe som gjorde at han ikke lenger holdt avtaler og heller ikke greide å styre temperamentet sitt. Han klarte dessuten ikke å holde på jobber. Tolv år etter ulykken døde han tungt alkoholisert, ensom og forlatt. Historien om Gage har blitt en tragisk klassiker for oss hjerneforskere – ikke fordi han er den eneste med endret personlighet etter en traumatisk hjerneskade, men fordi han er det første kjente eksempelet. Fra oppfatningen om at personlighet var noe uangripelig og ikke-håndfast så en nå hvilke konsekvenser en hjerneskade i pannelappene kunne ha. Descartes kunne ikke ha rett i alt. Selvet er fysisk.»

Dette var noen smakebiter fra boken. Etter å ha lest den er jeg enig: Hjernen er stjernen. Og organet ble mindre skummelt for meg å tenke på. Boken på 208 er oppdelt i kapitler og undertemaer, som f. eks kapitlet Hukommelse og læring der en blant annet kan lese om kortidshukommelse og langtidshukommelse. Bak i boken er det et stikkordsregister.

Kagge forlag beskriver innholdet og presenterer forfatteren slik:

«Kan du spise «hjernemat» for å huske bedre? Kan hjernen trenes opp? Kan du aktivisere deler av hjernen du ikke bruker? Kan du smile deg glad? Hjernen er stjernen innvier deg i alle hemmelighetene om ditt mest utrolige organ.
Hjernen din gjør deg til den du er. Den lærer, den forelsker seg og den tolker kompliserte mønstre. Men hjernen lokker deg også til å ta dårlige valg og den belønner avhengighet. Hvorfor gjør hjernen som den gjør? Det ligger store muligheter i å vite hvordan hjernen virker, og her gir lege og hjerneforsker Kaja Nordengen deg innsikten du trenger.
Med forord av May-Britt Moser, nobelprisvinner i medisin, og illustrasjoner av Guro Nordengen.»
«Kaja Nordengen jobber som lege i spesialisering i nevrologi og postdoc. ved Akershus universitetssykehus. Hun fullførte en doktorgrad om hjernen i 2014. Nordengen har holdt en rekke kurs om hjernen og nervesystemet, og har de siste åtte årene undervist ved Universitet i Oslo. Hun har også holdt foredrag for biologiklasser fra videregående og på TEDx Oslo. Kaja Nordengen bor i Oslo med mann, datter og hund.»

Omtalen er kopi av innlegg på bloggen min

Boka er en brannfakkel. Hege Storhaug er en varsler.
Foruten at hun jobber for likestilling, kvinner og barns rettigheter, har hun stått mye alene og advart mot voldelig islam i mange år.
I denne boka skriver hun om utbredelsen av islam i Europa. Om hvor viktig det er at vi må kunne kritisere religioner, og at det også gjelder å kunne kritisere islam. Om kvinneliv og kvinneundertrykkingen i islam. Om tvangsgifte og arrangerte ekteskap. Om forskjellige retninger innen islam. Om islam som en trussel mot vår sivilisasjon og vårt demokrati. Om islam som en trussel mot vår frihet, vår ytringsfrihet.
Hun er opptatt av at muslimer også skal kunne leve frie, demokratiske liv, uten den undertrykkende tvangen som den mest fundamentalistiske islam pålegger dem.
Hun har skrevet en meget personlig bok om islam. Siden hun oppdaget kvinneundertrykkingen i islam har hun besøkt Pakistan 17 ganger. Først for å finne ut ved selvsyn hvordan islam fungerer i praksis. Så fikk hun venner i landet, og har returnert mange ganger. Hun har også reist til mange steder i mange andre land for å finne ut hvordan muslimer innretter seg i Europa.
Hun skriver om sharia-områder i Frankrike, Danmark og Sverige, områder der islamsk lov gjelder, og selv politiet ikke våger å gå inn.
Fundamentalistisk, bokstavtro og voldelig islam blir forkynt i forsamlinger, både i Norge og andre steder i verden.
Det er salafistene som skremmer mest. Salafisme forherliger det opprinnelige islam, med steining for utroskap, avhogging av hender og føtter, pisking og tildekking av kvinner. Og det ser ut som det er den retningen innen islam som fanger flest unge sjeler i landet vårt.
Boka inneholder så mye. Hege Storhaug skriver til den alminnelige norske borger. Hun er redd for at vi kan miste vårt demokrati, våre frihetsverdier og vår ytringsfrihet, hvis radikal islam får utvikle seg uhemmet.
Og omtrent hver eneste side har henvisninger til andre bøker, dokumenter, nettsteder og videoer på youtube.
Du må lese selv, for å få et ordentlig innblikk i hva alt dette handler om.
Voldelig islam er vår tids største trussel. Vår frihet er truet.
Europa ulmer.

I mange tiår har Odd Karsten Tveit risikert livet for å rapportere hjem til oss om det som foregår i Midtøsten. Hans siste bok gir oss hjerteskjærende beretninger gjennom over 1000 sider om det som foregår/har foregått i Israel-Palestina, og jeg har vekselsvis følt meg kvalm. og andre ganger rett og slett sint over at verdenssamfunnet ikke evner å finne en løsning etter godt og vel 50 år med krigshandlinger på begge sider.

Jeg stikker ikke under en stol at jeg er over middels interessert i denne konflikten, og jeg legger heller ikke skjul på at jeg ofte sympatiserer med den svake part. Det betyr ikke at jeg godtar drapene og hevnaksjonene på noen side av konflikten. Allikevel er det vanskelig å ignorere USAs rolle, og det er vanskelig å underslå at Israel innerst inne ønsker landområdene for seg og sine. Og det er vanskelig å underslå at det faktumet har gjennomsyret fredsforhandlinger/avtaler i alle år.

Vi får et godt innblikk i Oslo-avtalene med alle involverte parter, og ikke minst utfyllende opplysninger om "Lillehammerdrapet", som fikk ringvrkninger i mange tiår etter. Veldig interessant etter min mening. Mange politikere og involverte parter liker nok ikke denne delen av boka.

Jeg synes Odd Karsten Tveit har vært modig, og det virker som han har underbygd/dokumentert nesten hvert eneste ord i boka, kanskje ikke så rart. Statslederes og politikeres svakhet og feighet går som en rød tråd tråd gjennom boka og gjennom hele historien fra Israel ble tildelt landområdene i 1948 og frem til i dag.

Sterkt og vondt.

Gamle konflikter har lett for å blusse opp ...

Vi går litt tilbake i tid. Til en tid da jeg ikke en gang var født, nemlig 70 - tallet. Det er på den tiden boka kretser rundt. Byen Famagusta i Kypros er på sitt beste. Der er det liv og folk går med store drømmer. Hotellet Sunrise åpnes, som skal være Kypros største og det mest eksklusive hotellet i området, og ting kan ikke gå bedre. Men en dag forlater alle innbyggerne og turistene stedet i panikk da en gammel konflikt mellom den greske og tyrkiske delen rippes opp igjen. Kommer byen og resten av landet til å bli som før, eller blir konflikten denne gang evigvarende? Bare to familier blir igjen i byen Famagust; familiene Georgiou og Özkan. Mens andre flykter i all hast blir de to familiene igjen og prøver å overleve med det de har, men er det nok og kan de stole på hverandre?

Har aldri lest noe av Victoria Hislop før, men har hørt veldig mye om bøkene hennes. Grunnen til at jeg har styrt unna bøkene hennes er fordi jeg har vært redd for at dette er damelitteratur, og nå som jeg endelig har tatt meg sammen og prøvd en av bøkene hennes, viste det seg at jeg hadde rett. Bøkene hennes blir litt for damete for meg. Med damete når det gjelder bøker så mener jeg at språket er for damete, klisjeene kommer etter tur, det dreier seg litt om forbudt kjærlighet og håpløse drømmer. Med dette forbinder jeg med damelitteratur og jeg fikk til min store skrekk alt dette i en og samme bok. Interessant å lese om krigskonflikten, men skulle gjerne ha lest mer om den i en annen språkdrakt. Alt annet enn i damelitteratur.

Syns språket også ble for kjedelig, og karakterene for platte. Det var ingen som skilte seg noe særlig ut og det var lett å gjennomskue dem. Syns omtrent hele boka ble for forutsigbart. Jeg oppfattet ting lenge før karakterene selv gjorde det og det irriterer meg, at de av og til kan være så utrolig trege i oppfatningen i enkelte situasjoner. Da får jeg nesten lyst til å slenge boka inn i veggen (men gjorde det selvfølgelig ikke, må jo behandle enhver bok pent).

Interessant krigskonflikt fra virkeligheten som jeg fikk lyst til å vite mer om, og bortsett fra det brydde jeg meg egentlig ikke noe om hva som hendte med karakterene, hvordan handlingen urtatet seg, og hva som ville skje med det berømte hotellet i boka. På den måten var jeg glad boka var kort og ikke var på en bok på over 500 sider. Da måtte forfatteren ha brukt andre emner enn bare forbudt kjærlighet og familieintriger. Det blir ikke nok, men heldigvis var boka kort sådan.

Soloppgang hadde forsåvidt et godt utgangspunkt, men som dessverre ble litt ødelagt i damelitteraturdrakt. Det blir for mange tåpelige intriger og klisjeer som vi har lest mye av før i samme sjanger og Victoria Hislop kom ikke med noe nyskapende. Fin bok å bli underholdt med i noen timer, men bortsett fra det blir boka dessverre fort glemt og synd at man blir lettet over å bli ferdig med en bok. Glad for at jeg leste den på grunn av krigskonflikten som jeg ble interessert i, men dessverre ble alt sammen druknet i klisjé etter klisjé ...

Irriterende oversettelse!

Vi møter den stakkars slaven, Caridad, i begynnelsen av boka og jeg blir straks interessert i hennes liv og hennes fremtid. Etter bare få sider begynner jeg likevel å irritere meg over en del sider ved boka. Det ene er at den bærer noe preg av å være oversatt. Enkelte setninger har en kronglete sammensetning og av og til forvirrer de meg og ødelegger budskapet. I tillegg er det en del ord og setninger som blir brukt gjentatte ganger. Spesielt "faste bryster" og "yppige hofter" som i starten var på nippet til å gjøre meg motvillig til hele fortellingen. Siden jeg uansett var nødt til å lese boka fra perm til perm måtte jeg bare overse irritasjonen.
Til syvende og sist fenget historien meg, selv om den eneste av hovedpersonene jeg greide å føle sympati for var slavinnen Caridad.

Fantastisk bok. Tvedt har en kunnskap uten like og er i tillegg en meget god forteller. Jeg fikk en utrolig god innføring i elvas historie og hva den har betydd for verdenshistorien. Kriger, utvikling av teknologi, kolonisering og vestens stadig forsøk på å skaffe seg kontroll over Nildeltaet. Oppdagere, eventyrere, og de enkelte lands utvikling og avhengighet av Nilen. Fortiden fortalt på en slik måte at nåtiden ble bedre forstått. Jeg tenker på konflikten i Sudan, massakrene i Rwanda, alt satt i perspektiv.

Han førte meg gjennom historien fra Jesus og Marias flukt opp Nildeltaet, Ernst Mensen forsøk på å løpe for å finne Nilens kilde, og bakgrunnen for Barack Obamas fars studietur til USA. Helt utrolig. Sekser og favorittbok, uten tvil!

Syns det skjedde lite på denne reisen, var ikke det jeg forventet, og blei litt skuffet.

Jon Michelet har fått kritikk for karakterer som har encyclopediske egenskaper og oppstyltede dialoger. Sannheten er at romanen er en sann svir å lese. Ja, det er kanskje lettbeint underholdning, men med en alvorlig klangbunn. Her er krigsseilernes "glemte" historie og geografisk kunnskap en masse. Det er jo en litterær krysning av historiebok og reiseskildring.

Halvor og kameratene blir man glad i, og latteren sitter løst i de fantastisk "over-the-top" samtalene om obskure øyer og skjær på de syv hav. Er man glad i geografi og reiseskildringer så er det en fest å lese Skogsmatrosen - om man leter etter dyptloddende karakterskildringer så sett seil annensteds.

Takk Jon for en fin seilas - jeg gleder meg til fortsettelsen!

Jeg har nettopp lest denne som reprise og er helt enig med deg. Komposisjonen lar hovedpersonenes historier og innbyrdes forbindelser avdekkes etter hvert som sjøreisen skrider fram, og selv om vi tidlig blir klar over hvilken skjebne som venter lorden, blir slutten en overraskelse. Det irske folkets bedrøvelige historie kjenner vi vel til fra før, men her får vi det helt under huden. God bok! Jeg må visst lese mer av O'Connor.

Kanskje boka OM Paulo Coelho er betre enn hans eigne?? (skal merke meg denne)

Eg vart medriven i den perioden då "alle" skulle lese bøker av han, og har dermed nokre eksemplar. Men - har problem med å kome gjennom dei. Den siste, som eg les no, "Elleve minutter" har stått minst eitt år på vent i bokhylla, og der kunne den like gjerne ha stått uopna. Det er noko med hans skrivestil og formuleringar som absolutt ikkje greier å engasjere. Synd,men sånn er det...

Etter å ha lest din omtale, Gunn Kari, skjønner jeg at jeg har gått glipp av noe vesentlig når jeg kun har fått med meg en forkortet utgave av boka. Uansett - her en min omtale:

Når Torbjørn Færøvik - en av Norges fremste Kina-eksperter - kommer ut med nye bøker om Asia, vekker dette alltid stor oppsikt. Så også da han kom ut med boka "Kina - En reise på Livets elv" i 2003, som han fikk Brageprisen for (innenfor genren reiselitteratur). Papirutgaven av boka fyller mer enn 400 sider, mens denne forkortede lydbokutgaven kun varer i 2 t 15 min. Dermed er det bare en liten del av boka som har kommet med i lydbokutgaven.

I en anmeldelse av papirutgaven i Dagbladet 27.10.2003 kan vi lese følgende:

"Bevæpnet med en snakkende digital ordbok og kinesiske Lin Yatangs praktiske livsvisdom i boka "The Importance of Living" fra 1937, har Færøvik beveget seg fra Shanghai i øst og 632 mil vestover på 99 dager. Målet var Yangtzes kilder, men avstikkere er det blitt underveis. Og digresjoner i massevis. Men det kler Færøviks fortellerform."

Her kan vi lese om ettervirkningene av Maos regime, om diverse utslag av ettbarnspolitikken (hvor det faktisk er mulig å betale for å slippe sanksjoner ved å få flere barn), om kinesernes spillavhengighet og risikoen for å bli både dopet og robbet underveis, om Nobelprisvinneren i litteratur Gao Xingjian og faren for å få servert kjøtt du egentlig ikke ønsker å vite hva er. Og ikke minst om mennesker forfatteren møter underveis, mens han er på sin reise gjennom Kina - ombord på båten Østavinden på elva Yangtze fra Shanghai til elvas kilde i Tibet.

Om boka ikke akkurat er så veldig dyptpløyende at det gjør noe, så syder den av en fortellerglede og en fascinasjon for eksotiske Kina, som gjør at i alle fall jeg får fryktelig lyst til å reise dit. Trond Brænne fungerte perfekt i rollen som oppleser, og jeg storkoste meg med boka! Her blir det terningkast fem.

Sterkt om den skitne krigen i Argentina i årene 1976 - 1983

Carolina De Robertis debuterte med romanen "Det usynlige fjellet" i 2009. "Perla" er hennes andre roman. Forfatteren vokste opp i Uruguay, men familien emigrerte senere til Storbritannia og senere til Sveits. I dag bor hun i California. Robertis er blitt sammenlignet med forfattere som Isabel Allende og Gabriel Garcia Márquez.

"Det finnes ting som ikke kan forstås med tanken alene. Så lytt, om du kan, med hele deg. Historien presser på og forlanger å bli fortalt, her og nå, når du er så nær og fortiden enda nærmere; den puster oss i nakken." (side 11)

Slik innledes historien i denne boka som skal bringe oss tilbake til diktaturet i Argentina i perioden 1976 - 1983.

Bokas jeg-person Perla har vokst opp som eneste datter i familien Correa, som var tilhengere av Argentinas diktatur under det som senere er blitt karakterisert som den skitne krigen i årene 1976 - 1983. I alt 30 000 mennesker forsvant i denne perioden, og 500 nyfødte barn ble gitt til andre (i hovedsak barnløse) millitære familier. Disse barna fikk ikke vite om sin opprinnelige identitet.

Perla har i hele sin oppvekst forgudet sin far, og hun er flasket opp på foreldrenes holdninger om at demonstranter som etterlyser opplysninger om sine påstått forsvunne sønner og døtre, snart må innse at barna har flyktet utenlands, hvor de lever et liv i sus og dus. På skolen treffer hun imidlertid andre mennesker som kan fortelle andre historier. Når bestevenninnen Ramina forteller om sin forsvunne onkel, og ikke vil ha mer med Perla å gjøre etter å ha vært hjemme hos henne og sett hvilke bøker som står i bokhyllene til foreldrene hennes, begynner det å gå opp for Perla at det finnes en annen sannhet. Skamfull begynner hun å skjule sin fars fortid, fordi hun ikke ønsker at vennene skal forstå at hennes far var en av "dem".

Så treffer hun den eldre journalisten Gabriel, som hun forelsker seg voldsomt i. Etter hvert må hun innse at hennes far ikke er en helt, men en av dem som forbrøt seg mot det argentinske folket under den skitne krigen ... Hun fortviles over at et menneske hun i hele sitt liv har beundret og elsket så høyt, kan ha utført de mest grusomme ting mot andre mennesker. En far som også har elsket henne så høyt ...

I bokas åpningsscene har noe skjedd mellom Perla og Gabriel, og det er derfor slutt mellom dem. Perla er alene hjemme mens foreldrene ferierer i nabolandet, da en fremmed plutselig dukker opp i stua hennes. Som et spøkelse fra fortiden dukker han opp, naken og med tang og sjøgress klebet til den våte huden. Først blir Perla redd, men så skjønner hun at denne fremmede ikke vil henne noe vondt. Han har derimot en historie å fortelle. En historie om sterk kjærlighet, om to elskende som kom bort fra hverandre og som fikk en datter, to mennesker som ble torturert og senere kastet ut fra fly over havet ... En historie som for all fremtid skal komme til å forandre Perlas liv ... Parallelt får vi også høre med om Perlas oppvekst i en familie som dyrket diktaturet, og om hennes forhold til Gabriel.

Denne boka, som pga. den fremmede mannen som dukker opp i Perlas stue, får et preg av magisk realisme, er skrevet på en besettende og intens måte, noe som gjorde at jeg fra første stund ble helt oppslukt. Det er mange lag i historien, og vi trekkes tilbake til fortiden i flere omganger - i første rekke til den fremmede mannens fortid som politisk fange, og i andre rekke til Perlas oppvekst i spenningsfeltet mellom to virkelighetsoppfatninger; de som var for diktaturet frem til 1983 (representert ved hennes foreldre), og de som var for demokratiet som ble innført i Argentina fra 1983 (representert ved vennene hennes og også journalisten Gabriel). Hvordan er det mulig at helt vanlige mennesker kan være i stand til å begå de mest grusomme handlinger, og samtidig leve helt normale liv med familie og barn? Hva vil det egentlig si å være menneskelig oppi alt dette forferdelige? Til slutt tvinges Perla til å ta et valg, som gjør at hun står overfor muligheten for å forkaste alt hun så langt i livet har trodd fullt og helt på.

Man sitter ikke uberørt etter å ha lest en bok som "Perla", og det er faktisk ikke ofte jeg har opplevd å måtte ta en pause fra annen litteratur mens den forrige boka gis tid til å synke inn. Det måtte jeg faktisk etter denne boka, som i tillegg til å inneholde en meget interessant historie, også var en fryd å lese rent litterært. Her må det derfor bli terningkast fem!

Jeg er alltid litt i tvil om hvilket terningkast en bok fortjener. Hva skal man basere sin mening på? Skal man se på den aktuelle bok isolert, eller i forhold til de andre bøkene man har lest? Samtidig synes det å være et fint verktøy for en rask oppsummering av en formening om en bok. Jeg vil derfor spørre dere:

1) Gir du terningkast? Hvorfor/hvorfor ikke?

2) Hva legger du til grunn for terningkastet - følelse eller fornuft?

3) Hvordan kategoriserer du dine terningkast? (feks: 1 = ikke verdt papiret det er skrevet på. 6 = svaret på livets gåte)

Om et levd forfatterliv i Kenyas hjerte

For å få fullt utbytte av denne boka, anbefaler jeg at man som et minimum setter seg inn i hovedtrekkene av forfatterens liv først. Karen Blixen, født Karen Christentze Dinesen, ble født i Danmark i 1885, og døde i 1962. I løpet av sitt liv skrev hun en rekke bøker, noveller, essays, artikler m.m. - i de første årene under psevdonymet Isak Dinesen. Mye av hennes litterære produksjon utkom først etter hennes død. "Den afrikanske farm" utkom i 1937, rundt 16 år etter hennes opphold i Kenya. Det var for øvrig i årene etter 1931, dvs. etter hjemkomsten fra Afrika, at hennes forfattergjerning for alvor tok seg opp.

Karens store kjærlighet var baron Hans von Blixen-Finecke. Ham fikk hun aldri, og dette holdt hun nesten på å ta sin død av. Noen år etter giftet hun seg med hans tvillingbror, baron Bror von Blixen-Finecke, og dette ekteskapet førte henne til Afrika i 1914. Ekteskapet ble svært ulykkelig. Ikke bare smittet ektemannen henne tidlig med syfilis, men dette førte også til at hun forble barnløs resten av sitt liv. De endte med å skille seg i 1925.

Allerede i 1918 traff forfatteren Denys Finch Hatton, som ble hennes nære venn og elsker helt frem til hans død i 1931, da han styrtet med flyet sitt. Dette kombinert med en hel rekke andre forhold, førte til at Karen Blixen ga opp sin kaffeplantasje i Kenya.

"Den afrikanske farm" handler om forfatterens liv på kaffeplantasjen i Kenya (den gangen kalt Britisk Øst-Afrika) i årene fra 1914 til 1931. Med de udødelige ordene "Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong", inviterer hun oss inn i sitt liv, slik hun ønsket å formidle det den gangen. Og det er et rent eventyr vi inviteres inn i! Dessuten inneholder boka stor fortellerkunst i en helt egen klasse! Rent historisk er den meget interessant og lærerik! I tillegg til naturskildringer og skildringer av de ulike folkeslagene Blixen kom i befatning med under sitt opphold i Afrika, fant jeg det også spennende å lese om utfordringene hun hadde i forbindelse med kaffedyrkingen.

"Vi dyrket kaffe på farmen min. I virkeligheten lå den noe for høyt for kaffe, og det var ikke lett å holde det gående fra år til år. Vi var aldri rike på farmen. Men en kaffeplantasje er noe som får fast tak i dem som gir seg av med den, og den slipper dem ikke siden. Det er alltid meget en skal ha gjort på plantasjen, ja som oftest er en litt for sent ute med det." (side 8)

Under sitt opphold på kaffefarmen i Afrika kom Karen Blixen i kontakt med mange folkeslag, som somaliene, masaiene og kikuyuene. Hennes beskrivelse av afrikanerne, eller negrene som hun konsekvent kaller dem - hvis de da ikke betegnes som "muhammedanerne" (et uttrykk som aldri brukes lenger) , må ses i lys av den tiden dette fant sted. Selv om hun tidvis er nokså kategoriske når hun beskriver hele folkeslag som "late" eller at de er slik og sånn, er det like fullt en dyp og ektefølt kjærlighet til menneskene i Afrika som beskrives i boka. Dette kommer ikke minst frem i forbindelse med hennes avreise fra farmen i 1931. Som gift med Bror Blixen var hun baronesse, og noen av beskrivelsene må nok ses i lys av at hun ikke bare oppfattet seg som en del av (det hvite) herrefolket i landet, men også det forhold at hun var adelig.

Jeg ble svært fascinert av Blixens beskrivelse av somaliene, særlig kvinnene:

"De unge somaliene, deres ektemenn og beilere, er avholdende av naturen, hevet over mat og drikke og personlig velvære, harde og nøysomme som det landet de kommer fra. Kvinner er deres lyst. De har en umettelig attrå etter kvinner, de ser i dem den høyeste verdi livet kan by. Hester, kameler og fe kan også være gode å ha, men de kommer aldri opp mot hustruene. Somalienes kvinner støtter og styrker mennene i begge de forskjellige drag i deres natur. De forakter bløthet hos en mann og har ikke den minste tålmodighet med hans svakhet, og med store personlige offer holder de sin egen pris oppe.

De kan ikke skaffe seg så meget som et par tøfler uten gjennom en mann, de kan ikke engang eie seg selv, men må tilhøre en eller annen mann, en far, en bror eller en ektemann, men de er likevel den høyeste verdi i livet. De mengder av silke, gull, rav og koraller som somalikvinner kunne presse ut av sine menn, var et merkelig fenomen som talte til ære for begge parter. Hver gang de lange, strie handels-safariene var overstått, ble alle strabaser og vågestykker, all list og utholdenhet straks omsatt i kvinnepynt. " (side 148)

Blixens blikk for afrikanernes forhold til tid, beskriver hun helt nydelig:

"De svarte har uvilje mot sterk fart som vi har mot sterk støy, de har i beste fall vondt for å holde den ut. Dessuten står de på en vennskapelig fot med tiden, og maser ikke med å korte den ned eller slå den ihjel, de er tvertimot glade for den, og jo mer de kan få av den, desto gladere er de. Hvis en lar en kikuyu holde hesten for seg mens en selv er inne i et hus, kan en straks se på ansiktet hans at han ønsker en må bli lenge derinne. Han prøver da ikke på å få tiden til å gå, men setter seg ned og lever." (side 199)

En anmeldelse av boka jeg leste nylig i forbindelse med en nyoversettelse av boka, drar paralleller mellom Karen Blixen og Karl Ove Knausgård og deres ulike tilnærminger når de har valgt å skrive om sine liv. I Blixens bok er ektemannen Bror så vidt nevnt, og forholdet til Denys Finch Hatton beskrives utelukkende som platonisk. Alt som må ha betydd svært mye for henne, nevnes altså ikke med et ord. Dersom Blixen hadde levd i dag, er det vel liten tvil om at hun ville ha skrevet sin selvbiografi på en annen måte, men det er like fullt et paradoks at hun ikke berører med et ord noe om sitt ekteskap i det minste. Kanskje er det likevel noe av det ærligste ved hele boka at ektemannen ikke er til stede i noe av det hun beskriver: han betydde ingenting for henne - absolutt ingenting. Når man derimot leser Knausgårds bøker "Min kamp", sitter man igjen med et inntrykk av at intet er for lite til ikke å komme med.

At livet på farmen må ha vært ensomt mange ganger, leser man tykt mellom linjene i Blixens bok, uten at hun noen gang sutrer eller beklager seg. Dette var tross alt i en tid hvor karakterstyrke var en høyt skattet personlig egenskap, og i denne konteksten kan vi også forstå hvor viktig det må ha vært for henne å holde fasaden, og ikke slippe oss lesere alt for tett inn på seg.

Boka er delt inn i flere kapitler med titler som "Kamante og Lullu", "Et vådeskudds historie" osv., og det er i første rekke beskrivelsen av naturen, plantasjen, dyrene og afrikanerne hun kom i befatning med, som er viet størst plass. I kapittelet "Gjester på farmen" får vi høre om ... ja, gjestene på farmen. Store og små hendelser er flettet inn i boka. Den siste tredjedelen har mer preg av sporadiske nedtegnelser, og er beskrivende nok kalt "av en emigrants dagbok". Innimellom dukker Denys Finch Hatton opp på farmen, som han oppfatter som sin base. Og som tidligere nevnt - det er ikke et spor av den romansen som det er velkjent at de hadde, og som på mange måter er hovedtema i Sydney Pollacks film om Karen Blixen - "Mitt Afrika" - fra 1985, med Meryl Streep og Robert Redford i rollene som hhv. Karen og Denys.

Jeg ble voldsomt begeistret for denne boka mens jeg leste den. Blixen skriver så malerisk og med så stor innlevelse at jeg omtrent kunne kjenne luktene og se for meg landskapet. Når hun f.eks. beskriver en av de naturkatastrofene som rammet farmen hennes - en enorm sverm av gresshopper som spiste opp alt, og som, når de satt på trærne, med sin samlede vekt førte til at store trær knakk sammen, så skjønner vi at hun rett og slett måtte skrive dette ned for ettertiden. Som et vitnesbyrd om et fantastisk levd liv i en del av verden som folk hjemme i Danmark ikke hadde den minste anelse om. Og som de hadde store problemer med å tro og forholde seg til ... Dette er en bok som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig kan få øye på nye detaljer som tilfører mer til helhetsopplevelsen av den. Her blir det uten tvil toppkarakter - terningkast seks! Og jeg er mer enn klar for å se filmen "Mitt Afrika" om igjen! For ikke å snakke om at jeg snart skal lese Hege Duckerts bok "Mitt grådige hjerte", som inneholder fire kvinneportretter, deriblant ett om Karen Blixen.

Helt avslutningsvis - og som tidligere nevnt - er det nylig kommet ut en ny oversettelse av denne boka. Det er forfatteren Trude Marstein som har oversatt den fra engelsk. Selv valgte jeg imidlertid å lese den opprinnelige oversettelsen, som nok er noe mer gammelmodig i stilen. For meg fungerte imidlertid dette veldig godt, fordi dette fikk meg i den rette stemningen.

Her er for øvrig en link til min omtale av filmen "Mitt Afrika" / "Out of Africa" .